I dagens samfunn der internasjonal handel, utveksling og turisme er i stadig økning og grensene mellom land etter hvert viskes ut og avstandene blir kortere, ser man nytten av å kunne flere språk. Engelsk er et språk mange mer eller mindre behersker og som oftest er det språket som blir brukt i internasjonale sammenhenger, men på et dypere plan ser man store fordeler ved å kunne flere språk. Tysk og fransk var i Norge nærmest obligatoriske fag i forrige århundre, mens man idag har sett kinesisk, japansk og arabisk gjøre sitt inntog på norske studieplaner. En kommer langt med å kunne forhandle, studere og bestille te på engelsk, men ved å kunne kjøpslå med en araber på et marked i Marokko, lese fransk litteratur fra 1500-tallet eller å forstå de kinesiske gateskiltene i Bejing får man et helt annet syn på og forståelse for kulturen disse språkene representerer. Ved å studere språk lærer man ikke bare å kunne bøye verbet «aller» i fortid og fremtid eller å kunne tegne det japanske tegnet for sushi. Man lærer den andre kulturen å kjenne. Man lærer hvordan samfunnet fungerer, om politikk, økonomi, høflighet, gastronomi, geografi, litteratur og når på dagen det er lov å spise kake. Språk er ikke bare ord. Det er mennesker, kultur og handlinger. Ved å lære seg nye språk lærer man  mennesker av andre kulturer å kjenne samtidig som det gir store fordeler i internasjonal sammenheng.  Det er lett å tenke at de som ikke har samme kulturbakgrunn som en selv har «feil» verdier, «feil» tro eller «feil» oppførsel. Læring av språk gir en forståelse for verden rundt oss og drar oss ut av den uvitenheten mange av oss befinner oss i. Språk gjør en mer oppmerksom på likheter og ulikheter mellom vårt språk og det fremmede språket, og på ens egen kultur og den fremmede kulturen. Men med dette kommer også en grunnleggende kunnskap om begrepet kultur; det at det ikke finnes en «rett» eller en «gal» kultur, bare forskjellige kulturer.

Som utgangspunkt for min første publiseringstekst på Prakt Info sine nettsider vil jeg skrive kort om katter. Ettersom jeg har forstått, er dette et dyr som står en av faglærerne nært, noe som også er gjeldende i mitt eget tilfelle. Familien min har vært opptatt av dyr generelt, og katter spesielt. Gjennom oppveksten har jeg vært så heldig å hatt syv katter i min familie. Som liten vokste jeg opp med en jentekatt ved navn Småen, og hun ble medlem av familien allerede før jeg ble født. Småen var ikke spesielt liten av vekst, men fikk dette kallenavnet da hun var svært liten som kattunge. Vi fikk glede av å ha henne i familien i 14 år, før hun gikk bort. Året etter fikk vi en ny jentekatt inn i hjemmet, som fikk navnet Nøste (bildet). Nøste ble fort et medlem av familien og sto spesielt nært min bror. Kanskje ikke så rart, ettersom det var han som valgte henne ut. Senere fikk Nøste tre kattunger, alle like skjønne og elskverdige, noe som resulterte i at vi beholdt alle sammen. Kattungene, tre guttepuser, fikk navnet Rudolf, Gråpus og Tigergutt. Alle kattene særegne og spesielle på sin måte. For eksempel hadde Tigergutt sin faste plass i sofaen, og  dersom noen skulle komme i fare for å sitte på hans plass, kunne han sende et fornærmet blikk til vedkommende. Gråpus og Rudolf var svært glad i mat, noe som førte til at de var en viss størrelse (noen vil kanskje til og med si at de var enorme). Nøste og kattungene ble henholdsvis mellom 12-15 år. I senere tid har familien fått to nye katter fra Dyrebeskyttelsen i Bergen, Valentino og Helene. Valentino fikk navnet da han ankom mottaket i Jekteviken den 14.februar. Begge kattene er mellom 2-4 år. Etter noen forsiktige måneder i sitt nye hjem, er kattene funnet seg godt til rette i familien.

Amalie Skram

«Betro deg aldri til et menneske, for et menneske kan ikke forstå et annet menneske.»

Det er i dag 165 år, fem måneder og tre dager siden forfatteren Amalie Skram ble født på Nordnes i Bergen. Det er altså et naturlig tidspunkt for å feire et viktig jubileum og friske opp kunnskapen vår om denne damen.

Da Amalie ble født, 22. august 1846, fikk hun navnet Berthe Amalie Alver, et navn hun selv ikke skal ha vært særlig fornøyd med. Etternavnet vi kjenner henne igjen for i dag tok hun fra sin andre ektemann, forfatteren og dansken Erik Skram (da hun var gift med sin første ektemann, August Müller var hun imidlertid kjent som Amalie Müller).

Amalie Skram er i dag (desverre) mest kjent for sine psykiske problemer, samt den naturalistiske romanserien «Hellemyrsfolket». Amaliedagene og Amalie Skrams hus er bare to institusjoner som har tatt navn etter Skram og som omhandler psykisk helse.

