I retorikken er overtalelseskunst et viktig element. Man argumenterer og forsøker å overbevise et publikum ved hjelp av forskjellige virkemidler, hovedsaklig tre: etos, pathos, og logos. Pathos og logos er to metoder som forekommer ofte i daglig kommunikasjon, medier, og viktigst av alt, taler. Der pathos fokuserer på talerens evne til å appellere til publikumets følelser og danne sympati, er logos evnen til å kunne overtale ved bruk av saklige argumenter og fakta. Hva fungerer best?
Pathos er en veldig effektiv virkemiddel. Talere bruker gjerne personlige historie i taler om f.eks deres tøffe barndom eller kreftsyke mor og folket har en tendens til å lytte ekstra godt på noen de kan sympatisere med. I media og TV blir saker og generell underholdning vinklet på en slik måte at publikumet kan «føle» med det som skjer, og motta en følelsesladet reaksjon. Idol er et godt eksempel på hvordan produsentene kommuniserer og overtaler seerne med triste bakgrunnshistorier og en slags «hero» vinkling på noen av deltagerne sine. Chris Medina var deltager på American Idol og man kan diskutere hvorvidt suksessen har fikk var pga av musikken han lagde eller det faktumet at til tross for at kona hans var mentalt handikappet så ville han ikke forlate henne. Det som rører, er ofte det som gir den beste formen for overtalelseskommunikasjonen.
Personlig mener jeg at pathos blir altfor mye brukt og gir et feil bilde av hvordan ting egentlig er. Ekstremt bruk av pathos kan sees på som en undervurdering av folkets intellekt og en «billig» måte å kommunisere tankene sine på. Jeg synes at logos og saklige argumenter bør bli en større del av kommunikasjon i de forskjellige mediene. Politikere f.eks bør fremme sin sak hovedsaklig basert på fakta, realistiske mål, og reelle vurderinger. Å informere istedenfor å røre bør bli et større element i kommunikasjonen. Av og til får jeg følelsen av at aviser og TV-programmer nærmest fornærmer seerne sine ved å mate dem med alle mulige former for følelsesbasert kommunikasjon og behandler publikumet som mindre intelligente individer.
Det er selvsagt delvis den generelle befolkningen sin feil også siden de velger å se på Idol og de velger å stemme på en viss politiker siden han mistet hunden sin da han var 6 år gammel. Avsenderen vet hva som «selger» og utnytter folkets svake evne til å kunne motstå slik kommunikasjon. Men hva sier det om oss? Har vi så trang for underholdning og drama i livene våres at det bare er slik kommunikasjon som kan påvirke oss? De siste årene har sosiale medier fått en større plass i livene våres og her har også den pathos baserte kommunikasjonen blitt innført. Man prøver ikke ofte å overtale på Facebook, men flere og flere statusoppdateringer og bilder blir lagt ut med hensikten av å kunne bli sympatisert med og dra inn større antall «likes». Hva er egentlig poenget med å skrive at hunden din har blitt syk på statusen din?
En mulighet for oss som mottakere er å være mer kritiske til kommunikasjonen vi mottar. Ikke all kommunikasjon har gode hensikter og rene motiver. Mye av kommunisering har i dag som mål å manipulere og utnytte mottakerne sine og det er opptil individet å kreve mer fornuftige former for argumentasjon og kommunikasjon generelt. Man bør sette mer spørsmålstegn til tydelige bruk av pathos og tenke på grunnene bak budskapet samt formidlingen av det.
