Category: Aktuelt: Fagleg

Vi omgjev oss med informasjon kvar dag, time og minutt. Men korleis kan ein vite at det ein les og høyrer er sant?

Menneske har eit behov for å skaffe seg kunnskap for å forstå verda, og mykje av kunnskapen får vi mellom anna frå media. Media er ein av dei viktigaste informasjonsberarane vi har, og som publikum vert vi eksponert for ny informasjon frå radio, TV, papir- og nettaviser døgnet rundt.

Ture Schwebs og Helge Østbye (2007, s.110) definerar informasjon som  i praksis dekkjer ulike opplysningsorienterte stofftypar, til dømes nyheitsrapportar, reportasjar, aktualitetsstoff og kommentarar. Ein må forstå informasjonen for å forstå samanhengen. Det handlar om tolking. Det vi tek i mot av informasjon og tidlegare erfaringar og kunnskapar som ligg i hjernen vert brukt i denne tolkinga. Hjernen selekterar og sorterar, og set informasjonen i system (Schwebs & Østbye 2007, s. 204).

Massekommunikasjon
Media er ein viktig byggjekloss i eit velfungerande demokrati. Dei er med på setje dagsorden og avgjer i stor grad kva du og eg er opptekne av. Men for å tyde informasjonen og for å kunne delta i samfunnsdebatten, så er kunnskapen du får på skulen og gjennom høgare utdanning den som dannar grunnlag for forståinga di. Kan du til dømes ikkje lese, så forstår du heller ikkje informasjonen media presenterar.

Martin Eide (2011, s.10) definerar journalistikk som ein moderne institusjon som innhentar, bearbeidar og formidlar informasjon som gjer krav på å vere sann, og som kan vere demokratisk relevant. Mange vil kanskje meine at nyheitene er sjølve hovudverksemda til media. Informasjon vert spreidd gjennom alle kanalar. NRK P1 sender til dømes nyheitssendingar ein gong i halvtimen store delar av dagen, og TV2 har sin eigen nyheitskanal, som oppdaterar oss på dei siste nyheitene 24 timar i døgnet. I tillegg til dette kjem nettavisene. Samfunnsutviklinga dei siste 150 åra kan vi grovt karakterisere med stikkord som overgang frå det nære, enkle og oversiktlege jordbrukssamfunnet til det store, kompliserte og samansette industrisamfunnet (Schwebs & Østbye 2007, s. 150). Før var gjerne informasjonen retta mot individuelle og personlege behov. I dag er stikkordet massekommunikasjon. Ein har tilgang til informasjon og nyheiter akkurat når det måtte passe. Det er formidlaren som sit med makta og mottakaren har ikkje kontroll på kva han eller ho vert eksponert for. Spørsmålet er då; blir vi for overeksponert?

Tostegshypotesa
Men; forsking har vist at bodskapen vert formidla gjennom fleire ledd enn berre frå media til mottakar. Paul A. Lazersfeld, opphaveleg frå Austerrike, gjennomførte ei valundersøking i samband med presidentvalet i USA i 1940, som seinare har fått namnet Tostegshypotesa. Undersøkinga viste at massemedia berre hadde liten direkte verknad for å få folk til å endre haldningar, til dømes partistandpunkt (Schwebs & Østbye 2007, s. 211). Den påverknaden som kunne få folk til å endre standpunkt kom fyrst og fremst frå andre menneske. Desse personane vert kalla opinionsleiarar. Ein opinionsleiar er ein person som vert oppfatta som litt meir kunnskapsrik og aktiv enn gjennomsnittet. Dette er gjerne menneske som folk har tillit til og nær kontakt med. Ein kan difor anta at mykje av massekommunikasjonen ein vert eksponert for vert silt ut, og at relevant informasjon vert valt vekk.

Dess fleire medium som omtalar ei sak, dess viktigare framstår den for publikum. For at eit demokrati skal fungere optimalt, så er det viktig med ei uavhengig presse og mange kommunikasjonskanalar, for at alle kan få delta i den offentlege samfunnsdebatten. Utfordringa er at med dagens teknologi kan kven som helst publisere det ein måtte ønskje på sosiale medium, bloggar og liknande. Dette fenomenet har vokse seg stort dei siste åra og mange tenar pengar på å spreie eit bodskap. Tyder det at vi ikkje treng journalistar lengre? Nei. Sjølv om nokon spreier eit bodskap, så er ikkje det automatisk journalistikk. Men denne utviklinga kan gjere det vanskelegare å skilje kva som er god og kva som er dårleg kommunikasjon. Når ein les eit blogginnlegg om eit bestemt tema, korleis kan ein vite at det han eller ho skriv om er riktig? Ver difor kritisk til informasjonen og still spørsmål. Kven er kjelda bak informasjonen? Og er dette ei truverdig kjelde? Eit blogginnlegg kan sjølvsagt vere utgangspunktet for ei sak, men nyheitene ein les, ser og høyrer er som regel ikkje ein kopi av det.

Det er vanskeleg å skilje mellom god og dårleg informasjon i dag om ein ikkje er kritisk. Samfunnet har difor meir enn nokon gong trong for pålitelege og truverdige informasjonsberarar, som journalistar i TV, radio og avis, men også at du som privatperson er kritisk og stiller spørsmål til informasjonen som vert presentert.

