Category: Aktuelt: Fagleg

Anette (21) har lidenskap for dans. Då ho gjekk på vidaregåande i Sogndal jobba ho som danseinstruktør. Og saman med dansegruppa Prestige, dansa ho for foreldrelause born på barneheimar i Latvia.

Kva er grunnen til at du starta med dans?

Eg starta med dans fordi eg gjekk lei dei andre tilboda bygda hadde å by på som fotball, handball, piano, ski mm. Eg byrja som elev i danseverkstaden, som er den dansemodellen Dans utan grenser har utarbeida, og elska det frå første augeblikk. Instruktørane våre var ikkje stort eldre enn oss, så dei blei fort eit forbilde – nokon du kunne identifisere deg med og ynskja å bli lik. På den måten blei ikkje avstanden mellom elevane og instruktørane so stor, du følte deg på ein måte tryggare. Du hadde ein eldre person du kunne prate med skulle det vere noko, på same side som denne personen var på ditt nivå som ungdom og ein del av gruppa. Etter å ha vore elev ved danseverkstaden i 4 sesongar ynskja eg sjølv å bli instruktør. Eg gjekk gjennom ein opplæringsfase på eit halvt år der me lærte alt frå koreografi, korleis bygge opp musikk, rombygging, korleis lære frå seg, og verte høyrd mm. Saman med meg var det ni andre som gjekk gjennom den same opplæringa for Sogndal sin danseverkstad, og me blei ei dansegruppa Prestige.

Kva gav dykk moglegheit til å reise til Latvia på barneheimsturné?

Dansegruppa vår er ein del av ein organisasjon som heiter dans utan grenser. Denne organisasjonen blei grunnlagd av Ove Henning Solheim i 1996. Det viktige for han er at born og ungdom skal bli sett og tekne på alvor. Han ville at det skulle lagast ein arena for dei unge, der dei sjølve hadde noko å seie i viktige avgjersler, og fekk opplæring i ung- til ung- formidling. Det var denne organisasjonen me reiste med og som gjorde det mogleg for oss å reise til Latvia.

Turen vår til Latvia var i regi av dans utan grenser, og Ove Henning var med oss. Behovet for kulturopplevingar og sosialisering er enormt for borna på heimane og målet vårt for turen var å gi dei dette og dermed spreie glede gjennom dans. Gjennom dansen hadde me også noko me kunne gjere saman sjølv om mange av dei ikkje kunne engelsk. Dansen blei vår måte å kommunisere på. Me laga ei førestilling på ein time som me turnerte med i to veker. På den tida budde me bland anna på ein av barneheimane der me hadde workshops kvar dag og fekk ein god kontakt med ungane. Dette kunne me tydleg sjå at dei sette pris på, noko som var svært koseleg og motiverande for å halde nivået og energien oppe for dei vidare førestillingane og workshopane.

Kva tankar sit du att med etter du kom heim?

Når ein kjem heim etter ein sånn tur ser ein kor lite som skal til for å glede andre. Me jobba utruleg hardt i forkant for å sette opp ein førestilling me følte haldt det nivået ungane fortjente, men samstundes er dette noko me elska å gjere, og det å få dele det med dei var berre ei glede. Ein sit att med eit ønskje om å kunne gjere meir, samstundes som ein veit at det me alt har gjort er eit lys i deira kvardag dei vil sitta att med i lang tid etter me er reist. Dei lærte alt frå oppvarmingar, danseleikar og koreografiar så dette er noko dei kan drive med i ettertid. Det er noko av det fine med dans synst eg. Ein treng ikkje ein idrettshall, ein ball, gode ski eller mange deltakarar. Det er noko ein kan gjere kvar som helst med kven og kor mange som helst. Det er uavhengig av alder og følelsen ein sit att med er ikkje anna enn god. Dans er som mottoet til danseverkstaden seier, ”ein plass for alle.”

