Kommunikasjon gjør at brikkene faller på plass

Jørgen Mathisen Jøsok (24) er student ved Norges Handelshøyskole, og leder for Studentlekene Bergen Challenge, som er en idrettsfestival for studenter fra hele Norge. Han har selv gått gradene, og startet som frivillig i Bergen Challenge i 2011, før han var gruppeleder i 2012, og i 2014 er det han som er ansvarlig leder når lekene sparker i gang. Jeg har tatt en prat med Jørgen for å høre hans tanker om det å være leder for et studentarrangement og hva kommunikasjon betyr for ham.

Jørgen Mathisen Jøsok

Foto av: Daniel Bernstein, Camilla Marie Kåstad

–       Fortell oss litt om din lederrolle i Bergen Challenge?

Jeg liker å tro at jeg er en tilgjengelig, og åpen leder. Jeg har fått hørt av andre at jeg er veldig jordnær og lett å snakke med, og det er egenskaper jeg setter høyt, særlig når det kommer til mitt lederverv. At folk kan komme til meg med alt de har på hjertet, negativt og positivt, har mye å si for festivalen som en helhet. Alle brikkene må være på plass, og hvis noen føler at de ikke kan snakke med meg med ting de vil endre på eller forbedre, vil ikke ting fungere optimalt.

–       Hva tenker du er det viktigste for deg å kommunisere til de du jobber med?

Som nevnt i sted, så vil jeg at folk skal føle seg vel med å kunne ta opp ting med meg. Jeg har selv gått mange runder med meg selv for å forstå at hvordan jeg oppfører meg, hva jeg sier og hva jeg gjør alt har en sammenheng og påvirker folks oppfatning av meg. Jeg vil at folk skal se meg som en leder, at de respekterer de avgjørelsene som blir tatt, men også at de har en egen stemme og at alt skjer i et felleskap.

–       Dette høres jo helt ”etter boka”-ut, er det noe du ser som utfordringer?

Det er klart det er utfordringer når du er leder for 94 studenter. Ikke alle er like flinke på samarbeid, og mange har sterke meninger, mens andre kanskje burde vært flinkere til å si fra når de har et synspunkt. Da blir utfordringen for meg å se alle disse menneskene, og prøve å forstå deres ”kode”. Å bare jobbe med folk som alltid har en innvending er slitsomt, vi trenger blandingen. Og da blir det min oppgave som leder å la alle bli hørt.

–       Dere begynte å planlegge neste års festival allerede i vår. Bruker dere kanskje litt mye tid på det?

Det er klart det går med mye tid, men det er verdt det, og det er viktig. Jeg legger æren min i å levere en festival som alle parter er fornøyde med. Derfor bruker vi så lang tid for å planlegge og sette sammen alle brikkene. Det skal bare flyte når selve arrangementet skjer. At alle vet hva de skal gjøre, og hva de har gjort, skaper en trygghet, som igjen løfter arrangementet.

 

Det er tydelig at Jørgen er klar i sin lederrolle, og vet hva han ønsker å si og fremstå som. Men det er ikke uten utfordringer man er leder, og det er kanskje der at kommunikasjon mellom leder og alle leddene i festivalen er spesielt viktig. Uansett skal det bli spennende å se festivalen i sin fulle prakt i oktober 2014, og så får vi se om Jørgen har klart å skape den festivalen han streber etter.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Når skjorta snakker

CC by Robert Sheie, Flickr

CC by Robert Sheie, Flickr

 

Den siste tiden har en viss kjole dekorert med leppestifter fått mye medieoppmerksomhet, enten som en genial avledningsmanøver eller som en skikkelig motetabbe. Det at klesplagg kan skape slik debatt får meg til å tenke på hvordan klær kan være med på å påvirke vår oppfatning av andre mennesker. Hvis førsteinntrykk ofte avgjør hvordan vi møter andre mennesker, må jo klær kunne si ganske mye om hvem vi er?

 

Subkulturer og klesdrakt

 

Når det kommer til nevnte kjole, spiller fordommene til den som kommenterer den en vesentlig rolle. Enten vil man bygge opp under en fordom, eller avkrefte den. Men hvilke klesvalg man tar i hverdagen kan og spille en vesentlig betydning for hvordan andre oppfatter oss, og plasserer oss. Skjorter med en polospiller brodert på venstre brystlomme er ikke bare merketilhørighet, men for studenter kan det faktisk dra så lang som at det sier noe om fagtilhørighet. Stereotypen av en siviløkonomstudent som mener at hest er best på skjorten og at Adam Smith må inn som barneskolepensum dukker i alle fall opp i mine assosiasjoner til denne polospilleren.

