Category: Aktuelt: Allment

Da den enorme seersuksessen Breaking Bad nådde sin klimatiske slutt i fjor høst, etterlot serien et enormt vakuum. Verken skaperne eller publikum hadde fått nok av de moralsk dekadente karakterene som serien hadde portrettert perfekt sesong etter sesong.

Aldri før har sjelelig fortapelse, groteske slumpetreff og amfetaminsniffende, mentalt fragmenterte gjengledere blitt glorifisert og elsket så høyt i en TV-serie.

Derfor var det med ekstase at Better Call Saul ble annonsert – en såkalt spinoff-serie som skal omhandle advokaten som representerte antiheltene i Breaking Bad – Saul Goodman, en inkarnert antitese av forsvarlig etikk.

 

Prefase til Breaking Bad

Til tross for at Better Call Saul skal foregå i samme fiktive univers og i samme pittoreske ørkenby som Breaking Bad, ligger den seks år før moderserien på tidslinjen. Dette har dermed gitt mulighet for plassering av andre karakterer fra den elskede serien som gjesteroller.

I likhet med den originale føljetongen, skal også Better Call Saul omhandle den moralske forringelsen til mennesker gjennom de frie valg i søken etter hva alle vil ha; lykke – også kalt penger. Likheten i konseptet er dermed slående.

 

Sauls varme velkomst

Kritikere fra anerkjente tidsskrifter som The Washington Post, The Rolling Stones Magazine og The Esquire mottok serien positivt, med et hint av sunn skepsis. I sistnevnte ble serien til og med omtalt som bedre enn Breaking Bad sin pilotserie – noe som er litt av en bragd skal man gå ut i fra karakteren serien har på IMDB.

Skaperen av universet, Vince Gilligan, tviler der imot på om seriens popularitet noensinne vil stige til nivået av den originale føljetongen Breaking Bad. AMC har uansett allerede gitt grønt lys for en andre sesong av advokatserien Better Call Saul – før den har blitt gitt ut.

I dag, 9. februar 2015, slippes første episode av serien på streametjenesten Netflix.

Det er på tide å ønske lurendreiernes høye forsvarer velkommen.

Mediebransjen står overfor store mulegheiter og utfordringar for å utvikle journalistikken digitalt. Knut Olav Åmås frå Fritt Ord seier at media snakkar ned seg sjølv, samstundes som kvalitetsjournalistikken blomstrar. Han er ein av mange føredragshaldarar på NODA-konferansen.

NODA, eller The Nordic Data Journalism Conference, finn i år stad i Ålesund, frå 30. – 31. januar. Det er ein konferanse om datajournalistikk, som samlar mange spanande føredragshaldarar som Tarjei Vassbotn frå Google og Francesca Panetti frå The Guardian.

Digitale aviser

Før det heile starta, hadde konferansen eit mål om å samle 200 detalkarar. På fredag, då bankettsalen blei opna for første føredrag, viste det seg at dobbelt så mange hadde meldt seg på. Den første føredragshaldaren var Aron Pilhofer, digital redaktør i The Guardian. Han snakka om korleis dei gjorde avisa digital. Pilhofer meinte det var viktig å bruke alle fargane på paletten: journalistar, fotografar, designarar og programmerar for å få levert det som alltid har vore viktig: «Great storytelling». The Guardian har gjort fleire prosjekt som viser korleis ein kan bruke digitale flater til å formidle historier, som i Guantánamo Diary og The Seven Digital Deadly Sins.

For å klare å skape slike historier, trengst mange ressursar og økonomi til å få det til. Det er storskala produksjonar, som kan ta halvår å lage ferdig. Eit døme på det er den interaktive dokumentaren om første verdskrigen. Sunnmørsposten, som er ein av arrangørane dette året, har  vist at det går an å tenkje nytt om digital formidling òg for mindre mediebedrifter, innanfor eit strammare budsjett. Dei har laga app om bybrannen i Ålesund og testa kva transportmiddel som fungerar best i rush-trafikken.

