Praktisk informasjonsarbeid

Universitetet består av så mye og så mange, og det kan være lett å gå seg vill i fagkoder eller føle at man drukner i studentmengden. I slike situasjoner er det viktig å vite hvem man kan gå til for å få gode råd og veiledning. På et lite kontor, i tredje etasje på HF-bygget til UiB, finner jeg et slikt menneske. Hun heter Marianne Eskeland og er studiekonsulent ved Institutt for litterære, lingvistiske og estetiske studier.

Noe av det flotteste med Marianne er at hun alltid møter studentene med et smil. Selv på en travel tirsdag tar hun seg tid til å slå av en prat med meg. Som veileder utstråler Marianne ro og tålmodighet, og hun er alltid villig til å hjelpe.

Fra litteraturvitenskap til studieveiledning

Marianne har selv studert ved UiB og gikk ut av universitetet som litteraturviter. Jeg er nysgjerrig på hva som har ført henne fra en slik utdannelse til den stillingen hun har i dag.

-I utgangspunktet er det litt tilfeldig, sier hun. Det var ikke noe bevisst valg som førte meg hit.

Litteraturvitenskap studerte hun på grunnlag av ren interesse.

– Jeg hadde ingen klar tanke om hva jeg ville bruke det til eller hva jeg ville bli. Faktisk tenkte jeg aldri ’hva kan jeg bruke dette til’. Jeg tenkte alltid at det kom til å løse seg. ’Ting dukker opp underveis, og jeg får sikkert jobbe med noe jeg synes er kjekt.’

Den erfaringen Marianne har innenfor veiledning har hun opparbeidet seg underveis i jobben. Det å selv ha levd som student i Bergen har gitt henne god kjennskap til miljøet på UiB. I 2005 fikk hun jobben som eksamenskonsulent og i 2007 gikk hun inn i stillingen som studiekonsulent. Dette er en jobb hun trives godt i.

Et ansikt i folkemengden

Marianne jobber på tvers av flere fag og blir på denne måten instituttets ansikt utad, for studentene. Der forelesere kanskje forholder seg til studentene som en gruppe, møter veiledere dem ansikt til ansikt. Studiekonsulentene har med andre ord en veldig viktig rolle når det kommer til kommunikasjon.

– Det er klart at vi studiekonsulenter får mer føling på hva som foregår blant dere studenter. Dermed kan vi komme med litt innspill når det gjelder hver enkelt student.

Spørsmål om framtiden

 Studenter ved LLE oppsøker gjerne Marianne for å få klarhet i fagkoder og hvordan de skal kombinere fag. Noen har også behov for å reflektere over studievalget sitt:

– En del av de spørsmålene som går igjen hos studenter er jo dette om livet etter HF, sier hun forståelsesfullt.

– Folk er jo selvsagt opptatt av det. Det er alltid vanskelig å svare på, men min personlige oppfatning er at det er interessen din som driver verket, og hvis du er interessert i noe så gjør du det bra, for da har du en glød i deg. Hvis du skal være fornuftsorientert hele tida så kan det være at det går utover gløden og engasjementet, og du kan miste gleden underveis.

Hun legger til at med en HF-utdannelse er det selvsagt viktig å kunne tenke alternativt. Det er lurt å samle seg erfaring der man kan.

Papirmølle til utlandet

Utveksling er også noe Marianne ofte får spørsmål om fra studenter.

– Dette med utveksling er noe studentene begynner å tenke på tidlig. Særlig nå som det bare finnes én hovedfrist for å søke.

Selv har jeg vært på utveksling, og opplevde søkeprosessen som tidkrevende, rotete og tålmodighetstestende. Jeg spør Marianne om hun har hørt lignende fra andre.

– Jeg tror at folk opplever hele den prosessen som ganske forvirrende rett og slett. Det skjønner vi godt. Det er et voldsomt system.

Friheten til å velge er for stor

 Jeg påpeker mangelen på et spesifikt sted å gå til for veiledning om utveksling, spesielt for å få tak i mennesker som vet mer om hvert enkelt universitet.

