Hvordan vi utrykker oss om et problem sier mye om hvordan vi oppfatter oss selv og verden rundt oss. Ved faget familieterapi og systemisk praksis ved høyskolen i Bergen lærer studentene å fokusere på hvordan vi alle er del av et system av ulike relasjoner.
(Illustrasjonsfoto: Amrit Patel, flicr/cc)
Sissel har tatt den tverrfaglige etterutdanningen ved Høyskolen, som henvender seg til ulike faggrupper innenfor helse – og sosialtjenestene, barne- og familievernet og lærere. I jobb som intensivsykepleier ved en akuttavdeling har Sissel hatt stort utbytte av å studere familieterapi ved HiB.
-Faget bygger på tanken om at vi alle er del av et system av relasjoner. Dette gjelder både de som søker hjelp fra en familieterapeut og terapeuten selv. Terapeuten kan ikke sitte på utsiden, men vil alltid delta i «systemet» rundt den som trenger hjelp, sier Sissel.
-En viktig nøkkel i møte med utfordringer i livet kan i følge den systemiske tenkningen være å trekke inn mennesker som har en relasjon til den hjelpetrengende. Å få en speiling av seg selv i møte med viktige mennesker i livet fører til nye tanker og ofte nye opplevelser av hvem man selv er . I prosessen med å få se seg selv gjennom andre mennesker ligger muligheten for å endring og bevegelse i tilsynelatende fastlåste problemer.
Narrativ terapi – å skille personen fra problemet
-En retning innenfor systemisk familieterapi kalles narrativ terapi, sier Sissel. Ved at den som trenger hjelp selv forteller om problemet sitt, er det mulig å få frem hvordan vedkommende oppfatter seg selv, og hvordan han eller hun tenker om det aktuelle problemet. Dette kalles eksternalisering, og kan hjelpe til å skille personen fra problemet denne personen har.
-I behandling av et problem kan jeg begynne med å be klienten fortelle om hvordan det arter seg. Deretter fortsetter jeg med å be vedkommende gi problemet et navn, en farge, en følelse osv. Ved å identifisere problemet som noe konkret, blir det mulig å gå videre og utforske hva som utløser det, og hva det får personen til å gjøre.
Reflekterende prosesser
– Det hevdes at mennesket handler, erfarer og løser problemer ut fra hvordan det plasserer seg selv i ulike sammenhenger, sier Sissel. Å høre andres oppfatning om det som er vanskelig har vist seg å være en nyttig prosess når man strever med et problem. Konkret sitter man og hører andre snakke om seg selv og det aktuelle uten selv å delta i samtalen. Dette kalles reflekterende team, og er en svært god måte å få inn nye perspektiver på.
-Systemisk familieterapi er slik jeg har erfart det ikke teknikk og tillærte metoder, men handler om å lete etter handlingsmønstrene som ligger bak, fortsetter Sissel. Terapeuten må bruke seg selv i samhandling med klienten, samtidig som han eller hun må ha kunnskap om prosessene som ligger bak, årsakssammenhenger til hvordan problemer oppstår og hvordan de kan håndteres.
-Noe av det som har vært mest lærerikt er å selv legge frem et problem og så få en helt annen respons fra terapeuten enn jeg hadde forventet, sier Sissel. Terapeuten skal ikke opptre som en venn eller et familiemedlem som kommer med gode råd, men gi tilbakemelding på det klienten selv sier. Jeg fikk ikke støtte på problemet jeg la frem, men en konstatering fra terapeuten om hvordan min tankegang i forhold til problemet var. Jeg kunne løse problemet – hvis jeg selv ville.
-Det viktigste jeg sitter igjen med er en grunnleggende respekt for at mennesket selv er sin egen beste behandler og selv har de beste forutsetningene for å vite hva som hjelper i terapi, avslutter Sissel.