 

Referansar:

Eide, M. (2011) Hva er journalistikk? Oslo, Universitetsforlaget.

Handgaard, B., Simonsen, A.H. & Steensen, S. (2013) Journalistikk. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.

Schwebs, T. & Østybe, H. (2006) Media i samfunnet. 5 utgåve. Oslo, Det Norske Samlaget. Side 110.

Korleis taklar moderne litteratur sosiale media? Har Facebook tatt over for romantikken? Er den einaste løysinga å flykte frå det moderne samfunnet og søke ly innerst i ein Vestlandsfjord der ingen kjenner deg att?

I Agnes Ravatn sin roman Fugletribunalet som kom ut i 2013, gjer hovudpersonen nettopp dette. Allis er ein NRK-kjendis som blir innblanda i ei sexskandale på jobben. Ho vel å stikke av frå alt saman. Ho prøver å byrje på nytt som hushjelp og gartnar for ein ukjend person så langt unna resten av samfunnet som ho kan komme. Denne personen viser seg å vere Sigurd Bagge – ein svært inneslutta og mystisk mann. Romanen utviklar seg etterkvart til ei slags kjærleikshistorie der to einsame menneske lever saman langt unna det moderne livet.

Kjærleik er som alltid eit svært aktuelt tema i litteraturen. Det har blitt omtalt på alle mogelege måtar i alle sjangrar, og folk får aldri nok av historiene om kjærleik. Men kva skjer med kjærleikshistoriene i vår tid, når sosiale media i realiteten har tatt over? Går det an å skildre ei moderne kjærleikshistorie når sosiale media spelar ei sentral rolle i kvardagslivet til folk flest?

Det er jo ikkje til å unngå at sosiale media har blitt avgjerande for kjærleikslivet til mange i Noreg i dag. I jakta på den rette har det blitt ein del av prosessen å ”stalke” nokon på Facebook, vurdere kvarandre sine profilar, google personar ein er interessert i, følje dei på Twitter, sende snapchatbilete til kvarandre og så vidare. For ikkje å snakke om datingnettstader og datingappar, som blir tatt i bruk av fleire og fleire. Dette er realiteten, men det er kanskje ikkje særleg romantisk. Ny, moderne litteratur har i alle fall ikkje inkludert sosiale media i sine skildringar av det moderne livet. Det blir skrive om kjærleik, men litteraturen gjenspeglar ikkje kvardagen.

I Fugletribunalet rømmer hovudpersonen frå alt dette, og løyser dermed problemstillinga på ein enkel måte. Forfattaren av boka har sjølv uttalt seg kritisk til sosiale media, og ho har valt å slette sin Facebook-konto. Ravatn skriv i ein artikkel for Dagbladet: Eg kjenner knapt éin person i min eigen generasjon som ikkje lever i eit ulykkeleg ekteskap med internett (Ravatn:2012). Ho er med andre ord ikkje særleg begeistra for sosiale media, noko Fugletribunalet gjenspeglar.

Denne romanen er eit godt døme på ny, norsk litteratur som har blitt godt mottatt av publikum. Historia er satt til notida, og kjærleik er definitivt eit tema i boka. Likevel er sosiale media ikkje til stades i romanen i det heile, og dette er ein tendens som går att i påfallande mykje norsk litteratur. Vi held fram med å skrive om kjærleik, forhold og samliv, men sosiale media er stort sett ikkje-eksisterande i skjønnlitteraturen. Det er vanskeleg å avgjere om dette skuldast at sosiale media er så nytt at litteraturen ikkje er klar for det endå, eller om det moderne mennesket rett og slett mista romantikken ein stad på vegen. Når kommunikasjon skjer på Facebook i staden for i (kjærleiks)brev, har kanskje den store kjærleikshistoria blitt umogeleg. Med mindre ein gøymer seg i eit lite hus innerst i ein Vestlandsfjord.

Ravatn, A. Fugletribunalet 2013 Samlaget, Oslo.

Ravatn, A. (2012) Vi lever i et ulykkelig ekteskap med internett [Internett] Henta frå: <http://www.dagbladet.no/2012/11/09/kultur/debatt/kommentar/ideer/selvhjelp/24285772/> Lasta ned 24.02.14

Samlaget Fugletribunalet [Internett] <http://samlaget.no/nn-no/skjonnlitteratur/romanar-og-noveller/romanar/fugletribunalet/innbunden.aspx> [26.02.14]

I dagens globaliserte samfunn er det et språk som virkelig gjelder, nemlig engelsk. På grunn av USA og Storbritannias viktige rolle i verdenssamfunnet har engelsk tatt over som det globale verdensspråket. Men er engelsk det beste middelet for interkulturell kommunikasjon – altså det optimale lingua franca?

Lingua Franca er betegnelsen på et kunstig språk som handelsspråk allerede i det 14. århundre. Målet med språket var å omgå de språkbarrierene som oppstod ved handel i middelhavsområdene. I dag har betydningen derimot utviklet seg til å omhandle språk som et felles middel for kommunikasjon.

Diskusjoner om opphavet til lingua franca viser at ekspertene innenfor fagfeltet fordeler seg på to teorier. Det finnes de som forklarer lingua franca som en forenklet versjon av det originale språket med tanke på fonetikk, grammatikk og vokabular. På den andre siden finner vi de ekspertene som mener at det dreier seg om et nytt språk som kun har et begrenset bruksområde innenfor handel og politikk (Meierkord 2002: 109). Felles for de to teoriene er at de hevder det finnes få kulturelle tilknytninger mellom språket og brukeren. Det vil si at en nordmann og en spanjol vil kunne kommunisere på en måte der deres egen kultur ikke påvirker språkbruken, og dermed vil de kunne kommunisere uten å støte på kulturelle barrierer.

