”Å bake kake og bygge bro”

På Arbeiderpartiets landsstyremøte den 13. februar uttalte Stoltenberg at ”vi i Norge har stor kake og liten forskjell på kakestykkene”. I talen sa han også at han ville ”bygge broer” for de arbeidsledige. Metaforer dukker stadig opp i ulike sammenhenger. At de har funnet veien inn i politikken er ikke nytt. Men vil det alltid være fordelaktig å benytte seg av dem?

På møtet snakket Jens om perspektivmeldingen 2013. Han beskrev Norges brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger som en kake. Hvordan verdiene er fordelt sammenlignet han med hvordan man kan dele opp en kake i ulike kakestykker. Han konkluderte med at kaken var stor, og at stykkene var ganske like i størrelse, i forhold til andre lands kaker.

Men hva er det som gjør kaken til en metafor? Både ordet ”kake” og ”BNP” er begge representanter for et objekt de refererer til. Ordet ”kake” er dessverre ikke den runde søtbaksten, som er myk, varm, dufter himmelsk, og som du nå kan ta deg en bit av. Dessverre er ordet ”kake” noe som består av fire bokstaver og befinner seg på en skjerm foran deg. Men forskjellen er at ”kake” vanligvis referer til noe ganske annet enn det ”BNP” gjør.

 

 ”Metaforer er ord som referer til noe annet enn det de i utgangspunktet var tilsiktet å gjøre, eller hva de ”bokstavelig talt” betyr, for å skape en likhet eller forbindelse mellom to ting.”

Murray Knwoles og Rosmund Moon: Introducing Metaphor.

 

I statsministerens eksempel er ”kaken” dratt ut fra sitt naturlige hjem, fra bursdagsselskapet eller cafébesøket og plassert inn i en økonomisk kontekst. Kanskje har den tatt et mellomstopp i diagramverdenen, for deretter å vandre videre inn i landsstyremøtet. ”Kake” referer i hvert fall ikke i dette tilfellet til en bakst, slik det pleier å gjøre, men til et ”brutto nasjonalprodukt”.

Så hvorfor ikke bare si ”BNP” når det er det Jens mener? Hvorfor i all verden skal statsministeren dra inn noe så useriøst som en kake når det er snakk om perspektivmeldingen 2013?

 

 

Fordeler

Fordelene med metaforer kan være flere. Noen av funksjonene er at de bidrar til å klargjøre og forklare. De kan gjøre kommunikasjon mer effektivt, fordi man ikke behøver å si alt eksplisitt. Av og til er de faktisk nødvendige, fordi man mangler andre ord.

”En henter det en ikke har, annetsteds fra. Men vi har jo også den dristigere type, som ikke er uttrykk for en mangel, men som tjener til å tilføre talen mer glans.”

Cicero: De Oratore.

Et annet aspekt er at metaforer kan virke tilfredsstillende på publikum, fordi publikum må ”løse en gåte”. De kan påvirke sansene våre, gjøre inntrykk eller vise at taleren er en oppfinnsom person.

I vårt kaketilfelle finnes det andre ord Jens kunne benyttet seg av. Hensikten var gjerne å gjøre kommunikasjonen mer effektiv, ved å slippe å greie ut om BNP og verdier eksplisitt. Eller kanskje det var for å forklare. Det er også mulig at han gjorde det for ”å kaste glans” både over talen, taleren og publikum.

Videre i talen snakket Jens om problematikken rundt arbeidsledighet. Han sa at vi måtte ”bygge broer tilbake for de arbeidsledige”.  Arbeidsmarkedet er på den ene siden av fjorden og de arbeidsledige er på den andre. For å hjelpe disse stakkarene på feil side av fjorden, over til den andre, er Arbeiderpartiet både flinke og snille som hjelper dem med å bygge en bro. Vi får bare håpe at det er de arbeidsledige som går over til den andre siden og ikke omvendt.

 

Risiko

Dessverre er det ikke bare er fryd og gammen med metaforen. Man må faktisk passe seg litt, for faren er at publikum kan bygge videre på den. Tilhørerne er gjerne blitt med på brobyggingen til Jens. Men broen slutter ikke nødvendigvis på andre siden av fjorden. Ute av Jens’ kontroll kan publikum fortsette byggingen på egenhånd. Kanskje den nå går tvers over fjorden, men plutselig fortsetter den på langs, deretter sikk sakk, sikk sakk! Videre kan den forsette inn i fastlandet, over hardangervidden, på vei mot Oslo i hurtig tempo. Før du vet over det har den nådd hovedstaden og slutter ikke før den har strukket seg over Oslofjorden. Dessuten er den ikke lenger stålfarget, den er blitt neonrosa. Med gule prikker.

Poenget er at når man ”låner” ord fra et felt til et annet, hvor det egentlig ikke hører hjemme, lager man en parallell mellom to ord og to kontekster. Publikum vil dra inn elementer fra det feltet man har ”lånt” ordet fra. Da risikerer man at de drar inn noe annet enn det en tenkte seg. I tillegg vil leseren se etter likheter mellom ordene. For uten likhet ville ikke metaforen gitt mening. Hvis jeg sier at ”Jens er en rose” vil du se etter likheten mellom Jens og rosen. Da tenker du kanskje at rosen er vakker og at Jens er vakker. Kanskje det var dette som var meningen? Men det kan også tenkes at jeg mente at roser dufter godt, Jens dufter godt, altså er Jens en rose. Når man bruker metaforer har man ikke kontroll over hvilke egenskaper leserne henter fra ”låneordet”.

Man løper altså en viss risiko ved å bruke metaforer. Om det er en god metafor er det publikum som avgjør.

Det er altså du og jeg som sitter på fasiten om Jens’ ”kakestykker” og ”brobygging” er gode metaforer. Drar du inn ordenes ”riktige” egenskapene og tolker metaforen på en positiv måte er det flott for Jens. Men plutselig er du en av dem som har hatt en traumatisk kakeopplevelse i tidlig alder. Eller kanskje du liker best at kakestykkene er delt opp i ulik størrelse og at du får det største.

– Det er ikke bare lett å forklare hvordan en metafor fungerer. Jammen bra jeg kan bruke metaforer.