Kunne du jobbet som telefonselger? Foto: Alexia Molina/Flickr.
Tidligere denne måneden begynte jeg i en ny jobb. Vi var ca. ti stykker som begynte samtidig, som salgsagenter i et internasjonalt selskap. Jeg var eldst av dem. Allerede da burde jeg tatt hintet.
Det var to ukers opplæring, hvor vi lærte hva vi skulle selge og hvordan vi skulle selge det. Det begynte veldig bra, med trivelige bli kjent-oppgaver og øvelser som «selg meg en tv-dekoder». Det var gøy. Hele den første uka holdt vi på sånn, og fikk sjokolade og epler i pausene. «For en fantastisk jobb», tenkte jeg.
Andre uka skulle vi begynne å ta telefoner. Vi var alle veldig spente, men vi hadde jo øvd oss på hverandre og kunne velkomstmeldinga utenat i søvne. «Den første samtalen er verst», sa sjefen, «så blir det lettere og lettere.» Jeg la merke til at omtrent alle som jobbet der fra før var unge menn med et livstrøtt uttrykk i ansiktet. Noen satt og slo seg selv hardt i beinet mens de snakket med en hyggelig og entusiastisk tone i telefonen. Andre bare sukket oppgitt og gikk seg en runde i lokalet etter hver endt samtale. Det var da jeg begynte å tvile litt på om dette egentlig var en så veldig «fantastisk» jobb. Jeg åpnet linja og begynte å snakke. Jeg kom ikke lenger enn halvveis uti velkomstmeldinga før vedkommende i andre enden bare la på. Greit nok. Den neste var en forholdsvis hyggelig dame som heller ville sjekke ut produktet på nettet enn å kjøpe det av meg. Jeg la på og så rundt meg. Mine nye kolleger så rimelig bleke ut i ansiktet og flere svettet i pannen.
Jeg tok en telefon til. Det var en voksen mann som snakket på vegne av sin eldre mor. Han var svært misfornøyd med at noen tidligere hadde ringt for «å plage» henne. «Hu trenger ikke noe forbanna kanalpakke eller dekoder til flere hundre kroner! Hu er over åtti år!» Jeg fikk beskjed om at jeg var et forferdelig menneske og at jeg burde skamme meg.
Jeg la på og gikk hjem. Og gråt.
Dagen etter ringte jeg sjefen og sa opp jobben. «Kan jeg spørre hvorfor?», sa hun. Jeg svarte som sant var. «Jeg tror dessverre ikke jeg passer helt inn der.» Det var slutten på min karriere innen telefonsalg.
Det jeg har lært av denne erfaringen er: Vær snill mot telefonselgere. De hater seg selv like mye som du hater dem.
Bybanen i Bergen har fått skryt for å tiltrekke seg nye kundegrupper. Men informasjonssystemene som skal betjene allerede eksisterende kunder er mangelfulle.
Etter lang tids planlegging og bygging har bybanen nå eksistert noen år, og har blitt et kjent innslag i bergensgatene. En og annen kollisjon her og der med uheldige bilister, billettautomater som streiker, og den årlige overraskelsen over at det er kaldt i Norge til tross, banen får deg frem til slutt. Og når det eventuelt skulle stå, så gir bussen – eller til nøds passasjerene om bord – en hjelpende hånd for å få jobben gjort.
Det albumet jeg hører mest på om dagen er Tim Wheelers første soloalbum «Lost Domain». Wheeler er nok mest kjent for å være frontmann i det nord-irske bandet Ash, som er fantastiske live etter min mening. Før jeg valgte å lytte til albumet leste jeg omtaler på ulike nettsted, blant annet nme.com. Hvor det nevnes at soloalbumet er en hyllest til hans far som han mistet til demens. Med dette i bakhodet valgte jeg å trykke play på «Lost Domain».
Albumet starter med melodien «Snow in Nara» som er så flott å høre på at jeg fortsetter lyttingen. Det endte med at jeg hørte gjennom hele albumet. Noe jeg sjeldent gjør, for det er ikke alle artister som klarer å lage et album uten et par dårlige sanger, og da velger jeg å ta en pause i lyttingen. Jeg tok ikke en pause denne gangen. «Lost Domain» er veldig personlig for Wheeler, noe som kommer fram i sangene. Albumet er preget av sanger som «Hospital» og «Medicine», og det er tydelig at det han og familien har vært gjennom en tøff tid. Kanskje jeg også trengte å rømme litt vekk fra hverdagen jeg jeg trykket på play.