Unik kompetanse

NODA samlar mange som jobbar med media, frå programmerarar og forskarar til journalistar. Føredragshaldarane gir inntrykk av engasjement og pågangsmot: Mulegheitene finst. I føredraget som innleia konferansen, kom Pilhofer med følgande oppfordring: «Embracing media as only we can.» Journalistar, og andre mediaaktørar sit på ein unik kompetanse som kan nyttast til å formidle digitalt.

Lysten på å vite meir?

Arrangørane er flinke til å dokumentere konferansen. Det er både Live-blogg og ein «mindre live»-blogg. Dessutan har #Noda15 ligge på toppen av lista over hashtag i Twitter-Noreg og du finn òg hashtaggen på instagram.

På slutten av det 20. århundre var tekstmeldingen det nye store, fenomenet som gjorde det mulig å sende korte beskjeder over mobilnettet, fra én telefon til en annen. Å tenke at dette var en revolusjonerende, nyskapende teknologi er vanskelig å se for seg nå. På samme måte er det vanskelig i 2014 å se hva som skal overgå Internett og dets enorme muligheter.

SMS står for «Short message service», hvor navnet egentlig gir et godt bilde av bruksområdene. Muligheten til å sende en kort beskjed over satelittnettet gjør mennesker så mye mer tilgjengelige enn før. SMS ble en helt ny måte å kommunisere på, og telefonsamtalen ble flyttet fra sin posisjon i kommunikasjonssamfunnet. Når man nå ringer en venn eller andre, er det som oftest for å slå av en lengre prat, eller om man skal fortelle noe man gjerne ikke får formidlet gjennom en tekstmelding. Det eneste kravet som må til for å sende en SMS, er det samme som man trenger for å ringe; man må ha nummeret. Slik er det ikke i 2014.

Etter at Steve Jobs i 2007 introduserte iPhone, begynnelsen på et smart- telefoneventyr, har kommunikasjon og informasjon blitt enda mer tilgjengelig. Dette var det ikke mange som tenkte da de skrev sin første tekstmelding allerede før millenniumsskiftet. Smart- telefonene har for fullt introdusert nye muligheter å kommunisere på, der den ene gjør deg mer tilgjengelig enn den andre. Muligheten til å logge seg på et trådløst nettverk, for så å laste ned «apper» som Facebook, What’s app og Snapchat er tilstede når som helst. Gjennom disse kommunikasjonsappene er det mulig å koble til en annen telefon uten å nødvendigvis ha telefonnummeret deres. Kommunikasjonen har på mange måter flyttet seg fra satellittnettet til mobilnettet. Nå er det mulig å kontakte hvem som helst i hele verden på en personlig melding, så lenge han/hun har Facebook. Du kan til enhver tid kontakte en av dine «venner» på Snapchat gjennom tekst, og det samme på What’s app. Så hvilke teknologier er det egentlig man bruker, og er det utelukkende positivt med total tilgjengelighet?

Studenter i Bergen har sine meninger om temaet, og vi har hørt deres tanker om det evindelige kommunikasjonstilbudet.

– Når jeg skal sende en person en kort beskjed har jeg valget mellom å bruke flere kommunikasjonsmetoder. Det er uansett enkelt å få tak i folk, enten det er gjennom Facebook, snapchat eller gjennom å sende en helt vanlig melding, sier Amalie Skarsgaard, lærerstudent ved Høgskolen på Kronstad.

På spørsmålet om hun ser på det ene mediet som mer seriøst enn det andre, er Skarsgaard klar i sitt svar.

– Det er klart at en SMS virker mye mer seriøst enn en snapchat. Jeg syns også SMS er mer seriøst enn Facebook, men på Facebook kan man få tak i hvem som helst, selv uten at man har numrene deres.

Kan en så lett tilgjengelighet på noen måte virke negativ?

– Det handler litt om hva man gjør det til. Man kan jo regulere sin aktivitet så mye man vil, men det er en liten tankevekker at folk kan nå deg og vite ting om deg uten at du selv har kontroll over det, legger Skarsgaard til.

