Category: Aktuelt: Allment

For hundrevis av år siden måtte menneskene overleve ved å gjøre alt selv. De måtte lage ild for å holde seg varme, gå på jakt for å skaffe seg mat og lære seg nye ting ved å utforske og prøve ut selv. De måtte også være oppfinnsomme for å finne løsninger og for å lage redskaper som gjorde hverdagslivet lettere.

I dag trenger vi ikke å anstrenge oss sånn for å klare oss i hverdagen. Vi trenger verken å lage ild, gå på jakt, og lære nye ting ved å måtte prøve det ut selv. Det eneste vi trenger er å skru på varmeovnen når vi er kalde, kjøpe mat i dagligvarebutikker når vi er sultne, og lese i bøker når vi vil lære oss nye ting. Vi trenger ikke lenger å være oppfinnsomme fordi vi allerede har alt vi trenger.

Vi får stadig nye hjelpemidler som gjør hverdagen lettere. Nå har jeg ikke bare en kalkulator for å regne ut valuta, jeg må jo selvfølgelig ha en egen valuta-app som gjør det for meg. Og ikke nok med det, istedenfor at jeg skal måtte stresse meg bort til den syvende sansen min for å sjekke hvilken uke vi er i, så har jeg jo selvfølgelig lastet ned en ukenummer-app. Jeg tror ikke jeg er alene her, vi blir mer og mer avhengige av teknologiske hjelpemidler, og bruker mye tid og penger på å få det beste og nyeste.
Samtidig som teknologien fortsetter å utvikle seg, følger forventingene med og blir stadig høyere. Den svart-hvite skjermboksen som alle måtte ha, er nå byttet ut med 50″ flatskjerm med 3D og bevegelsessensor. Tv-en kan aldri bli tynn nok nå. De første husliknende pc’ene som var århundrets framskritt, har de fleste hjem nå erstattet med flere bærbare varianter, samt noen nettbrett.

Jeg vil tro at de fleste unge i dag bruker pc hver dag, til ulike formål. Mange bruker mindre tid på skolearbeid og lesing og bruker heller tiden på å se på morsomme videoer på YouTube, snakke i telefonen og sjekke Facebook hvert femte minutt bare for å se at enda en person ”liker” Brun og Blid. Bruken av elektroniske verktøy har økt veldig og noe som vi engang synes var vanskelig er nå ikke noen hindring i det hele tatt.

Er det virkelig slik at jo mer vi har funnet opp, jo dummere har vi blitt? Vent litt, jeg må bare sjekke på nettet så kan jeg finne et svar på det spørsmålet…

Av: Anne B. Rønning

Det har tumlet en plan rundt på loftet mitt i en stund om å starte opp en blogg, for å kartlegge kampsportmiljøet i Bergen, nøye. Det gikk en djevel i meg, og jeg startet opp.

Ideen.

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for kampkunst, og før jeg flyttet til Bergen lette jeg lenge og vel etter en god klubb på nettet, men fant til slutt ut at det var vanskelig å få oversikt over hva som var hvor og hvor bra det er. Det må da være en måte å få oversikt på, og der var ideen født om å reise rundt og teste klubbene rundt om i Bergensområdet for å få en viss oversikt.

Jeg vil treffe både dem som har en klubb, og bare er nysgjerrige på hva som finnes der ute, og dem som vil skifte eller finne seg en kampsportklubb.

Forberedelsene.

Ideen var grei nok, den. Men hva skulle jeg egentlig lete etter. Prosjektet ble lagt på vent, til det hadde modnet. Over noen måneders tid hadde det kommet mange ting og stikkord ned på blokka. Alt fra pris, til treningsmiljø, kvalitet på instruktører, og diverse annet. Spørsmålet begynte å stille seg hvor dypt kunne jeg gå, og hvor lang tid kom dette til å ta.

For å få et bedre inntrykk er ideen å trene en ukes tid med hver klubb, og kjenne litt på nivået og miljøet der. Med så mange klubber rundt omkring Bergen, kommer dette til å ta en stund.

Vinklingen.