– Det blir snakket mye om at dette må gjøres noe med. UiB har veldig mange avtaler med veldig mange forskjellige universiteter og det er ikke mulig for ett menneske å ha oversikt over alt det.

Videre forteller Marianne at det er snakk om at mengden avtaler må reduseres. Kanskje må hvert enkelt fag få et utvalg universiteter og avtaler.

– Da kunne vi i administrasjonen også fått muligheten til å reise til de ulike stedene, for å få innblikk i hva vi egentlig sender studentene til.

Systemet må gjøres enklere og mer oversiktlig. Problemet ligger rett og slett i at vi studenter har fått altfor mye å velge mellom til at administrasjonen har ressurser til å følge opp.

– Det jobbes med det, men spørsmålet er hvor lang tid det kommer til å ta.

Marianne opplever at studenter kommer tilbake med positive erfaringer fra utveksling, og ønsker ikke at søkeprosessen skal skremme folk fra utenlandsopphold.

Effektiv kommunikasjon

 I løpet av arbeidsdagen bruker Marianne flere ulike kommunikasjonskanaler for å nå studentene. Spesielt bruker  hun webmail og miside flittig. Jeg undrer på om hun føler at dette fungerer godt, og om hun har inntrykk av at studentene ved LLE får med seg beskjeder som sendes ut.

– Ja, jeg synes at det har kommet seg. Jeg synes folk er veldig flinke til å lese mailen sin og å gi tilbakemelding. Jeg har også fått inntrykk av at folk er flinke til å få med seg den informasjonen som blir publisert på miside, svarer hun fornøyd.

Jeg påpeker for Marianne at jeg synes det er så flott at hun alltid er rask til å svare på mail. Hun smiler og svarer at dette er noe hun gjør veldig bevisst. Målet er at studentene skal føle seg hørt og at de får oppfølging.

Meningsfylt jobb

Marianne ønsker at folk ikke skal være redd for å oppsøke henne, eller for å stille spørsmål.

– Det er jo derfor vi veiledere er her. Det er jo den kontakten med dere studenter jeg synes er den hyggeligste delen med hele jobben. Det er det som oppleves som det desidert mest meningsfylte.

Det er en regntung dag i Bergen da jeg treffer Linn Kornerud på en kafé for å spise lunsj og slå av en prat om hennes siste eventyr i utlandet. Rett før jul kom nemlig Linn hjem etter å ha tilbrakt ett helt år på den andre siden av kloden, nærmere bestemt i Seoul, Sør-Korea. Her har hun jobbet i utenriksdepartementets tjeneste som trainee på den norske ambassaden i Seoul.

Karriereblogger

Under hele oppholdet har Linn skrevet blogg og holdt oss her hjemme oppdatert om stort og smått fra hennes hverdag i Seoul. Det første jeg lurer på er derfor hvordan hun kom på idéen om å skrive blogg og hva som var motivasjonen bak.

Linn forteller at bloggen ble til som følge av at hun vant en konkurranse i regi av Karrieresenteret ved UiB. De søkte ferdigutdannede studenter som kunne tenke seg å blogge om livet etter endt utdanning. Hun ble en av tre vinnere som fikk et kamera, samt jobben som bloggskribent. For hvert innlegg hun publiserer får hun en liten sum penger, noe som kom godt med da hun var i Seoul, kan hun fortelle. – Dessuten var det kjekt å skrive noe som ikke var jobb relatert.

Reisefeber

Linn leverte masteroppgave i litteraturvitenskap høsten 2011. Det var under den siste perioden av studiet at hun for alvor begynte å utvikle reisefeber.

– Det var i siste fase av skrivingen til masteroppgaven at jeg begynte å drømme meg vekk. Jeg ønsket å oppleve noe helt nytt etter innleveringen, og jeg begynte å søke etter jobber i utlandet allerede mens jeg skrev. Da jeg så at stillingen i Seoul var utlyst, skjønte jeg med en gang at dette var noe jeg ville søke på.