Andrine Rygg

Før jeg flyttet til Bergen jobbet jeg i en kiosk i Oslo. Jeg fikk meg deltidsjobb for å kunne finansiere russetiden, og tenkte at en enkel kassejobb et par dager i uka ville fungere bra for dette formålet. På forhånd trodde jeg dette ville være en nokså tanketom jobb, som bestod av at kassen regnet ut hvor mye vekslepenger som skulle gis tilbake og at man fylte på varer. Men det skulle snart vise seg at det var en nokså stressende jobb hvor kommunikasjon var nøkkelen til hvorvidt det ble en god eller dårlig dag på jobb.

Det er nemlig et betydelig antall oppgaver som må gjøres i en slik kiosk. Og forskjellige oppgaver er fordelt på de forskjellige skiftene. Da denne var døgnåpen måtte også alt gjøres i åpningstiden, som førte til at man måtte sjonglere de andre oppgavene med det å stå i kassen. Oppgavene var blant annet å steke boller, lage baguetter, fylle på kaffemaskiner, legge ut diverse varer til tining så det alltid kunne fylles på når det ble tomt. Det måtte også vaskes i kundenes spiseareal, søpla måtte tømmes, og ikke minst så var også en stor del av å stå i kassen å tilberede mat.

Når et nytt skift begynte sjekket skiftleder om alt som skulle være gjort var gjort, det var en liste man skulle krysse av når en oppgave var utført. Dette var et av tiltakene som ble gjort for å minske behovet for muntlig kommunikasjon rundt dette.  Man kunne bare se på listen hva som var gjort. Men mangelen på muntlig kommunikasjon og en muntlig pådriver kunne også være et hinder.  Da det var veldig stressende i butikken ville man ikke prioritere å gjøre det som stod på listen da det ikke var noen som maste på at det skulle bli gjort. Først når skiftleder så på listen at det var lite som var krysset av ville han/hun forlange av de deltidsansatte at det måtte bli gjort med en gang før skiftet var over. Og dette måtte man da gjøre selv om det kunne skape lengre køer i kassen grunnet at en av de ansatte måtte drive på med andre ting.

Når man stod i kassen var arbeidsgiver veldig opptatt av kommunikasjonen med kundene. Det var et viktig kriterium for å få jobben at man var en blid person som holdt humøret oppe selv under stressende situasjoner. Uansett hvor sur kunden var, hvor mye det var å gjøre, eller om man gjorde noe feil måtte man smile og være hyggelig. Det viktigste var å gi inntrykk av at man gjorde så godt man kunne, og at man likte jobben sin.

Jeg fikk gode erfaringer fra denne jobben med tanke på å holde hodet kaldt under stress, og også å ikke la seg affekteres av sure kunder, men heller bare smile og være høflig til de går, litt lignende oppgaver man kanskje kan ha som kommunikasjonsansvarlig/presseansvarlig.

Dataspill har ikke tradisjonelt vært blant de mediene som brukes for å overbevise andre mennesker. Men med begrepet prosedurell retorikk hevder Ian Bogost i sin bok Persuasive Games at dataspill i seg selv kan brukes til å overbevise. Det ligger i følge ham i spillets regelbaserte og interaktive natur at dataspillene kan virke retoriske ovenfor spillere, og slik argumentere og muligens overtale spilleren.

Tanken bak spill som fungerer retorisk er ikke ny. Brettspillet Monopol er utviklet fra et annet brettspill kalt  The Landlord Game som Elisabeth Magies laget i 1904 for å vise maktfordelingen mellom de som eier og de som leier landområder. Tanken bak dette var at spillerne selv skulle oppleve hvor urettferdig landeierskap er og slik sett forstå verden slik Magies forstod den. Prinsippet lar seg lett overføre til dataspillmediet.

