Praktisk informasjonsarbeid

Karoline Victoria Nordanger tok over som ansvarlig redaktør i Studentradioen i Bergen dette semesteret. – Man skal kose seg med det man gjør, sier den fornøyde redaktøren.

Karolines karriere i studentradioen begynte for to år siden da hun flyttet til Bergen. I tillegg å ha vært en del av utenriksmagasinet MIR har hun også vært programsjef, produsent og nettredaktør. Karoline ser på sine første uker som ansvarlig redaktør som hektiske.

– Jeg visste jo at det kom til å ta mye tid. Men det har også vært veldig gøy. Det er kjempe fint å se hvordan folk samler seg rundt radioen og er villig til å ofre så mye av sin fritid fordi de syns det er gøy. Vi har en bra gjeng og har det moro sammen.

Selv om Karoline bare har vært sjef i radioen i noen uker har Karoline klare forutsetninger for hva som oppfyller kravene til en god sjef.

– En ting som jeg har sett tidligere er å være flink til å lytte. La folk snakke ferdig før jeg bryter inn. Det er kanskje noe jeg har jobbet med sånn at jeg ikke skal gå inn i en forsvarsposisjonen med gang. Men heller høre hva folk har å si. Så må man begynne også å tenke over hva en sier. Fordi vi er en studentorganisasjon så er det naturlig at vi er veldig gode venner også. Men som sjef så må man klare å skille mellom de to rollene.

Selv om Karolines rolle i radioen har endret seg så prøver hun å være så åpen og inkluderende som mulig.

– Jeg synes det er viktig at nye medarbeidere oppfatter det som at de kan komme til meg. Det er krevende med 160 medarbeidere, men jeg prøver. Og som jeg sa i sted, så er jeg ikke bare er venn, men har ansvar også. Må få lov å være litt sjef.

Det er mye usikkerhet rundt radioens skjebne når FM-båndet forsvinner i 2017, men Karoline ser lyst på radioens fremtid.

– Jeg mener at radio er fortsatt relevant. Man hører jo ikke på radio på samme måte som man ser på tv eller internett. Det er gjerne et sekundærmedium. Så jeg tror at vi må tenke litt på hvordan man formidler på en god måte gjennom et sånt type medium.

Karoline mener at det viktigste med radio er at det fanger folk. For henne er det de gode fortellingene radioen handler om og det å kunne formidle på en god måte.

– Jeg håper at folk oppfatter meg som en god kommunikator. Men som sjef, så er det en annen type kommunikasjon og en annen måte å kommunisere på som er viktig. Det handler ikke alltid om at du skal være den flinkeste til å formidle noe, men å være flink til å fortelle på en måte som er forståelig.

Fremover ser Karoline en god fremtid for videreføringen av studentradioen.

– Vi har vært her i 30 år. Jeg tror ikke at radioen skal stryke med når FM-båndet legges ned i 2017. Jeg tror absolutt at vi kommer til å være her og jeg gleder meg til å fortsette å jobbe frem studentradioen både her i Bergen, men også innad i organisasjonen. Så må vi også være fremtidsrettet. For FM er fortsatt vår viktigste måte å få ut innholdet vårt på. Men vi må også se på områder som podcast og nett, og se hva som kommer til å være viktig i fremtiden.

– Å lese er for meg noe som tillater meg å tenke på de store linjene, på noe som vedvarer lengre enn de siste oppdateringene på Facebook, sier Heidi Bøhagen, programansvarlig for Litteraturhuset i Bergen. Hun slår et slag for de lange tankene.

Heidi Bøhagen er den dama som gang etter gang setter seg ned og prøver å forme et program for Litteraturhuset som ikke bare interesserer litteraturstudenter med brede brilleinnfatninger, men også for «mannen i gata». Hun er husets programansvarlige, og i ensom majestet sådan, om man ikke regner med samarbeidet med Litteraturhusets daglige leder Kristin Helle- Valle. Hun innrømmer at det til tider er utfordrende:

– Den største utfordringen er å sørge for at bredden er ivaretatt på en god måte, forteller hun.

– Man skal huske på alle leserne, og ikke bare ta utgangspunkt i det man selv synes er mest interessant.

Selv leser hun, som kanskje ventet, helst «smalere» litteratur. Litteratur som kanskje i større grad legger vekt på eksistensielle problemstillinger enn «plot». Og hun innrømmer at hun ikke er så glad i krim:

– Krim er noe jeg ofte må bestemme meg for å lese, sier hun.