Noe av det første som slo meg når jeg begynte å skrive om dette, var hvilken vinkling jeg ville ha. Det var på forhånd tenkt at jeg skulle inn hos en klubb, trene, skrive, neste klubb. Konflikten som har oppstått nå er at i tillegg til den planlagte rollen kun som kritiker, kunne jeg tenke meg å skrive om prosessen rundt testingen, og mine egne tanker rundt utviklingen av bloggen.

Er dette interessant for en leser? Når det står at det skal testes kampsport, regner jeg med at de som leser på bloggen, vil lese om kampsport, ikke meta-blogging.  Min konklusjon så langt er at jeg tar det med. Etter hvert som bloggen finner sin sjel, så blir det kanskje unødvendig, men nå faller det meg naturlig.

Stilen, hvor dypt og hvor langt.

Hvor dypt skal man gå, og hvor lange poster er hensiktsmessige? Her må måtte jeg tenke på hvem jeg skriver for. Det er kanskje ikke nødvendig å proppe en nybegynners ører fulle av slik og sånn trener den klubben i forhold til den andre, men for dem som allerede er inne i miljøet, er slike ting mer interessante.

Tanken må jo være å få med det lille inside-scoopet. Det er klart, det er ikke så lett alltid. Å få med de små detaljene som for eksempel: hovedinstruktøren i den klubben sitter i taekwondo sitt hovedstyre i Sør-Korea. Jeg har ikke kommet frem til, enda hvordan jeg skal skrive for å få frem det jeg vil.

Det finnes andre steder på nettet.

Når man skal skrive om noen som har en del informasjon på nettet og gode nettsider, hvor mye skal en egentlig ta med? Det er lett å henvise til nettsiden deres, men noe av poenget er jo å få samlet så mye som mulig på ett sted.

For å oppsummere.

Da jeg bestemte meg for å starte opp dette prosjektet etter lang tids nøling, slo det meg plutselig at selv om jeg hadde tenkt ut mye, var det fortsatt en del å ta tak i. Hvem skriver jeg egentlig for? Hva får jeg med? Alle spørsmål om stil og målgruppe, dybde og mengde er spørsmål som får svar etter hvert som bloggen skrider frem. Sjelen i bloggen finnes i disse detaljene, nå er det bare å jobbe med å finne dem.

Jeg regner med at jeg ikke er den eneste studenten i Norge, som går rundt med en konstant dårlig samvittighet som gnurer i bakhodet. Følelsen av at jeg ikke gjør nok for andre, for svakerestilte, for fattige barn i Afrika, skyter opp igjen hver gang jeg ser en av disse sivilkledde Leger uten grenser-ververne som jakter mennesker på Torgallmenningen. –Beklager, jeg har ikke tid, sier jeg alltid. Mens jeg går videre kjenner jeg en klump i magen, og den skriker til meg: – Du burde gjøre mer for andre, for svakerestilte, for fattige barn i Afrika!

Min unnskyldning er alltid at jeg ikke har råd nå mens jeg studerer. Dessuten synes jeg ververne er irriterende, og rettferdiggjør mine raske avslag med at jeg selv burde få velge hvem jeg vil gi penger, og at jeg i hvert fall ikke har lyst til å gi penger til en organisasjon som gir noen 150 kroner i timen for å gi folk på gata dårlig samvittighet. Allikevel så føler jeg altså at jeg burde gjøre noe.

Her om dagen snublet jeg over en genial god gjerning. Nå er det jo slik at man faktisk ikke trenger å gi bort pengene sine for å gjøre noe for andre. I en artikkel på www.osloby.no leste jeg om Atle og Ibrahim, som ble venner gjennom Røde Kors sitt flyktningguideprogram. Programmet går ut på at en nordmann melder seg som flyktningguide hos Røde Kors og får opplæring. Siden kobler Røde kors guiden sammen med en nyankommen flyktning, og så skal guiden og flyktningen møtes et par timer i uken.