Den engelske problematikken

Med tanke på dagens dominerende lingua franca, nemlig World Standard English, er realiteten en helt annen. World standard English er verken konstruert for et spesifikt formål, eller forenklet med tanke på grammatikk og vokabular. World standard English er presentert som en tilleggsform for engelsk for alle brukere i hele verden for å kunne kommuni

sere med folk fra andre land. Det vil si at de setter et bevisst skille mellom den engelsken som snakkes i land som USA og Storbritannia. Problemet som da oppstår er hvordan de 360 millionene menneskene som har engelsk som morsmål skal kunne ha et kulturnøytralt språk? De ignorerer helt det at de som snakker engelsk som morsmål har en egen kulturell bakgrunn, og at de ikke vil kunne skille mellom bruken av engelsk som lingua franca og engelsk som morsmål. Men hadde de introdusert en engelsk med forenklet vokabular og grammatikk kan vi jo diskutere om den i det hele tatt hadde blitt en reell konkurrent mot engelsk med tanke på landenes store innvirkning, spesielt gjennom film og TV.

Men målet med lingua franca er jo å lette kommunikasjonen mellom personer med forskjellige morsmål, og felles språk gjør denne jobben mye lettere. Men også her overser de det faktum at det vil også være vanskelig om ikke umulig for de som bruker engelsk som 2. språk å ikke overføre sine egne spesifikke kulturelle trekk.

Men å gjøre et oppgjør med engelsk som lingua franca er vanskelig. Noen har allerede prøvd ved å introdusere esperanto. Lite vellykket. Det er tydelig å se at engelsk som lingua franca er den mest effektive og utbredte formen for interkulturell kommunikasjon i verden. Løsningen på de problemene som kan oppstå vil være å lære seg å være bevisst de kulturelle forskjellene man kan støte på i interaksjon med personer fra andre land, for så å bruke World Standard English som et kommunikasjonsmiddel. Så for å svare på spørsmålet jeg stilte i innledning: Ja, men nei.

 

 

Meierkord, C. (2002) Language stripped bare or lingustic masala? Culture in lingua franca conversation. Frakfurt am Main.  

Det var en gang en fritidsklubb som ble kontaktet av en journalist* for å skrive en sak om klubben. Klubben så dette som en mulighet til å vise seg fram og kanskje tiltrekke nye medlemmer. Resultatet ble noe som verken journalisten eller klubben hadde forutsett.

Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre når en journalist banker på døra og viser interesse for det man driver med. Særlig hvis det er en aktivitet som ofte er beskrevet som noe «for de spesielt interesserte». Så hva gjør man da? Man åpner døra og håper å få så mye oppmerksomhet som mulig. All PR er god PR, ikke sant?

Prosessen i seg selv gikk smertefritt. Journalisten virket interessert og engasjert i temaet. Det ble tatt mange gode bilder og samtalen var avslappet og betryggende. Det hele virket som om det var sendt fra himmelen. Så kom artikkelen og skuffelsen. Klubben og medlemmene ble ikke akkurat satt i dårlig lys, men vinkelen i artikkelen var heller ikke positiv. Det var vanskelig for medlemmene å ikke føle seg forrådt. Journalisten skrev etterpå en melding til klubben og forklarte at han hadde dårlig samvittighet for hvordan saken ble, men at det var redaktøren som presset ham til å ha en mer dramatisk vinkling.

Hvor gikk det galt?

Klubbens feil var at de ikke tok en aktiv rolle i prosessen. Det holder ikke med å bare gi informasjon til media og forvente at de skal jobbe for deres interesser. Eksempelet her virker kanskje litt ufarlig, men poenget er at informasjon kan bli brukt på andre måter enn det man hadde tenkt. Er det klubbens feil at artikkelen ble som den ble? Ikke helt, men de bidro heller ikke til å skape en mer positiv vinkel. Hva kunne de gjort annerledes? Det første de kunne gjort var å spørre journalisten om hva artikkelen skulle handle om, og hvorfor han var interessert i å skrive noe om dem. Resten handler om å vite hva de selv ønsket å kommunisere og fokusere på, for å fremheve deres interesser.

Journalisten har selvfølgelig sin egen agenda. I dette tilfellet virket det som om journalisten var interessert og engasjert i temaet, og at intensjonen var å skrive en opplysende sak om en ukjent del av nåtidens kultur. Ifølge journalisten var ikke dette dramatisk nok for redaksjonen og ting burde endres. Som vi allerede vet var ikke journalisten helt komfortabel med situasjonen. Vær-varsom plakaten, som beskriver de etiske normene for pressen, forteller oss at:

–Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.

Skribent vs redaktør

Så enkelt er det ikke. Journalisten ønsker å verne sin integritet, men samtidig vil han få saken sin publisert. Redaktøren vil ha en dramatisk tilspisset sak og gir klar beskjed til journalisten: Enten gjør han som redaktøren sier, ellers blir ikke artikkelen publisert. Redaktøren er ansvarlig for alt som blir publisert, så det virker derfor naturlig at de stiller visse krav til skribentene sine. Spørsmålet her er hvor mye makt redaktøren skal ha over det som blir skrevet. Vær-varsom plakaten sier:

–En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning.