Glassklokken

Bøhagen har blitt lest for, lest og skrevet selv nesten hele livet, forteller hun selv. Hun husker godt at pappaen leste for henne da hun var liten, og at det var «deres greie», siden moren var hjemmeværende og pappaen utearbeidende. Ifølge henne var nok disse lesestundene med på å lage grunnlaget for interessen hennes senere. Når hun var hjemme i helgene brukte hun ofte tiden på å rote gjennom pappaens samling av Bokklubben-bøker. Spesielt én bok hun trakk ut av denne bokhylla gjorde inntrykk på henne: Glassklokken av Sylvia Plath.

– Jeg valgte den fordi jeg likte omslaget og tittelen, sier hun, og minner oss om barnas måte å velge bøker på.

– Glassklokken forteller en egentlig ganske depressiv historie, men det jeg husker ved boken er at jeg ikke først og fremst festet meg ved fortellingen, men ved språket.

– Jeg syntes bare den var så vakker, forteller hun liketil.

Siden den gang har det blitt utallige bøker. Bøhagen, som man kan si har gjort det å lese til et levebrød, sier hun får fullført rundt to romaner i uka. Ved spørsmål om plikten noen gang dreper lysten, slår hun likevel fast:

– Nei, tvert imot! Dess mer man leser, dess større blir interessen for alt det man ikke har lest enda.

Døden og kjærligheten

En av de forfatterne som imidlertid ligger henne nærmest er Per Olov Enquist. Hans Styrtet Engel ble en skjellsettende opplevelse for den da attenårige Bøhagen.

– Det var noe med den blandingen av kjærlighet og hat, det groteske og det vakre, sier hun om boken som hun fortsatt regner som en av sine største leseropplevelser.

– Per Olov Enquist har en egen evne til både å skrive vakkert, lett tilgjengelig, men reflektert over hvor voldsomt og komplekst livet er, forteller Bøhagen med varme og engasjement.

Et sted for kontemplasjon

Litteraturhusets programansvarlige har et ønske om at huset skal være et sted som omfavner leseren, men hun er ikke blygere enn at hun innrømmer at hun også har en klar oppfordring: – Les mer!

– Dess mer utdatert boken blir, dess viktigere er det å lese, sier Bøhagen.

I en tid da hele verden omtrent bare ligger et tastetrykk unna tilbyr boka et sted for kontemplasjon for henne. Et sted hvor man kan ta seg tid til grundig tenkning over spørsmål om liv og død – de store temaene.

– En bok stiller høyere krav til deltagelse fra min side enn en tv-serie eller film, innrømmer hun.

– Å lese krever at man bestemmer seg for noe, men for meg er det en måte å få lov til å tenke lange tanker i en tid da det er så mye som er så raskt og enkelt.

Gjennom å lese tillater hun seg å tenke på livet, og å dykke inn i andres oppfatninger av verden rundt seg på en måte som hverdagens øyeblikksfetisjisme ikke tillater i 140 tegn på twitter.

– Å lese gir oss en tilgang til det som gjør oss menneskelig, sier Bøhagen med overbevisning.

– Å lese bøker gjør oss mer empatiske.

Jeg har intervjuet Susanne Rytter Johansen, PR- og informasjonsansvarlig for studentteateret Immaturus om jobben hennes og hva hun liker best ved arbeidet hun gjør.

Når jeg spør hva den viktigste delen av arbeidet hun gjør er smiler hun for hun begynner å prate.

–          Den viktigste delen av arbeidet er å gjøre Immaturus synlig i bybildet og å gjøre det attraktivt for folk. Dette gjelder ikke bare studenter men også andre målgrupper, vi prøver å nå ut til flest mulig mennesker.

Hva annet mener du er viktig i jobben?

–          Mitt forhold til medlemmene. Dette er fordi jeg får informasjon som jeg skal formidle videre til dem, for eksempel skuespilleroppdrag

Hva er de viktigste kanalene du bruker i ditt arbeid?

–          Først og fremst facebook, det er der vi møter flest mennesker. Direkte kontakt er selvfølgelig mye bedre så tidligere i semesteret stod vi på stands på flere skoler og studenttorg. Dette semesteret har vi et rekordtall på medlemmer; 142 stykker, vanligvis har vi ligget på ca 90-100 medlemmer, så det tyder på at vi har vert dyktige med tanke på rekrutteringen i år.

– Rekruteringen har også vært svært viktig siden vi har fått ny logo og det er viktig å få den etablert for vårt videre arbeid.

Hvilke tilbakemeldinger har dere fått på den nye logoen?