Tenk hvor fremmed alt er når en kommer til et nytt land og en ny kultur. Det er så mye informasjon som skal fordøyes, og kanskje først og frem innhentes. Da hadde det vært greit å ha en lokalkjent person, som kunne guidet deg inn i det nye samfunnet. Alt fra å søke om barnehageplass, finne butikker, lære om julefeiring, og bli forklart hva et borettslag er, kan være greit å få hjelp til. Kanskje man egentlig bare trenger en venn å ta en kaffe med i ny og ne. Alle trenger et sosialt nettverk.

Egoisten i meg ser også en fordel med flyktningguideprogrammet. Hvis jeg skal gjøre en god gjerning, vil jeg helst også føle at jeg har gjort en god gjerning. Hvis 199,- blir trukket fra kontoen min hver måned, ville jeg aldri sett resultatet av de pengene. Ved å hjelpe én person med å integreres i sitt nye samfunn, kan jeg følge med prosessen, føle at jeg har gjort noe godt for en annen og i tillegg kanskje få en venn! En venn? Ja, etter å ha lest artikkelen som er nevnt ovenfor, gjorde jeg et lite Googlesøk  Det virker det som om Atle og Ibrahim ikke er de eneste som har fått en venn for livet gjennom dette programmet. Det finnes mange andre solskinnshistorier som omhandler flyktninger og flyktningguider. Å hjelpe en trengende person samtidig som man får en venn høres ut som en glimrende måte å dempe min dårlige samvittighet. Jeg har funnet frem registreringsskjemaet og gleder meg til fortsettelsen.

Finn frem guiden i deg og registrer deg som frivillig hos Røde Kors i dag!

Kilder:
http://www.rodekors.no/
http://www.osloby.no/nyheter/Ville-hjelpe—fikk-en-venn-7001513.html

Høst

Følelsen av å ha på mange lag med klær, og den kalde luften mot kinnene mine. Røde roser som brer seg i et hvitt ansikt.
Lyd av de kittrende løvene under bena der jeg går fra forelesning til forelesning.

Fargene og øyeblikkene utenfor vinduet.
Rødt, gult og oransje dekker trærne. Løv som stiller faller mot bakken, i deres siste vandring. Den siste forestilling før teppet faller. En fargesprakende scene før mørket faller på.

Alt er fredfylt, hele skogen mediterer. I fargene og lyset faller også sinnet mitt til ro.

I en travel eksamensperiode er det ingenting som å gå ut i finværet og se på alle de flotte fargene naturen stiller opp med. Litt ekstra kreativitet i lesningen og frisk luft er ikke å forakte. Lykke til med eksamener og forberedelser mot årsskiftet.

Livet er godt, livet er vakkert.

Tirsdag 9. oktober 2012 var det klart for karrieredagen for studentene
i Bergen Karrieredagen settes i stand av Springbrettet, og tatt i
betraktning at dette er en studentorganisasjon, er jeg veldig
imponert. Jeg hadde sett meg ut noen bedrifter på forhånd, men i alt
mylderet ble det mest gåing rundt omkring. Det var samlet et bredt
brett av bedrifter på stands i Grieghallen, og det var nok å velge i
for den som ville høre om sine muligheter på jobbmarkedet.

En godt forberedt dag
Springbrettet har gjort en god jobb med å promotere karrieredagen i
år. Allerede uker før hadde jeg en brosjyre i hånden, og visste hva
jeg ville peile meg inn på av stands og program når dagen kom. Uken
før hadde også Springbrettet arrangert ett «gjør deg klar til
karrieredagen»-arrangement i Egget på Studentsenteret, for å
bevisstgjøre studentene enda bedre på hva selve Karrieredagen kom til
å bringe.

Bedriftene på stand
Det var 90 bedrifter på stand i Grieghallen denne karrieredagen, og
det varierte mellom alt fra direktorater, departementer, kommuner, til
oljeindustri og teleselskaper. Det var en del å velge mellom, men for
en språkstudent som snart var ferdig med studiet, som reporteren er,
var det vanskelig å finne en bedrift som var konkret interessert.
Jeg la frem min sak for en tilfeldig person ved Adeccos stand i andre
etasje, og han anbefalte meg å ta kontakt med kontoret i Bergen og
samarbeide med en konsulent der, for å få ordentlig svar. Da burde det
være mulig å finne noe bra innen studiets slutt. Det viste seg senere
at jeg hadde snakket med konsernsjefen i Adecco, så han har sikkert
greie på hva han snakker om.