Et eksempel på dette er  Newsgaming, en side som har som ambisjon å produsere dataspill som kommenterer aktuelle hendelser og forsøker å påvirke spilleren i henhold til designerens politiske eller ideologiske syn. Det er til nå bare publisert to dataspill på denne siden, men begge illustrerer poenget med proseduell retorikk i dataspill.

I Newsgaming sitt spill September 12th ser man en arabisk landsby ovenfra hvor det går terrorister innimellom innbyggerne. Spilleren kan bruke bomber for å drepe disse terroristene, men spillet er designet slik at disse bombene også enkelt kan treffe menneskene og bygningene i byen. For hver sivil person som dør så fødes det en familie av terrorister av de sørgende, og en ender opp med en by full av terrorister på grunn av spillerens handlinger. Spilleren lærer at ved å forsøke å bombe terroristene så skaper han eller hun i praksis bare flere terrorister.

Et annet godt eksempel er den Amerikanske Hær sitt egenproduserte dataspill som de bruker for å gi spillere et innblikk i hvordan det er å være soldat hos dem, og slik gjerne vekke spillerens lyst til å verve seg.

Dataspillserien Sim City har Maxis tillatt flere generasjoner av spillere å leke byplanleggere igjennom sine simulatorspill, men så langt har ikke serien hatt noen særlig agenda de har ønsket å overføre på spilleren. Dette ser ut som det skal forandre seg med deres femte spill i serien Sim City World. Her skal spillerne få oppleve de sosiale og miljømessige effektene av valgene de tar i spillet Bygger spillerne for eksempel mye forurensende industri vil dette påvirke miljøet ikke bare i deres egen by, men også vennenes nabobyer, og i verste fall kan det påvirke spillets fiktive verden igjennom global oppvarming.

Det gjenstår å se hvor langt Maxis tør ta denne mekanikken i sitt eget spill. Et spill som tar et klart politisk standpunkt i klimadebatten kan i seg selv virke kontroversielt, og om spillet designes for å overtale eller lære opp spillerne til å forandre standpunkt i retning av det klimaforskerne hevder kan dette gjerne ekskludere en del av markedet som vurderer å kjøpe spillet. Uansett er verktøyet der; spill kan brukes retorisk, og kan være effektive verktøy om en ønsker å overtale.

Av: Kenneth Flage

– et lite tankeeksperiment

 

«Penguin» CC by oddbjørn

Når pingviner «frir» foregår det ofte på dette viset: hannen tar den fineste steinen han kan finne, deretter finner han en singel hunn, og gir henne steinen. Tar hun ikke mot, må hannen lete videre. Men hvis hun aksepterer og tar imot steinen, blir de kjærester, og kan sågar være det livet det ut. Det er noe rørende og vakkert over dette ritualet, men viktigere i denne sammenheng, og uavhengig om den smokingkledde herremann har hellet på sin side eller ikke: vi kan se på denne steinen som et symbol. Og det er rundt symboler som dette at all kommunikasjon er bygget opp.

En liten stein: inngangen til et liv fylt av kjærlighet. Jeg har selv prøvd denne metoden, men uten hell: Hei søte pike, skal det være en stein? Så blir jeg stående, i heldig fall med en stein mindre, oftere ikke det en gang. Piken ser rart på meg og spaserer ut av mitt liv. Nå har det ordnet seg likevel, på forunderlig vis, men det er ikke viktig i denne sammenheng. Det viktige er at vi kan utvide vår tese om hva kommunikasjon er: All kommunikasjon er bygget opp rundt symboler, og en felles referanseramme for å forstå disse symbolene er en nødvendig forutsetning for å kommunisere.

Sagt med andre ord kan vi si at både avsender og mottaker i en kommunikasjonsprosess må snakke «samme språk», og heri ligger kommunikasjonens vanskeligheter. Alt kan misforstås. Selv de enkleste symboler. En tommel opp kan være negativt. Gråt, glede eller sorg? Et smil, for å undertrykke raseri? Takk, eller ja på polsk. Jeg traff en billedkunstner i går som beklaget seg over dette, over at det ikke fantes et universelt språk, i hvert fall ikke visuelt eller verbalspråklig. Han skulle ønske han var musiker sa han, for musikken er det eneste som ikke kan misforstås. Det er den mest direkte måten å kommunisere på.