 

Når vi blir bedt om å beskrive punk, er det som regel klesdrakten som er lettest å forklare, og som best viser hvorfor dette var en subkultur som skilte seg fra allmennheten. Det førsteinntrykket man sitter igjen med er ofte definert ut i fra klær, og det er noe av det enkleste man kan bruke for å vise tilhørighet til visse samfunnsgrupper.

 

Politisk spill i prøverommet

 

Nå skal ikke jeg si at det du tar på deg i morgen vil for alltid definere at du tilhører en spesifikk gruppe eller lignende, men selv syns jeg det kan være spennende å se hvordan klær spiller en forholdsvis viktig rolle i førsteinntrykk. Personlig vet jeg at jeg til en viss grad ubevisst har større tiltro til Erna Solberg enn til Siv Jensen, mye på grunn av klesdrakten de valgte på deres respektive valgvaker. Erna valgte klassiske plagg, som verken skilte seg ut eller var kjedelige, hennes fokus var på andre ting. Mens Siv hadde den mye nevnte kjolen som for min del ikke var et høydepunkt, for meg fremstår hun som useriøs.

 

Noen grunnleggende følelser for de politiske damene her er altså basert på mine personlige oppfatninger av deres klesdrakt. Det er vel ikke uten grunn at flere toppolitikere benytter seg av stylister, se bare på Stoltenbergs dresser. Det er neppe tilfeldige dresser kjøpt på salg, men de bidrar derfor også til å bygge hans figur som en autoritær leder, som tar sin rolle seriøst.

 

Klærne vi velger snakker ofte for oss, og gir oss en mulighet til å forme hva vi vil si i den ikke-verbale kommunikasjonen med andre. Både politikere og privatpersoner kan styre fordommene i et førsteinntrykk akkurat dit de vil, og det med noe så enkelt som klærne vi bruker.

Kategorier
Ymse informasjon

Furet, værbitt

 

CC by oatsy40
CC by oatsy40

Ah, Bergen, så var jeg tilbake igjen. Byen i skyen, som jeg mer enn gjerne omtaler som en vakker by, gitt at det er oppholdsvær. Man skulle nok anta at en værbitt trønder ikke bet seg særlig merke i det nærmest konstante regnfallet som preger denne byen, men så feil kan man ta. Den første uken jeg bodde i Bergen var det sol og langt over 20 grader hver dag, og jeg tenkte, dette er vel ikke så verst. Så kom den virkelige Bergen til syne, og for en intetanende trønder resulterte det i en to ukers influensa, og konstant årvåkenhet for den minste lille fuktige antydning på himmelen.

Været i seg selv er en triviell ting, men etter to år som immigrant i Norges regnhovedstad begynner jeg å skremme meg selv med min egen interesse for været. Til mine besteforeldres store glede, som mer enn gjerne vil høre rapport om klimatiske tilstander fra eksotiske deler av Norge. Men jeg ser også min yngre brors oppgitte øyerulling når jeg setter i gang med tirader om hvordan pålandsvind kan påvirke temperaturen og hvilken metode som best benyttes for å unngå regn som kommer sidelengs. Observasjonen av min bror reaksjon får meg til å reflektere over det faktum at Bergen har gjort meg til en av dem. En av de som kan sette i gang med lange samtaler om noe så ukult som vær og vind. En «small-talker», som sjelden har vanskeligheter med å snike seg inn i de fleste samtaler bare ved å nevne nedbørsmengde.

Men så tenker jeg, om ikke annet, så har Bergen gitt meg evnen til å kunne mestre sosiale sammenhenger på en helt ny måte. Været er den perfekte åpningsreplikken, og vil gi innpass i de fleste sosiale sirkler. Så er det kanskje ikke så ille å diskutere hvilken paraply som er best egnet for vind, og hvor mye en skal prise seg lykkelig for godværsdagene. Det er i alle fall noe bergenserne kan, og en værbitt trønder har mye å lære.