Foto: msnbc.com.
Bilder av den lille syrisk gutten Aylan i vannkanten på en strand i Tyrkia har vakt oppsikt og har skapt en opphetet diskusjon om det var riktig av media å publisere disse bildene over store deler av verden. Flere hevdet at selv om et bilde sier mer enn tusen ord, finnes det en grense som ikke bør overskrides. Andre mente at publisering av bildene var nødvendig til å skape hensiktmessige reaksjoner og få verden til å innse at noe må gjøres for å redde livene til flyktninger.
Hvem har egentlig rett? Er det mulig å finne den gyldne middelvei i denne tvisten?
En gutt på stranda
Der var han. En liten gutt på 3 år som het Aylan. Han hadde på seg en rød t-skjorte og blå bukser. Han lå på stranden med ansiktet ned i sanden. Det virket som om han bare hadde snublet og at han hvert øyeblikk ville reise seg å forsette å leke. Men det gjorde han ikke. Han reiste seg ikke opp. Han er død og jeg ser på han fra et annet, trygt sted på jorden. Jeg ser på han gjennom TV-skjermen, helt målløs. De sterke bildene gjorde for vondt og jeg måtte snu meg bort. Men det var for sent. Bildene av den døde gutten har etset seg fast i hodet mitt. Det gjorde meg sint. Jeg ble sint på media som viste de fotografiene. Forskjellige spørsmål begynte å dukke opp.
Hvem ga dem etisk rett til å publisere disse opprivende og ubehagelige bildene? Hvorfor i all verden gjorde de det? Kan en forklaring på dette være prinsippet ,,If it bleeds, it leads’’, om at media nyter tragedier og hover over skrekk? Det kan være. Men historien viser at den forklaringen er for enkel og for overfladisk. Hvorfor publiserte da media disse bildene?
Bilder av lidelse og en etisk plikt
I menneskets historie finnes det flere tusen eksempler på eksepsjonelle bilder av lidende eller døde barn og voksne. Bilder fra Holocaust, fra Vietnamkrigen eller bilder fra den Sudanske hungersnød i 1993 er bare noen eksempler. Disse bildene gjorde vondt og var ubehagelige for alle. Til tross for dette er det bare få som vil si at publisering av de bildene var uetisk eller uverdig. Fra et tidsperspektiv vil flere si at de som publiserte disse bildene har bidratt til spredning av informasjon og ikke minst sannheten. Deres bilder ble et bevis på hva som skjedde på et visst tidspunkt og sted i fortiden. Disse fotografiene formet vår bevissthet og oppfatning av store tragedier.
Samtidig og i tillegg til dette, førte de til politisk handling. Statsledere, parlamenter og flere andre organisasjoner tok handling og initiativ for å gjøre alt som var mulig for å hjelpe ofrene og hjelpeløse mennesker. Et eksempel på dette kan være bilder fra Abu-Ghuraib fengslet. I 2004 ble det kjent at amerikanske soldater hadde torturert og medvirket til dødsfall av fanger i det iranske fengselet. Disse fotografiene utløste sterke reaksjoner og førte til at soldatene ble brakt for krigsrett og dømt til flere år i fengsel.
Handling. Det er nettopp det eneste ordet som skjuler hele essensen om hvorfor opprivende bilder skal vises til hele verden.
Vi trenger ikke å være enig med avgjørelsen om publiseringen av bildene av den syriske gutten Aylan i Tyrkia eller andre smertefulle bilder, andre steder i verden. Noen kan hevde at det er uverdig. Det kan gjøre oss både sint og ukomfortabel. Men det alltid finnes en sjanse for at publisering av slike bilder som viser menneskers lidelse og død vil føre til en konkret handling som er med på å redde mange liv. I slike tilfeller har media en etisk plikt og rett til å vise disse bildene verden rundt.