 

I høstferien i år vil Bergen by huse ekstra mange sporty studenter. Fra 8.-12. oktober arrangeres nemlig sports- og kulturarrangementet Studentlekene Bergen Challenge (BC). Jeg tok en prat med Natalia Muscher, informasjonssjefen i styret til BC, for å høre hvordan de jobber med profileringen av arrangementet.

I år er tredje gang Studentlekene arrangeres i Bergen i regi av Norges Han­delshøyskoles Idretts­foren­ing (NHHI). Dette året tilbyr Bergen Challenge hele 20 ulike idretter man kan delta i, og i løpet av de fem dagene skal det på kveldstid være både åpningsseremoni på Festplassen, aulashow og bankett i Grieghallen.

Rollen som informasjonssjef

Natalia Muscher forteller at som informasjonssjef har hun ulike infogrupper under seg, som foto, video, grafisk og design og web. Oppgavene hun har øverste ansvar for spenner fra å organisere gruppene Bergen Challenge har på Facebook til å ta bilder til magasiner og brosjyrer og å lage promofilmer. Det er med andre ord mye forskjellig. For tiden jobbes det med en app som er for deltakerne under selve arrangementsdagene. Videre må de få ut all informasjonen både internt og eksternt. Informasjonssjefen jobber derfor tett med de som er ansvarlige for sosiale medier.

 

– Vi samkjører informasjonen vår, slik at det som blir lagt ut på nettsiden også blir fremmet via andre kanaler, som Facebook, Instagram og Twitter.

Hva med den interne informasjonen, har dere noen form for intranett?

– For å kommunisere internt mellom styret og de andre frivillige bruker vi Podio. Podio er som en «profesjonell Facebook», der vi kan gi oppgaver til hverandre og kommentere på forslag og ideer. Her kan man purre dersom oppgavene ikke blir gjort og «checke» oppgavene man er ferdig med. Appen planlegges for eksempel gjennom Podio.

Når ut med enkelt budskap

Utad ønsker organisasjonen å nå alle som kan delta på arrangementet, men også samarbeidspartnere, sier Muscher. I tillegg er det et fokus å nå ut til den øvrige befolkningen i Bergen; Få dem til å komme til festivalteltet som skal settes opp på Festplassen og på fyrverkeriet under åpningsseremonien. Målet er at bergenserne skal merke at under Bergen Challenge blir byen «snudd på hodet».

På spørsmålet om hvordan de har jobbet for å få deltakere til å melde seg på svarer Muscher at de fant ut at måtte ha et enkelt budskap.

– Vi følte vi manglet et slagord som kunne «selge» arrangementet. Derfor kom vi opp med «ekte idrettsglede», som er det vi ønsker å skape. Med et slagord ble det mye lettere å nå ut gjennom både bannere, promofilm og på sosiale medier.

Jeg spurte tilfeldige Bergensstudenter om de hadde hørt om Bergen Challenge. Førti prosent av de spurte var kjent med arrangementet. Hva tenker du om det?

– Dette er noe som kunne blitt gjort bedre og noe vi kommer til å satse på fremover. Det blir fort slik at vi fokuserer så mye på å dra ut og få deltakere fra andre byer at vi «glemmer» studentene i Bergen litt. Snart starter vi en egen profileringsrunde til befolkningen i Bergen, for å få bergenserne til å bli med på eventene.

Likevel føler Muscher at de har nådd ut til de aktuelle studentlagene i Bergensområdet og at de som er medlem av et lag fra før bør ha hørt om BC. Informasjonsgruppen har nemlig hatt ringerunder og snakket med studentlag i de idrettene BC tilbyr.

– Ettersom BC er et såpass nytt arrangement må vi oppsøke deltakerne og si hvorfor de bør være med. På sikt, når BC er litt mer etablert, ønsker vi at det ikke skal være nødvendig med ringerunder fordi folk vet om turneringen fra før, avslutter Muscher optimistisk.

