Praktisk informasjonsarbeid

Tidligere i år ble Medellin første by i verden til å ta i bruk rulletrapper som offentlig transport middel.

Fattige beboere i åskammene rundt Colombias nest største by har hatt en meget vanskelig og ikke minst farlig oppgave hver gang de skulle ta seg til sentrum. Bratte åskammer hindret busstilgang til disse områdene og beboerne var nødt til å ta seg til ned til sentrum til fots.  Dette kunne ta opp til flere timer der boboerne måtte gjennom flere farlige områder kontrollert av lokale kriminelle bander. Dette forandret seg da 6 sett med rulletrapper ble bygget i fjor. Turen til sentrum tar nå kun en knapp halvtime, noe som de lokale er meget fornøyd med.

Rulletrappene bidrar også til å øke sikkerheten i området og er ventet å bli en stor turistatraksjon.
Medellín har satset hardt på å utvikle det offentlige transport systemet de siste 10 årene og har i dag Colombias eneste metro med både undergrund og flere gondolbaner.

Dublin, Republikken Irlands hovedstad som huser litt over en million mennesker og ganske mange suvenirer. Uskrevne regler sier at man ikke kan dra dit uten å drikke Guiness  og gjerne en pub til pub runde. Hva gjør man da når man befinner seg i byen, med alkoholforbud, ingen kunnskap om byen (utover overveldende mengde informasjon om byens, og landets, avdøde litterære helter) og elendig retningssans?  Man går seg vill, selvsagt.

Selv om Dublin har et oversiktlig sentrum der det meste er i gangavstand er det ikke vanskelig å miste seg selv. I turistområde nummer én, Temple Bar og omliggende områder, er det er sammensurium av smågater som fort kan sende deg i feil retning. Da er det godt mulig at du, forvirret turist, stopper tilfeldig forbipasserende, også gjerne forvirret turist, og spør om veien til voksmuseet som ligger like rundt hjørnet. Nord for elven har de en nål som står midt i en gate og strekker seg mot himmelen, og som gjerne anbefales som et greit møtested, dette skal du ikke tro på. Det er kanskje lett å finne nåla, men som møtested er den ganske elendig. Den er plassert mellom to veibanen og er egentlig bare midt i et gangfelt, men finner du den greier du også å lokalisere et turistkontor, eller en suvenirbutikk (som bør ha et kart, om du føler behov for et sånt).

Det er mange store grå bygg i Dublin, og man kan gå langt blant dem før man skjønner at det bygget der, det gikk man forbi for ti minutter siden. Det er kanskje en fordel å lese hva som står på gateskiltene, men da forsvinner jo spenningen. Kanskje ender man opp på Dublins naturhistoriske museum og kan ikke på overraskende mange dårlig preserverte dyr, være skuffa over at man ikke får lov til å se alt de har (på grunn av pengemangel, så en euro eller to i donasjonsboksen gjør vel ingenting) og få skikkelig vondt i hodet på grunn av alle ungene som ikke har hørt om innestemme.

Deretter befinner du deg kanskje et helt annet sted og ser tomme bygg, veier som ser ut som om de burde være asfaltert og masse gjerder som forteller deg at her får du ikke gå. Ved siden av det igjen finner du fine nye bygg med overveldende mengder glassoverflater. Du ser kanskje ikke en eneste arbeider i området enda klokka er halv elleve en helt vanlig tirsdag. Da er du i økonomisk kriseland, en byopprustning satt på pause i påvente av bedre tider.

Når du etter hvert har gått flere kilometer enn du pleier på en vanlig dag, og det før lunsj, er det bare å gå finne et sted som serverer mat, eller om det er fint vær gå seg litt vill i en matbutikk, og så sette seg til rette og glo på folk, og kanskje legge inn et besøk i turistinformasjonen før du tar kvelden så du slipper å se de samme greiene om igjen neste dag.