I helhet er «Lost Domain» et rolig album med gode melodier preget med personlige tekster.
Mange gongar i løpet av livet må ein ta fatt på kampen mot det tomme arket. Word-dokumentet som fyller skjermen og gjer snøblind eller den vesle ramma med kvitt innhald, som har potensialet til å bli eit blogginnlegg.
Nokre er betre krigarar enn andre.
Nokre ser på tomme ark som ei ny mulegheit. Mulegheita for å dra ut på eventyr, la fingrane springe over tastane, av garde på nye oppdagingar. Andre ser på opne oppgåver som høge fjell, kanskje umulege å komme til toppen av. Det vil i alle fall krevje pågangsmot, styrke og tålmod.
Det fysiske arbeidet i seg sjølv er svært enkelt. Tastane trykkast lett ned, og i same augeblink dukkar perfekt utforma bokstavar fram på skjermen. Om ingenting anna går (etter at du har forsøkt å finne premiss, lage tankekart, når du har diskutert og disposisjonert), er det her du må byrje. Den enkle, fysiske rørsla av å trykke ned tast etter tast. Plutseleg har du eitt ord, så kjem fleire. Det kan vere springbrettet du treng.
175 ord seinare kan du sjå på ein rar liten tekst om tomme, kvite ark og tenkje at neste gong bør du kanskje nytte mulegheita betre. For potensialet er uendeleg, og kanskje tør du stupe uti med heile deg ved neste høve.
Butikkleder Liv Spjeld By har litt andre arbeidsoppgaver enn butikkledere flest. Hun styrer hverdagen i Fretex sin butikk i Lars Hilles Gate i Bergen.
– Som butikkleder i Fretex har jeg to hovedområder jeg har ansvar for. For det første skal jeg drifte butikken etter en del prinsipper og ha et fornuftig salg. For det andre har jeg et stort ansvarsområde på attføringsbiten.
De fleste som jobber i Fretex sine butikker er nemlig inne på ulike NAV-tiltak. Hver enkelt av personellet er i butikken i ulike perioder, med ulike problemstillinger og ulike handlingsplaner, forteller Spjeld By. Selve butikkdriften er tuftet på bruktsalg der det er forventede inntekter på de ulike varegruppene. Som butikkleder er det hennes oppgave å se til at butikken er i best mulig form utseendemessig og å se til at de har de varene som skal til for å oppnå de forventede salgsbudsjettene. Hver dag må hun derfor ha kontakt med de som leverer varer til butikken, fortsetter Liv. Også tøysorteringsavdelingen er det viktig å være på hugget ovenfor, slike at det kan bestilles inn mer av de varene som selger ekstra bra fra dag til dag. Samtidig opprettholdes kommunikasjonen med butikkjedesjefen som sitter i Stavanger stort sett daglig, via mail.
Når det gjelder attføringsdelen rapporteres det gjennom mail i et lukket rapporteringssystem, som har høy sikkerhet for innlogging.
– Her må jeg rapportere avvik og legge inn detaljer på de ulike sine planer. Når man jobber med attføring gjelder det å være tett på. Rett bak, rett foran. Jeg pleier alltid å si at man må ha store øyner og ører og selvfølgelig også et hjerte som banker for mennesker.
Liv forklarer at hun og kollegene har blitt enig om alltid å ha et positivt fokus på kommunikasjonen dem imellom. I dette ligger det at de snakker litt om suksessene sine, samtidig som de rapporterer avvik og lignende i forhold til oppfølging.
– Vi har bestemt oss for at vi alltid skal kommunisere på positive ting, selv om det har et negativt budskap. Jeg som er en ganske hissig person må av og til gå noen runder med meg selv før jeg tar en telefon eller mail. Det ser jeg at enkelte av mine kolleger også må gjøre, jeg kan se det på mailene.
Slagordet til Fretex er «Vi gir folk grunn til å tro på fremtiden!». Hva betyr det?
– Det betyr at vi skal se på folks muligheter og få menneskene til å tro på at de har et egenverd. Uansett om en har store utfordringer i livet sitt har man en mulighet og noe ved seg som en kan bygge videre på, og noe en kan bidra med i samfunnet. Det er vel det som er kjernen i våre verdier – at alle med sin innsats og med sin evne, om den er liten eller stor, kan være med å bidra til et fellesskap.
