Praktisk informasjonsarbeid

       Øving gjer mester (foto: Marte Jørgensen)

Ein må fram. Og helst skal ein komme fram raskt. Jobben som ambulansearbeidar byr på mange utfordringar, men for Alf Magne Svarstad er dette meir enn ein jobb. Det er 10-års jubileum i år. 10 år sidan første gong han satt sine egne bein i ein ambulanse. Utrygge, men likevel spente steg. Dette var ikkje ei impulshandling, lenge hadde han visst at dette var den rette jobben for han. 

For Alf Magne er det viktig å opplyse andre om kor lite som skal til for å hjelpe. Kvart år er han innom heimbygda Bremanger for å drive opplæring innan hjerte- og lungeredning for skuleelevar.  Dette er eit arbeid han set stor pris på, og noko Noregs befolkning skulle repetert minst ein gong i året, syns Alf Magne.

– Hjerte og lungeredning er ei lita hjelp som kan hjelpe mykje, og i realiteten vere forskjellen mellom liv og død. Ein eller annan gong vil alle havne i ein situasjon der det kan måtte stå om liv, enten ein er førstemann til ei alvorleg bilulukke eller nokon på arbeidsplassen din plutseleg fell om.

Ofte opplever han å komme til ein pasient der personen som driv med hjerte og lungeredning stoppar opp med ein gong blålyset frå ambulansen er og sjå. Dette er ei feiloppfatning Alf Magne gjerne vil komme til livs med. Utførar ein førstehjelp skal ein fortsette med dette heilt fram til ambulansepersonellet seier noko anna, fortel Alf Magne. Nok ein gong siktar han til det korte skiljet mellom liv og død. Den erfarne ambulansesjåføren skulle gjerne sett at førstehjelpskurs var obligatorisk på alle arbeidsplassar og innanfor ulike delar av frivillig arbeid. Han forstår at folk kan føle seg usikre på korleis førstehjelp skal utførast, og dermed ikkje vågar å ta denne hjelpa i bruk. Men øving gjer meister, og eit par brekne ribbebein på pasienten er tross alt betre enn eit dødsfall.

Eit skjerpa hovud

Vegen frå glede til sorg er minimal. Dette er noko ein må lære seg å leve med, seier han. Nokre gonger må likevel følelsar komme fram og bearbeidast. Då er det godt å kunne snakke med kollegaer om kva ein har opplevd.

– Livet er veldig kjært. Du kan oppleve ein persons siste lungedrag, eller skrikinga til eit nyfødt born. Alt kan skje. Denne jobben gav meg eit nytt perspektiv på livet.

Under ein kvar utrykking skal hodet til ambulansearbeidaren vere skjerpa. I ein arbeidskvardag der ein møter akutte sjuke eller skadde menneskjer, har ein ikkje rom for tankar som plagar ein. Jobben er altoppslukande, og når ein først har fri er det viktig å koble skikkeleg av, meiner Alf Magne. Ein ambulansearbeidar gjev både akutt og livreddande behandling, samtidig som ein også sørgjer for transport til og frå behandlingsstader. Krevjande er det, men nok ein gong presiserer han at fokuseringa må vere på plass. Til spørsmålet om alle passar som ambulansearbeidar, kjem det resolutt eit nei frå Alf Magne. Ein må ha ei forståing for medmenneskjer, eit genuint ynskje om å hjelpe og evna til å fokusere når det stormar som verst.

Smale vegar

Alf Magne er ambulansearbeidar i ei lita bygd på Vestlandet med grovt rekna rundt 2000 innbyggarar. Dårleg vær og smale vegar er kvardagsleg og byr ofte på utfordringar. Hjelpa skal fram, om det så skulle vere sol eller orkan ute. Likevel kunne han ikkje tenkt seg å jobba i større byar.

– Etter ein praksisperiode i Bergen var eg fast bestemt på å vende tilbake til utkanten. Følar sjølv det er vanskeleg å sette fingeren på akkurat kvifor. Det er sjølvsagt negative sider ved å vere ein ambulansearbeidar ute i distrikta. Dårlege vegar og knapt med tid er to ting som ikkje samsvarar med kvarandre, og ofte må det risikovurderingar til. Det er også ein lengre veg fram til behandlingsstadane her i utkantane, men likevel er det altså her ute på bygda eg trivst med å jobbe.

Ei trygg hand å halde i

Mange blir roligare dersom dei har ei trygg hand å halde i, seier han. Alf Magne er eit velkjend andlete blant bygdas befolkning. Ein gong fekk også alarmsentralen oppleve dette då det skjedde ei ulykke med naboen til Alf Magne. Denne naboen kutta seg djupt i handa, og mora til naboen såg ikkje anna råd enn å ringe til 113. Det einaste denne mora klarte å få fram på telefonen var at alarmsentralen måtte sende Alf Magne og ambulansen, før ho etterkvart la på utan vidare informasjon.

– Eg lo litt av denne hendinga, men den som i etterkant lo mest, var innringaren sjølv. Dette er sånne ting ein lett kan oppleve dersom panikken tek overhand. Men det skal seiast eg til slutt kom med ambulansen, så det meste kan løysast av alarmsentralen.

Det er også tunge sider ved å vere eit velkjend andlet i bygda. Ein kjenner også dei fleste sjølv, seier han. Om det så måtte vere å hente si eiga bestemor eller oppleve ein nær svinne henn før ein når fram til behandlingsstaden. Tunge tak er det mange av i denne jobben, men ein annan jobb enn nettopp ambulansearbeidar er for Alf Magne uaktuelt. For han er gleda ved å hjelpe større enn noko anna.