Så kunne vi her ha bygget ut vår lille tese ytterligere, men jeg vet ikke om jeg er enig eller ikke med denne billedkunstnerens påstand. Jeg er ikke musiker, jeg er kommunikasjonsarbeider, og enn så lenge velger jeg å forholde meg til verbalspråk nedtegnet som skrift. Misforstå meg rett.

Den kommende uken starter praksisperioden for oss alle og jeg for min del skal få prøve meg hos Bergen Nasjonale Opera, tidligere kjent som Den Nye Opera. Organisasjonen har nylig endret navn og er i ferd med å etablere sin nye profil. I en slik prosess er det viktig å fokusere på blant annet merkevarebygging.

I Store Norske Leksikon defineres merkevarebygging som «alle aktiviteter som går med til å skape, posisjonere, opprettholde og videreutvikle et mentalt bilde (image og omdømme) av en […] vare eller en tjeneste […] i folks bevissthet, i den hensikt å gi produktet identitet og tilleggsverdi. Det legges vekt på å kommunisere merkevarens image på en måte og i de sammenhenger som gjør at den «faller i smak» i den utvalgte målgruppen». Merkevarebygging handler altså om bevisst kundekommunikasjon, for å få frem merkevarens særegne personlighet eller identitet.

Sammen med logodesign og den visuelle profilen er merkevarebygging med på å skape et helhetsinntrykk av bedriften. Grafiske designere kan utforme logo og lage en visuell profil, men bedriftens særegenhet og identitet blir til gjennom brukernes oppfatninger. Det må derfor være samsvar mellom kundens forventninger til produktet og bedriften, samt den totale opplevelsen de sitter igjen med. Det er dette merkevarebygging handler om. Et eksempel: Dersom Bergen Nasjonale Opera skal avholde en klassisk operaforestilling som varer i fem timer, kan de ikke gå ut med informasjon om at forestillingen er en moderne operaforestilling for folk flest. Publikum vil ikke få det de hadde forventet og mange vil kunne føle at de ikke har fått valuta for pengene sine. Det er ikke noe galt i en klassisk operaforestilling over fem timer, men folk må vite hva de går til. Det handler om å kommunisere korrekt informasjon til kunden og skape de riktige forventningene. Bedriften må stille seg selv spørsmålet: hva vil organisasjonen kommunisere til kundene gjennom sin profil og gjennom utvalgte informasjonskanaler?

Ordet kommunikasjon kan forstås på mange måter, og det finnes flere måter å kommunisere på. I følge bokmålsordboken kan kommunikasjon bety «overføring av informasjon», og det er dette som er essensielt for oss som skal jobbe med informasjonsarbeid i en bedrift de neste ukene. Gjennom fagets teoretiske del har vi lært om hva som er god og dårlig kommunikasjon, og hvordan det i dagens digitaliserte samfunn er viktig å markere seg i mylderet av informasjon som finnes der ute. Hver dag kommuniserer utallige bedrifter med sine kunder, via medier som internett, tv, radio og aviser. Sosiale medier, og muligheten de gir for hyppig og direkte kontakt med kundene, øker informasjonsflyten og gjør det enda vanskeligere å markere seg. Det finnes derfor et behov for en bevisst kundekommunikasjon, hvor bedriften gir et klart og tydelig budskap. Informasjonen som bedriften sender ut må bli forstått og husket. Kun på den måten kan bedriften gjøre seg og sin merkevare markert.

 

Bilde (bno.no): Hva ønsker Bergen Nasjonale Opera å kommunisere med sin nye profil i friske farger? 

I følge bokmålsordboka er kommunikasjon: “1. forbindelse, samferdsel.” og “2. overføring av informasjon, budskapsformidling”.