 

I høstferien i år vil Bergen by huse ekstra mange sporty studenter. Fra 8.-12. oktober arrangeres nemlig sports- og kulturarrangementet Studentlekene Bergen Challenge (BC). Jeg tok en prat med Natalia Muscher, informasjonssjefen i styret til BC, for å høre hvordan de jobber med profileringen av arrangementet.

I år er tredje gang Studentlekene arrangeres i Bergen i regi av Norges Han­delshøyskoles Idretts­foren­ing (NHHI). Dette året tilbyr Bergen Challenge hele 20 ulike idretter man kan delta i, og i løpet av de fem dagene skal det på kveldstid være både åpningsseremoni på Festplassen, aulashow og bankett i Grieghallen.

Rollen som informasjonssjef

Natalia Muscher forteller at som informasjonssjef har hun ulike infogrupper under seg, som foto, video, grafisk og design og web. Oppgavene hun har øverste ansvar for spenner fra å organisere gruppene Bergen Challenge har på Facebook til å ta bilder til magasiner og brosjyrer og å lage promofilmer. Det er med andre ord mye forskjellig. For tiden jobbes det med en app som er for deltakerne under selve arrangementsdagene. Videre må de få ut all informasjonen både internt og eksternt. Informasjonssjefen jobber derfor tett med de som er ansvarlige for sosiale medier.

 

– Vi samkjører informasjonen vår, slik at det som blir lagt ut på nettsiden også blir fremmet via andre kanaler, som Facebook, Instagram og Twitter.

Hva med den interne informasjonen, har dere noen form for intranett?

– For å kommunisere internt mellom styret og de andre frivillige bruker vi Podio. Podio er som en «profesjonell Facebook», der vi kan gi oppgaver til hverandre og kommentere på forslag og ideer. Her kan man purre dersom oppgavene ikke blir gjort og «checke» oppgavene man er ferdig med. Appen planlegges for eksempel gjennom Podio.

Når ut med enkelt budskap

Utad ønsker organisasjonen å nå alle som kan delta på arrangementet, men også samarbeidspartnere, sier Muscher. I tillegg er det et fokus å nå ut til den øvrige befolkningen i Bergen; Få dem til å komme til festivalteltet som skal settes opp på Festplassen og på fyrverkeriet under åpningsseremonien. Målet er at bergenserne skal merke at under Bergen Challenge blir byen «snudd på hodet».

På spørsmålet om hvordan de har jobbet for å få deltakere til å melde seg på svarer Muscher at de fant ut at måtte ha et enkelt budskap.

– Vi følte vi manglet et slagord som kunne «selge» arrangementet. Derfor kom vi opp med «ekte idrettsglede», som er det vi ønsker å skape. Med et slagord ble det mye lettere å nå ut gjennom både bannere, promofilm og på sosiale medier.

Jeg spurte tilfeldige Bergensstudenter om de hadde hørt om Bergen Challenge. Førti prosent av de spurte var kjent med arrangementet. Hva tenker du om det?

– Dette er noe som kunne blitt gjort bedre og noe vi kommer til å satse på fremover. Det blir fort slik at vi fokuserer så mye på å dra ut og få deltakere fra andre byer at vi «glemmer» studentene i Bergen litt. Snart starter vi en egen profileringsrunde til befolkningen i Bergen, for å få bergenserne til å bli med på eventene.

Likevel føler Muscher at de har nådd ut til de aktuelle studentlagene i Bergensområdet og at de som er medlem av et lag fra før bør ha hørt om BC. Informasjonsgruppen har nemlig hatt ringerunder og snakket med studentlag i de idrettene BC tilbyr.

– Ettersom BC er et såpass nytt arrangement må vi oppsøke deltakerne og si hvorfor de bør være med. På sikt, når BC er litt mer etablert, ønsker vi at det ikke skal være nødvendig med ringerunder fordi folk vet om turneringen fra før, avslutter Muscher.

 

Medan hausten kjem og lauvet fell, kjem det som for mange er eit høgdepunkt: nemleg årets IKEA-katalog.

