Prinsesse Märtha Louise har den siste tiden vært ute i hard vær og høster kritikk fra fjern og nær for sine relasjoner til personer som kan knyttes til «alternative» miljøer. Spesielt har kritikken vært rettet mot hennes samarbeid med det selverklærte mediumet Lisa Williams, som er kjent for å ha mulighet til å oppnå kontakt med de døde.
Prinsessen sammen med sin forretningspartner Elisabeth Noreng og mediumet Lisa Williams (Foto: Christian Roth Christiansen)
En rekke europeiske kongehuseksperter har i følge Dagbladet reagert kraftig på prinsessens forretningsvirksomhet med Williams, og anbefaler nå kongen å gripe inn.
Det er ikke første gang prinsesse Märtha Louise sine forretninger blir debattert i mediene. For noen år siden oppstod det offentlige diskusjoner rundt hennes kontroversielle engleskole, og den britiske kongehuseksperten Robert Fitzwilliams mener det er kritikkverdig at Prinsessen opptrer med sin kongelige tittel i slike sammenhenger.
Samtidig mener redaktøren av den danske avisen Politiken at Märtha alltid har gått sine egne veier og tatt individuelle beslutninger. Han understreker også at alle europeiske kongehus beveger seg mot nye tider. Han forklarer videre at synet på de kongelige i Europa har endret seg, og at europeere i dag har større toleranse ovenfor kongehusene.
I lys av dette kan man spørre seg om Märtha Louise sin tilknytning til det kontroversielle alternative miljøet vil føre til svakere legitimitet for monarkiet blant befolkningen i Norge. Allerede setter mange spørsmålstegn bak monarkiet som styreform. Vil Prinsessens forretninger gjøre at flere stiller seg kritiske til kongehuset?
Medan hausten kjem og lauvet fell, kjem det som for mange er eit høgdepunkt: nemleg årets IKEA-katalog.
Ein papirkatalog kan fort bli synonymt med ein telefonkatalog: ein trist, tung og avleggs sak som kun særingar nyttar. Men der stort sett alle dreiar mot digitale løysingar går IKEA mot straumen ved at deira framste ess i marknadsføringsermet er nettopp ein papirkatalog. Fungerer det i 2014?
Populær
Og den årlege IKEA-katalogen er populær: tala for 2013 syner at den blei trykt i 208 millionar eksemplar på verdsbasis. Med det er den mellom dei største trykksaks-prosjekta i verda. Det er alltid ei viss spenning rundt den årlege lanseringa av katalogen og kva trendar IKEA meiner er gjeldande. I Noreg stellar IKEA i stand ein større «lanseringshappening» med kjendis-konferansierar, og fleire medium har også i dei seinare år starta å anmelde katalogen, noko som berre er med å understreke dets posisjon.
Sjølv om IKEA også er store på nettet gjennom aktiv profilering på sosiale medium og heimeside, så er IKEA-katalogen framleis den største satsinga. Nærmare 70% av det årlege marknadsbudsjettet blir lagt i katalogen. Selskapet kan i grunn sjåast på å vere litt «annleis», noko dei har bygd opp under sjølv då dei i over femti år har fått kundane til å kjøpe flate møbel som dei har måtte setje saman sjølv.
Likevel kan ein undre seg kvifor IKEA bevisst satsar stort på ein slik tradisjonell kontaktform til sitt publikum. Hadde ikkje ein fått meir ut av pengane ved å velje ei papirfri-løysing, og samtidig gjort noko positivt utfrå eit miljøperspektiv?
Digital utvikling
Sjølv om det er ein standard papirkatalog med bilder og tekst, så er den likevel meir digital enn ein skulle tru. For nærmare tre fjerdedelar av produktbilda i katalogen er fullstendig digitale bilde, det vil seie at alle møblar og produkt i det spesifikke bildet er skapt digitalt, og ikkje er produsert fram i eit studio med fysiske produkt.
Slike 3D-modellar er difor både praktisk og fleksibelt i bruk for IKEA. Kvaliteten på bilda blir minst like god som i eit vanleg studio, og ein treng ikkje sette opp eit kjøkken for å ta bilde av det. I staden brukar ein digitale verkty for å få det resultatet ein vil.