Store Norske Leksikon beskriver kommunikasjon som “utveksling av menings- eller betydningsinnhold mellom individer og grupper ved hjelp av et felles system av symboler. Kommunikasjon kan være verbal eller ikke-verbal, og omfatter også kroppsuttrykk, såkalt kroppsspråk. Vi snakker også om kommunikasjon mellom dyr og mellom mennesker og dyr. Dessuten kan kommunikasjon finne sted mellom tekniske systemer, f.eks. mellom måleinstrumenter og datamaskin i et prosesstyringssystem”.

Mennesker kommuniserer hele tiden, vi kommuniserer når vi går forbi hverandre på gata, vi kommuniserer når vi handler i butikken eller leser statusoppdateringer på Facebook. Vi er mottakere og sendere om hverandre. Når vi kommuniserer sender vi informasjon. Dette er informasjon, boken du har på nattbordet er informasjon, reklamen i avisen er informasjon. Vi er omgitt av informasjon noen har forsøkt å kommunisere til oss, eller andre mottakere. Som avsendere er vi avhengig av å kommunisere klart og tydelig, sende fra oss informasjon som vil bli forstått og husket. Som mottagere kan vi velge mellom å være åpen for det som kommer vår vei eller ikke, men vi kan ikke unngå informasjon og kommunikasjon vi ikke ønsker. Du må hilse tilbake når en gammel bekjent tar kontakt mens dere venter på bussen, du greier ikke ignorere reklameplakaten som henger på veggen du går forbi hver dag på vei hjem.

Alt er kommunikasjon, men ikke alt er vellykket kommunikasjon. Det går ikke veldig bra med den nyansatte som får beskjed om at «Den greia der, i metall, den er i flere deler du må bare skru litt på dingsen og så deler den seg,» og så blir overlatt til seg selv for å finne ut av det, og får kjeft når det ikke gikk så bra. Instruksjonsheftet som viser feil instruksjon er poengløst. Noen ganger forsøker noen å si noe, men kommer aldri til poenget, kanskje mister de det på veien og finner det aldri igjen. Litt som denne teksten. Alt er kommunikasjon og du slipper ikke unna. Du kan flytte et sted uten naboer, kvitte deg med telefon og datamaskin, la bøkene ligge igjen et annet sted og ikke gi den nye adressen din til noen, men det ville fort bli kjedelig, og du ville etterhvert bli gal.

Å navigere gjennom verden kan være vanskelig, kommunikasjon er manipulasjon. Vi lærer å tilpasse innhold til mottager, å formidle informasjon så den blir forstått og husket. Det finnes utallige bøker om hvordan manipulere mottaker gjennom ord, bilder og kroppsspråk, og bøker om å oppdage når folk lyver. Vi lærer at å lyve er galt samtidig som vi lærer å gjøre det, for vi vil ikke skape unødvendige konflikter, eller få kjeft. Vi lærer å ikke stole på reklame. Vi blir fortalt at man ikke kan stole på Wikipedia, men at det er mye bra informasjon der inne likevel. Det er en kaotisk verden og som mennesker må vi finne en balanse hvor vi er kritiske til det vi ser og hører, men ikke så kritiske at vi fremstår som konspirasjonsteoretikere.

 

Reis med billett.

30. august: Jeg kjøper meg Skyss kontant, hos Skyss’ kundeservice på Busstasjonen. Kortet må nå aktiveres på en automat eller hos en bussjåfør, sier damen som hjelper meg der. Velg favoritt når du aktiverer det. Da er det bare til å holde kortet i ro foran automaten i bussen/banen de neste gangene du skal reise med det. Uten å trykke på noe som helst. Lett.  