Presentasjonene
Karrieredagen var ikke bare bedrifter som sto rundt om kring og
ventet. Det var også to bolker med forklarende og motiverende
foredrag. En av bolkene var sammensatt av en lang rekke 3 minutters
bedriftspresentasjoner. Jeg hadde sett meg ut Telenor, på grunn av
deres tilstedeværelse i Russland. Dette var også den beste
presentasjonen for en karrieredag. De var godt forberedte, de la vekt
på hvilke jobbmuligheter som fantes i selskapet, og brukte sine
minutter godt.

Foredrag, og gode råd.
Den siste bolken jeg fikk med meg av Karrieredagen 2012 for studentene
i Bergen, var to foredrag der konsernsjefen i Adecco og
sjefsredaktøren i BT fortalte om hvordan de var kommet dit de var
kommet, og Harald Rønnebergs foredrag om hvordan han vokser på å
utfordre seg selv.

De to sjefene ville få frem hvordan en vinnerskalle fungerer. Deres
budskap var at drømmejobben ikke var noe som kom gratis, det var noe
en måtte jobbe for. De fortalte historier der de stort sett hadde levd
på jobben over lengre perioder, og fått resultater.

Høydepunktet for mange, og meg inkludert, var Harald Rønnebergs
foredrag. Denne mannen var en vandrende inspirasjon den timen han var
på scenen og snakket. Mens vi satt å så på en redd mann som red galopp
og hoppet i kollen, fortalte han at det var pågangsmotet, og viljen
til å utføre gale ideer som til slutt gjorde at man kommer dit man
vil.

Moralen her:
Jeg gikk ut av salen etter endt karrieredag for å finne drømmejobben.
Jeg fant den ikke på Karrieredagen 2012, men jeg fant inspirasjon til
å prøve muligheter som jeg antagelig ikke hadde kommet til å ha prøvd
før dagen. For å sitere Harald rønneberg: «Det er viktig at det er
høyt under taket» og «det er begrenset hvor drit det kan gå.»

I de flotte lokalene til Logen Teater i Bergen, skjer det ting i kulissene, bokstavelig talt. Et titalls mennesker farter ut og inn med stoler, bannere, kabler og slagverk. Stemningen er god mens det i høy tempo rigges til lydprøver og konserter. I dag går nemlig BrassWind-festivalen av stabelen.

BrassWind er en festival tilegnet ny musikk for blåsere og slagverkere. Festivalen så dagens lys høsten 2004, og har nå blitt en årlig begivenhet.

Etter noen år i Teatergarasjen og på Verftet, har BrassWind funnet sitt hjem i Logen Teater, hvor festivalen siden har funnet sted. Dette blir den tolvte gangen festivalen arrangeres, og både nye artister og verk står på programmet.

Ny og norsk musikk til folket!

Med både profesjonelle ensembler og gode amatører, får publikum årlig oppleve nye og spennende musikk. Og når de sier ny musikk, så lover festivalen at den er rykende fersk. Hvert år får nemlig flere verk sin urfremføring – sin aller første fremføring. I tillegg har festivalen fokus på norske komponister og musikk for blåsere og slagverk, og det er unikt.

Kunstnerisk ansvarlig for BrassWind er Torstein Aagaard-Nilsen. Han er selv komponist og en aktiv fremmer av samtidsmusikken. Jeg møter ham i trappene utenfor baren for en liten samtale. Aagaard-Nilsen mener den nye musikken er viktig fordi mennesket alltid trenger å stille nye spørsmål.

– Uten nye spørsmål stagnerer man. Ikke bare innen musikk og kunst, men også akademia. Menneskeheten er der den er i dag på grunn av at noen personer alltid har stilt nye spørsmål. Det etablerte må utfordres. Vi må utfordres. Man kan også si at toleransebegrepet er interessant, sett i et slikt lys. Frykten og skepsisen for det nye er et kjent fenomen, men ved å utvide vår egen opplevelseshorisont blir det nye ufarliggjort. Dette kan jo overføres til mange plan.