Det gir igjen stor fleksibilitet i forhold til IKEAs spesifikke marknadsføring av katalogen til ulike land og regionar. Til dømes kan ein bruke lyse tremøblar mot den skandinaviske marknaden, mens ein redigerer inn mørkare nyansar i den amerikanske presentasjonen. Elles er det nesten berre fantasien som set grenser for kva IKEA vil velje av ulike fargar, nyansar og produkt i sine framstillingar, alt er gjort ved nokre tastetrykk.
Så i hovudsak kan slik redigering vere eit positivt verkemiddel, sjølv om det finst døme på uheldig redigering. Det var likevel ikkje snakk om eit møbel, men IKEA møtte sterke reaksjonar då det i 2012 vart vist til at IKEA hadde sensurert vekk kvinner i katalogen som blei distribuert i Saudi Arabia. Kritikk som IKEA seinare måtte beklage.
bookbook
IKEA har også klart å få positive vinklingar knytt til katalogen sin. Nyleg publiserte den svenske møbelgiganten årets IKEA-katelog, og i den samanheng publiserte dei ein video som kjapt slo an. Katalogen får tilnamnet «bookbook» i det som er ein openberr parodi på Apple-produkt.
I videoen argumenterer ein mellom anna for at IKEA-katalogen har lang batterilevetid og brukast ved hjelp av berøringsteknologi. Så kan ein kanskje spørje seg om IKEA også slår eit slag for ei ikkje-digital framstilling; papirkatalogen er gjerne vel så grei, om ikkje betre i bruk. Når det er sagt finn ein sjølvsagt katalogen i digital utgåve på Internett.
Tema for årets katalog er «En god dag starter her». Sjå videoen her:
Hver dag blir mange millioner av bilder publisert på den populære bildedelingstjenesten Instagram. Mennesker verden over legger ut bilder eller videosnutter med glimt fra hverdagen sin. Har man mange følgere, kan tjenesten bli brukt som et effektivt kommunikasjonsmiddel for omverdenen, og stadig flere kjendiser hiver seg på bølgen.
Forrige uke publiserte en rekke nettaviser, deriblant VG, opplysningen om at vår egen Kronprinsesse Mette Marit har fått seg Instagram. Det var kronprinsessen selv som først delte nyheten via sin Twitter-profil.
Instagram er en bildedelingstjeneste og et sosialt nettverk, som gjør det mulig for brukerne å legge til effekter og dele bilder med andre Instagram-brukere. Kronprinsessen har allerede fått 50 000 følgere siden hun opprettet brukerprofil, og det er derfor ingen tvil om at det hun legger ut kan ha stor påvirkning.
Kronprinsessens første bilde på Instagram var en ”selfie”. (Foto: crownprincessmm/Instagram)
Sin første ”selfie”
Det første bildet Kronprinsessen delte var en såkalt ”selfie”, som vil si et selvportrett hun har tatt av seg selv. Bildet ble tatt i sammenheng med gjenbruksdagene, noe som ligger Kronprinsessens hjerte nært.
Også de to neste bildene hun la ut på Instagram omhandler mote og redesign, som er med på å få frem det inntrykket mange gjerne har av Kronprinsessens interesse av miljøvern. Det er nok ikke tilfeldig at det er akkurat disse bildene som har blitt lagt ut.
Bilder sier mer enn tusen ord
Med 50 000 følgere har Kronprinsessen en stor tilhengerskare som hver dag kan se bildene hun legger ut. Det er raskt gjort å ta et bilde med et mobilkamera og legge det ut, og dermed kan hun bruke Instagram til å formidle det hun er opptatt av, (eller en fremstilling av det hun ønsker andre skal tro hun er opptatt av) på en enkel måte.
Kronprinsessen er ikke alene om å bruke sosiale medier som Instagram til å kommunisere med fansen sin, da kjendiser verden over gjør det samme. I Norge har blant annet vår egen Statsminister, Erna Solberg, en Instagramkonto med 14 000 følgere per dags dato. På denne kontoen står det tydelig at Erna er Statsminister i Norge og partileder for Høyre. Hun har også lagt til en link til Høyre sin hjemmeside, og dermed er det sannsynlig at hun ønsker å bruke kontoen til å få vise hva Høyre fremmer. Likevel har Statsministeren også flere ”selfies”, som er med på å vise en mer personlig side av hverdagen hennes.
