Verbal kommunikasjon kommer man ikke utenom i Daniels yrke. Han lever av å være stand-up komiker i London. Kommunikasjonen han arbeider med hver dag kan til tider være brutal, men på det beste gir reaksjonen fra publikum en lykkefølelse ulik noen annen.
Den fryktinngytende følelsen av å stå på en scene, helt alene. Å stå foran publikum og fremføre tekst er visstnok skumlere å forholde seg til for nordmenn flest, enn døden. Daniel tar det enda lengre. Publikum ser kun på ham, og de forventer at han skal få dem til å le. Flere ganger. Lenge. Så fremfører han den historien han har øvd på lenge, brukt timer på å formulere. Ved ”punchlinen” blir det stille. Han har bombet. Første gang det skjedde var på danskebåten foran en gjeng med Brannsupportere.
–Det var smertefullt. Forferdelig. Men det var jo ikke siste gang.
Så hva fikk deg til å velge dette yrket?
-Jeg har bare alltid hatt lyst til det. Når jeg snakker i jobben min så forteller jeg om livet mitt. Men jeg jobber lenge med å få det til å bli morsomt for publikum. Selv om noen historier er morsomme i seg selv, må man fortelle det på den aller mest morsomme måten.
Kan du fortelle mer om kontakten med publikum? Det virker som alfa og omega i jobben din.
-Det er så lett å miste publikum. Både å bombe, og det å se i ansiktene deres at de lider nesten mer enn deg når en vits ikke fungerer. De lider på mine vegne. Én liten feil så er de ikke på min side. Det er som å gå på eggeskall. Men det er en stor del av jobben å gå på trynet. Det gjør deg sterkere. Kommunikasjon er alt i jobben min. Hvis publikum ikke hopper om bord er det sinnssykt tøft. Jeg må være helt tilstede, leve meg helt inn i øyeblikket. Det å ikke være låst av manus er veldig vanskelig å mestre. Jeg må fortelle, snarere enn å formidle. Gi en følelse av trygghet til publikum, og meg selv. Det å gå helt utenfor min komfortsone blir viktigere enn selve materialet.
Jeg vil høre mer om det å bombe. Denne stille kommunikasjonen som likevel forteller så mye.
Hvordan takler du det når du merker at en vits ikke slår an, og stillheten skriker til deg?
-Jeg tenker at jeg ikke må få panikk, bare ri stormen av. Det er virkelig helt forferdelig å ikke ha publikum på sin side. Jeg prøver å bare stoppe, og trekke pusten. Samtidig må jeg huske på hvilket materiale som funket og ikke funket.
Stand-up-Mekka
Daniel var innom teaterskole i Paris før han dro til London uten bosted, jobb eller nettverk. Bare et rykte om at London var verdens mekka for stand-up miljøet hadde han hørt. Dette ryktet var det hold i og suksessen lot ikke vente på seg. Etter diverse strøjobber har han vært med som oppvarmer på turné og jobber hardt for hver nye «gig». Han har Richard Pryor, Bill Burr og Louis CK som sine største idoler, de to sistnevnte har han også møtt. Veien videre er usikker.
-Først og fremst fortsetter jeg med stand-up så lenge jeg synes det er gøy, så lenge det utfordrer meg. Jeg kunne absolutt tenkt meg en jobb med mindre press en gang i fremtiden. Men det er på lang sikt, og ikke noe jeg har tenkt over.
Kunne du hatt en jobb uten samme høye tempo og spontane reaksjoner?
-Ja!, kommer det resolutt. –Som sagt, absolutt en jobb med mindre press. Men jeg kunne aldri tenkt meg å være sjef, eller måtte holde foredrag. Det er en annen måte å stå foran folk på når du deler historier fra livet ditt, når man skal underholde, fremfor å dele ut fakta. Men man kommuniserer vel hele tiden. Jeg kommuniserer med katten min. Og jeg kommuniserer når jeg er ute og handler melk. Når jeg er alene hjemme ser jeg på youtube-klipp eller tv, eller leser en bok. Det er bare kommunikasjon på en annen måte, avslutter Daniel.