Hvordan var det å jobbe som praktikant?

– Jobben som praktikant var utrolig spennende. Jeg fikk anledning til å prøve mye forskjellig, som jeg ellers aldri ville turt. Det var en ganske liten ambassade jeg kom til. Det betydde at jeg fikk være med på alle møter og ble godt kjent med alle sider av arbeidet deres. Jeg ble utfordret mye. Dersom noen ble syke kunne jeg for eksempel få i oppdrag å gjøre jobben deres. Blant annet fikk jeg prøvd meg på å skrive en politisk rapport, som var et helt nytt område for meg. Men det gikk stort sett veldig bra, ler Linn.

Gode erfaringer

– Det jeg kanskje er mest fornøyd med er utstillingen vi hadde om Norge på t-banen i Seoul.

Linn var en av de som hadde hovedansvaret for denne utstillingen, som etter hvert fikk mye oppmerksomhet. Da Linn fikk høre at NRK skulle sende Hurtigruten minutt for minutt, tenkte hun at dette var perfekt for deres utstilling. Dermed ble det direktesending fra Norges kystlinje i undergrunnen midt i Seoul. Reklamestuntet ble en umiddelbar suksess og Linn kunne rapportere til norske medier at folk begynte å følge med på skjermene allerede før sendingen startet.

En annen ting Linn husker spesielt godt var da hun ble spurt om å bli igjen i Seoul et halvt år til etter at praktikant tiden var over. ­– Jeg ble veldig glad over å høre at de hadde behov for meg, og at jobben jeg hadde gjort var viktig, forteller hun.

Gode råd

Kan du anbefale andre å søke seg til lignende stillinger i utlandet?

– Ja, det er helt klart, svarer hun kontant. – Men man må vite hva man går til, legger hun til. Det er ingen luksus tilværelse og det er hardt arbeid. Man får stipend å leve for, men det strekker bare akkurat til. Egentlig kan man si at det er gratis arbeidskraft vi tilbyr som praktikanter, til tross for at særlig mindre ambassader er helt avhengig av arbeidet vi gjør. Ellers må man også huske på at lønnen man får, ikke er nok til at man har rett på dagpenger når man kommer hjem til Norge. Likevel er det absolutt verdt det. Det er en uvurderlig arbeidserfaring, spesielt for en HF student kommer det godt med.

Veien videre

Kunne du tenke deg å søke deg til utlandet igjen, eller blir du værende i landet fra nå av?

– Jeg er veldig fristet til å jobbe mer i utlandet dersom anledningen byr seg. Det er veldig godt å være tilbake i Bergen, men jeg kjenner at jeg blir rastløs etter hvert. Drømmejobben akkurat nå er en jobb ved det nye litteraturhuset i Bergen. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe med noe som er relatert til utdanningen min, helst innen kunst og kultur. Det er noe jeg virkelig brenner for, avslutter Linn.

John Kristian Sanaker har vært professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen siden 1975 og har nylig blitt tildelt tittelen emeritus. Han ser frem til å flytte inn på kontoret han deler med fire andre emerituser, å rusle rundt i tøfler og prate med folk, men aller mest til å kunne dra til varmere strøk. Til tross for nåtidens behagelige tilværelse er det ikke lenge siden Sanaker var i full gang med å undervise ved OFNEC- senteret i Caen i Frankrike.

Må reise mer

Sanaker brenner for litteratur, samfunnskunnskap og selvfølgelig fransk med alt det måtte innebære. Etter flere lengre opphold i Frankrike og i Quebec er han fast bestemt på at uavhengig av om man skal lære seg et språk eller ikke, er det en unik opplevelse å bo i et annet land. Dette gjelder ikke bare forståelsen av andre kulturer, men også ens egen. Han mener at dersom man skal kunne reflektere over norske kvaliteter, hva som er positivt og hva som er negativt, må det skapes avstand.