Styrer kommunikasjonen selv
De to nevnte kjendisene er bare to av mange flere som hver dag har muligheten til å legge ut glimt fra dagene deres. Det er ikke til å legge skjul på at vi er glad i kjendisnytt, og tabloidavisene elsker å lage store oppslag om nyheter som angår kjente personligheter. Disse utgivelsene om ens privatliv har nok kjendisene sett seg lei av, da det viser seg å bli mer og mer vanlig at det er kjendisene selv som går ut med nyheter eller aktuelle hendelser.
Instagram kan da bli brukt som et verktøy for å spre nyheten, og enten det er en forlovelse eller en fødsel det er snakk om, kan bilde av henholdsvis forlovelsesring eller nyfødt babyhånd legges ut. På den måten har kjendisene til en viss grad kontroll over hva som blir formidlet, og kan styre kommunikasjonen selv før pressen gjør det. Dette kan også være med på å fremme troverdigheten til kjendisene, da vi slipper å gå rundt å høre på rykter.
Hva er det egentlig AMC og HBO forteller oss når de dyrker antihelter som Walter White, doplangende kjemilærer i Breaking Bad, eller den opiumsavhengige overlegen John Thackery i HBOs nysatsing The Knick?
Hvis det er noe som er sikkert så er det at de nye TV-serieheltene best kan beskrives som antihelter. Hovedkarakterene er umoralske: De lyver og stjeler, er voldelige, bruker og selger dop, og går til stadighet bak ryggene til sine nærmeste. Fra mafiaboss Tony Soprano i The Sopranos til seriemorder Dexter til skjørtejeger og identitetstyv Don Draper i Mad Men – listen er lang.
Jon Hamm spiller skjørtejegeren, reklamemannen og identitetstyven Donald Draper i AMC-serien Mad Men. Foto: Flickr/Zennie Abraham (2013).
Oftest er disse antiheltene menn, men de seneste årene har vi også blitt introdusert for lignende kvinnelige karakterer, som den seksuelt utagerende, alkoholiserte og bipolare CIA-agenten Carrie Mathison i Homeland. De fleste antiheltene er imidlertid (familie)menn med dobbeltliv. Til tross for alle sine lyter – den ene verre enn den andre – blir antiheltene likevel elsket og hyllet av seerne. Men hvorfor er det egentlig slik? Og representerer tendensen noe mer enn bare en trend?
TV-romanen
Antihelten er ikke et nytt fenomen, og har blant annet vært en vanlig type i kriminalromaner – tenk bare på de norske «detektivene» Harry Hole og Varg Veum, som begge sverger til flasken og ofte svært utradisjonelle og voldelige metoder for å fange skurken. De kritikerroste TV-seriene fra AMC, HBO og Showtime har flere ganger blitt sammenlignet nettopp med romanen, blant annet fordi karakterene er spennende og flerdimensjonale, og i stadig utvikling. Det snakkes gjerne om den nye gullalder for de i dag svært så karakterdrevne seriene.
Større utfordringer for seerne
Det har blitt pekt på flere grunner til at antihelten er blitt så populær. Et helt åpenbart svar er at det byr på større utfordringer for TV-seerne når hovedkarakteren i favorittserien er flerdimensjonal og kompleks. Menneskelige typer som har åpenbare feil og stadig begår tabber er både enklere å identifisere seg med og lettere å like. For hvem er egentlig perfekt?
Samtidig virker det naturlig at moralen vår melder seg for å hindre oss i å heie på seriemordere og umoralske mennesker. Men det skjer ikke, og vi forsvarer karakterene fordi vi tenker at de innerste inne egentlig er gode. Vi heier frem Tony Soprano fordi han først og fremst er kjip mot andre kjipinger.
Målet helliger midlet
Et annet poeng er at vi engasjerer oss dypt i disse dualistiske karakterene fordi de også har sider ved seg som er sympatiske og tiltalende. De strever hardt med å gjøre det rette, og vi håper så inderlig at de skal klare det. Slik holdes interessen vår oppe. Dessuten lar vi tvilen komme dem til gode fordi målet på sett og vis helliger midlet. Walter White i Breaking Bad ønsker tilsynelatende kun å forsørge den lille familien sin, mens Tony Soprano sliter med å holde både kjerne- og mafiafamilien sin samlet.