–          Folk er for det meste positive. Den tidligere logoen var litt vanskelig med tanke på formidling. Folk lurte på hva det var, en fjær eller ett egg? De skjønte ikke helt hva den ville kommunisere til publikum eller medlemmene sine.

-Tanken var at vi trengte noe nytt og friskt for å gi Immaturus en ny giv.

Tror du den har vært med på å bidra til at dere nå har fått flere medlemmer?

–          Ja jeg tror det. Vi hadde utrolig god pågang under fadderuken, da hadde vi arrangementer hver dag på Kvarteret. Der hadde med oss en roll-up med den nye logoen på og det var noe som festet seg hos folk og de visste hvem vi var tilslutt. Det var det vi prøvde å oppnå.

Når jeg spør hva favorittdelen av jobben hennes er begynner hun å gestikulere mer når hun snakker, tydelig engasjert svarer hun:

–          Favorittdelen er å se resultatet av PR-arbeidet som blir gjort gjennom sosiale medier og forskjellig annet arbeid. Å se engasjementet til medlemmene og hvor motiverte de er til å skape kvalitetsteater. Det er jo noe vi jobber med hele tiden; å få folk til å yte sitt beste.

 

Katrine Sæverud er kommunikasjonsrådgiver med ansvar for internkommunikasjon i TV2. Jeg satte meg ned og tok en prat med henne om hvordan hun havnet der.

Katrine utdannet som cand.mag., som i dag tilsvarer master, i musikk, engelsk og informasjonsvitenskap. I tillegg tok hun pedagogikk på slutten av 80-tallet. Til tross for at hun har jobbet som journalist i både Bergens Tidene, Bergenssavisen og Dagbladet før TV2, har hun ingen journalistutdanning.

• Jeg gikk gradene og lærte mens jeg gikk. Tidene var annerledes, og minst halvparten av journalistene hadde helt andre utdanninger enn journalistikk, gjerne statsvitenskap, offentlig rett, jus, sosialøkonomi.

Videre forteller hun at mange var svært politisk aktive på den tiden, ettersom avisene var mye mer politisk farget da. Det var flere som var medlem av AKP (tilsvarende Rødt i dag), og som var for væpnet revolusjon og flinke å grave i maktstrukturene i samfunnet. Disse jobbet gjerne i Klassekampen. Senere ble mange av dem ironisk nok rekruttert til Dagens Næringsliv (Handels og Sjøfarts Tidende, som det het den gangen), kapitalismens høyborg. Senere igjen har mediene blitt avpolitisert.

Flere veier fører til Rom

Som sagt er hun for øyeblikket kommunikasjonsrådgiver med ansvar for internkommunikasjon. Men det har hun ikke alltid vært, og hun har vært innom mange forskjellige yrker. Tidligere har hun jobbet som lærer i musikk og engelsk på videregående, samt timelærer i saksofon på Lærerhøgskolen i Bergen. Deretter som musiker i Forsvarets Distriktsmusikkorps, Vestlandet, Bergen Saksofonkvartett. Så kom hun seg inn i avisbransjen som musikkanmelder i Bergens Tidende og Bergensavisen. Deretter ble hun kulturjournalist i Bergensavisen og Dagbladet, som førte henne videre til TV2. Der var hun først reporter i Nyhetene, utenriks og God morgen Norge. Sener har hun også vært redaksjonsleder i «En anelse rødt», et talkshow som tok opp mellommenneskelige spørsmål, og dokumentarist i Arena , en kulturdokumentarserie som gikk fra 2000 til 2004, og Dokument 2.

Fra journalist til kommunikasjonsmedarbeider

Da hun fikk barn og etterhvert ble skilt passet det ikke lenger med 100 reisedager i året, søkte hun seg over til kommunikasjonsavdelingen. Der har hun vært siden 2007. I dag er hun vaktsjef i internsiden til TV2, Trålposen.

• Jeg sitter i en posisjon der jeg skal prøve å informere internt, i alle retninger. Alle skal føle eierskap til Trålposen, slik jeg ser det. Det skal være et sted der Ledelsen kan komme med sine ting, og grasrota med sitt, og det bør være høyt under taket

I Trålposen skaper de en felles informasjonsflate som gir dem alle et minimum av felles informasjon, bare for dem. Håpet er at det skal skape samhold og stolthet, i tillegg til å være en rask informasjonskanal. I tillegg til Trålposen hjelper hun også til med sosiale medier, seerhenvendelser, tablå og liknende når det trengs. Tidligere har hun hatt pressekontaktansvar for Nyhetene, Dokument 2, Det norske måltid m.fl

Hun jobber også i forhold til Egmont-konsernet, eierne vår, med saker til deres magasin, Egmont Stories, i tillegg til intranettet og websidene deres. Egmont eier blant annet Nordisk film, en rekke forlag, danske og norske m.m. De har blant annet Donald Duck-rettighetene i Skandinavia. Det er et stort konsern som er en stiftelse, ikke et aksjeselskap. Katrine bringer informasjon fra Egmont til de som jobber i TV 2, blant annet gjennom Trålposen.