– Når man bor i et annet land skapes det avstand og uten denne kritiske avstanden vil man ikke være i stand til å vurdere, hevder han.

Hans ideelle tilværelse ville vært å flytte på seg hele tiden og han ser bekymringsfylt på det faktum at under 20 % av HF- studentene drar på Erasmus-utveksling. Han anbefaler særlig språkstudenter å reise til målspråklandene. Som fransklærer for norske studenter i Frankrike har han på nært hold sett fordelene ved å leve så tett på den franske kulturen.

OFNEC

OFNEC er et fransk-norsk studiesenter i Caen i Basse-Normandie hvis hovedformål er å formidle kontakt begge veier. Samarbeidet mellom universitetet i Caen og universitetene i Oslo, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø ble opprettet i 1983 i kjølvannet av oljeselskapene ELF og TOTALs etablering i Norge. Det som startet på grunnlag av en gjensidig, økonomisk interesse ble etter hvert en kulturutveksling mellom de to nasjonene. I dag er rundt 100 norske studenter innom OFNEC i løpet av ett år, mens det fremdeles er relativt få franske studenter som drar til Norge.

– På OFNEC tilbys det både årskurs for lærere, tre-, fire-, og syvukers kurs for franskstudenter fra de ulike, norske universitetene, og hver høstfranskkurs for realister. Noen ganger har de som kommer hit ulike nivåer, men sjelden er det slik at det får konsekvenser for undervisningen, sier Sanaker.

Et allsidig studieopplegg

Sanaker var studieleder i Caen og hadde ansvar for det pedagogiske undervisningsopplegget, en stilling han også hadde fra 2000 til 2002. Han påpeker at det har blitt gjort små justeringer siden da, men at Caen-oppholdet har blitt mer forpliktende for studentene.

– Studentene er ikke på ferie. Man mottar ekstra stipend når man drar til Caen og når man får ”betaling”, da må man også jobbe, sier han alvorlig.

Sanaker ønsker, uten å ville skryte av seg selv, å fremheve at det kun er eksepsjonelt gode lærere som er ansatt ved OFNEC. Alle har tidligere erfaring med undervisning i fransk.

-Det er ingen grønnskollinger på OFNEC, sier han og ler hjertelig.

De norske studentene får intensivkurs i fransk fonetikk, grammatikk, kultur, politikk med mer. En må regne med å måtte tilbringe flere timer på skolen i Frankrike enn i Norge, men til gjengjeld arrangeres det forskjellige utflukter, blant annet til Mont St. Michel, Bayeux og Caen’s historiske museum.

– Vi hadde ekskursjoner til calvadosdestillerier (calvados= fransk eplebrennevin) tidligere, men disse har man av ulike grunner sluttet med, legger han til, med en mine som på ingen måte skjuler at han garantert har bevitnet mangt et overdrevent calvadosinntak.

Norske studenter har ansvar for egen integrering

Selv om OFNEC er en unik mulighet for norske studenter til å lære fransk, ligger senteret i en bygning for seg selv og skaper en avstand til det franske universitetsmiljøet. Sanaker innser at dette kan være et problem, men påpeker at de norske studentene likevel har nok av muligheter til å bli kjent med franske studenter, både på campus, i studentkantinene, i studentboligene og ute på byen.

Ikke frankofil

Selv om Sanaker ble ferdigutdannnet lektor i fransk samme år som Charles de Gaulle gikk av som president og siden da har fortsatt å pleie det franske språk, blir han brydd av at folk lærer seg fransk kun fordi de er frankofile.

– Man bør lære seg fransk for å få et tvisyn på Frankrike. Det vil si at man kan være glad i landet, men man har en plikt til å ha en kritisk distanse til det landet man studerer, sier Sanaker med en tone som gir ingen grunn til å tvile på at dette er noe han har en sterk formening om. Han lener seg frem for å få understreket sitt poeng. – Dersom man bare er frankofil ler andre av deg når du sier at du lærer fransk fordi du elsker fransk vin, ost, musikk, litteratur, natur osv.