De samme reglene gjelder for redaktøren, og den eneste måten å løse dette på er internt i redaksjonen. Men hva skjer om de ikke klarer å bli enige? Det som burde skje i en ideell verden er at artikkelen ikke blir publisert, men dessverre finnes det mange faktorer som kan motivere journalistene til å publisere redaktørens versjon, på tross av at det blir noe annet enn det de ville. Det som skjedde i dette tilfellet var at journalisten prøvde å mykne opp de tilspissede delene, for å prøve å tilfredsstille ønskene til redaktøren og samtidig få artikkelen sin publisert.

Jeg synes ikke at dette holder. Dette skader både medias kvalitet og integritet. Det syns ofte når en artikkel er skrevet halvveis av flere personer. Det samme gjelder når en «vanlig nyhetssak» blir overdrevet eller gjort «mer dramatisk». Resultatet er ofte en uinteressant artikkel som verken er opplysende eller engasjerende. Et slik produkt hjelper ikke. Det skader også relasjonen mellom media og publikum. Hvorfor skal en samarbeide med dem hvis resultatet er at man blir hengt ut? Spesielt hvis journalisten selv innrømmer at han har gjort noe feil og ber om forståelse – det gjør bare vondt verre. Moralen i denne historien er derfor: vær forsiktig når du slipper en journalist inn; alt du sier kan og vil bli brukt mot deg.

 

*Journalisten ønsker å være anonym

 

Kilder:

http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten

http://www.nored.no/Redaktoeransvar/Redaktoerplakaten

 

Hvordan kan ord forme vår oppfatning av virkeligheten? Kan dette bevises med hjelp av farger? Og kan vårt forhold til språket påvirke om vi tror noe kan brenne eller ikke?

Lingvistisk relativitet, er også kjent som Sapir-Whorf-hypotesen. Den baserer seg på ideen om at språk er konstruert etter brukerens behov for å kategorisere virkeligheten og siden ulike språk har ulike behov, har hvert språk har sin egen virkelighet knyttet til seg. Edward Sapir og Benjamin L. Whorf har aldri framsatt en formell hypotese men har begge formulert setninger som viser sammenhengen mellom språk og hvordan man forholder seg til omverdenen. Et sitat fra Sapir som det ofte vises til sier: We see and hear and otherwise experience very largely as we do because the language habits of our community predispose certain choices of interpretation.

En enkel måte å forklare dette på er med farger. I norsk regner man vanligvis med 11 grunnfarger. Disse er rød, oransje, gul, grønn, blå, lilla, rosa, brun, sort grå og hvit. Denne inndelingen deler vi blant annet med engelsk, mens i andre språk finner man en rekke ulike inndelinger som går fra to grunnfarger til 12, og i noen tilfeller kanskje mer. De som bruker færre fargeord enn oss har en tendens til å kombinere flere farger under ett navn, et kjent eksempel fra øst-asiatiske språk er at de regner grønt og blått som samme farge, mens noen er mer ekstreme og har det som for oss er helt ulike farger sammen, som grønt, rødt og brunt under ett navn, og andre nyanser av grønt sammen med blått under et annet navn.

Farge forsøk

Det at man bruker ulike ”merkelapper” gjør altså at man oppfatter verden ulikt og derfor også hvordan man interagerer med den. Og dette er det mulig å teste med å bruke farger.

Forsøk gjort med russere og engelsktalende har vist at russere er kjappere til å skille mellom ulike nyanser av blått siden de skiller mellom lyseblått og mørkeblått på samme måte som vi velger å skille rødt og rosa. Lignende forsøk på Himbafolket i Namibia som bruker fem fargekategorier har oppnådd like resultater. Himbaene er kjappere på å skille grønt fra grønt om de kommer fra to ulike fargenavn, men bruker lengre tid på å skille mellom grønt og blått fra samme kategori.

Det betyr ikke at man ikke kan se de samme fargene, men ordene man bruker påvirker altså hvordan du oppfatter dem. Spørsmålet blir hva annet som blir påvirket av ordene i språket vårt?

Himba testen: hvor fort kan du finne fargene som skiller seg ut?

Fra farger til fare

Noe som er langt mer alvorlig enn farger er brannsikkerhet. Da Whorf i sin tid jobbet i forsikringsbransjen med brannskaderstatning, oppdaget han en tendens til at mange av brannene hadde oppstått i tilfeller der språket påvirket folk til å bli mer uforsiktige med brannsikkerheten, deriblant rundt tomme bensintønner (som er like brannfarlige som fulle) og ”limestone” som kan bli antent under høye temperaturer. Bare det å bruke ord som ”tom” og ”stone” gjorde at man ble forledet til å tro at det var snakk om ting uten brannrisiko.

Påvirkningskraften til lingvistisk relativitet er altså bredt og favner trolig alle aspekter med våre liv. Ved å kjenne til lingvistisk relativitet kan man få større innsikt i andre kulturer og folkeslags tenkemåter, men man kan også lære å kjenne seg selv og kanskje gå aktivt inn for å gjøre noe med brannsikkerheten i framtiden.