Amalie begynte å skrive etter at hennes ulykkelige ekteskap med Müller var over. Hennes skjønnlitterære debut, Madam Høiers Leiefolk,

ble publisert i 1882. Fra 1887 til 1889 ga hun ut romanene Sjur Gabriel, To venner, S.G. Myre og Afkom, som til sammen utgjør romanserien Hellemyrsfolket. Bøkene handler om folket på Hellemyren og strekker seg over flere generasjoner.

Amalie Skram hadde flere såkalte nervøse sammenbrudd og ble ved flere anledninger innlagt på psykiatrisk avdeling. Romanene Dr. Hieronimus og På St. Jørgen (begge utgitt i 1895) var to romaner som bygget på hennes egne erfaringer fra psykiatrien, og ved å skrive om dette var hun med på å endre psykiatrien i København for 100 år siden.

Skram døde i 1905 i København.

 

 

Kilder: wikipedia.org, psykiskhelse.no og ordtak.no

 

 Så er vi i gang igjen. Den eviglange og evigdeilige juleferien er over, og vi vender tilbake til skolebenken igjen som så mange ganger før.  Alltid like motiverte og inspirerte til å ta fatt på nye ting. Det er hvert fall det som er meningen. Den eventyrlige julematen ligger nå bare igjen som et minne og litt ekstra sideflesk. Hverdagen kommer, som alltid litt for fort med eget matbudsjett og egen middagslaging. Hva skal vi ha til middag i dag da, mon tro? Ingen har peiling.

Nye skolebøker må kjøpes inn og nytt pensum skal leses. Gjerne alt sammen om man får tid. Og får man ikke det, så får det bare stå til på eksamen. Det er jo lenge til uansett. Ikke før i mai.

 Det beste med å komme tilbake på skolen igjen er å få tilbake en normal døgnrytme. Men det er også det verste. Ingen flere sene kvelder, med god samvittighet hvert fall, og ingen flere late morgener midt i uka. Det er hardt og det er brutalt. Likevel får man ikke alltid støtte de få gangene man føler for å klage en smule.  Det eneste man får høre da er at vi studenter har det så altfor godt. Ja nyt det så lenge det varer, snart kommer du ut i arbeidslivet. Synes da virkelig at vi arbeider vi studenter også.  Nok til å fortjene en øl når kvelden kommer.

 Deilig å være tilbake!

Etter nyttår har de fleste bestemt seg for å begynne et nytt og bedre liv. Dette inkluderer i de fleste tilfeller å gå ned i vekt, spise sunnere, mosjonere mer og å få seg en hobby. Min erfaring er at entusiasmen rundt prosjekt «nytt og bedre liv» begynner å dabbe av etter en måned. Idag er det rundt en måned siden nyttår og min entusiasme er, vel, vinglende. Personlig er mitt nyttårsforsett å bli «et nytt å bedre menneske», mer konkret koker det ned til å trene, helst fem dager i uken. Idag er det onsdag, jeg har trent en gang denne uken, så jeg tror ikke at fem økter er så veldig realistisk. Er du som meg så blir du kvalm av tanken på å svette eller bli utslitt, så hva jeg tenkte på når jeg planlagte å trene fem dager i uken vet ikke jeg. Jeg var nok gal i gjerningsøyeblikket.

Det andre alternativet er å gå på en diett. Det er nok ikke et alternativ for meg, først og fremst fordi jeg vil komme i form, og det gjør du ikke ved å gå på diett, uansett hvor mye vi liker å tro det. Ikke en gang lavkrabodietten er noe for meg, bare tanken på å ikke kunne spise brød eller poteter er frastøtende. Jeg kan drikke helmelk og ha så mye smør på skiven min som jeg bare vil likevel, men da bør jeg jo trene. Basert på dette resonnementet ender jeg alltid opp på samme sted, jeg må begynne å trene, for min egen del. Ryktene skal ha det til at du får mer energi av det også, ikke vet jeg, men jeg er aldri så trøtt som etter en treningsøkt.

Nyttårsforsetter er med andre ord, litt irriterende, men likevel motiverende, jeg har trent flere ganger denne uken enn jeg gjorde i hele desember og det er jo en begynnelse. Mitt andre nyttårsforsett, som jeg faktisk begynte på lenge før nyttår var å skaffe meg en hobby, nå er det vel rundt rundt en måned siden jeg la den hobbyen på hylla, så jeg kan vel ikke kalle det et nyttårsforsett. Etter å ha levert bacheloroppgaven min i november fikk jeg det nemlig for meg at jeg skulle begynne å strikke, jeg strikke rundt åtte gryteunderlag og med det var strikkekarrieren min lagt på hylla. Om jeg en gang blir berømt og dør ung blir nok disse gryteunderlagene svært ettertraktet. Grunnen til at jeg la opp som hobbystrikker var at jeg ikke klarte å mestre kunsten å lage vrange masker, en vakker dag skal jeg mestre det også!