En blanding av fascinasjon og nysgjerrighet for det ukjente, med karaktertrekk som er vinnende bidrar altså til at seerne vender tilbake sesong for sesong. Kikker vi litt dypere, finnes det mer sammensatte svar.
Menn, makt og maskulinitet
Mannens plass i det moderne samfunn er ikke tydelig nok, sies det. Menn opplever eksistensielle kriser og føler seg maktesløse fordi forskjellene mellom kjønnene og deres ulike roller har blitt visket ut.
Det er nettopp denne problematikken hovedrollemennene i The Sopranos og Breaking Bad, for ikke å si House of Cards og The Leftovers, streber med. De er alle menn som desperat ønsker å beholde eller tilegne seg (mer) makt, og i sin streben etter å hevde seg inntar de en slags tradisjonell supermaskulinitet, hvor deres moralske grenser strekkes lengre og lengre. Men hva er det egentlig som er så likandes med det?
Noen har forsøkt seg på forklaringen om at menn identifiserer seg med denne typen karakterer fordi de sliter med problematikk som mannen i gaten selv føler på: Hva er en mann i dag? (Politiken, 03.12.13: «Vores tv-helte er voksne mænd i klemme»). I tillegg har menn gjerne egne fantasier om å kunne gjøre som disse antiheltene, og leve liv fulle av sex, drugs and rock and roll.
Også for kvinner?
Hva så med det kvinnelige publikummet? En teori har vært at kvinner er fascinert av slemme menn, og ser seriene for å lære mer om hvordan disse opererer (Politiken, 03.12.13 «Vores tv-helte er voksne mænd i klemme»). Men svaret blir for unyansert og kjønnsstereotypisk.
Til tross for at det er lettere for kvinner å identifisere seg med andre kvinner, betyr ikke det at de ikke kan kjenne seg igjen i mannlige protagonister. Måten de mannlige antiheltene evner å gi regelrett faen i det meste på, kan sikkert appellere til mange kvinner. Særlig de som blir stemplet som såkalte «flinke piker» og innerst inne har lyst til å gi litt mer blaffen. Kanskje er Carrie Mathison og Orange is the New Blacks Piper Chapman et utslag nettopp av «flink-pike-syndromet».
Trenger spenning
Tidligere var det et faktum at betalingskanaler som HBO var for de høyere utdannede og mer velbemidlede amerikanerne. Hvis det fortsatt er et faktum at det er middel- og overklassen som kjøper innholdet til disse kanalene, kan man spørre seg om trenden også er en slags virkelighetsflukt for kvinner og menn, som har gått seg lei av å være så veldig snille og flinke? Kanskje digger vi disse gangsterne og galningene fordi de våger å være jævlige, noe vi skulle ønske at vi selv hadde klart i blant. Stakkars den rike og velutdannede klassen, som ikke får oppleve noe ekte spenning…
Fra fantasi til virkelighet
Det er alltid interessant å spørre seg om en spesiell trend i film og TV kan forklares med forandringer eller utvikling i samfunnet ellers. Når det gjelder antiheltene kan det være ting som peker mot det. Eller så kan det bare hende at vi var mettet på varulver, vampyrer og ekle orker, og ville ha noe litt mer realistisk.
Tirsdag morgen ble tomme klasserom fylt av ivrige elever (CC:BY Seth Sawyers)
For mange mennesker var det nok en stor lettelse at den store lærerstreiken mandag formiddag ble erklært avsluttet. De over 100.000 elevene som ble rammet kunne endelig vende tilbake til skolebenken tirsdag denne uken.
I nærmere 80 dager har lærere over hele landet streiket for å markere sin misnøye til forslaget fra KS. Forslaget er påleggelse om at lærerne skal være fysisk tilstede på skolen større deler av dagen, istedenfor å kunne jobbe hjemmefra deler av arbeidstiden. Det har vært mange og lange forhandlinger mellom partene, og de rammede har måttet smøre seg med tålmodighet.