Kilder

http://www.pnas.org/content/104/19/7780.full
BBC Horizion: Do you see what I see?
Whorf, Benjamin (1941) “The relation of habitual thought and behavior to language”
Sapir, Edward: «The Status of Linguistics as a Science»

 

I fjor sommer ble jeg introdusert for en splitter ny applikasjon, eller ”app”, kalt Vine. Den skulle være det nye Instagram, bare med videoer. Den skulle være videoelskeres Twitter med en helt ny måte å lage og vise videoer på.  Slik gikk det dessverre ikke.

Dette er historien om et av de sosiale mediene som ikke har klart seg i dagens sosiale mediemarked, og som ser ut til å befinne seg på veien mot den sikre død om ikke det skjer noe banebrytende nytt.

Det virket lovende i begynnelsen. Mobilapplikasjonen Vine ble introdusert for første gang 24. Januar 2013 med denne beskrivelsen av seg selv:

– Today, we’re introducing Vine: a mobile service that lets you capture and share short looping videos. Like Tweets, the brevity of videos on Vine (6 seconds or less) inspires creativity. Now that you can easily capture motion and sound, we look forward to seeing what you create (fra Vines twitter-blogg).

Lett å lage, lett å like?
Man har altså 6 sekunder til rådighet for å lage en film med ett eller mange klipp som settes sammen. Deretter kan man publisere videoen i appen slik at hvem som helst kan se den, og ”like” den eller ”revine” den. (… se, «like» eller «revine» den).  Altså setter Vine sammen funksjoner fra begge de populære sosiale mediene Twitter og Instagram i ett og samme medium.

I fryd over et nytt sosialt medium å leke meg i, lastet jeg ned Vine så snart jeg fikk høre om appen. Jeg fant raskt flere jeg kjente som brukte Vine aktivt, og begynte å følge dem. Snart dukket videoer opp av mange ulike slag, både morsomme og rare. Jeg lagde et par videoer selv også.

For å få «likes» eller «revines», må man ha følgere. Det hadde jeg ganske få av. Mange av dem jeg selv fulgte, fulgte meg ikke tilbake, og jeg hadde problemer med å finne mer enn 19 av mine egne venner. Heller ikke vennene mine fikk mye kommentarer, ”revines” eller ”likes”. Kanskje det egentlig ikke var så mange som brukte denne appen likevel?

Vine i glemmeboken
Jeg fortsatte å legge ut en rekke videoer resten av sommerferien. Det gjorde også en del andre, men siden nesten ingen kommenterte eller ”likte” det jeg la ut, ble mine besøk på appen sjeldnere og sjeldnere. Etter hvert glemte jeg at jeg i det hele tatt hadde appen på mobilen min, og sluttet å sjekke om noen hadde lagt ut noe mer.

For noen få dager siden var jeg i gang med å slette apper jeg ikke bruker fra mobilen, og kom over Vine igjen. Jeg trykket for en gangs skyld på appen for å sjekke om det hadde skjedd noe nytt der.

Det var da jeg innså hvor nær døden denne appen sannsynligvis er. Siden september hadde det nemlig ikke blitt publisert mer enn 6 videoer fra de jeg følger. Og de 6 videoene var publisert av kun to personer, begge for øvrig stand-up-komikere. Det var ingen kommentarer å se, og kun noen veldig få ”likes”.

Den onde sirkelen
Vine er inne i en ond sirkel. Når det ikke skjer noe og ingen legger ut noe, gidder vel heller ingen å besøke Vine. Og når man legger ut en video, men ikke får noen respons, forsvinner også fort gleden ved å publisere noe man har laget. Til slutt bruker ingen Vine lenger.

Denne historien sier noe om hvor viktig brukerne er for at et sosialt medium skal lykkes, og at det må være en nytteverdi i det, som gjør at folk føler at de får noe ut av å bruke mediet. Nå kan man til og med publisere videoer på Instagram. Da kan man spørre seg: Hva skal man egentlig med Vine? Det holder ikke at videoene går i loop når alle er på Instagram, der skjer det nemlig ting.

Kilder:

https://blog.twitter.com/2013/vine-a-new-way-to-share-video

Aalen, Ida (2013) En kort bok om sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

 

Vi bruker metaforer hele tiden, de florerer i språket, de hjelper oss til å gripe verden og de bidrar til å forme vår oppfatning av politikkens vesen.

En metafor er kort og enkelt sagt et språklig virkemiddel der noe står for noe annet; en metafor består av to bestanddeler, det som henviser og det den henviser til. Egenskaper som forbindes med den førstnevnte overføres til sistnevnte. Et eksempel var da daværende statsminister Thorbjørn Jagland benyttet metaforen det norske hus om Norge. I tiltredelsestalen fortalte Jagland oss at «grunnmuren i Det norske hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn». Huset, eller samfunnet holdes oppe av fire søyler: nærings- og arbeidslivspolitikk; utenriks- og sikkerhetspolitikk; velferdspolitikk og kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk. Da det begynte å gå trått for Jagland-regjeringen var det imidlertid lett å harselere med metaforen: bærebjelkene ga etter og det var råte i grunnmuren