Min gode venninne Berit Botnen vil våren 2012 ha avsluttet sin utdanning innen sykepleie. Berit har, så lenge jeg har kjent henne, jobbet som vikar innen helsevesenet. Gjennom sin utdannelse har hun vært utplassert ved de fleste ulike helseinstitusjoner, fra sykehus, hjemmepleie, psykriatri og hun har til og med fått være med på en fødsel. I helsevesenet er du alltid stilt ovenfor ulike dilemma, ofte etiske. Dette intervjuet vil fokusere på hvordan en sykepleier kommuniserer budskap til pasient og medarbeidere og hvordan de i løpet av utdannelsen lærer denne kommunikasjonen. 

Først litt informasjon om intervjuobjektet. Berit sier at for henne var det aldri noe annet alternativ, hun har alltid visst at hun kom til å jobbe i helsevesenet. Det var hun aldri i tvil om. Hun fremhever det å være glad i mennesker og det å være flink til å samarbeide som noe av det viktigeste i sykepleierfaget. Kvaliteter hun mener å inneha. Som Berit sin venninne vet jeg at hun brenner for yrket og helsesektoren.

Som en utenforstående ser jeg det som et av de mest naturlige spørsmålene å stille: hvordan sykepleiere meddeler dårlige nyheter? 

Det avhenger av situasjonen sier Berit. Det er to ulike ting å meddele dårlige nyheter på et sykehus versus et sykehjem. Som oftest er det legen som meddeler nyhetene, mens sykepleieren ofte er den personen som står igjen og forklare på nytt det legen sa sier hun. Det er viktig at informasjonen kommer flere ganger slik at vi er sikre på at pasienten har forstått hva han er meddelt. Som sykepleiere tilbyr vi oss selvsagt å snakke med pårørende, men dette er noe pasienten må bestemme da dette blir underlagt taushetsplikten, sier Berit. Dette slikt som pårørende ofte ikke tenker på.

Videre spør jeg Berit hva hun og hennes medstudenter og kollegaer synes er utfordrende med å kommunisere i sykepleieryrket?

Det viktigeste for Berit er å tilpasse innholdet, å komme med fagsjargong har lite for seg når du snakker med en pårørende. Videre er det selvfølgelig en utfordring å vite hva du kan og ikke kan si. Det er viktig å avklare på forhånd med pasienten hva du kan si og ikke, uansett så har du som sykepleier taushetsplikt, så det å kommunisere  noe som helst kan være utfordrende.

Når jeg spør om hvordan de kommuniserer på en vanlig arbeidsdag viser det seg at svaret blir betydelig mye lenger enn det jeg tenkte.

Dette viser at kommunikasjon er mye viktigere enn en selv kan tenke seg til, når en ikke har noen erfaring innen helsesektoren. Berit forteller om hvordan en vanlig arbeidsdag kan være: Visst du begynner med tidligvakt mottar du rapport av nattevakt, denne rapporten bringer du så videre til de som kommer på formiddag og ettermiddagsvakter. Etter at du har fått rapport deles de som er på jobb i grupper, avhengig av arbeidsstedets størrelse. For eksempel to grupper, med 2-4 på hver gruppe, der det er en sykepleier på hver gruppe, som leder gruppen. Gruppene setter seg ned hver for seg og går igjennom sin pasientgruppe og ser på hva den enkelte pasient skal den dagen.

Etter at en har delt ut medisin og spist frokost har gruppene frokostmøte der de for eksempel informerer om ting de har observert så langt. Videre på dagen har en gjerne møter med leger, overleger, psykologer og andre som er innvolverte med de ulike pasientene, der en går igjennom planer og tanker rundt pasienten, før en går på legevisitt. Under disse møtene kan sykepleieren for eksempel arguementere hvorfor en pasient skal skrives ut eller ikke. Under legevisitten blir ofte sykepleieren stående igjen med pasienten for å forklare nærmere det legen og de andre fagpersonale har sagt. Når dette er gjort informerer sykepleier de andre på sin gruppe om hva som skal skje nå. En kan altså se at kommunikasjon og å formidle er viktig gjennom hele arbeidsdagen, dette henger nok nært sammen med at når en jobber med mennesker er det lite rom for feil.

Mitt avsluttende spørsmål er hvordan sykepleiestudenter lærer å håndtere kommunikasjonsutfordringene på arbeidsplassen, både med pasienter, pårørende og kollegaer?

Det som viser seg er at de ikke har et eget kommunikasjonsfag. Etikk og sosiologi er de fagene som mest nærmer seg det å kommunisere med folk, sier Berit. I etikk lærer de normer og regler for hvordan de skal behandle medmennesker. I tillegg har de mange caseoppgaver der de for eksempel må sette opp et lite skuespill og på den måten jobber med kommunikasjon. Berit peker på at 50% av studiet er praksis og det er der du virkelig lærer å kommunisere, en bok kan kanskje definere begreper, men det er i arbeidslivet du virkelig lærer. I løpet av utdannelsen skal du være innenfor de fleste arbeidssteder du finner sykepleier, slik at studentene alltid kommer over nye situasjoner.

Mitt intervju med Berit er nå over, jeg sitter igjen med mange tanker. Det har aldri gått opp for meg hvor mye informasjon en sykepleier må vite til en hver tid og hvor viktig det er å formidle dette videre. Det må være utfordrende å vite hva en skal gjøre med all denne informasjonen til en hver tid. Men Berit virker å være klar for å tre inn i sykepleierrollen når hun er ferdig utdannet om noen måneder. Hun har allerede blitt tilbudt sommerjobb og regner med å få fast jobb når hun har fått sin autorisasjon.