Under en streik er det som regel alltid en uskyldig tredjepart, og i dette tilfellet er det familiene som opplever at skolene stenges. De blir rammet av streiken på den måten at barn som er for unge til å være hjemme alene er blitt nødt til å bli med foreldrene sine på jobb. For det første er det helt sikkert ganske kjedelig for barna, og for det andre kan det føre til at foreldre får problemer med å oppfylle forpliktelsene sine på jobb. Foreldre som hverken har mulighet til å ta med seg barna eller som har barnepass, er bekymret for å la dem være igjen alene hjemme. Frederikke Steen Hansen, leder for FAU på Ringshaug ungdomsskole, er mor til en 14 år gammel jente som sitter hjemme og kjeder seg, og bare venter på at streiken tar slutt. Hun forteller til VG at datteren savner vennene sine, og bekymrer seg for at de ikke skal rekke gjennom pensum i løpet av høsten.
Er det forsvarlig at streiken har vart så lenge? Det at barna blir sittende alene hjemme er ikke det eneste problemet i en slik situasjon. Elevene har nemlig gått glipp av en god del undervisning på de få ukene som er gått. Barn som allerede sliter med å henge med resten av klassen, vil nå få det enda tøffere med å ta igjen all den tapte undervisningen. Rektor ved Fjellhamar barneskole, Morten Hagen, forteller følgende til VG:
– Dersom en 7.klassing ikke er tilstede de tre første ukene, går eleven glipp av vesentlig stoff. Det er faktisk høyt læringstrykk på de øverste trinnene våre fra første dag om høsten. På to, tre og fire uker er det allerede mye de skal ha vært gjennom.
Både elever og foreldre mener streiken burde vært over for lenge siden, særlig med tanke på et vagt resultat. Allikevel er de fleste støttende overfor lærerne som kjemper sin sak.
Overskriften i dette innlegget skal ikke gjøre noe annet enn å bekrefte det kommende budskapet du har i vente denne søvntunge onsdagsmorgenen: nok en klassisk klisjè. Selv om vi alle møter nok av dem i hverdagen, de aller fleste er både godt oppbrukt og lite tilfredsstillende, vil jeg ikke la dette stoppe meg i å dytte akkurat denne klisjeen videre på deg.
CC:BY: 55Laney69 (flickr.com)
Mennene bak nettsiden theminimalists fronter nettopp overskriftens klare budskap og klassiske klisjè: du vil få et rikere liv om du klarer å kvitte deg med mer. I hvilken grad du velger å tolke teorien om at alle de materialistiske tingene i livet ditt ødelegger for ditt videre fokus på de virkelig viktige aspektene ved livet, er likevel opp til deg selv. Poenget er intet annet enn at så straks du fjerner noen av de mange distraksjonene du til daglig omgir deg med, vil du plutselig merke at overskuddet til å fokusere på det som faktisk er viktig for deg straks vil fremtre i et mye klarere lys.
Så enten du er en sucker for klisjèer eller for lengst har fått dem opp i halsen og har lyst å gulpe bare ved tanken på å innta enda en, håper jeg likevel du svelger din egen stolthet og tar en titt på siden jeg har linket til. Du trenger ikke løper hjem og selge alle verdigjenstandene dine på craigslist og leve et videre nakent liv med kun et hasseblad foran kjønnsorganet for å dra nytte av tipsene de kommer med. Start med å gjøre deg selv bevisst på all overfloden du omgir deg med, pakk ned all dritten du kjøpte på sommersalget og bruk høste til å reflektere over vil lite du faktisk har savnet den glinsende blazeren du kjøpte for 1500 spenn (på 50% avslag vel å merke) i impulsitetens godtro over at du faktisk, en vakker dag, ville bli kul nok til å klare å rocke nettopp det: en glinsende blazer.
Selv ikke Kristian er kul nok til å rocke en glinsende blazer.
Hver dag på vei til Universitet går jeg gjennom Hollendergaten. Her ligger Kikens Bymisjons Kafé, der en ifølge deres nettsider kan «…stikke innom og få et lite måltid mat eller en kopp kaffe» – et tilbud byens narkomane benytter seg av (Kirkens Bymisjon). De fleste morgener ser jeg nye ansikter jeg ikke har sett der tidligere, ofte unge mennesker som har havnet i miljøet rundt Korskirken. Meg enser de ikke, de er opptatt i samtaler med hverandre, med apotekposene sine eller i høylytte diskusjoner. På regnværsdager er stemningen roligere og de trykker seg sammen på en liten trapp under taket mens de varmer seg på pappkrusene med kaffe.Dette synet som møter meg de fleste dager (bortsett fra i dag, da forelesningen begynte så tidlig at ikke engang Kirkens Bymisjon hadde åpnet) er nedslående. Nå når Nygårdsparken er stengt frykter mange at det vil bli flere steder der åpen rusbruk kan forekomme. At politiet gir bøter mot besittelse av rusmidler kan gjerne gjøre at rusingen skjules mer, men med såpass mange rusmisbrukere i en så kompakt by som Bergen, skal det mye til for at ikke åpne russcener, som er et uttrykk som i ifølge BT assosieres med Bergen, forekommer (BT, 27.08.14).