Kombinerte studier en fordel

– Med god språkutdannelse kan man dra nytte av språket i all yrkessammenheng og nettopp derfor er det viktig å dra på utveksling, hevder Sanaker.

Men han påpeker at det er fornuftig å kombinere fransk med substansfag som historie, antropologi eller SV-fag. Det vil si fag som peker i retning samfunnskunnskap. Dette fordi det har skjedd en enorm utvikling fra 1960-tallet til nå når det gjelder etterspørselen etter fransklærere. For 50 år siden ble omtrent 90 % av alle de som studerte fransk enten lærere eller lektorer. Det var et særlig stort behov for språklektorer. I dag har behovet blitt betydelig mindre slik at under 50 % av de som studerer fransk ender opp med å undervise. Fransk er viktig, men gir større utbytte i kombinasjon med andre fagfelt.

Mimring tilbake

Sanaker har etter lang tid i Frankrike flere morsomme historier om nordmenn i møte med den franske kulturen. En av dem omhandler ham selv og en hissig dame på trikken som ikke ville gi ham billett før han hadde sagt ”bonjour”.

– Slike sider ved kulturen kan man ikke lese seg til, humrer han, mens han rekonstruerer hendelsen.

Humringen går over til latter da han forteller om en episode med noen lettkledde, norske studiner som lå og solte seg på campus en vakker maidag.

– Jeg fikk en fortvilet telefon fra en lærer som ikke klarte å få styr på de mannlige studentene som hadde oppdaget jentene. ”Vær så snill å be de om å kle på seg” tagg hun, ler Sanaker mens han etterligner guttene som hang med hodet ut av vinduet, helt oppslukt av det som foregikk på plenen.

Lykkelig emeritusseladd

Selv om Sanaker nå er pensjonist har han ingen planer om å vie resten av sitt liv til bingo og lange ettermiddagslurer.

– Jeg er en lykkelig emeritusseladd og skal bruke denne tiden på å bli et mer opplyst menneske, avslutter han.

 

«For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer.»

Søren Kirkegaard

 

 

 

Solveig Moldrheim er undervisningsleder i Raftostiftelsen. Hennes jobb er å formidle hva menneskerettigheter er til norske ungdommer, studenter og lærere.

Jeg møter henne i den koselige «stuen» på Raftohuset, der Aung San Suu Kyi, som mottok Raftoprisen i 1990, titter ned på oss fra veggen. I kjelleren er allerede en skoleklasse på plass for dagens «annerledes skoledag».

– For at norsk ungdom skal forstå hva menneskerettigheter er, må man begynne der de er. Man må bruke de referanserammene som du vet at de har.

Solveigs ambisjon er at elevene skal oppdage sin egen verdighet i andre. Hun viser til Kirkegaards kjente utsagn, som sier at for å kunne hjelpe andre, må man forstå dem. Solveig påpeker at for å kunne forstå hvordan andre mennesker har det, må man gjenkjenne ting i seg selv. Undervisningen må knyttes til elevenes egne referanserammer.

Norske ungdommer har for eksempel mye kunnskap om situasjonen i Norge under andre verdenskrig. I dagens undervisning lærer elevene om bombingen av Laksevåg i 1944. Ved å lære om hvordan en slik tragedie rysta Bergen, kan de lettere sette seg inn i menneskers liv under krigen i Kongo.

Det er Solveigs oppgave å sette sammen «undervisningspakkene», der hun bestemmer hvordan undervisningen skal legges opp.

– Det er utrolig gøy å drive undervisning. Man får være foran, bak og over undervisningen. Gjennom deltakelse i nasjonale nettverk for undervisning i holdningsskapende arbeid, får jeg også muligheten til å være med å utvikle feltet.

 

«En annerledes skoledag»

Raftostiftelsen jobber til daglig med å formidle menneskerettigheter og å støtte opp om de i verden som vier livet sitt til å sikre menneskers rettigheter. Organisasjonen er mest kjent for Raftoprisen, som deles ut hvert år til mennesker som har utmerket seg i sitt arbeid for demokrati og menneskeretter.