Ta gjerne med glasset inn

Mens de svartkledde scenearbeiderne farter rundt oss, begynner det sakte men sikkert å komme noen musikere. De ser litt mer søkende ut enn riggerne, som med faste skritt og målrettede blikk krysser rommet. En musiker kommer bort og spør om vi vet hvor garderoben er, men for disse musikerne er det ingen garderobe. De må pakke opp og gjøre seg klare på galleriet. Ingen sure miner for det. Stemningen er avslappet og ligner ikke den vi kjenner fra en typisk klassisk konsert.

BrassWind besitter kun én konsertsal, men publikummerne trenger ikke kjede seg i pausene mellom konsertene. Baren i Logen er åpen hele helgen og har rimelige priser. Så der kan man bli sittende å skravle og drikke, og blir du ikke ferdig er det ingen ting i veien for at du kan ta med glasset inn på neste konsert. En blir faktisk oppfordret til det.

– Kor tøft e ikke det da?!

Aagaard-Nilsen er klar over at samtidsmusikk kan være litt vel eksotisk for enkelte, men er allikevel fast bestemt på at alle bør komme på festivalen.

– For det første er det et veldig høyt nivå på konsertene på BrassWind, og det bør jo alle få med seg. Og så er det sunt å utsette seg for noe nytt en
ten man er tilhenger av sjangeren eller ikke. For å like samtidsmusikk må de fleste lytte flere ganger. Det er litt som å lære seg noe nytt – man må prøve flere ganger, og så plutselig løsner det. Dessuten er det jo veldig spennende å oppleve et verk blir urfremført. Det er totalt uforutsigbart. Det kan jo vise seg å være et møkkadårlig verk, men BrassWind skal være fødselshjelpere når et nytt verk fødes, så er det opp til publikum og utøverne om det skal få livets rett.

Det er tydelig at årets BrassWind blir spennende. Tradisjonen tro åpner Forsvarets Musikkorps Vestlandet festivalen, mens Manger Musikklag avslutter den første festivaldagen. Ellers får vi høre blant andre Eirik Gjerdevik med USO, Dragen, Glenn van Looy og Webjørn Sæther Trio. Flere av ensemblene har med seg helt nyskrevne verk, og som Aagaard-Nilsen sier på sin mektige nordnorsk: “Tænk å være til stede når noe blir spilt for aller første gang! Kor tøft e ikke det da?!”

Jeg har nylig begynt å skrive for bloggen til studentavisen Atrium, og jeg var så heldig å bli sendt på pressekonferansen til Rafot-stifelsen. Det skulle kunngjøres hvem som vant årets Raftopris.

Og gjett om jeg var spent. Det er ikke hverdagskost å bli invitert til pressekonferanse sammen med TV2 og NRK, hvertfall ikke for to små bloggere fra Atrium. Litt nervøse gikk vi pent forbi kaffebordet, med hver vår pressepakke i hånd, og satte oss bakerst i lokalet. Da pressekonferansen startet klikket det i kameraene og videokameraene rullet. Det var så mange kameramenn og kvinner at vi såvidt så hvem som snakket der fremme.

Og ikke bare var det en verdig vinner (Nnimmo Bassey, fra Nigeria) men også en spennende opplevelse for en så ny i faget som meg. Vi hadde tenkt ut noen intervju spørsmål på forhånd, men etter presentasjonen fant vi ut at vi hadde bommet helt på mål. I all hast laget vi nye spørsmål, og fikk intervjue lederen for priskomiteen, Martin Paulsen.

Vanskeligere enn man skulle tro, å ta et intervju på sparket. -Har denne prisen internasjonal betydning? Spør vi nervøst, en hyggelig Paulsen smiler og svarer på alle spørsmålene. Og når selveste TV2 kommer og spør om intervju sier han at de må vente litt. Han er nemlig opptatt.

Det var veldig lærerikt å få stå på andre side av det vi lærer på skolen om pressemeldinger, konferanser og media kontakt. Og Rafto var absolutt en bra referanse å se opp til på dette punktet. Seriøst og profesjonelt, og til og med rom til to små studentbloggere fra Atrium.