Historikere kan betraktes som en velsignet faggruppe sammenlignet med andre eksperter. Få andre forskere kan skilte med den samme brede og entusiastiske interessen i allmennheten som den historikere av og til møter i sitt publikum. Likevel, det finnes et men – de aller fleste danner seg et bilde av fortiden basert på andre kanaler enn vitenskapelige tekster skrevet av historikere. Skjønnlitterære bøker, filmer, TV-serier med mer rangeres høyt dersom man undersøker hvilke kilder folk lærer om historien fra. Dette kan virke selvsagt, og man kan jo på ingen måte forvente at folk ikke skal benytte seg av det mangfoldet av medier vi i dag har tilgjengelig. For historikere skaper det likevel et dilemma; hvor skal vi trekke linjen mellom historie som underholdning og historieforfalskning? Og hvor hårsår skal man egentlig være på vegne av eget fag og vitenskapens alter?
Problemstillingen er på ingen måte ny, men dukker til stadighet opp i offentlig debatt. NRKs nye serie Kampen om Tungtvannet (2015) ble kritisert av tidligere avdelingsleder ved Forsvarsmuseet, Thor Brynhildsen, allerede etter første episode. Saken, som ble behandlet i Aftenposten og andre medier, dreide seg om episodens avslutningsscene, som viser allierte soldater bli henrettet umiddelbart etter at de er tatt til fange. Historieforfalskning, mener Brynhildsen, som påpeker at scenen ikke gir mening og at fangene først ble henrettet noen dager senere. Produsentene på sin side er ærlige om at de har tatt seg dramatiske friheter med den begrunnelse at de aldri har ment å lage en dokumentarisk serie.
Historiske filmer, TV-serier med mer vitner om et historieinteressert publikum. Det bør vi være takknemlige for. I den grad film og TV bidrar til å skape mer interesse og oppmerksomhet rundt historiske tema bør vi se på det som et gode. Vi kan ikke stille de samme kravene til filmprodusenter og forfattere som vi må stille til vitenskapelig produksjon. Kanskje finnes det også et kritisk potensiale i den debatten som alltid dukker opp. Vi kan for eksempel spørre hvordan ulike fremstillinger preger vår allmenne oppfatning av vår egen fortid og hvilke stemmer som kommer til orde i våre fortellinger om fortiden. Det ville være spørsmål relevante både for historikere såvel som et allment publikum.