Pocket dialogues

I en tid der skjermen har tatt over hegemoniet for papiret, slår jeg et slag for lyden. Selv omgir meg selv med lyd. Særlig snakk. På smarttelefonen min har jeg flere nyttige app’er som gir meg tilgang til både lydbøker og podcaster on demand: Audible, Downcast og Stitcher er blant de jeg bruker flittigst.

Mitt forhold til stemmen går tilbake til barndommen. Iallefall er det slik jeg velger å forklare det freudiansk; min mor har fortalt meg at hun daglig drev høytlesing av bøker mens hun gikk gravid med meg. Når jeg vokste opp hadde vi ofte store sammenkomster der vi barn var en naturlig del av selskapet. Vi fikk selvfølgelig være barn, men min absolutte favorittaktivitet var å lytte til samtalene rundt bordene og i salongen. Ofte ble det sent, og jeg sovnet gjerne over et armlen mens jeg lyttet til den evige susen av anekdoter og diskusjoner. Jeg ble programmert til lytte.

Denne egenskapen stiller meg i en tilsynelatende passiv posisjon i forholdet mitt til informasjon og uttalelser, men for meg er lyttingen selve begynnelsen på mitt aktive forhold til verden: Jeg bruker lyden, mangfoldet av stemmer, som et medium for indre samtaler og engasjement rundt ulike temaer. Norsklæreren min sa til meg en gang at «Man skal ikke lese for å sluke, man skal lese for å bruke». Jeg leser fortsatt, men med smarttelefonen gjenoppdaget jeg lyden som en fast følgesvenn på øret. Et sett med ørepropper reproduserer mer enn en støy som tåkelegger landskapet og får meg til å fokusere på en bestemt oppgave; jeg tapper inn i strømmen av dialoger for selv å bli en del av dem. En verden av muligheter åpner seg opp.

Med lyden i lomma er jeg aldri alene.