Det kommersielle interiørparadoks

Bilde fra ting.no

I dag kan en oppleve å gå inn i det ene hjemmet etter det andre, og komme ut derfra igjen med det samme inntrykket; du har vært der før, og selv om du ikke vil trø føttene over akkurat den samme dørtrammen igjen, så vil du havne der igjen. De er alle like. Ikke identiske, selvsagt, de tilhører forskjellige hus med forskjellige romfordelinger, men de er alle like.

Interiørmoten i dag gjør at du i stor grad kan forutse hvordan hjemmet du trer inn i vil se ut. Kahlers «Omaggio», det er et navn som er kjent for mange. Litt for mange, kanskje. I hjemmene er det stort sett lyse møbler med pastellfargeinnspill, lyse trehvite stolbein, geometriske lysestaker og porselenshus for telys i vinduene. Ved siden av «Omaggio», så klart. «Omaggio» må alltid være på plass. Denne it-pyntegjenstanden er revolusjonerende i norsk interiørkunst. Hvorfor denne gjenstanden har blitt så populær, så vesentlig å ha på plass i et hjem i det moderne Norge, det er vanskelig å si. Fordi «Omaggio» er nemlig bare en vase. Den er hvit med fargede, horisontale striper, og det virker som den har evnen til å utgjøre en stor sosial forskjell.

For ikke å nevne «Omaggio» jubileumsvarianten – du vet du har kommet inn i et høykulturelt hjem når denne vasen i limited edition står plassert i vinduet, den med gullstriper. Høy status. Det er opptil flere annonser på finn.no som etterlyser jubileumsvasen. Det er mulig det er det faktum at jubileumsvasen er hakket dyrere enn de andre allerede overprisede vasene, som har ført til en forhøyet økonomisk status. Eller var det det at den spesielle utgaven av den hypertrendy vasen paradoksalt nok var vanskeligere å få tak i, som gjorde den så populær?

Er det en ting denne vase-moten har vist, så er det at vi vil alle ha de samme tingene. I klesbutikker i dag er det ikke unormalt å finne et stativ med opphengte «Best sold»-plagg. Det er veldig greit, fordi da slipper du å bruke energi på å lete etter plaggene som alle andre går med. Individualisme er ut.