Som 5-åring kom Ann-Kristin Molde flyttende fra Oslo til Bergen. Nå, snart 30 år senere, skriver hun doktoravhandling om barn med østlandsdialekt som har flyttet til Bergen, men som, i likhet med henne selv, har beholdt østlandsdialekten.

Hvem er Ann-Kristin Molde?

”Jeg er en akademiker. Jeg er veldig engasjert, nesten uansett hva det gjelder. Jeg er analytisk og liker å se nye mønstre og sammenhenger i ting som andre kanskje ikke ser. Jeg har generelt en veldig analytisk tilnærming til livet og utforsker det helst innenfra. Det gjelder for øvrig både mitt eget, mine venners og andres liv.”

Hva går doktorgradsprosjektet ditt ut på?

”Jeg studerer utflyttede østlandsbarn i Bergen. Eller for å være mer korrekt, barn med østlandsdialekt som har flyttet hit. Jeg ønsket å se på om de i større grad har holdt på dialekten sin etter at de flyttet hit enn barn med andre dialekter, og i så fall hvorfor?”

Ann-Kristin har intervjuet 24 elever på videregående, som kom til Bergen i alderen 3 til 12 år. Alle ble født i 1992 og kom flyttende på 90-tallet. Ti av disse hadde flyttet til Bergen med andre dialekter enn østlandsdialekt, og samtlige hadde lagt om til Bergensk eller hadde fått en blandingsdialekt. Blant de 14 som hadde snakket østlandsk, hadde derimot halvparten beholdt dialekten. Hun har også benyttet dybdeintervjuer og gruppeintervjuer for å belyse saken fra flere sider.

Hvorfor beholder egentlig østlendingene dialekten mer enn andre?

”Østlandsk har jo helt klart en viktig posisjon i Norge, men dette er ikke nok til alene å forklare hvorfor østlandssnakkende barn velger ikke å legge om. Heller ikke at bergensdialekten er for vanskelig å lære. En stor andel av folk som flytter generelt har jo østlandsdialekt og det er ganske vanlig. Det ser heller ikke ut til at man blir så mye direkte mobbet for østlandsdialekten når man kommer flyttende, i alle fall ikke sammenlignet med andre dialekter. ”

Hvilke reaksjoner får du på prosjektet ditt?

”Det er veldig lett å engasjere folk med dette prosjektet. Det er lett forståelig og alle kjenner noen som er i denne situasjonen. Derfor kommer det tett på alle. Jeg var faktisk på date med en som hadde to utflyttede østlandsbarn som hadde beholdt dialekten, så det var ganske artig.”

Hva er fordelene og ulempene med å være en person med ”feil dialekt”?

”Fordelen er at du kan være ”turist i egen by” og stille så mange dumme spørsmål du vil uten at noen skjønner at du egentlig er lokal. Når det gjelder ulemper har alle jeg har intervjuet svart at det verste er at man på en måte ikke passer inn. Det kan være ubehagelig å være en som ikke passer inn i folks automatiske kategorisering. I vår kultur er vi opptatt av å plassere folk geografisk, og av koblingen mellom dialekt og geografi. En typisk bergenser skal snakke bergensk. Så selv om man har bodd i Bergen i 20 år blir man ikke akseptert som bergenser fordi man snakker feil dialekt. Andre ser på deg som østlending, mens du føler deg litt som begge deler. Man får stadig spørsmålet ”hvor kommer du egentlig fra?”.”

Hvorfor er dette problematisk?

”Hjemsted og dialekt er en viktig del av identiteten vår. Når dette ikke helt stemmer overens kommer man litt skjevt ut. Det er både korttidskonsekvenser og langtidskonsekvenser. Det kan virke som det går greit i begynnelsen. Det ser ut til at utflyttede østlandsbarn blir mer akseptert for dialekten og mindre pushet vekk fra den enn barn med andre dialekter. Etter hvert begynner likevel alle spørsmålene å melde seg, og man føler seg annerledes. Jeg syns vi holder for mye på den automatiske koblingen mellom dialekt og geografi. Man må øve seg på å av-automatisere den automatiske kategoriseringen av folk. Forskningen burde også si mer om dette og skrive om det i lærebøkene. Jeg har selv savnet kvantitativ forskning på flyttebarn. Personlig har jeg også savnet kunnskap om dette temaet, helt siden jeg var liten. Forskerne har rett og slemt glemt å si i fra om dette fenomenet.

I fjor gjorde du suksess i Forsker Grand Prix her i Bergen. Fortell om det.

”Det var første gang FGP ble arrangert her i byen og jeg konkurrerte med ni andre stipendiater i forskningsformidling. Jeg ble hovedsakelig med fordi jeg var nysgjerrig og syntes det var et morsomt konsept. Jeg var opptatt av at HF skulle være representert i konkurransen. Det var gøy, og så vant jeg jo! Jeg ble på en måte kjendis over natten og en stund var det litt slitsomt. I etterkant har jeg blitt veldig interessert og inspirert til å tenke mer på formidling av forskning. Det har en nytteeffekt å spre kunnskap, og spesielt humanistisk forskning burde mer frem i lyset. Jeg vil gjerne prøve mer av dette og ser mange muligheter jeg ikke har sett før. Jeg håper jeg orker å ta en formidlingsrunde etter at jeg har levert doktorgraden min.”

