Norsk ungdom har altfor mange valgmuligheter. Og man skal velge tidlig. Hvilken utdanningsretning? Hvilken jobb? Hva er ditt svakeste felt? Enda verre – hva er du flink til? Et fåtall vet tidlig akkurat hva de vil, men jeg befinner meg som vanlig blant flertallet. Jeg trives ikke blant flertallet. Og i en alder av 29 år sliter jeg nå med skrivesperre som følge av mine valgmuligheter. «Skriv om et allment tema», er oppgaven. Og da åpenbarer problemet seg. Hva skal jeg skrive om?
Vi er priviligert, vi som vokser opp i Norge i dag. Men èn ting vil jeg ha meg frabedt. Alle valgmulighetene. Hadde jeg savnet disse valgene om jeg ikke hadde hatt dem? Garantert! Er jeg bitter fordi jeg ikke har brukt valgmulighetene godt nok opp gjennom livet og heller lagt meg i konstant dvale og tatt ting som det kommer? Ja, ganske. Men jeg fortsetter apatisk i samme tralten, og når jeg nå blir bedt om å skrive om et allment tema blir det om det tema som får det til å høres ut som om jeg mistrives i et demokratisk land. Vi har for mange valgmuligheter. Jeg klarer ikke tenke selv. Jeg vil ikke tenke selv. Men jeg er en selvstendig norsk kvinne. La det ikke være noen tvil om det.
Av Marianne Ringkjøb Gjertsen