Aktivere mitt skysskort:

Forsøk #1- Jeg og bussjåføren kommuniserer ikke så bra: Jeg går på 12-bussen, på Florida. Hei, jeg vil aktivere mitt Skysskort, sier jeg. Som favoritt. Bussjåføren ser spørrende på meg,  tar mitt Skysskort, trykker rund på skjermen sin. Jeg får det ikke til, sier bussjåføren. Bare gå og sett deg.

Resultat: Florida-Montana: uten billett. Hjem igjen, Wergeland-Florida (m. bybane): uten billett.  

Forsøk #2: Meg på Florida, igjen. Jeg prøver å aktivere kortet på automaten som står på stoppet. Jeg får det ikke til! Jeg prøver å aktivere kortet inne på banen. Jeg finner ikke ut av det.

Resultat: Florida-Fantoft, tur/retur: uten billett.

Research. På Skyss sine hjemmesider: hvordan aktivere mitt Skyss kontant, som favoritt. Det viser seg at aktiveringen av kortet skal være (ok, som damen sa) lett. Instruksjonstekst på Skyss sin hjemmeside = god. Vellykket kommunikasjon.

Forsøk #3: Alle gode ting er tre. Jeg går til bybanen. Florida. 4 min. til banen skal gå. Jeg har god tid. Jeg har lest meg opp på forhånd om hvordan dette skal gjøres. 0 min. til banen går. Jeg står fortsatt uten billett.

Men jeg får det til. Og det er ganske lett. Resultat: jeg er lettet. Og reiser Florida-Paradis, tur/retur: med billett.

Ok, så er alt i orden.

Busstur #1, med aktivert favorittkort: Jeg registrerer favorittkortet på automaten ved sjåføren. Det virker ikke! Jeg prøver igjen. Det virker ikke. Og igjen, og igjen.

Det er viktig at du sier noe når du kommer inn på bussen, sier bussjåføren til meg. Ellers vet jeg ikke hva du vil. Han sier akkurat dette. Kommunikasjonssvikt.

Jeg vil bare ta bussen, med mitt favorittkort. Registrere det her på automaten og sette meg, tenker jeg. Det viser seg at «favorittkortet» fungerer på «bare-hold-kortet-i-ro—ikke-trykk-på-noe»-måten, bare på automaten, bak i bussen.             100% mislykket kommunikasjon.

 

(+ meg og WordPress. Kommunikasjonssvikt. Derfor mangler denne posten et bilde.)

Ungdommar frå heile Noreg vel å flytte til Bergen når dei skal ta fatt på studietida. Dette gjer at Bergen sitt studentmiljø består av eit mylder av dialektar frå heile landet.

På vidaregåande lærte me om dei ulike dialektane i Noreg, og om bruken av kløyvd infinitiv og apokope. Me har også gjennom årevis av fjernsynssjåing klart å plukke opp forskjellane på korleis folk snakkar her i landet. Eg hugsar iallfall at eg var tidleg ute med å legge merke til at karakterane i favorittseriane Mummitrollet og Dyra i Hjorteparken hadde ulik måte å snakke på. Eg har alltid sett på dette mylderet av dialektar som ein blomsterbukett i ulike fargar, og at mangfaldet av dialektar er noko av det som gjer Noreg til eit kulturrikt land. Dialekt er identitetsskapande, det fortel folk kvar du er frå. Uansett kvar ein reiser i verda vil dialekta frå heimstaden alltid vere ein del av deg.

Når eg vendte nasen mot Bergen i 2010 tenkte eg at byen allereie var full i sogningar, så dialekta mi hadde gjort sin debut der lenge før eg kom. Men eg merka raskt at talemåten min frå Indre Sogn ikkje var kjent for alle. Då eg og veninna mi frå Sogndal hadde ein samtale då me var med ein studentgjeng, var det ein gut frå Kristiansand som følgde fascinert med. Til slutt sa han at han ikkje kunne forstå eitt einaste ord frå samtalen vår. Ein anna gong når eg var på kafé og skulle bestille, fekk eg spørsmål om eg kunne vær så snill å snakke engelsk fordi han ikkje forstod språket mitt. ”Ke e da so e i danna chilikaffien?” vart frustrerande nok bytta om til ”whats in that chilicoffee?”. Dette byggjer seg naturlegvis opp til ein frustrasjon i meg over tid.