Ein papirkatalog kan fort bli synonymt med ein telefonkatalog: ein trist, tung og avleggs sak som kun særingar nyttar. Men der stort sett alle dreiar mot digitale løysingar går IKEA mot straumen ved at deira framste ess i marknadsføringsermet er nettopp ein papirkatalog. Fungerer det i 2014?

Populær

Og den årlege IKEA-katalogen er populær: tala for 2013 syner at den blei trykt i 208 millionar eksemplar på verdsbasis. Med det er den mellom dei største trykksaks-prosjekta i verda. Det er alltid ei viss spenning rundt den årlege lanseringa av katalogen og kva trendar IKEA meiner er gjeldande. I Noreg stellar IKEA i stand ein større «lanseringshappening» med kjendis-konferansierar, og fleire medium har også i dei seinare år starta å anmelde katalogen, noko som berre er med å understreke dets posisjon.

Sjølv om IKEA også er store på nettet gjennom aktiv profilering på sosiale medium og heimeside, så er IKEA-katalogen framleis den største satsinga. Nærmare 70% av det årlege marknadsbudsjettet blir lagt i katalogen. Selskapet kan i grunn sjåast på å vere litt «annleis», noko dei har bygd opp under sjølv då dei i over femti år har fått kundane til å kjøpe flate møbel som dei har måtte setje saman sjølv.

Likevel kan ein undre seg kvifor IKEA bevisst satsar stort på ein slik tradisjonell kontaktform til sitt publikum. Hadde ikkje ein fått meir ut av pengane ved å velje ei papirfri-løysing, og samtidig gjort noko positivt utfrå eit miljøperspektiv?

Digital utvikling

Sjølv om det er ein standard papirkatalog med bilder og tekst, så er den likevel meir digital enn ein skulle tru. For nærmare tre fjerdedelar av produktbilda i katalogen er fullstendig digitale bilde, det vil seie at alle møblar og produkt i det spesifikke bildet er skapt digitalt, og ikkje er produsert fram i eit studio med fysiske produkt.

Slike 3D-modellar er difor både praktisk og fleksibelt i bruk for IKEA. Kvaliteten på bilda blir minst like god som i eit vanleg studio, og ein treng ikkje sette opp eit kjøkken for å ta bilde av det. I staden brukar ein digitale verkty for å få det resultatet ein vil.

Det gir igjen stor fleksibilitet i forhold til IKEAs spesifikke marknadsføring av katalogen til ulike land og regionar. Til dømes kan ein bruke lyse tremøblar mot den skandinaviske marknaden, mens ein redigerer inn mørkare nyansar i den amerikanske presentasjonen. Elles er det nesten berre fantasien som set grenser for kva IKEA vil velje av ulike fargar, nyansar og produkt i sine framstillingar, alt er gjort ved nokre tastetrykk.

Så i hovudsak kan slik redigering vere eit positivt verkemiddel, sjølv om det finst døme på uheldig redigering. Det var likevel ikkje snakk om eit møbel, men IKEA møtte sterke reaksjonar då det i 2012 vart vist til at IKEA hadde sensurert vekk kvinner i katalogen som blei distribuert i Saudi Arabia. Kritikk som IKEA seinare måtte beklage.

bookbook

IKEA har også klart å få positive vinklingar knytt til katalogen sin. Nyleg publiserte den svenske møbelgiganten årets IKEA-katelog, og i den samanheng publiserte dei ein video som kjapt slo an. Katalogen får tilnamnet «bookbook» i det som er ein openberr parodi på Apple-produkt.

I videoen argumenterer ein mellom anna for at IKEA-katalogen har lang batterilevetid og brukast ved hjelp av berøringsteknologi. Så kan ein kanskje spørje seg om IKEA også slår eit slag for ei ikkje-digital framstilling; papirkatalogen er gjerne vel så grei, om ikkje betre i bruk. Når det er sagt finn ein sjølvsagt katalogen i digital utgåve på Internett.

Tema for årets katalog er «En god dag starter her». Sjå videoen her:

Hva er det egentlig AMC og HBO forteller oss når de dyrker antihelter som Walter White, doplangende kjemilærer i Breaking Bad, eller den opiumsavhengige overlegen John Thackery i HBOs nysatsing The Knick?