Butikkleder Liv Spjeld By i klesavdelingen på Fretex. (Foto: Maren Aabrekk)
Fretex har en utad strategi om å fremstå så profesjonell som mulig for sine kunder. Målet er å ha rene, pene butikker og et butikkpersonell som er tydelig og fast bestemt når det gjelder pruting og lignende, men samtidig ha et øye for at kundene også er ulike, forteller Liv. Butikkene blir målt på akkurat samme kundemålinger som ordinære butikker med ordinære ansatte. De prøver å ha en standard både på de som betjener kundene og på butikkene, så høyt opp til det som kundene og verden rundt forventer.
På spørsmålet om hva som skiller Fretex fra en ordinær bedrift, svarer Liv at den største forskjellen er at i andre bedrifter har de ansatte har blitt valgt til å jobbe der. De har fått en ansettelse ut i fra sine kunnskaper, ferdigheter og sin egnethet.
– På Fretex begynner vi med motsatt side. Vi prøver ut folk – om de har egnethet, ferdigheter og mulighet til å kunne tilegne seg det som for eksempel en butikk forventer at ansatte har. Det være seg språk, helse, alt fra detaljer som personlig hygiene og dette med å ønske å møte kunder. Om de har evne til den åpenheten som det forventes at en som jobber med kunder og varer må ha. Det tenker jeg er den største forskjellen.
Ettersom Fretexbutikkene verken velger sitt eget varesortiment eller 80% av sine ansatte, er det forståelig at Spjeld By trekker dette frem som noe som skiller Fretex ut. Det er også høy rullering på ansatte – personalet endres fra uke til uke, måned til måned, halvår til halvår.
– I dag hadde vi for eksempel samtale med to nye, som skal begynne i avklaringsprogram på fredag. Andre ble avsluttet forrige måned. Avklaring er veldig spennende å jobbe med, avslutter Liv.
Overskriften i dette innlegget skal ikke gjøre noe annet enn å bekrefte det kommende budskapet du har i vente denne søvntunge onsdagsmorgenen: nok en klassisk klisjè. Selv om vi alle møter nok av dem i hverdagen, de aller fleste er både godt oppbrukt og lite tilfredsstillende, vil jeg ikke la dette stoppe meg i å dytte akkurat denne klisjeen videre på deg.
CC:BY: 55Laney69 (flickr.com)
Mennene bak nettsiden theminimalists fronter nettopp overskriftens klare budskap og klassiske klisjè: du vil få et rikere liv om du klarer å kvitte deg med mer. I hvilken grad du velger å tolke teorien om at alle de materialistiske tingene i livet ditt ødelegger for ditt videre fokus på de virkelig viktige aspektene ved livet, er likevel opp til deg selv. Poenget er intet annet enn at så straks du fjerner noen av de mange distraksjonene du til daglig omgir deg med, vil du plutselig merke at overskuddet til å fokusere på det som faktisk er viktig for deg straks vil fremtre i et mye klarere lys.
Så enten du er en sucker for klisjèer eller for lengst har fått dem opp i halsen og har lyst å gulpe bare ved tanken på å innta enda en, håper jeg likevel du svelger din egen stolthet og tar en titt på siden jeg har linket til. Du trenger ikke løper hjem og selge alle verdigjenstandene dine på craigslist og leve et videre nakent liv med kun et hasseblad foran kjønnsorganet for å dra nytte av tipsene de kommer med. Start med å gjøre deg selv bevisst på all overfloden du omgir deg med, pakk ned all dritten du kjøpte på sommersalget og bruk høste til å reflektere over vil lite du faktisk har savnet den glinsende blazeren du kjøpte for 1500 spenn (på 50% avslag vel å merke) i impulsitetens godtro over at du faktisk, en vakker dag, ville bli kul nok til å klare å rocke nettopp det: en glinsende blazer.
Selv ikke Kristian er kul nok til å rocke en glinsende blazer.