Eg har fleire gonger tenkt at det hadde vore så mykje lettare dersom eg hadde snakka austlandsdialekt, slik som over ein million andre gjer i Noreg. Som når eg til dømes har framføring i seminar, og eg kan sjå på blikket til nokre av mine stakkars medstudentar at dei slit med å få med seg samanhengen av det eg seier. (Nokre av vennene mine frå Sogn ser på dette som ein fordel, og snakkar med ekstra tjukk dialekt når dei ikkje eigentleg veit sjølv kva dei formidlar). Men så blir eg litt fornærma og tenkjer at dersom nokon ikkje forstår, så skal eg ikkje leggje om på dialekta mi, men heller halde sterkare på den. Det er ikkje negativt å vise kvar du er frå, det er ein del av deg. Ei veninne av meg gjer alltid dette i praksis når ho møter på kommunikasjonsutfordringar, og det er utruleg underhaldande å vere vitne til. Ein gong me var ute på byen, overhøyrde eg ein samtale ho hadde med ein i klassen der ho fortalte han i  ekstase om dei billige drinkane. ”Da e so bra at da berre kosta nisjan krone for shotten!” uttrykte ho, og den stakkars samtalepartnaren hennar frå Oslo svarte ”hæ?!” tre gonger før han forstod at nisjan krone er det same som nitten kroner.

Heldigvis har sognemål blitt meir kjent for folk etter at nokre profilerte sogningar dukka opp meir på fjernsynsskjermen. Dette er eg takksamd for, og eg ser fram til at kommunikasjonsutfordringane i kvardagen blir færre i framtida. Eg kan forstå at nokre sogne-uttrykk kan vere vanskeleg å fortstå, så til slutt lagar eg ei lita ordliste.

Sognemål: Vi du bli me å maula ei kjøtlefsa å preika vaol?

Bokmål: Vil du bli med å spise pizza og snakke tull?

Sognemål: Ao, pao, dao

Bokmål: Av, på, da

Sognemål: brokji

Bokmål: buksa

Sognemål: knitte

Bokmål: kneet

Sognemål: seusjan, asjan, nisjan

Bokmål: søtten, atten, nitten

Sognemål: Snedde

Bokmål: Lettvindt

Sognemål: ilt

Bokmål: vondt

Sognemål: øye

Bokmål: veldig

 

– Andrine Rygg

 

Et barn er et lite menneske, heter det i sangen. Men små mennesker er ikke små voksne, og ikke alle voksne husker på det. Barn er ikke verdensvante, de har begrenset erfaring med både hvordan de kommuniserer og hvem de kommuniserer med, og de har dermed ikke bakgrunnen voksne har for å fortolke det som blir sagt til dem. Derfor er det spesielt viktig at de som har ansvaret for barn, spesielt andres barn, kommuniserer med dem på riktig måte. Men hva er den riktige måten? Hva er riktig å si, eller enda viktigere, hva er ikke riktig? Hvordan skal man oppføre seg? Hvordan skal man gå frem hvis de spør vanskelige spørsmål?

For noen mennesker faller det naturlig å kommunisere på riktig måte med forskjellige typer personer. For de fleste er det vanskeligere, og nye situasjoner krever at man prøver seg frem til den beste måten å kommunisere på. Selv er jeg nylig ansatt assistent i SFO på en barneskole, uten tidligere erfaring med barn i det hele tatt, og må prøve meg frem. Jeg begynner så smått å forstå hvordan man kommuniserer, og ikke kommuniserer, med de yngste. Noen fasit finnes ikke, men visse retningslinjer må man følge når man skal kommunisere med barn, særlig dem man har ansvar for mens foreldrene deres ikke er tilstede.