Hvis det er noe som er sikkert så er det at de nye TV-serieheltene best kan beskrives som antihelter. Hovedkarakterene er umoralske: De lyver og stjeler, er voldelige, bruker og selger dop, og går til stadighet bak ryggene til sine nærmeste. Fra mafiaboss Tony Soprano i The Sopranos til seriemorder Dexter til skjørtejeger og identitetstyv Don Draper i Mad Men – listen er lang.

Oftest er disse antiheltene menn, men de seneste årene har vi også blitt introdusert for lignende kvinnelige karakterer, som den seksuelt utagerende, alkoholiserte og bipolare CIA-agenten Carrie Mathison i Homeland. De fleste antiheltene er imidlertid (familie)menn med dobbeltliv. Til tross for alle sine lyter – den ene verre enn den andre – blir antiheltene likevel elsket og hyllet av seerne. Men hvorfor er det egentlig slik? Og representerer tendensen noe mer enn bare en trend?

TV-romanen

Antihelten er ikke et nytt fenomen, og har blant annet vært en vanlig type i kriminalromaner – tenk bare på de norske «detektivene» Harry Hole og Varg Veum, som begge sverger til flasken og ofte svært utradisjonelle og voldelige metoder for å fange skurken. De kritikerroste TV-seriene fra AMC, HBO og Showtime har flere ganger blitt sammenlignet nettopp med romanen, blant annet fordi karakterene er spennende og flerdimensjonale, og i stadig utvikling. Det snakkes gjerne om den nye gullalder for de i dag svært så karakterdrevne seriene.

Større utfordringer for seerne

Det har blitt pekt på flere grunner til at antihelten er blitt så populær. Et helt åpenbart svar er at det byr på større utfordringer for TV-seerne når hovedkarakteren i favorittserien er flerdimensjonal og kompleks. Menneskelige typer som har åpenbare feil og stadig begår tabber er både enklere å identifisere seg med og lettere å like. For hvem er egentlig perfekt?

Samtidig virker det naturlig at moralen vår melder seg for å hindre oss i å heie på seriemordere og umoralske mennesker. Men det skjer ikke, og vi forsvarer karakterene fordi vi tenker at de innerste inne egentlig er gode. Vi heier frem Tony Soprano fordi han først og fremst er kjip mot andre kjipinger.

Målet helliger midlet

Et annet poeng er at vi engasjerer oss dypt i disse dualistiske karakterene fordi de også har sider ved seg som er sympatiske og tiltalende. De strever hardt med å gjøre det rette, og vi håper så inderlig at de skal klare det. Slik holdes interessen vår oppe. Dessuten lar vi tvilen komme dem til gode fordi målet på sett og vis helliger midlet. Walter White i Breaking Bad ønsker tilsynelatende kun å forsørge den lille familien sin, mens Tony Soprano sliter med å holde både kjerne- og mafiafamilien sin samlet.

En blanding av fascinasjon og nysgjerrighet for det ukjente, med karaktertrekk som er vinnende bidrar altså til at seerne vender tilbake sesong for sesong. Kikker vi litt dypere, finnes det mer sammensatte svar.

Menn, makt og maskulinitet

Mannens plass i det moderne samfunn er ikke tydelig nok, sies det. Menn opplever eksistensielle kriser og føler seg maktesløse fordi forskjellene mellom kjønnene og deres ulike roller har blitt visket ut.

Det er nettopp denne problematikken hovedrollemennene i The Sopranos og Breaking Bad, for ikke å si House of Cards og The Leftovers, streber med. De er alle menn som desperat ønsker å beholde eller tilegne seg (mer) makt, og i sin streben etter å hevde seg inntar de en slags tradisjonell supermaskulinitet, hvor deres moralske grenser strekkes lengre og lengre. Men hva er det egentlig som er så likandes med det?