Hva skal du gjøre når du blir stor?

”Jeg må i alle fall komme meg vekk litt. Jeg drømmer om å dra på norgesturne og besøke slekt og venner. Det har det ikke blitt så mye tid til i det siste. Etter det vet jeg ikke, men jeg har mange ideer. Jeg vil gjerne fortsette å spre humanistisk forskning. Ellers har jeg jobbet som språkkonsulent tidligere og vil gjerne gjøre mer av det. Det er enklere å fikse andres tekster enn sine egne, egentlig. Jeg liker også å undervise, det er mer sosialt. Også tenker jeg selvfølgelig på å gjøre noe mer kreativt, som å skrive en roman. Det kan jo også kombineres med akademisk arbeid.”

Lykke til videre på veien mot ferdig doktorgrad!

”Takk skal du ha. Jeg har faktisk egentlig mediepause nå. Jeg sa nei til Schrödingers katt på NRK for litt siden, men Praktisk informasjonsarbeid kunne jeg liksom ikke si nei til.”

Jeg har tatt en prat med Harald Ulland, førsteamanuensis ved Institutt for Fremmedspråk, for å finne litt mer ut om hans etterhvert lange karriere som underviser i franskfaget.

Mamma var skeptisk, men jeg… jeg trumfet det gjennom. Det var nok en slags eventyrlyst som drev meg, sier Harald. Jeg har nettopp spurt ham om hvorfor det var franskfaget han bestemte seg for å vie livet sitt til. Han forteller om en plakat som hang i aulaen på gymnaset. «Vil du gå på skole i Frankrike?» sto det på den. Etter flere intervjurunder ved Utenriksdepartementet i Oslo, fikk Harald beskjed om at han var blitt valgt ut, sammen med en gruppe andre gutter, til å gå tre år på gymnas i Rouen i Nord-Frankrike. I begynnelsen var hjemlengselen stor, men han trivdes godt etterhvert.

Etter tre år skulle han uteksamineres. Måneden er mai, og året er 1968. Det er en av de mest turbulente periodene i Frankrikes nyere historie, med studentopprør som utvikler seg til langvarig generalstreik. Etter en periode med usikkerhet og venting får Harald og klassekameratene reise til Paris for å ta provisorisk eksamen. I en stor gymsal sitter eksaminatorene, og guttene får beskjed om å gå fra bord til bord. Etter et par timer er muntligeksamen i alle fag gjennomført, og Harald kan reise hjem igjen til Norge.

Det var der interessen startet, forklarer han. Etter forberedende Latin i Stavanger reiser han til Bergen. Her tar han først mellomfag, og så hovedfag i Fransk. Han tar også mellomfag i Lingvistikk og i Engelsk, noe han betegner som «veldig greit». Etter diverse strøjobber og prosjekter, blir han i 1986 stipendiat ved UiB. Han får så vikariatstilling, og i 1992 blir han førsteamanuensis.

Jeg hadde 25-års jubileum i fjor. Da fikk jeg den tradisjonelle uglefiguren fra Universitetsledelsen, forteller han. Han innser at han ikke vet hvor den har blitt av, men finner den etter litt leting, under en bunke med papirer. Det som har preget Haralds etterhvert lange karriere kanskje mer enn noe annet, er hans engasjement for instituttets og fagets drift, gjennom ulike verv. Dette har gitt ham mindre tid til forskning, men når jeg spør om han hadde gjort det samme igjen, nikker han bekreftende. I motsetning til det han beskriver som ensomme og litt egoistiske forskere, som holder på med sine egne små ting, mener Harald at han, gjennom sine verv, har fått utvidet sin horisont, og opplevd mye positiv, menneskelig kontakt.

Da studieprogrammene ble opprettet, som følge av den såkalte Kvalitetsreformen, ble Harald leder for programmet Språk og Informasjon. I denne sammenheng tok han og en gruppe andre initiativ til å opprette faget Praktisk Informasjonsarbeid, hvis utvikling han er godt fornøyd med. Blant andre spennende oppgaver trekker han frem sin stilling fra 2007 til 2011 som undervisningsleder ved det da nyopprettede Institutt for Fremmedspråk. Her fikk han mulighet til å bli kjent med de andre språkfagene. Han fikk mange, nye samarbeidspartnere, og lærte for eksempel om arabisk og «andre, eksotiske ting».

Litt forskning har det likevel blitt tid til. Blant annet har han vært med på å utvikle GlossaNet, en søkemotor som lar deg foreta grammatiske søk i nettaviser på ulike språk. Han har startet en forskergruppe i Kontrastiv leksikologi, og veileder for tiden en doktorgradsstipendiat som skriver oppgave innenfor det samme feltet.

Som ansatt i over 25 år, har Harald opplevd store forandringer ved UiB, og da særlig på Fransk. Blant annet har han fått oppleve den store nedgangen i språkstudenter som det snakkes så mye om. Tysk og Fransk er nok de språkfagene som har lidd de største tapene, noe som blant annet har gitt utslag i færre stillinger. Likevel er Harald positiv, og trekker frem årets masterkull, bestående av hele 7 studenter, som et steg i riktig retning.

Godt spørsmål, sier han mens han ler. Det er svaret jeg får da jeg spør ham om hvor mange år han har igjen i jobben. Han forteller at det vanligste er å gå av ved fylte 67, men at mange blir til de er 70. Selv har han ingen planer om å bli værende så lenge. Som pensjonist kunne han godt tenke seg å flytte til Sør-Frankrike. Men så er det jo familie og barnebarn og det ene og det andre å ta hensyn til. Så vi får nå se på det.