Allerede nå, etter to dager med parken stengt, er tegnene synlige. Flere av byens svakeste vandrer rundt nede i sentrum – på Torget, fisketorget, Vågsalemenningen – midt blant turister og resten av byens befolkning. Det er ikke rart det – hvor ellers skal de gjøre av seg? Menneskene som ikke har fått plass på de ulike tiltakene som er satt opp i forbindelse med stenging av parken, og her er det organisert mye bra, eller de som faktisk ikke er interessert i noe annet enn sin daglige rus? Mitt poeng er at å gi bøter på 10.000 kr til noen som ikke har råd til betale den uansett, kanskje ikke er veien å gå. Samfunnet burde heller bruke ressurser på gi de rusavhengige et verdig liv med tak over hode, enn å jage dem rundt i byen.
Erland på bussen ein kald haustdag. (Foto: Ivana Vasilj/flickr.com)
Blikk frå byen – Av Frank Frankesen
Mandag morgon. Travel. Jobb. Stress. Alle hastar avgårde frå A til B.
Erland derimot, han er arbeidslaus, åleine og lever med konstant angst. Han veit ikkje kva det vil seie å haste frå A til B.
Han går på trikken når trikken går, for klokke eig han ikkje. Og når han går på trikken går alle andre av. Når han går av trikken skal alle plutseleg på. Og sånn går no dagane…
På trikken sit Erland rolig, men alvorleg og skuer utover gatene. Han skulle ønske han var som dei. Men aller helst vil han ha ein venn. Ein som tør å setje seg attmed han på trikken og som faktisk ikkje er redd for hans personelege odeur, sjølv om han ikkje brukar parfyme og deo. Ein ven som ikkje bryr seg om at han ikkje dusjar. Eller ikkje har Facebook, Instagram, venner, familie og kunnskapar om å grille den perfekte t-bone-steiken.
Hans mor sa til Erland som ung at han skulle berre vere seg sjølv så ordnar alt seg.
– Så ordnar alt seg sa ho, fortel Erland, og trekk pusten djupt. Han verkar bitter og forsmådd.
– Kva meinte ho med det? Naving, kviser, sosial angst og jomfru i ein alder av 28? Herleg, check, check, check, fortsett han ironisk.
– Låg sjølvtillit
Seniorforskar ved Universitet i Bergen Ingvild Elisabeth Markussen seier at angst ofte kan følast som ein vond sirkel.
– Viss ein ikkje kjem seg ut av uføre kan det ofte føre til låg sjølvtillit og endå mindre sjanse for at ein tør å utfalde seg på den sosiale og offentlege arenaen, seier Markussen, som har skrive ei avhandling knytt til mobbing, angst og livskrise.
Markussen fortel at viss ein ikkje har har fått seg jobb, utdanning eller make innan fylte tretti, så er håpet langt på veg ute.
– Statistikken viser at det er større sjanse for overdreven bruk av rusmidlar og tidleg død viss ein er ein såkalla «sosial taper» ved inngangen til tredveåra.
NAV
Endeleg er han der, NAV Wergeland.
– Jippi! gliser Erland.
Han er på Wergeland for å signere eit papir for å hente ut arbeidsavklaringspengar.
– Hadde bare Nygårdsparken vore open no hadde eg fyrt opp der og feiret dette med eit skot i armen. Heldigvis har de 3 for 2 på melkesjokoladeplater på remaen, avsluttar han.
Fra de fire store på 80-tallet til dagens fragmenterte rockelandskap. Mange har spådd rockens undergang, men er rocken egentlig død?