Noen har forsøkt seg på forklaringen om at menn identifiserer seg med denne typen karakterer fordi de sliter med problematikk som mannen i gaten selv føler på: Hva er en mann i dag? (Politiken, 03.12.13: «Vores tv-helte er voksne mænd i klemme»). I tillegg har menn gjerne egne fantasier om å kunne gjøre som disse antiheltene, og leve liv fulle av sex, drugs and rock and roll.

Også for kvinner?

Hva så med det kvinnelige publikummet? En teori har vært at kvinner er fascinert av slemme menn, og ser seriene for å lære mer om hvordan disse opererer (Politiken, 03.12.13 «Vores tv-helte er voksne mænd i klemme»). Men svaret blir for unyansert og kjønnsstereotypisk.

Til tross for at det er lettere for kvinner å identifisere seg med andre kvinner, betyr ikke det at de ikke kan kjenne seg igjen i mannlige protagonister. Måten de mannlige antiheltene evner å gi regelrett faen i det meste på, kan sikkert appellere til mange kvinner. Særlig de som blir stemplet som såkalte «flinke piker» og innerst inne har lyst til å gi litt mer blaffen. Kanskje er Carrie Mathison og Orange is the New Blacks Piper Chapman et utslag nettopp av «flink-pike-syndromet».

Trenger spenning

Tidligere var det et faktum at betalingskanaler som HBO var for de høyere utdannede og mer velbemidlede amerikanerne. Hvis det fortsatt er et faktum at det er middel- og overklassen som kjøper innholdet til disse kanalene, kan man spørre seg om trenden også er en slags virkelighetsflukt for kvinner og menn, som har gått seg lei av å være så veldig snille og flinke? Kanskje digger vi disse gangsterne og galningene fordi de våger å være jævlige, noe vi skulle ønske at vi selv hadde klart i blant. Stakkars den rike og velutdannede klassen, som ikke får oppleve noe ekte spenning…

Fra fantasi til virkelighet

Det er alltid interessant å spørre seg om en spesiell trend i film og TV kan forklares med forandringer eller utvikling i samfunnet ellers. Når det gjelder antiheltene kan det være ting som peker mot det. Eller så kan det bare hende at vi var mettet på varulver, vampyrer og ekle orker, og ville ha noe litt mer realistisk.

 

 

 

Nesten hver fjerde nordmann er overvektig eller er i fare for å bli det. De neste 15 årene antas det at antall krefttilfeller vil øke med 42 % for menn og 27 % for kvinner (kreftregisteret). Hormonforstyrrelser kan ha deler av skylden for begge deler.

De siste årene har antall brystkrefttilfeller økt verden rundt, og det diskuteres om kosmetiske midler, spesielt deodoranter, har deler av skylden. Mistanken begrunnes med at denne type kreft ofte oppstår i et område hvor man bruker antitranspirant. (Dabre 2003) Som i mange andre pleieprodukter, finnes stoffet paraben i mange deodoranter. Nylige undersøkelser påviste at parabener kan manipulere østrogenreseptorer. Det kvinnelige hormonet østrogen er en betydelig faktor når det gjelder årsaken til brystkreft. Allerede i 2004 gjorde britiske forskere et oppsiktsvekkende funn: parabener ble påvist i brysttumorer. I dyreforsøk kunne man se at parabener hadde en lignende virkning på kroppen som hormoner. Hos menn ville det bety synkende fruktbarhet og hos jenter en tidligere pubertet.

Størrelsen av effekten er omstridt

Parabener har lenge blitt brukt som konserveringsmidler i ulike kremer og kosmetiske produkter. Her er det som oftest parabener som tilhører methyl- og ethylparaben, butyl- og propylparaben og isopropyl-, isobutyl-, benyl- og phenylparaben. Disse kan på lang sikt forstyrre kroppens hormonsystem.