Det skjer mykje spennande på lesesalen for nordisk-studentar i 4. etasje på HF-bygget. Her flikkar nokre med dialektprøvar, andre føretek ny-lesingar av Tarjei Vesaas eller Nordahl Grieg. Nokre sit med sosiolingvistiske analysar, andre les essays eller poesi. Det samanliknast, vurderast og analyserast. Nokre undersøker stortingsmeldingar for norskfaget, medan andre studerer gamle norrøne tekstar. Her er mykje snadder for den som er glad i språk og litteratur. Mitt oppdrag er å skrive om kva ein nordist eigentleg held på med, og målet er å komme i kontakt med ein av desse flittige maurane.

I sofakroken utanfor lesesalen hukar eg tak i ein av dei. Ho heiter Marte Rastad, og rykta på huset seier at ho er nordiststudentane sin fremste ekspert på Hans E. Kinck (1865 – 1926). Vitalismen (red: filosofisk/litterær teori som fokuserer på livskrafta i menneske, framfor fysikalske og kjemiske element) tyt visstnok ut frå sidene hjå både Kinck og Rastad, og eg har høyrt noko prat om ei slags fele, men kva er det Rastad som er på sitt siste semester på masterprogrammet i nordisk språk og litteratur eigentleg held på med?

–          Du har valt tekstar av Hans E. Kinck som utgangspunkt for masteroppgåva di, Marte.  Kan du fortelje litt om han? Kva er det for ein kar?

–          Kinck er kanskje den største av Norge sine novelleforfattarar. Han har skrive drama og romanar, men det er heilt klart med novellene sine han utmerkar seg. Han kan òg seiast å vere den som introduserte den moderne novellesjangeren i Norge. Han braut ut av ein slags gammal novelletradisjon og gjekk over i noko nytt, over i noko moderne.

–          Kva bestod dette skiftet i? Kva endra seg i novellesjangeren med Kinck?

–          Nei, det ein tydeleg kan sjå er ein overgang til ein mindre fast struktur i novellene. Forma vert friare, så å seie. Kort fortalt får ein ei novelleform som er meir opptatt av subjektet eller individet.  Medan ein på 1800-talet skreiv noveller som gjerne la fram ei samfunnsnorm, ein klår moral, eller eit plot sentrert kring ytre handling, byrja mellom anna Kinck seint på 1800-talet/tidleg 1900-talet å verte opptatt av å undersøke individet og dei psykiske særdraga ved det.

–          For dette hadde ein ikkje vore særleg opptatt av tidlegare?

 –          Nei. Fokuset på enkeltmennesket er noko av det nye i det litteraturen gjekk over i det moderne.

–          Eg lyt vere litt individfokusert sjølv. Kva står eigentleg den e-en i Hans E. Kinck for?

–          Du, den står for Ernst.

 –          Jaha. Er det meir å seie om det?

–          Nei, eigentleg ikkje. Eg kjem ikkje til å kalle opp barnet mitt etter Hans eller Ernst, liksom. Men kanskje etter ein karakter i novellene. Kanskje Torstein.

 –          Eit staut norsk namn. Men du, medan me er inne på namn. Eg høyrer du uttalar namnet som /Kjink/. Eg gjekk i villreie ganske lenge og kalla han /Kink/. Er det ein ærleg feil, tykkjer du?

–          Altså, det uttalast /Kjink/, det er det korrekte. Men det er fort å gå i den fella. Eg trur at når ungdommen i dag seier /Kink/ botnar det i frykt for pallatalisering. Det er det same når folk seier /Olav Kyrres gate/, i staden for /Olav Kjyrres gate/, som det jo eigentleg heiter.

–          Frykta for pallatalisering. Det lyder som noko Dagbladet kan tene store pengar på.

–          Ja. Hehe. Men det er altså ingen grunn til å frykte det i Kinck sitt tilfelle.

–          Melding oppfatta. Men, Marte, du skriv altså om Kinck sine noveller. Kan du seie noko meir om kva det er du undersøker i desse tekstane?

–        Eg vil fyrst og fremst setje fokus på Kinck som novelleforfattar. Slik eg ser det bør akademia hefte seg meir med han. Det eg har merka meg er at samstundes som Kinck er blant dei største, om ikkje den største, novelleforfattaren i Norge, er det besynderleg få som har arbeida med tekstane hans. Dei fleste akademiske arbeid på Kinck sine tekstar er skrivne før 1970-talet. Det faktum i seg sjølv gjer det viktig å foreta nye lesingar av tekstane hans, ikkje minst sidan ein dei siste 40-åra har fått mange nye måtar å lese tekst på. Vitalismen og vitalistisk teori som eg nyttar meg av er døme på teori som ikkje er vorte nytta på Kinck sine noveller tidlegare. På grunn av at vitalismen har det ein kan kalle ideologiske band til nazismen, har ein ikkje hatt tradisjon for å undersøkje tekstar vitalistisk før dei siste tiåra.

–          Ideologiske band til nazismen, det høyres jo ikkje veldig bra ut.

–          Det er sjølvsagt ikkje slik at vitalismen er nazistisk. Men problemet botnar i at nazistane tok tak i vitalismen og forsøkte å bruke den for å fremje sin eigen ideologi.

–          Men no er det altso «stovereint» å nytte seg av denne teorien og vitalismen som litterær retning att?

–          Ja, absolutt.