Trålposens rolle i TV2

Trålposen er som ventilen i en trykkoker, forteller hun.

– I et mediehus som TV 2 går det ofte en kule varmt, det er hektisk, folk jobber med mange forskjellige ting, veldig fort og under press. Det er vanskelig å samle alle, gi felles informasjon. Mailer får vi mange hundre av for dagen fra seere, kontakter, produsenter, tipsere, medarbeidere etc. Fellesinformasjon der blir ofte oversett.

I Trålposen er målet å lage saker som appellerer til brukerne – mange av dem er journalister, så vi kan ikke kaste bort tiden deres med tull – og på den måten informere, underholde og skape en felles forståelse av arbeidsplassen vår. Det blir som en lokalavis, om enn kanskje ikke fullt så journalistisk fri til å dyrke konflikter. Ei heller skal den være provoserende. På den annen side, blir Trålposen for «snill», og kun et mikrofonstativ for ledelsen, mister den betydning, og det er ingen tjent med. Målet er å unngå propagandafellen, og skrive så interessant og uavhengig som mulig, slik at våre kresne lesere gleder seg til å slå på pc’en hver morgen.

 

I arbeidet som førskulelærar har Kathrine Sæbønes vorte vand med å kommunisere på mange ulike måtar og nivå gjennom ein heilt vanleg arbeidsdag. Den beste kommunikasjonen skjer når ein møter barnet på hans eller hennar nivå, meiner ho.

Kva tykkjer du er det viktigaste når det gjeld kommunikasjon med born?

– Det aller viktigaste i komunikasjonen med born er nok å møte dei på deira nivå. Dette kan innebere å setje seg ned slik at ein kjem i same høgd, men også å bruke enkle ord og setningar slik at dei tydeleg forstår bodskapen. Eg er også veldig obs på korleis eg brukar stemma mi og kroppsspråket, for desse er vel så viktige som det eg seier.

Kvifor er kroppsspråk og stemmebruk så viktig?

– Det handlar mykje om at eg skal vere så tydeleg som mogleg og difor kommunisere det same bodskapet gjennom ulike kanalar. For små born er det ofte lettare å lese kroppsspråk enn å forstå heile innhaldet i det eg seier, så då er det desto viktigare at det er samsvar mellom ord, kroppsspråk og stemme.

Når det gjeld stemmebruken handlar også dette mykje om tydelegheit; borna skal lett høyre forskjell på stemma mi om noko er farleg, eller om dei gjer noko veldig bra. Slik skal ein heller ikkje trenge å rope for å verte høyrt – det skal vere nok å bruke rett stemme.

Verkar dette alltid, eller har du somme gongar måtte ty til andre metoder for å få fram bodskapen din?

– Hehe, somme gonger har eg verkeleg brukt «sintestemma», det er nok ikkje til å unngå. Men det er klart, ein skal heile tida vere eit førebilete og det er viktig å ikkje vere dobbeltmoralsk. Så ein kan for eksempel ikkje stå å kjefte med utestemme når ein er inne, uansett situasjon.

Kva er den største kommunikative utfordringa du møter i jobben din?

– Det mange kanskje ikkje veit er at vi i barnehagen må kommunisere med utruleg mange andre enn borna, og dette er ofte utfordrande. Det er alt i frå foreldre og PPT til barnevernet og kommunen, for å nemne nokre. Her skal ein vere ganske påpasseleg i forhold til tausheitsplikta, og passe på å følgje dei formelle krava for kommunikasjon. I forhold til foreldre er det svært viktig å tenkje over ordbruken, då somme har lett for å tolke det du seier i ulike retningar.

Kathrine har altså klare tankar om kva som er viktig når det gjeld kommunikasjon i arbeidet med born. Stemmebruk, kroppsspråk og ordval er viktige omgrep ho har drege fram, og det er ikkje tvil om at ho brukar desse bevisst for å sikre ein god og føremålsretta kommunikasjon.