Hver dag på vei til Universitet går jeg gjennom Hollendergaten. Her ligger Kikens Bymisjons Kafé, der en ifølge deres nettsider kan «…stikke innom og få et lite måltid mat eller en kopp kaffe» – et tilbud byens narkomane benytter seg av (Kirkens Bymisjon). De fleste morgener ser jeg nye ansikter jeg ikke har sett der tidligere, ofte unge mennesker som har havnet i miljøet rundt Korskirken. Meg enser de ikke, de er opptatt i samtaler med hverandre, med apotekposene sine eller i høylytte diskusjoner. På regnværsdager er stemningen roligere og de trykker seg sammen på en liten trapp under taket mens de varmer seg på pappkrusene med kaffe.Dette synet som møter meg de fleste dager (bortsett fra i dag, da forelesningen begynte så tidlig at ikke engang Kirkens Bymisjon hadde åpnet) er nedslående. Nå når Nygårdsparken er stengt frykter mange at det vil bli flere steder der åpen rusbruk kan forekomme. At politiet gir bøter mot besittelse av rusmidler kan gjerne gjøre at rusingen skjules mer, men med såpass mange rusmisbrukere i en så kompakt by som Bergen, skal det mye til for at ikke åpne russcener, som er et uttrykk som i ifølge BT assosieres med Bergen, forekommer (BT, 27.08.14).
Allerede nå, etter to dager med parken stengt, er tegnene synlige. Flere av byens svakeste vandrer rundt nede i sentrum – på Torget, fisketorget, Vågsalemenningen – midt blant turister og resten av byens befolkning. Det er ikke rart det – hvor ellers skal de gjøre av seg? Menneskene som ikke har fått plass på de ulike tiltakene som er satt opp i forbindelse med stenging av parken, og her er det organisert mye bra, eller de som faktisk ikke er interessert i noe annet enn sin daglige rus? Mitt poeng er at å gi bøter på 10.000 kr til noen som ikke har råd til betale den uansett, kanskje ikke er veien å gå. Samfunnet burde heller bruke ressurser på gi de rusavhengige et verdig liv med tak over hode, enn å jage dem rundt i byen.
Erland på bussen ein kald haustdag. (Foto: Ivana Vasilj/flickr.com)
Blikk frå byen – Av Frank Frankesen
Mandag morgon. Travel. Jobb. Stress. Alle hastar avgårde frå A til B.
Erland derimot, han er arbeidslaus, åleine og lever med konstant angst. Han veit ikkje kva det vil seie å haste frå A til B.
Han går på trikken når trikken går, for klokke eig han ikkje. Og når han går på trikken går alle andre av. Når han går av trikken skal alle plutseleg på. Og sånn går no dagane…
På trikken sit Erland rolig, men alvorleg og skuer utover gatene. Han skulle ønske han var som dei. Men aller helst vil han ha ein venn. Ein som tør å setje seg attmed han på trikken og som faktisk ikkje er redd for hans personelege odeur, sjølv om han ikkje brukar parfyme og deo. Ein ven som ikkje bryr seg om at han ikkje dusjar. Eller ikkje har Facebook, Instagram, venner, familie og kunnskapar om å grille den perfekte t-bone-steiken.
Hans mor sa til Erland som ung at han skulle berre vere seg sjølv så ordnar alt seg.
– Så ordnar alt seg sa ho, fortel Erland, og trekk pusten djupt. Han verkar bitter og forsmådd.
– Kva meinte ho med det? Naving, kviser, sosial angst og jomfru i ein alder av 28? Herleg, check, check, check, fortsett han ironisk.
– Låg sjølvtillit
Seniorforskar ved Universitet i Bergen Ingvild Elisabeth Markussen seier at angst ofte kan følast som ein vond sirkel.
– Viss ein ikkje kjem seg ut av uføre kan det ofte føre til låg sjølvtillit og endå mindre sjanse for at ein tør å utfalde seg på den sosiale og offentlege arenaen, seier Markussen, som har skrive ei avhandling knytt til mobbing, angst og livskrise.
Markussen fortel at viss ein ikkje har har fått seg jobb, utdanning eller make innan fylte tretti, så er håpet langt på veg ute.
– Statistikken viser at det er større sjanse for overdreven bruk av rusmidlar og tidleg død viss ein er ein såkalla «sosial taper» ved inngangen til tredveåra.
NAV
Endeleg er han der, NAV Wergeland.
– Jippi! gliser Erland.
Han er på Wergeland for å signere eit papir for å hente ut arbeidsavklaringspengar.
– Hadde bare Nygårdsparken vore open no hadde eg fyrt opp der og feiret dette med eit skot i armen. Heldigvis har de 3 for 2 på melkesjokoladeplater på remaen, avsluttar han.
Fra de fire store på 80-tallet til dagens fragmenterte rockelandskap. Mange har spådd rockens undergang, men er rocken egentlig død?