Marte fortel at medan tidlegare Kinck-forsking har tatt for seg fleire av dei emna som er typiske for vitalismeforskinga, har ingen så vidt ho veit knyta desse til vitalismen før. Ho meiner ein har oversett Kinck i vitalismeforskinga i Norge. Flaggermusvinger, Kinck si novellesamling frå 1895, som er teksten ho undersøker i masteroppgåva si, syner i fylgje Marte akkurat dette.

–          Vitalismen er ekstremt tydeleg i  desse tekstane til Kinck. Det er difor eg tek utgangspunkt i nettopp denne boka og undersøker vitalistiske perspektiv i den.

–          Kan du forklare litt nærmare kva du meiner med «vitalistiske perspektiv»?

–          Ja, fela er eit slikt påfallande tydeleg vitalistisk motiv hjå Kinck. Fleire av personane i novellene speler feler. Men det er og snakk om feler i samanhengar der menneske skildrar sitt forhold til naturen. Dei kan oppleve feletonar der ute.  Dei seier til dømes ting som at: «Det let ei fele i ville skogen». Her er det ikkje snakk om at det er ein som faktisk står og speler fele, det er noko som kjem innanfrå, eit bilete på ei livskraft eller livsangst i menneske. Felemotivet illustrerer det markante skiljet mellom natur og kultur. Med natur meinast då både den fysiske naturen, men og naturen inne i mennesket; drifter, seksuallyst, irrasjonelle og ukontrollerte handlingar. Dette er typisk vitalistisk. Fela er jo eit musikkinstrument, og måten ein speler på fela i novellene er i tråd med eit vitalistisk kunstideal.

–          Vilt og hemningslaust?

–          Ja, og improvisatorisk og ukontrollert.

Marte leverer masteroppgåva si i mai, men har so langt ikkje tenkt så mykje på kva ho vil gjere med materialet sitt etter det. Ho seier ho nett no kjenner seg litt nedgrave i stoffet og har endå ikkje fått reflektere så mykje over kva ho skal gjere etterpå.

–          Eg har veldig sansen for at ein kan gjere det ein skriv master om tilgjengeleg for folk. Det er jo over eit år med arbeid, og det er synd dersom det berre skal renne ut i ingenting og verte gløymt. Samtidig so vil ein jo gjennom å gjere ei slik oppgåve tilgjengeleg og relevant krevje ei veldig nedskjering i prosjektet, tenkjer eg. Eg trur nok eigentleg eg kjem til å klappe saman og seie takk for meg og gjere noko anna.

–          Men du skal leggje ut oppgåva di i den store kunnskapsbasen, BORA (Bergen Open Research Archive)?

 –          Me får sjå. Eller, jo, forresten eg skal det.

Då er det berre å fylgje med i BORA mot slutten av april: http://www.uw.uib.no/bora/

For meir lesestoff om vitalismen sjå Eirik Vassenden (Ein av dei i Norge som har arbeida mest med vitalismen) sin introduksjon her: http://www.uib.no/sevu/fp-dag/2009/materiell/VassendenNorsk_vitalisme.pdf

For meir informasjon om Hans E. Kinck: http://snl.no/.nbl_biografi/Hans_E_Kinck/utdypning

Vincent Oduor Mrimba kommer fra Kisumu, en landsby i Kenya. Han har bodd i Bergen i over 12 år og ble norsk statsborger i 2007. Jeg er interessert i å høre litt om hverdagen hans i Bergen.

Hva gjorde at du valgte å bosette deg i Norge?

-Da jeg spilte proff håndball i Kenya ble jeg headhuntet av noen norske håndballtrenere, og de anbefalte meg til Fyllingen håndballag i Bergen. Akkurat på denne tiden var det noen trenere fra Bahrain som også ville ha meg til å spille for dem. Jeg hadde ikke lyst til å flytte til et land med et så varmt klima, og jeg tenkte at det ville være vanskelig å lære arabisk. På denne tiden trodde jeg at engelsk var det offisielle språket i Norge, og at det dermed ville være lettere. Det virket også mer prestisjefullt å spille i Europa. Etter at jeg hadde prøvespilt for Fyllingen håndballag, ble jeg tilbudt plass på laget i eliteserien.

Tre år senere valgte Vincent å gå ned til 1.divisjon fordi at han ville begynne å studere ved UiB. Når holder han på å fullføre en master i «Sammenlignende politikk» ved SV-fakultetet.

Hva skriver du masteroppgave om?

-Jeg er godt i gang med å skrive oppgave om den kenyanske konstitusjonen, og hvordan den har styrket parlamentet.

Hvordan er det å studere på norsk?

-Utfordrende! Man må tenke på et annet språk. Under forelesninger må jeg fortsatt oversette til engelsk i hodet, selv om jeg kan flytende norsk.

Hva synes du om studieopplegget ved UiB?

-Jeg liker at det er selvstudium ved UiB. Friheten ved at man ikke trenger å være tilstede under forelesning. Det eneste som er dumt er at foreleserne ikke tar seg tid til å bli kjent med studentene under forelesningene. På en annen side får man mulighet til å bli litt bedre kjent med dem gjennom seminarene.

Når jeg spør Vincent om hvordan han opplever de norske medstudentene, svarer han at de jobber hardt og at de er seriøse rett før eksamen. Han legger til at de ellers fester mye.

Hva er det viktigste du har lært gjennom studiene?

-Den viktigste kunnskapen jeg har tilegnet meg er å skrive akademisk, analysere og sammenligne. Selvstendig arbeid er en stor del av læringsprosessen, i tillegg til å stille seg kritisk.