I «Rettighetstanken» på Raftohuset i Bergen kommer skoleklasser fra ungdomsskolen og videregående skole for å lære om menneskerettigheter. Her lærer de om temaer som etnisk og religiøs diskriminering, ytringsfrihet, krig og konsentrasjonsleirer, gjennom dialog, filmer og oppgaver. Men viktigst er at de blir oppmuntra til å tenke selv. En skulle tro at det ikke er så lett å undervise elever, men Solveig har gode erfaringer:

– Elevene følger godt med i undervisningen. Dersom de får gode spørsmål, kan de reflektere på et høyt nivå.

 

Endrer holdninger hos ungdom

Solveig er utdanna historiker, og har også studert utviklingsstudier og sammenlignende politikk. Hun har tidligere jobba med undervisning på folkehøyskole, som lærervikar, i barnevernet og i Redd Barna, før hun fikk stillinga i Raftostiftelsen. Engasjementet som driver henne i jobben ble tent for mange år siden.

I tillegg til engasjement, er det nysgjerrighet som driver Solveig. Hun hevder at hun ikke er utlært, og vil utforske mer. Spesielt brenner hun for holdningsskapende arbeid. Undervisningen har også som mål å påvirke holdninger.

– Det er så utrolig spennende med hvordan holdninger dannes og hvordan de endres. Enda viktigere enn å formidle kunnskaper, er det å komme inn i magen på folk, å nå den emosjonelle intelligensen. Holdninger endres ved å bruke både logos og patos [red. anm. fornuft og følelser].

 

Doktorgradsstipendiat Sveinung Fjær er ansatt ved Nasjonalt kompetansesenter for multippel sklerose (MS). Han arbeider med å utvikle et nytt verktøy som kan gi ny informasjon i diagnostikk og behandling av MS.

Nasjonalt kompetansesenter hvor Sveinung er ansatt hører til under nevrologisk avdeling på Haukeland. Senteret er ledende innen deler av MS-forskningen internasjonalt, og har et sterkt fagmiljø. Forskningen har skutt ekstra fart etter at de mottok en pengegave på 16 millioner kroner fra Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen i 2010. Hvem jobber her, og hva driver dere med?

– Her jobber leger, MS-sykepleiere, forskere og andre doktorgradsstipendiater, for eksempel med nasjonale retningslinjer for helsepersonell som har pasienter med MS. Selv jobber jeg med et nytt MR-verktøy som kan gi oss ny informasjon om deler av hjernen vi per i dag ikke har teknologien for.

Multippel sklerose er en kronisk og uhelbredelig sykdom som blant annet angriper myelinet, et isolasjonslag som ligger rundt nervetrådene i hjernen og ryggmargen. Sykdommen kan gi ulike grader av uførhet. Hvordan fungerer dagens teknologi for diagnostisering og sykdomsprogresjon?

– Med dagens metoder kan vi med hjelp av MR-maskinen se hvite lesjoner på hjernen som man vet er på grunn av tap av myelin, men det er som ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom antall lesjoner og sykdomsprogresjon hos pasienten, sier doktorgradsstipendiaten.

Doktorgraden han arbeider med heter «Utvikling og validering av vwMTR som en indikator på re-/demyelinisering validert i dyremodeller for multippel sklerose». På allment betyr det at han utvikler og tester teknologi som skal kunne vise endring i konsentrasjon av myelin i hjernen over tid. Hvordan går du frem for å utvikle dette nye verktøyet?

– Jeg fjerner myelin fra musehjerner for å sjekke hvordan MR-maskinen fanger opp endringene. Jeg har også arbeidet med testpasienter og sammenliknet resultatene med andre mål vi har for sykdomsprogresjon. Fordelen med musehjerner er at jeg kan partere dem etterpå og måle om konsentrasjonen av myelin stemmer overens med det maskinen oppfatter.

