Vi bruker metaforer hele tiden, de florerer i språket, de hjelper oss til å gripe verden og de bidrar til å forme vår oppfatning av politikkens vesen.
En metafor er kort og enkelt sagt et språklig virkemiddel der noe står for noe annet; en metafor består av to bestanddeler, det som henviser og det den henviser til. Egenskaper som forbindes med den førstnevnte overføres til sistnevnte. Et eksempel var da daværende statsminister Thorbjørn Jagland benyttet metaforen det norske hus om Norge. I tiltredelsestalen fortalte Jagland oss at «grunnmuren i Det norske hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn». Huset, eller samfunnet holdes oppe av fire søyler: nærings- og arbeidslivspolitikk; utenriks- og sikkerhetspolitikk; velferdspolitikk og kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk. Da det begynte å gå trått for Jagland-regjeringen var det imidlertid lett å harselere med metaforen: bærebjelkene ga etter og det var råte i grunnmuren
Politikk blir ofte fremstilt som et tohodet vesen – i seg selv en metafor. Det ene hodet, som vi for enkelhetens skyld kan kalle det fornuftige, vil ha fokus på sak, argumentutveksling og begrunnelse av politiske standpunkter. Det andre hodet, det tabloide, vil forenkle og gjøre politikken tilgjengelig for alle, men det vil også ha kjappe replikkvekslinger, strid og temperaturfylt trette. Som alle tohodete vesener, kan man ikke fjerne det ene og forvente at legemet overlever. De er avhengige av hverandre. Det ene skaper engasjement og trekker publikum, lesere, seere. Det andre opplyser og gir tilhørerne råstoff til å utvikle egne politiske meninger og bakgrunn for å fatte informerte politiske valg. Uten publikum ville det fornuftige hodet ha snakket til seg selv, og uten det informative ville det tabloide ha vært uten legitimitet. Det problematiske er når det tabloide hodet blir stridslystent og snakket så høyt og får så mye taletid at det andre må nøye seg med å fatte seg i korthet når det endelig får komme til orde.
De to hodene vil fremstille politikk på to ulike måter, og vil følgelig bruke ulike metaforer for å forme det bildet av politikk vi til slutt sitter igjen med når vi går til valgurnene og gjør vår borgerplikt. Hvilke metaforer det rasjonelle hodet vil benytte kommer helt an på hva saken dreier seg om og hvilke standpunkter det står om. Da er det lettere å identifisere hvilke metaforer tilknyttet det andre hodet.
Sport- og krigsmetaforer florerer i den politiske journalistikken. Spaltemeter og piksler fylles opp av «politiske» kommentatorer som egentlig ikke kommenterer politikk. De fråtser i metaforer som omdefinerer det poliske ordskiftet til en kamp eller en slagmark. Her kommer metaforene inn: Partiene mobiliserer sine valgkampsmaskinerier, de leder, de ligger under, de angriper og de forsvarer seg på en eller flere fronter. Selv ordet valgkamp er en metafor fra det tabloide hodet. Egenskaper ved det som skjer på slagmarken og idrettsbanen overføres til politikken. Det store spørsmålet blir hvem som kommer til å vinne og hvem som kommer til å tape valgkampen. Det det hele til syvende og sist dreier seg om spiller da annenfiolin: hvilken politikk blir satt ut i live om det og det partiet kommer til makten.