Politikk blir ofte fremstilt som et tohodet vesen – i seg selv en metafor. Det ene hodet, som vi for enkelhetens skyld kan kalle det fornuftige, vil ha fokus på sak, argumentutveksling og begrunnelse av politiske standpunkter. Det andre hodet, det tabloide, vil forenkle og gjøre politikken tilgjengelig for alle, men det vil også ha kjappe replikkvekslinger, strid og temperaturfylt trette. Som alle tohodete vesener, kan man ikke fjerne det ene og forvente at legemet overlever. De er avhengige av hverandre. Det ene skaper engasjement og trekker publikum, lesere, seere. Det andre opplyser og gir tilhørerne råstoff til å utvikle egne politiske meninger og bakgrunn for å fatte informerte politiske valg. Uten publikum ville det fornuftige hodet ha snakket til seg selv, og uten det informative ville det tabloide ha vært uten legitimitet. Det problematiske er når det tabloide hodet blir stridslystent og snakket så høyt og får så mye taletid at det andre må nøye seg med å fatte seg i korthet når det endelig får komme til orde.

De to hodene vil fremstille politikk på to ulike måter, og vil følgelig bruke ulike metaforer for å forme det bildet av politikk vi til slutt sitter igjen med når vi går til valgurnene og gjør vår borgerplikt. Hvilke metaforer det rasjonelle hodet vil benytte kommer helt an på hva saken dreier seg om og hvilke standpunkter det står om. Da er det lettere å identifisere hvilke metaforer tilknyttet det andre hodet.

Sport- og krigsmetaforer florerer i den politiske journalistikken. Spaltemeter og piksler fylles opp av «politiske» kommentatorer som egentlig ikke kommenterer politikk. De fråtser i metaforer som omdefinerer det poliske ordskiftet til en kamp eller en slagmark. Her kommer metaforene inn: Partiene mobiliserer sine valgkampsmaskinerier, de leder, de ligger under, de angriper og de forsvarer seg på en eller flere fronter. Selv ordet valgkamp er en metafor fra det tabloide hodet. Egenskaper ved det som skjer på slagmarken og idrettsbanen overføres til politikken. Det store spørsmålet blir hvem som kommer til å vinne og hvem som kommer til å tape valgkampen. Det det hele til syvende og sist dreier seg om spiller da annenfiolin: hvilken politikk blir satt ut i live om det og det partiet kommer til makten.

Jeg har brukt Bergens kollektivtilbud i nesten tolv år. I denne perioden har det skjedd betydelige endringer i driften av den lokale kollektivtrafikken. Busselskaper har kommet og gått, bybane har blitt bygget og tilbudet har ekspandert. Men et aspekt som ikke har endret seg er vår oppførsel og oppfatning av hvordan en busstur skal foregå. 

Jeg er selv skyldig i denne oppførselen. Hele min personlighet endrer seg sekundet jeg setter foten innenfor kollektivdøren. Jeg oppdager en dramatisk endring i den sosiale situasjonen og min vilje til å interagere forsvinner. Når jeg kikker meg rundt er mange innestengt, overlegne, tomme i blikket og livredd for å komme i kontakt med andre mennesker. Dette er ikke noe som gjelder en spesifikk gruppe. Nesten alle, enten de er små eller stor, trekker seg tilbake og låser ut alt som skjer rundt dem.

De klassiske scenarioene

I alle mine år som kollektivtrafikant har det alltid vært to klassiske situasjoner som har stukket seg ut. Den første er mennesker som alltid setter seg på det ytterste sete og nekter å la andre mennesker sitte ved siden av seg. Dette eksemplet har alltid vært fascinerende. Vi velger å bruke et offentlig transportmiddel, men oppfatningen om hva en offentlig busstur innebærer er svært ulik. Vi ønsker ikke nærkontakt. Nå er det ikke slik at alle følger dette eksemplet, men hver dag ser jeg mennesker som skaper akkurat denne situasjonen. Det som igjen gjør problemet verre er folks frykt for interaksjon og manglende bruk av verbal kommunikasjon. Dette kan vi også knytte opp mot den andre klassiske situasjonen.

Når man sitter innerst på et sete og skal av, så må sidemannen flytte på seg slik at du kan komme forbi. Det er ikke lenger verbal kommunikasjon som blir brukt for å signalisere at man skal av, men kroppsspråk. Uten å si et ord kan man reise seg eller rasle med sekken og personen ved siden av vil forstå at du skal av og vil reise seg øyeblikkelig. Vi har gjennom flere år nærmest perfeksjonert denne teknikken til å bli en akseptert norm i vår kollektivtrafikk.

Kultur, teknologi og generasjoner

Åpenbart er det ingen vitenskapelig forklaring på hvorfor vi oppfører oss slik. Men jeg tror kultur og teknologi kan være noe av årsaken til vår synkende grad av kommunikasjon i kollektivtrafikken. I mine samtaler med utvekslingsstudenter får jeg ofte det samme svaret. De er sjokkert over manglende grad av høflighet de møter på bybanen eller bussen. I et samfunn som er vant til liten interaksjon med fremmede, så er det ikke overraskende at det er dette utlendinger først legger merke til når de kommer til Norge. Vår offentlige oppførsel er mye styrt av kultur. Men samtidig kan ikke bare normer og kultur ta hele ansvaret for vår oppførsel i kollektivtrafikken.

Et annet aspekt er måten vi bruker teknologi. De fleste med en smart-telefon, en iPad eller en musikkavspiller drar nytte av denne på bussen, bybanen eller toget. Dette har nok også mye av skylden til at vi er kontaktsky. De fleste er oppslukt i egne tanker eller omsvermet av musikken som spilles på hodetelefonene. Vi bruker alle disse enhetene for å underholde oss selv i hverdagen og har blitt en integrert del av kollektivtrafikk-opplevelsen.