Har du tenkt til å ta en doktorgrad?

-Jeg hadde ikke hatt noe imot det, men det må jeg ta stilling til når jeg vet om jeg får gode nok karakterer til å søke.

Hvordan har du opplevd det å være utenlandsk ved UiB?

Alle studentene har vært veldig imøtekommende. Professorene har også alltid vært veldig nysgjerrige på meg. De tror at jeg må være veldig god for å ha kommet «så langt».

Jeg lurer på hva Vincent driver med ellers i hverdagen. I tillegg til å studere forteller han at han jobber ved siden av studiene.

-Jeg jobber heltid på en ungdomsskole der jeg underviser i engelsk, matte og samfunnsfag. I tillegg er jeg ungdoms- og idrettssekretær for «Felles innvandrerråd» i Hordaland. I noen helger jobber jeg også som støttekontakt for Bergen kommune.

Hva er drømmejobben din?

-Jeg har flere «drømmejobber». Først og fremt ønsker jeg å jobbe med barn, helst i utlandet, f.eks. gjennom «Redd barna». Jeg kan også se for meg en jobb som involverer flyktninger- og innvandrerbarn som kommer til Norge. Både Norad og UD er attraktive arbeidsplasser, der jeg kunne tenkt meg en diplomatstilling. I tillegg ønsker jeg å jobbe for en frivillig organisasjon.

Om 5år forteller Vincent at han ser for seg et liv enten i utlandet eller Norge med drømmejobben og en familie med to barn.

Alle vet den kommer, og de fleste frykter, den dagen de er ferdige å studere. Da venter en ny og annerledes hverdag ute i arbeidslivet, og det kan virke både skummelt og spennende for mange. Ingrid Gloppestad befinner seg i denne situasjonen etter endt førskoleutdanning til våren. Jeg ville finne ut litt om hva hun tenker rundt det, og hvordan hun går frem for å søke jobb.   

Til våren har Ingrid gått tre år på høyskolen for å bli førskolelærer med vekt på natur og friluft. Hun forteller om studiet med stor entusiasme og legger vekt på interessen for barn som hovedgrunnen til at hun valgte nettopp dette studiet.

–       Jeg har alltid vært veldig glad i barn! I tillegg ville jeg ha en utdanning der jeg kan jobbe hvor som helst, både i bygd og i by, siden jeg vet jeg kommer til å flytte tilbake der jeg kommer fra om ikke lenge. Førskolelærer så ut til å være en god vei for meg og gå, og det viste seg å stemme.

Den siste tiden har godt med til planlegging og skriving av bacheloroppgave der temaet er endringsarbeid i barnehagen.

–       Vi jobber nå i grupper på fem, og vi har valgt å fokusere på en barnehage som er mye inne og har dårlig uteplass. Oppgaven går ut på å utvikle personalet sine ferdigheter på ting som stormkjøkken, bål, tauknytting og lignende. Målet er å kunne inspirere og kvalitetssikre turdagene i barnehagen.

Hva sitter du igjen med etter oppgavearbeidet så langt?

–       Akkurat nå sitter jeg mest igjen med følelsen av at det er veldig utfordrende å samarbeide med så mange forskjellige typer mennesker. Det er ikke alltid enkelt å jobbe i team, man må kunne gi klare beskjeder og si ifra hvis noe ikke fungerer. Kommunikasjon mellom voksne er ikke alltid enkelt og greit! Men fra arbeidet i barnehagen sitter jeg igjen med gode opplevelser med barna. De er ikke alltid like positive til å bli dratt med ut på tur, men de klarer likevel å snu det til noe positivt i løpet av dagen. Man kan gjøre mye forskjellige sammen med barn, og det er viktig å passe på at det ikke blir de samme aktivitetene igjen og igjen.

Ingrid er altså ferdig med studiene sine til våren, og da er det på høy tid å begynne og tenke på å skaffe seg en jobb. Jeg er veldig nysgjerrig på denne prosessen, og spør hva hun tenker om saken.

–       Hjeeeeeelp. Det er som en ball av mange følelser; skummelt, spennende, jeg gleder meg, jeg gruer meg, er både sikker og usikker på om jeg kommer til å gjøre en god jobb.

Hun tenker seg om en liten stund før hun legger til at uansett om det blir nervøst i starten, så går det seg alltid til. Ikke minst er det et stort pluss å begynne å tjene penger.

Hva tenker du på når du skal søke jobb?

–       Jeg må tenke på hvor det er bruk for meg, og hvilken barnehage som har en stilling som passer for meg. Jeg vil ikke ha for mye ansvar i starten, men samtidig vil jeg ha en jobb der jeg for bruk for utdanningen min.

Hvordan går du fram når du skal ta en endelig avgjørelse?

–       Hvis jeg får flere alternativ å velge mellom, går det etter disse ”kravene”:

1. Hvilken stilling som passer meg best
2. Avstand til der jeg bor
3. Rykte til barnehagen

Hun legger ikke så mye vekt på penger det første året. Det er fordi hun mener det ikke er så stor forskjell likevel. Hun avslutter med å si at hun er veldig fornøyd med utdanningen så langt, og selv om det er skummelt å søke jobb, så er det bare å sette i gang!

Lykke til med jobbsøkingen!

 Jeg er nysgjerrig på veien hans hit og hva som venter i fremtiden og spør innledningsvis når han begynte å studere for første gang.

– Det var vel etter militæret i 2000, ex-Phil på Blindern. Og det strøk jeg i.