Nyttårsforsetter er, mener jeg, ikke noe du må begynne med 1. januar, du kan begynne med de i november, for å tyvstarte, eller i juni når du har tid, det viktigeste er å gjøre noe som er viktig for deg. For meg er det viktig å ikke bli andpusten av å gå opp to etasjer, så jeg trener, eller jeg prøver å trene, men jeg må nok være ærlig å si at det blir aldri fem dager i uken.

Når man står i beit for ting å si, kan man alltids ty til en fun fact:

  – Det er forbudt å fiske fra halsen til en sjiraff i Chicago

 – Hurdal kommune består av 90% skog

 – Katteurin lyser i ultrafiolett lys

 – Boksåpneren ble funnet opp 48 år etter hermetikkboksen

 – Kjempepandaen er det pattedyret som har størst tenner, og har kun ett ansiktsuttrykk

 – Ordet «sjokolade» kommer opprinnelig av ordet «xocolatl» på nahuátl, aztekernes språk, som betyr «bittert vann»

Kilder:

http://nrkp3.no/radioresepsjonen/forum/list.php?6

www.dumblaws.com

http://ros2379.wordpress.com/quite-interesting-facts-2/

http://www.atlantabotanicalgarden.org/plants/chocolate

http://forrealism.blogspot.com/

Det lærerike PRAKTINF kurset er over, på tide å takke for seg, og legge inn et forsinket bidrag til bloggen.

Vi, og i denne betydningen, hele menneskeheten, har som kjent rundet 7 milliarder i antall. Men i stedet for å se på mulige katastrofale konsekvenser mengden mennesker kan få for miljø, tilgang på vann og mat, religiøse konflikter, krig og elendighet, skal det handle om vitenskap, i hvert fall i en viss forstand.

Vitenskapen lærte oss at et atom er den minste bestanddelen all kjemisk substans kan brytes ned til.[1] Denne teorien om at alt kan deles i mindre biter helt til man når en nedre grense, fremsatte Demokrit allerede 450 år f.kr i det antikke Hellas, men denne ideen ble ”glemt” i noen tusen år. De minste udelelige stykkene kalte han atom, som betyr udelelig.

Men så var det ikke helt slik likevel. Og mye senere fant vi ut at atomet kan deles, dvs. sprenges. Atomet er bygget opp av flere substanser; protoner, nøytroner og elektroner.  Se tegningen.

 

 

 

 

 

 

Illustrasjon: www.wpclipart [2]

Nå kommer den spennende delen; avstanden mellom kjernen i atomet og elektronene som svever rundt er egentlig veldig stor.

Altså er det ikke helt slik som på tegningen.

Avstanden mellom kjernen og elektronene er så stor at et atom for det meste består av tomrom. Med andre ord; alt, og det inkluderer da oss mennesker, er bygget opp av for det meste: ingenting.

Hvis vi tar massen av 7 milliarder mennesker, fjerner alt tomrom, og presser denne massen sammen vil den bli på størrelse med en sukkerbit.

Dette er glimrende formidlet av journalisten Michael Mosley. [3]

Poenget? Utover at det er fascinerende?

Tidligere i høst publiserte Studvest saken om forskerne som muligens har oppdaget at det finnes energier som går raskere enn lyset. [4] I denne forbindelse spurte en amerikansk journalist en annen ekspert (gjengitt i BT – dette er etter hukommelsen) – om det ikke var veldig skremmende hvis det viser seg at ingenting er slik vi tidligere har trodd? Kanskje det, eller er det ikke egentlig veldig spennende?

Og slik sett endte dette opp i de filosofiske betraktninger, nemlig dagens poeng, eller påstand; ingenting er slik vi tror det er.

«Reality is merely an illusion, albeit a very persistent one.»

Albert Einstein

 

Ein kan seie mykje stygt om førelesingar klokka 8 om morgonen, men det er lite som står stemninga klokka 8 i ein regnvåt Nygårdspark om hausten. Før den lokale faunaen har kvikna til.

.. til noko, kva det skulle vera eigentleg, kan eg tilrå å lesa små (dette er eit viktig stikkord) og gjerne litt rare tekstar. Som til dømes den fylgjande:

Ho hadde hovudet fullt av sjiraffar. Same kva ho gjorde
var det ikkje anna enn sjiraffar ho tenkte på. Dessutan
hadde ho fått store smerter i halsen dei siste dagane.

(Johanessen, Kurt (2004) Alt og ingenting, Bergen, Zeth Forlag)

Kva ville vel ei første skriveoppgåve vore utan det obligatoriske «eg skriv om det å skrive fordi eg ikkje kjem på noko å skrive om»-innlegget? Dette er eit ufråvikeleg faktum som stammar heilt frå antikken (dette er forrestein ein kommentar, og slett ikkje eit faktum). I alle høve er det i høgste grad gjeldande for onsdagane sine firetimars skriveseminar for PRAKTINF, der i skrivande stund fjorten menneske sit og trykkar som gale (dette er óg ein kommentar, sidan det heilt sikkert fins tilfelle der redaksjonar har blitt klaga inn til PFU for å ha referert til mental sjukdom i samanhengar der det ikkje høyrer heime i det heile teke).

Nummer femten står det heller dårleg med. Men ho vil ikkje stå fram med namn, så då er det greitt.