De fire store
Vokalist Alex Møklebust står på scenen for Seigmen. (Foto: dthprod/Flickr)
Mange vil nok påstå at norsk rock hadde sitt høydepunkt på 1980-tallet. Det var da særlig fire norske band som gjorde det stort med sine norske tekster og rockete uttrykk. DumDum Boys, Jokke & Valentinerne, deLillos og Raga Rockers blir i dag betegnet som de fire store innen norsk rock, og dette med god grunn. Disse fire bandene har satt klare spor i den norske rockeindustrien, og er opphav til godt kjente låter som eksempelvis «Splitter pine», «Hjernen er alene» og «Her kommer vinteren».
Popmusikken – rockens evige fiende?
Dagens populærmusikk kan i mange tilfeller stå i sterk kontrast til den klassiske, norske rockemusikken. Både tekstlig innhold og musikalsk uttrykk ender ofte i motsatt ende av skalaen i forhold til hvor rocken befinner seg. Dagens topplister preges i stor grad av sjangre som hip-hop, R&B, rap, og rocken er for mange fortvilende lite representert på disse listene. Er det slik at populærmusikken spiser opp rockens andel av musikklandskapet? Mange vil nok påstå at dette stemmer, men om man dykker dypt nok inn i det norske musikklandskapet vil man oppdage at det finnes mange band som viderefører den norske rockearven.
Norsk videreføring
I dag er det flere band som har fulgt i de fire stores fotspor. Noen fremfører tekstene på engelsk, mens andre fortsatt foretrekker morsmålet. Band som Seigmen, Kaizers Orchestra, Skambankt og Black Debbath har vært med på å videreføre det norske språket innen norsk rock, og har gjort stor suksess med dette. Kanskje er ikke den norske rocken død allikevel.
Samtidsmusikk, frijazz, støy. Dette er eksempler på musikksjangrer som gir utfordring for lyttaren og er både elska og hata.
Det er mykje rart der ute. I Bergen vert det arrangert året rundt konsertar og festivalar for det dei fleste ville kalle «spesiell musikk». No nyleg i vår vart Jazzfestivalen arrangert for første gong på Landmark. Denne festivalen hadde som utgangspunkt å vere ein slags prostest for dagens jazzmusikk. «Har jazzbegrepet blitt tømt for mening? Er dagens jazzmusikere mest opptatt av å konservere gamle stilretninger eller av å bli popstjerner?«. Dette er tatt ut i frå pressemeldinga som vart sendt til NyMusikk i forkant av festivalen.
Illustrasjonsbilete. Foto: Trygve Johan Andal Svarstad
Ordet «protest» er ofte eit ord som vert brukt i kontekstar som spesielt omhandlar støymusikk, frijazz og anna kunstmusikk. Heilt tilbake til tidleg 1900-talet var det komponistar i tradisjonelle form for klassisk musikk som var veldig opptatte av å vere opprørsk med sin musikk. Den italienske komponisten Luigi Russolo er eit eksempel på ein særdeles opprørsk komponist og er i dag ein viktig inspirasjonskjelde for eksperiementelle musikarar innanfor den såkalla frie musikken (improvisert musikk og støy).
Å gi lyttaren ei utfordring med musikk kan på mange måtar skildrast som ein musikalsk protestaksjon, fordi det bryter med vanlege forventingar mennesket har til musikk. Emosjonell velbehag er ein vanleg forklaring på ein god opplevelse av musikk. Dette kjem oftast ut gjennom til dømes rytme, melodi og harmoni. Men kva skjer når dette vert viska vekk frå musikken? Musikk utan rytme, melodi og harmoni?
Gjennom intervju med ulike personar med interesse for impro- og støymusikk i masteroppgåva The shape of rock to come: Ein analyse av det norske støymiljøet, kjem det fram at dei har den same emosjonelle reaksjonen på impro- og støymusikk som dei har til anna musikk, til dømes pop, rock og klassisk musikk. Forskjellen er at dei lyttar annleis til impro- og støymusikk enn til anna musikk. Dei legg vekt på andre musikalske nivå, som til dømes puls, farge, lyd og volum. Dei har også eit nokså reflektert syn på musikk og skildrar seg sjølve som opne til all slags musikk.
Ein rask konklusjon kan dras mot å forklare denne «spesielle musikken» ved å fokusere på korleis ein lyttar til musikken. Dei som liker denne musikken lyttar annleis til den, mens dei som hatar det lyttar på same måten som dei gjer til meir vanleg musikk.