Det går ikke alltid smertefritt å være først ute med et nytt verktøy. Sveinung kan fortelle at i noen perioder går store deler av tiden med til å ta fart og dunke hodet i veggen i frustrasjon.
– Man skulle jo ønske at man kunne kjøre MR-maskinen, og at det kom ut vakre tall som gir mening, men det gjør det altså ikke alltid, sier han.

Hvilken betydning kan den nye metoden ha for MS-pasienter og behandlere?

– Informasjonen denne teknologien kan gi oss en bedre sykdomsforståelse, og kan vise hvor god effekt pasienten har av behandlingen de får. Men metoden kan også være nyttig for å oppdage myelinendringer ved andre sykdommer, som for eksempel schizofreni.

I dag er det rundt 7000-8000 nordmenn som lever med MS. Sykdommen kan ikke kureres, bare bremses ned og lindres. Derfor er forskningen kompetansesenteret og andre institusjoner gjør på området svært viktig for at dagens og fremtidige MS-pasienter skal få best mulig behandling*.

*Kilde: MS-forbundet.

Jeg tok en prat med en masterstudent på Sosiologi om selve oppgaveprosessen og forskningen. Bergenseren Katrine på 25 år studerer sosiologi på Universitetet i Bergen. Hun er nå i gang med skriveprosessen på masteroppgaven sin. Hun forteller at hun egentlig ville ta et halvt år fri før hun startet på masteren, sånn ble det allikevel ikke. Gode resultater i løpet av bachelorprogrammet ga henne den motivasjonen hun trengte til og bare hoppe i det.

– Jeg skulle jo ta master på et eller annet tidspunkt allikevel, så når motivasjonen var på plass ga jeg bare gass.

Som masteroppgave har hun valgt temaet interetnisk samhandling mellom barn.

– Jeg er veldig interessert i dette med innvandring. I oppgaven skriver jeg altså om samhandling mellom barn med etnisk minoritetsbakgrunn og etnisk norske barn på skolen.

Hvor langt i prosessen er du?

– Jeg har hatt 2 måneder med empiriinnsamling og analyse. Etter det begynte jeg å skrive. Nå har jeg holdt på i 1 år og 2 måneder.

Hvordan gikk du frem for å skaffe datamateriale du skulle bruke?

Hun forteller at hun observerte skolebarn i 2 måneder. Før jeg rekker å stille neste spørsmål om hun støtte på noen utfordringer svarer hun på dette.

– Jeg var usikker på hvilken rolle jeg skulle innta i feltet, altså på skolen. Noen av elevene så på meg som lærer eller assistent, mens andre bare kalte meg «studenten». Jeg følte også at jeg måtte bistå lærerne ettersom de hadde vært så snille og sluppet meg til. På den positive siden kom jeg inn som en fremmed, noe som gjorde det enkelt for lærere og elever og betro seg til meg. Min oppgave som forsker er jo å være objektiv.

Møtte du på noen andre utfordringer i prosessen?

I tillegg til de på feltet forteller hun også om at det å forene teori og empiri viste seg som en utfordring.

-Vi skulle velge mellom flere teorier, og knytte de opp mot vår empiri. Jeg valgte et par teorier, men merker innimellom at jeg gjerne skulle hatt med litt fra andre teorier også. Jeg føler de teoriene jeg valgte belyser empirien min, men når en legger et perspektiv på det utelukker en samtidig andre. Dette valget var vanskelig, men jeg blir nok fornøyd med sluttresultatet.

Avsluttende lurer jeg på om hun er fornøyd med valg av oppgave, og om hun ser det som relevant for videre arbeid.

– Både òg. Jeg sitter midt oppi det, men blir nok fornøyd med resultatet når jeg får det litt på avstand.

Hun avslutter med å fortelle om at dette med integrering og innvandring er noe hun brenner for. Hun hadde også bacheloroppgave med samme tema, og satser på en jobbkarriere innenfor dette fagfeltet.

Jeg takker for praten, og ønsker henne masse lykke til videre!