Det er også ulik oppførsel å finne blant  forskjellige generasjoner i kollektivtrafikken. Mitt inntrykk er at eldre mennesker er mer åpne og høflige, mens dem fra 40 år og nedover er til en viss grad mindre mottakelige. Å vokse opp under forskjellige perioder i Norge har sikkert hatt mye å si for hvordan vi har utviklet våre sosiale interaksjoner som et samfunn. Men samtidig er det alltid interessant å bemerke seg de forskjellige oppførselene som er tilstede under en busstur.

Unik kommunikasjon

Dette er selvfølgelig personlige erfaringer jeg har gjort meg over alle mine år som buss-, tog- og bybanebruker. Mange faktorer spiller inn i hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør. Men jeg syns allikevel det er verdt å bemerke seg hvordan vi kommuniserer i kollektivtrafikken. Det er noe veldig særegent ved måten vi bruker kroppsspråk i stedet for det verbale språket for å kommunisere. Det er sikkert mange paralleller man trekke frem i  andre sosiale situasjoner også, men spesielt i kollektivtrafikken har vi utviklet en ganske unik kommunikasjonsform her i Norge.

 

Graffiti, som så mange subkulturer før den, er i ferd med å dø ut. Mange vil kanskje være uenig: Graffiti lever i sitt beste velgående, i Bergen jobbes det aktivt med tilrettelegging. Men tilrettelegging for hva?

Graffiti-uttrykket som vi forstår det i dag, oppsto først i New Yorks hiphop-miljø i Bronx på slutten av 1960-tallet. Her var det ulike gjenger som markerte territoriet med sin signatur eller “tag”. Målet var å få kommunisert med andre gjenger hvem som dominerte hvor. Budskapet er kun forståelig for andre gjenger og gjengmedlemmer, men etterhvert som kulturen utvider seg ser vi en utvikling i bruksområde og budskap.

Taggere vs. lovverket: en kulturkrig

Ulike former for graffiti uttrykker ulike ting og er tilpasset ulike kommunikasjonsbehov, men alle har noe til felles. Tagging på offentlige eller private bygg er imot loven, gjør du det kan det sees som en kommentar til det aktuelle lovverket. Derfor er all graffiti er en form for politisk kommentar – eller? Tidligere var det sånn, i den tid når graffiti-uttrykket ikke var tilpasset dagens normer og lovverk. Graffiti ble etterhvert uttrykksformen til anarkistene og sosiale utskudd. Det var deres form for kommunikasjon med resten av samfunnet: “se meg”, “hør meg”, “dette er virkeligheten”.

“Let them eat crack”

Graffiti som et samfunns-kommuniserende medium er kanskje gjort mest kjent av artisten Banksy. Med en filosofi om at kunst skal være demokratisk maler han samfunns-ironiserende motiver på vegger over hele verden. Han kommuniserer ut mot folk, ikke bare innad, mot miljøet. Ved å ta i bruk kjente symboler som rotter, tekst og populærkulturelle fenomener blir vi dradd inn i et narrativ vi kan kjenne oss igjen i. Han mener kontekst er avgjørende.

– Ah, that’s the key to graffiti, the positioning.

Banksy, Simon Hattenstone Interview

Dette gjelder ikke bare i forhold til valg av motiv, men også hva du sier ved valg av vegg. Det er her det avgjørende skillet mellom graffiti som kultur og som estetisk uttrykk dukker opp. Maler du samme motiv på stueveggen din, som på rådhuset, er det likevel to forskjellige budskap.

Visuell ytringsfrihet

I 2011 la Bergen Kommune frem en handlingsplan for håndtering av graffiti og tagging i Bergensområdet. De ønsker å fremme graffiti som en kunstform og estetisk uttrykk. Ved å opprette lovlige graffitivegger gir de deg visuell ytringsfrihet, men hva skjer med budskapet? Når mediumet forandrer seg forandrer også betydningen av budskapet seg: “the medium is the message”. I kommunikasjonen mellom avsender og mottaker er kontekst avgjørende. Det er ikke like lett å være samfunnskritisk innenfor de rammene samfunnet tilegner deg å være det. Bergen Kommune legger tilrette for graffiti som kunstform, men det er fremdeles bare et utendørs lerret. Dimensjonen som kommer med kontekst forsvinner, budskapet flates ut.

Livsstil til salgs

Og dette fører oss til der vi er i dag: Graffiti som et lukrativt kunstprodukt. Subkulturen som tidligere var kjent for sin kritikk av samfunnet har blitt robbet for sitt visuelle uttrykk. Uttrykket du en gang assosierte med forfall og kriminalitet kan du kjenne igjen som estetisk grep i en reklameplakat eller som typografisk middel for en bedrift. Den opprinnelige graffitikulturen er døende, erstattet av en platt kunstretning, et estetisk uttrykk uten substans. De eneste som er igjen er taggerne. Men uten en kultur å støtte seg til, å lære normer og kulturelle regler fra, blir kommunikasjonsnivået senket betraktelig. Vi er tilbake til 60-tallet når kommunikasjonen kun gikk innad i miljøet. De resterende graffitiartistene, gatekunstnere som DOLK, ser på seg selv som dagens kunstnere.