 Jeg spør han om jeg får lov til å skrive det, og han svarer fort at jeg selvfølgelig kan det. Han fortsetter med å fortelle sitt lange studieløp som jeg trodde var mye kortere. Det viser seg at Erlend har studert både litteraturvitenskap, historie i Roma og en bachelor i internasjonale studier før han begynte på master.

 – Etter bacheloren min dro jeg til New York og tok en master i statsvitenskap.

 Jeg skyter impulsivt inn med at han høres så gammel ut.

 – Jeg er jo det, sier han fort.

 Høsten 2008 begynte Erlend på doktorgraden sin som han tok i Oxford. Han ville helst ta den i USA, men siden han allerede hadde vært borte en stund ønsket han å bo nærmere Norge. Professor Iver Neumann anbefalte han å dra til Oxford, som selv hadde erfaringer derfra.

 Politireformer i Sierra Leone

– Kort sagt handler min doktoravhandling om statsbygging i Afrika, nærmere bestemt i Sierra Leone. Jeg har prøvd å finne ut hvordan statsbyggingen og tenkningen har forandret seg over tid ved å se på politireformer i Sierra Leone. Jeg har gjort en historisk sammenligning av politireformene fra slutten av kolonitiden med reformene fra etter borgerkrigen som var på 1990-tallet.  Du vet, man snakker ikke så mye om kolonitiden, det er noe de vil legge bak seg, men jeg har blant annet kommet fram til at tenkningen som ligger bak det å bygge opp et politistyre er veldig lik med den som var under kolonitiden. Og det er jo ganske interessant.

 Men når du sier «de», mener du afrikanerne? Spør jeg uvitende.

– Nei, faktisk så har ikke de problemer med å snakke om kolonitiden, det er heller britene jeg tenker på.

 Hvorfor akkurat Sierra Leone?

– Det var egentlig litt tilfeldig, det var et eksempel som ofte ble nevnt og diskutert i faget. Jeg visste egentlig ingenting om landet. Men jeg dro jo på fire måneders feltarbeid og ble kjent med et nytt og spennende land. Det har jeg lært utrolig mye av, og det er fint å kombinere med all doktorgradskrivingen, for det blir det mer enn nok av.

 Oslo, Roma, New York og Oxford

Ved å ha studert ved fire forskjellige universitet i forskjellige land, har Erlend opplevd svært forskjellige undervisningsmetoder.

 – Italia, Norge og USA er tre forskjellige steder i landskapet, men det store sjokket kom da jeg begynte på master i New York.

 Han forteller om pensumlister som er ti ganger lengre enn hjemme i Norge og høye krav.  Men «sjokket» hadde helt klart sine positive sider også.

 – Noe av det beste ved undervisningen i New York, var mindre klasser. Vi var ofte bare 10- 20 elever, og det førte til flere diskusjoner og en toveisprosess mellom professor og studentene, noe som man skulle hatt mye mer i Norge.

 Hvordan er det å ta en doktorgrad i forhold til å ta en mastergrad?

– Størrelsen er jo en vesentlig forskjell, en doktorgrad har så mange flere faser over lang tid. Du har begynnelsesfasen som består av mye søk.

 Han stopper opp litt og tenker. 

 -Feltarbeid er nok den største forskjellen, det var en veldig spennende periode. Men så har du den siste fasen som er veldig tung. Å skrive en doktorgrad er et langt prosjekt og de få gangene jeg får feedback er det veldig hyggelig å få positive kommentarer men utrolig kjipt om de er negative. Jeg tror det er viktig å ha et liv ved siden av, det finnes mange doktorgradsstudenter som isolerer seg helt med oppgaven sin.

 Jobbmuligheter

Jeg blir nysgjerrig på hvilke utfordringer Erlend står overfor med tanke på jobbsøking i Norge etter så mange år i utlandet.

 – Jeg ser store fordeler med internasjonal erfaring, det ser bra ut på cv-en, men i praksis blir jobber ofte fordelt gjennom nettverk og kontakter. Særlig de siste tre årene har jeg vært opptatt av å reise hjem ofte for å opprettholde kontakten.

 Erlend har tenkt seg ut en drømmejobb, men er ikke helt sikker på om den finnes.

  – Det må være en jobb der jeg kan gjøre mange forskjellige ting. Reise og oppleve nye ting og samarbeide med andre mennesker, men også å få sjansen til å dykke ned i et tema.

 Jeg prøver muntert å foreslå at han kan ta en ny doktorgrad.

 – Nei, det vil jeg ikke, bryter han fort ut. – En politisk jobb virker spennende, for eksempel politisk rådgiver. – Men man kan ikke få alt på en gang- drømmekarriere og drømmefamilie.

 Erlend satser på å få levert avhandlingen allerede i løpet av mars, og synes det nesten er uvirkelig at en så lang periode snart er over. Han angrer ikke på noe, men føler seg klar til å bli ferdig og å begynne på fremtiden. Til våren skal Erlend tilbake til Oxford for å holde sin disputas, og ha «graduation» med hatt og kappe, noe han gleder seg stort til.

 – Ingen ironisk distanse da altså, føyer han til

 Jeg avslutter med å spørre Erlend om han har et generelt råd til oss studenter.

  -Ja, du må gutse!

 Jeg takker for intervjuet og forlater jus-fakultetet fornøyd og studiemotivert mens jeg undrer over om ”gutse” egentlig er et ord jeg kunne briljert med i scrabble. Det kom jo tross alt fra en doktorgradsstudent.