De fire store
Vokalist Alex Møklebust står på scenen for Seigmen. (Foto: dthprod/Flickr)
Mange vil nok påstå at norsk rock hadde sitt høydepunkt på 1980-tallet. Det var da særlig fire norske band som gjorde det stort med sine norske tekster og rockete uttrykk. DumDum Boys, Jokke & Valentinerne, deLillos og Raga Rockers blir i dag betegnet som de fire store innen norsk rock, og dette med god grunn. Disse fire bandene har satt klare spor i den norske rockeindustrien, og er opphav til godt kjente låter som eksempelvis «Splitter pine», «Hjernen er alene» og «Her kommer vinteren».
Popmusikken – rockens evige fiende?
Dagens populærmusikk kan i mange tilfeller stå i sterk kontrast til den klassiske, norske rockemusikken. Både tekstlig innhold og musikalsk uttrykk ender ofte i motsatt ende av skalaen i forhold til hvor rocken befinner seg. Dagens topplister preges i stor grad av sjangre som hip-hop, R&B, rap, og rocken er for mange fortvilende lite representert på disse listene. Er det slik at populærmusikken spiser opp rockens andel av musikklandskapet? Mange vil nok påstå at dette stemmer, men om man dykker dypt nok inn i det norske musikklandskapet vil man oppdage at det finnes mange band som viderefører den norske rockearven.
Norsk videreføring
I dag er det flere band som har fulgt i de fire stores fotspor. Noen fremfører tekstene på engelsk, mens andre fortsatt foretrekker morsmålet. Band som Seigmen, Kaizers Orchestra, Skambankt og Black Debbath har vært med på å videreføre det norske språket innen norsk rock, og har gjort stor suksess med dette. Kanskje er ikke den norske rocken død allikevel.
Samtidsmusikk, frijazz, støy. Dette er eksempler på musikksjangrer som gir utfordring for lyttaren og er både elska og hata.
Det er mykje rart der ute. I Bergen vert det arrangert året rundt konsertar og festivalar for det dei fleste ville kalle «spesiell musikk». No nyleg i vår vart Jazzfestivalen arrangert for første gong på Landmark. Denne festivalen hadde som utgangspunkt å vere ein slags prostest for dagens jazzmusikk. «Har jazzbegrepet blitt tømt for mening? Er dagens jazzmusikere mest opptatt av å konservere gamle stilretninger eller av å bli popstjerner?«. Dette er tatt ut i frå pressemeldinga som vart sendt til NyMusikk i forkant av festivalen.
Illustrasjonsbilete. Foto: Trygve Johan Andal Svarstad
Ordet «protest» er ofte eit ord som vert brukt i kontekstar som spesielt omhandlar støymusikk, frijazz og anna kunstmusikk. Heilt tilbake til tidleg 1900-talet var det komponistar i tradisjonelle form for klassisk musikk som var veldig opptatte av å vere opprørsk med sin musikk. Den italienske komponisten Luigi Russolo er eit eksempel på ein særdeles opprørsk komponist og er i dag ein viktig inspirasjonskjelde for eksperiementelle musikarar innanfor den såkalla frie musikken (improvisert musikk og støy).
Å gi lyttaren ei utfordring med musikk kan på mange måtar skildrast som ein musikalsk protestaksjon, fordi det bryter med vanlege forventingar mennesket har til musikk. Emosjonell velbehag er ein vanleg forklaring på ein god opplevelse av musikk. Dette kjem oftast ut gjennom til dømes rytme, melodi og harmoni. Men kva skjer når dette vert viska vekk frå musikken? Musikk utan rytme, melodi og harmoni?
Gjennom intervju med ulike personar med interesse for impro- og støymusikk i masteroppgåva The shape of rock to come: Ein analyse av det norske støymiljøet, kjem det fram at dei har den same emosjonelle reaksjonen på impro- og støymusikk som dei har til anna musikk, til dømes pop, rock og klassisk musikk. Forskjellen er at dei lyttar annleis til impro- og støymusikk enn til anna musikk. Dei legg vekt på andre musikalske nivå, som til dømes puls, farge, lyd og volum. Dei har også eit nokså reflektert syn på musikk og skildrar seg sjølve som opne til all slags musikk.
Ein rask konklusjon kan dras mot å forklare denne «spesielle musikken» ved å fokusere på korleis ein lyttar til musikken. Dei som liker denne musikken lyttar annleis til den, mens dei som hatar det lyttar på same måten som dei gjer til meir vanleg musikk.