Ikke alle parabener blir ansett som like farlige. Mens methyl- og ethylparabener blir ansett som sikre, ønsker Scientific Commitee on Consumer Safety til EU (SCCS) strengere regler. Methylparaben står allerede på en liste av kjemikalier hvor det kunne påvises hormonell påvirkning hos dyr. Dette stoffet er ikke forbudt, men det får ikke utgjøre mer enn 0,4 prosent av innholdet. Slike grenseverdier blir sjelden overskredet, men forbrukerråd verden over bekymrer seg for den såkalte cocktaileffekten: når en bruker såpe, lotion og andre produkter samtidig, kan konsentrasjonen av kjemikalier øke betraktelig. Slike cocktaileffekter er fram til i dag lite undersøkt.

I 2015 vil EU gjennomgå kosmetikkloven på loven. Ved siden av kosmetiske produkter finner man parabener i ulike matvarer og i aroma. Også her vil European Food Savety Authority (EFSA) vurdere bruken på nytt.

Forstyrrete hormoner gjør feit

I begynnelsen på 2000-tallet gjorde forskere uavhengig av hverandre lignende funn om at hormoner påvirker fedme. Lenge så forskerne bare en forbindelse mellom for høy matinntekt og vektøkning. Hormonforstyrrelser kunne derimot mye bedre forklare den verdensomfattende økningen av overvekt.

US-nevrobiolog Frederick vom Saal ved Universitetet Missouri viser i en studie at kvinner med høy overvekt har økt antall kjemikalier i blodet. Han kunne også vise at kvinner med slike blodverdier har som oftest tjukkere barn.

I fokus i undersøkelsen var bisphenol A (BPA), en hormonlignende substans som finnes i polycarbonat. Stoffet polycarbonat befinner seg for eksempel i forpakninger, hermetikkbokser og plastservise. Når man varmer opp slike materialer, kan substansene rive seg løs og gå inn i mat og drikke. På den måten kan BPA finne veien til menneskekroppen.

I museforsøk kunne det påvises at dyrene legger mer på seg når de blir matet med BPA. I studiene til Retha Newbold (National Institute for Environmental Health Science i North Carolina) ble dyrene spesielt tjukke når de allerede kom i kontakt med kjemikaliene på fetusnivå. Studiene tyder på at BPA sørger for at kaloriene som er til overs, effektivt blir omvandlet til fett.

Også den tyske medisinprofessoren Achim Peters ved Universitetet i Lübeck ser en forbindelse mellom plast og fedme. Ser man på den kjemiske strukturen, ligner plast på hormoner som regulerer sult-og-metthet-følelsen i hjernen. Plaststoffene kan slik påvirke det naturlige reguleringssytemet, og føre til at man spiser mer enn nødvendig. Studier av barns urin ga oppsiktsvekkende tall. I alle prøvene fantes det phthalate, som forekommer i stoffer som myker opp plast. Disse kjemikaliene blir tatt opp gjennom næring. At slike mykningsstoffer kan være skadelige, var allerede kjent fra før. Spesielt hos dyr kunne man observere misdannelse av kjønnsorganer og lavere fruktbarhet.

I USA finnes det derfor anbefalinger om å ta opp minst mulig BPA. Anbefalingene sier at barn skal bruke glassflasker, og at plastservise bør erstattes med glass eller porsellen. Det frarådes også å innta mat som er pakket inn i plast.

 

Kilder:

• Dabre PD, A Aljarrah, WR Miller, NG Coldham, MJ Sauer, GS Pope, 2004, Concentration of Parabens in Human Breast Tumours. J. Appl. Toxicol. 24, 5-13
• Dabre PD, 2003, Underarm Cosmetics and Breast Cancer. J. Appl. Toxicol. 23, 89-95
• http://www.greenpeace-magazin.de/magazin/archiv/6-08/dick-durch-plastik/ (04.04.2014)
• http://www.bfr.bund.de/cm/343/parabenhaltige_deodorants_und_die_entstehung_von_brustkrebs.pdf (04.04.2014)
• http://www.spiegel.de/gesundheit/ernaehrung/gifte-in-kosmetik-koennen-allergien-krebs-und-hormonstoerungen-ausloesen-a-872648.html (04.04.2014)
• http://www.kreftregisteret.no/no/Generelt/Nyheter/Stor-okning-i-krefttilfeller-fram-mot-2030/ (04.04.2014)