Etter å ha gitt opp håpet om å lære å snakke fransk i Norge, reiste jeg som språkstudent til Frankrike for ett år. Målet for reisen var Strasbourg, byen som kapret både Europarådet, EU-parlamentet og Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Tanken var å returnere til Bergen med språk- og kulturkompetanse sammen med osten og bagettene i min knallgule koffert.
Fransk snakkes av ca. 200 millioner mennesker i verden, hver dag. Da jeg ankom flyplassen i Paris var jeg dessverre ikke en av dem. En bachelor i fransk med litteratur, grammatikk og oversettelse utgjorde et godt teoretisk grunnlag, men i praksis stoppet det seg ganske forutsigbart opp etter tre nølende setninger på rad.
Jeg plukket opp en avis på trikken på vei til hotellet. I dette øyeblikket tenkte jeg at før året var omme, skulle jeg klare å lese den innenfor en rimelig tidsramme og samtidig jevnt over ha fått med meg hovedbudskapet. Det norske ordet «avis» betyr for øvrig «kunngjøring» og kommer nettopp fra fransk. Pressen har lenge hatt en sentral plass i det franske samfunnet. Fra Th. Renaudots aller første ukeblad-utgivelse, «Gazette» i 1631, gikk det riktignok litt treigt i svingene, men i revolusjonsårene 1789-93, skjøt det hele fart – og 1000 nye aviser ble til! En ekte aviseksplosjon der altså, takket være ytringsfriheten og en sterk politisk interesse blant franskmennene.
Dagen etter ankomst var det duket for første besøk på Université de Strasbourg, universitet hvis historie strekker seg tilbake til 1538, og man kan for øvrig spørre seg om det samme gjelder stolene og pultene inne på klasserommene. Etter mye om og men fant jeg fram dit jeg skulle. Jeg fikk klarert hvilke fag jeg skulle ha, med en trivelig fagkoordinator som kunne fortelle meg at hun hadde storkost seg i sin tid på utveksling i Sverige: «Jäg talar örlite svenska!».
Etter en heidundrende velkomstuke fylt med fest og moro i ekte Erasmus-ånd, med mange kjekke bekjentskaper og gode vennskap som varer ved den dag i dag, var det på tide å komme i gang med fagene. Jeg fant meg en plass i et lite klasserom blant et førtitalls håpefulle, fremtidige logopeder – franske 19-åringer akkurat ferdig med videregående. Det var duket for undervisning i fransk lingvistikk. På fransk. Kjennskap til Power Point? Over hode ikke. Bruk av tavle? Helst til å unngå.
Jeg skrev nesten like dårlig som jeg snakket, og kombinasjonen notatskriving og lytting var mildt sagt utfordrende. I stil med denne tradisjonen for mangel av hjelpemidler i undervisningen, hadde professorene det også for seg at utenat-læring var en god idé. Lange siteringer av kompliserte definisjoner (!) i rask opprams, lå stadig på lur. Livet som utvekslingsstudent begynte per definisjon hjerterått. Hver avsluttede time var som å komme over målstreken etter et mentalt maraton på hard asfalt. Du løper og vet du ikke kan ende opp noe annet sted enn på siste plass. Liggende.
Etter tre-fire uker, begynte det likevel å gå opp et språklig lys for meg. Det dreide seg nok om den sparepæretypen med lav watt, men det kom seg da! Jeg ble kjent med masse herlige mennesker, og blant venninnene mine viste det seg at de – etter alt overmål – var like ivrige som meg på å kommunisere på fransk for å lære dette språket en gang for alle. Vi stotret avgårde på våre norske, tyske, svenske (!), engelske, greske og kinesiske aksenter. Etter utallige kaffekopper og ølkrus – og til øvrige kafégjesters diskré utvekslede, lattermilde blikk – kom det til et punkt hvor vi faktisk kunne kommunisere. Og det ganske habilt. På fransk!
Vi var klare for å møte den franske befolkningen. Jeg innså med glede at jeg slapp å få «Do you speak English?» slengt i fjeset hver gang jeg foretok en ytring på nasjonalspråket. I slike tilfeller skjulte jeg min fornærmede stolthet med et «nei» og med oppfølgingsspørsmålet om de snakket norsk, hvorpå vi raskt ble enige om at felles lingua franca måtte begrense seg til fransk.
Da det var gått tre-fire måneder, hadde vi knekt koden. Omgitt av språket på alle kanter uansett hvor man gikk, ble man mer og mer komfortabel med å høre og snakke fransk, også med de lokale. Med en stadig voksende selvtillit og tro på egne evner, kunne man stadig dristigere gi seg i kast i diskusjoner. Det ble kjekkere og kjekkere å være utvekslingsstudent i Frankrike, og jeg lærte at det å kunne et fremmedspråk i tillegg til den tradisjonelle engelsken, ikke er så dumt.
Når man har mulighet til å møte mennesker og kommunisere på deres eget morsmål, blir man lettere kjent med folk. Ganske enkelt. I samtale med mine franske venner fikk jeg også en unik inngangsport til fransk kultur og samfunn. Engelsk er riktignok verdens tredje mest talte språk (etter kinesisk og spansk), og velkjent som kommunikasjonsspråk for mennesker uten felles morsmål. Likevel er det fint å kunne møte folk på «hjemmebane», noe som letter språksituasjonen, særlig dersom samtalepartneren i utgangspunktet ikke er overbegeistret for å snakke engelsk. Og min opplevelse er nettopp at franskmenn generelt sett ikke liker å snakke det nye felles verdensspråket. Kanskje de fremdeles er litt sure på engelskmennene? Eller kanskje skyldes det at de rett og slett aldri har hørt den virkelige stemmen til verken Keira Knightley eller Johnny Depp, etter et liv i en beskyttet språkboble?
I juni var min knallgule koffert – som seg hør og bør – lastet med ost og bagetter, og jeg tenkte med takknemlighet tilbake på året jeg hadde fått tilbringe i en flott by med fine folk – mange fantastiske franske og utenlandske studenter. Og nå kunne jeg ikke minst glede meg over å endelig – endelig – med rette svare : «Oui, je parle le français !»