En viktig ting er å være autoritativ. Streng, men rettferdig. Snill, men sette klare grenser.  Enkelt i teorien, men i praksis kan det være vanskelig, spesielt med barn som oppfører seg “annerledes”, for eksempel de som har problemer med å høre etter. Det er en fin linje mellom å være autoritativ og å være autoritær, der man ikke begrunner beskjeder som blir gitt, men er mer diktatorisk. Et problem med å være ny og uerfaren er at man ikke alltid vet hvilke regler som gjelder. Det er nemlig ikke så lett å få noen til å la være å klatre i trær når du ikke er helt sikker på om det faktisk er forbudt. Da blir beskjeden ganske halvhjertet, og det blir vanskelig å være en autoritetsperson.

Man må huske at det ikke bare er den voksne i skolegården som skal kommunisere med barna; barna skal også kommunisere med den voksne. Noen barn tåler kanskje visse typer informasjon dårligere enn andre. De spør mange spørsmål som man må gi ærlige svar på, men samtidig må man være forsiktig med hvor mye informasjon de får. Man må også prøve å være konsistent og ikke gi forskjellige beskjeder til forskjellige tidspunkt, eller til forskjellige barn. Ikke alle barn retter seg etter beskjeder heller, men sint må man ikke bli; man må bli streng.

Siden barn tar så lett etter voksne, må man være en rollemodell: man må ha en væremåte som man vil se hos barna. Det er ikke mye rom for store feil i hvordan man oppfører seg rundt barn, og siden kroppsspråk er en stor del av kommunikasjon må man passe ekstra godt på hva man gjør. Man har fort et problem hvis man på en eller annen måte har fremstilt for et barn at noe er greit å gjøre, når det i realiteten ikke er det.

Paradoksalt nok har jeg ofte oppfattet barn som ganske skremmende vesner; ikke fordi jeg var redd de skulle gjøre meg noe, men heller fordi jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle snakke med dem, og da er det lett å bli utilpass. Det er en av grunnene til at jeg hadde lyst til å jobbe med barn. Jeg vil ta tyren ved hornene og finne ut hvordan jeg skal gjøre det riktig. Jeg har ikke jobbet mange timene ennå, men allerede føler jeg at jeg driver med givende arbeid, og jeg gleder meg til å få enda mer erfaring med, og kunnskap om, kommunikasjon med barn.

Kilder
– Min egen korte erfaring med å jobbe med barn
– Litt jeg husker fra årsstudium i psykologi ved UiB 09/10

Det har blitt ettermiddag her hos Den Nye Opera. Den femte kaffekoppen går ned på høykant, og jeg grubler over nok et Twitter-problem.

Sosiale medier er mitt hovedansvar, noe jeg trives godt med. Muligens høres det ganske problemfritt ut, men nei. Vi ble fortalt på skriveseminar at det var vanskeligst å skrive korte tekster. Dette har jeg virkelig fått erfare! En typisk oppgave for meg på praksisplassen er å skrive om noe som skjer hos Den Nye Opera. Jeg gjør research og skriver tre ulike versjoner. En for hjemmesiden, en for Facebook og en for Twitter. Hjemmesiden er grei ettersom den kan romme mye informasjon. Facebook er også greit; der skal jeg skape interesse og gjerne slenge med en lenke til mer informasjon, som for eksempel oppslaget på hjemmesiden. Synergieffekt er viktig! 😉 Så kommer jeg til Twitter. Da blir det verre. 140 tegn! Uten å miste essensen i budskapet. Jeg begynner å få taket på det, men hvem skulle trodd at det tok like lang tid å skrive en lang tekst som å skrive 140 tegn?

 

Da har jeg fått sluppet ut litt frustrasjon til dere. Jeg venner meg stadig bedre til full arbeidsdag, og føler jeg lærer mye. Hvordan går det med dere?