– Jeg vil reise rundt og ha utstillinger. Jeg vil leve av dette.

DOLK, intervju av Thomas Stjønum/Graffiti.no

Eit utsegn som har gått inn i dei politiske historiebøkene og vart den store snakkisen etter årets stortingsval er Siv Jensen sin takketale og ordlyden ”morna Jens”. Kvifor vart dette så oppsiktsvekkande? Var det sjølve tala som vekka publikum eller ligg det meir bak?

 

Jens Stoltenberg (A), Erna Solberg (H) og Siv Jensen (FrP). 

CC by Stortinget Stortinget  Flikr 2010

 

”Er det bra?” ropar partileiar, Siv Jensen.

Eit klingande ”Jaaa!” kjem frå salen under valvaka til Fremskrittspartiet.

”Er dere glad?”

”Jaaaa!”

”Er det fest?”

”Jaaaa!”

”Blir det regjeringsskifte?!”

”Jaaa!”

 

Siv Jensen går fram og tilbake på scena, ho veit at det kjem til å bli borgarleg regjering i dei fire neste åra. Trampeklapp, jubelrop, smil, vink, og ein energifull sal pregar stemninga. Det heile kan for oss tv-sjåarar følast som ein del av valet i USA har kome inn i stova vår. Stemninga i valvake-lokale er høgst truleg annleis enn hjå tilskodarane i dei mange tusen heimar, som får energiske Siv Jensen sitt jubelrop og det kjensleladde kroppsspråket hennar skrikande rett i mot seg i si eiga stove.

 

Siv Jensen stiller seg vidare opp bak talarstolen og bryt ut i eit politisk sigersbrøl.

”Dette har eg ventet leeenge på å si. Og eg har gledet med leeenge til å si det jeg skal si nå… Morna Jeeeeeens!”. Fremskrittspartiets tilhengarar som var under valvaka løfta taket i jublande begeistring og gjev ei euforisk tilbakemelding på Siv Jensen sin opptreden. Men i mange stover og vidare i sosiale media var stemninga ein annan.

 

Det er ein tankestrek å legge merke til korleis sigerstala vart oppfatta i lokale der Fremskrittspartiet hadde valvake, i forhold til korleis TV-sjåarane tolka utsegna. Under valvaka var alle tilhengarar, i same feststemning som Jensen og bar preg av overveldande positiv energi. Den same tala vart moteke på ein heilt anna måte av mange publikum som såg ”førestillinga” på fjernsyn eller nett og satt roleg i sin eigen heim.

 

Like etter halv tolv på valdagen gjentok Siv Jensen ”Morna Jens” i ei statusoppdatering på Facebook.  Ikkje lenge etter kom tilbakemeldingane strømmande frå folket.

”Du viser hvordan en dårlig vinner framstår, helt utrolig. Noen viser verdighet og respekt, andre bare nyter andres nederlag. Kondolerer, Erna. Dette monsteret skal du ha i regjering”

”Fysj for en usmakelig avskjed på Jens sine vegne, Siv”, ”Motbydelig barnslig sagt”, «Respektløs tale. Du har mye å lære av Erna», «Begynnelsen på slutten», «Et sant ansikt utad for FRP. Smakløs og vulgær».

 

Var” morna” så gale sagt i seg sjølv, det er vel berre ei helsing? Eller kva var det som gav denne medieblesten og kva var det alle reagerte på? Ord er ein svært liten del av kommunikasjonsprosessen. I kommunikasjonen mellom menneske er berre sju prosent ordas betydning, 38  prosent valg av ord og formuleringar og heile 55  prosent av forståinga vert til gjennom kroppsspråk. Framføringa, kroppsspråket og måten Siv Jensen opptredde under tala har kanskje meir å bety enn sjølve ordlegginga. At tala vart vist og vinkla via filmkamera spelar ei stor rolle.

 

Tidlegare talekunst som skulle ut til store folkemengder var prega av voldsamt kroppsspråk, ordlegging med enorme mengder energi, og ei svært høgrøysta stemme. I dagens samfunn ser vi sjeldan dette. Siv Jensen er eit levande bevis på at det ikkje tar seg bra ut på TV der det kjem rett inn i heimen til folk som ikkje er i den same sinnstemninga. I tillegg bryt ho sosiale reglar som å håne taparen og skrik i staden for å snakke.

 

Tv-skjermen forsterkar bevegelsar og sanseinntrykk. Ved at kamera zoomar inn på Siv Jensen kan det virke som ho ukontrollert skrik til forsamlinga, då får TV-sjåarane igjen ein følelse at det er oss ho skrik til. Det kan for sjåarane, som er i ein heilt anna sinnstilstand, virke som at  Siv Jensen ikkje har kontroll over eigne følelsar.

 

Dagen og dagane etter valvaka vart Siv Jensen framstilt som den uhyggelege teikneseriefiguren Ursula i Ariel. Ansiktsuttrykket og stillinga vart kopla saman, og det vart eit ramaskrik over heile Noregs land. TV og data forsterkar, framhevar bevegelsar og er eit veldig sterkt virkemiddel som bør brukast med omhug, då særleg framfor kamera. Dette er ein tankevekkar på at kroppsspråk og framføringsform kanskje er blitt enda meir framtredande i den digitale verden vi lev i.