På fredag (24.08) var det duka for premiere på den norske storfilmsatsinga «Kon Tiki». Blant dei som var tidleg ute med å skaffe seg billett var meg. Forventningane til filmen var høge, men nådde dei opp? Etter to timar med filmvisning var dommen klar. Dette var absolutt ein av dei beste norske filmane eg har sett, ein blockbuster som likna på dei som blir laga i sjølvaste Hollywood. Men sjølv med gode skodespelarar og flott filmarbeid, klarar ikkje den kritiske sida av meg å sjå vekk frå at filmen mangla store spenningsmoment. Kanskje dette har ein samanheng med at eg frå før kjente til historia om Thor Heyerdal si historiske flåteferd, og at denne ferda endte utan at nokon liv vart tapt. Uansett hadde (diverre) filmsjåaren i meg hatt ei større interesse av å sjå at dei truande haiane faktisk tok tak i ein fot eller to, og drog ein av hovudrollane over bord. Akk ja, utanom det har i det minste denne filmen bevist at Aksel Hennie ikkje nødvendigvis er eit «må ha» i norsk film, og at vetle Noreg nærmar seg USA når det gjeld filmsatsing. Ein historisk «feel good»-film som er verdt å få med seg. Dersom eg skulle kasta terningen hadde den hamna ein stad mellom fire og fem, lat oss sei fem, takka vere den briljante skodespelaren «Pål Sverre Valheim Hagen» i rolla som Thor Heyerdahl.

 Her kan du sjå traileren til filmen «Kon Tiki».  

Andrine.

Det å skrive om «hva som helst» viser seg raskt å være en vanskelig oppgave for et ikke altfor opplagt morgensinn. Et raskt google-søk på uttrykket «hva som helst» gjør det hele meget enklere. Yr.no reklamerer med at man kan spørre de «om hva som helst om været», Hegnars bokhandel på nett selger bestselgeren «Hvordan selge hva som helst til hvem som helst», og Alexander Dale Oen kunne etter sigende blitt «hva som helst». Det er ikke alle forunt å kunne bli det, men så gjelder det altså og ikke falle i fellen som undertegnede her er i ferd med å gjøre: i valgets kvaler å ta til takke med «hva som helst», eller som det så fint heter på fransk, n’importe quoi!  
                Det er en hårfin balanse mellom de positive konnotasjoner som ligger i det å kunne bli «hva som helst», og de negative konnotasjoner som ligger i å være en som faktisk ender opp med å gjøre «hva som helst». Jeg merker hvilken ende av konnotasjonsskalaen jeg beveger meg mot, og i frykt for å henfalle til ytterligere plattheter ser jeg meg nødt til, i desperasjon, og fravike fra «hva som helst» som denne teksts emne, og heller bruke samme metode som Harald Eias gitarmann i tv-serien Tre brødre som ikke er brødre. Gitarmannen synger om det han ser, så også jeg, og slik har det seg altså at denne teksten nå, ganske så uelegant, glir fra å handle om «hva som helst», til «Dell», merket dataskjermen undertegnede bruker til å skrible ned disse beskjedne ord:                                                                                                                             

Dell er en amerikansk produsent av datamaskiner, sågar en gang verdens største, men i dag forbigått av Hewlett Packard. Akk, det er en hård verden, og heller ikke hovedkontorer i Austin, Texas, beskytter mot denne ubønnhørlighet. Hvordan skal det nå gå med Dell? Vil selskapet tvinges i kne av hard konkurranse og tunge tider, bli like skakt som e-en i selskapets egen logo, eller vil briljante hoder greie å holde stand, slå tilbake?

Ulidelig spennende er det, så, kjære leser, følg med!

Det er ikke ofte en har mulighet til å spise virkelig godt i Bergen som student. Det må en del spinking og sparing til, men for enkelte er det verdt det. Noen velger å bruke sine fattige Lånekassen-penger på stadige hjemreiser, klær eller dyre drinker på hippe utesteder, mens andre heller betaler en liten formue for syv matkreasjoner i miniatyr med virkelig god vin til. Jeg er en av de sistnevnte.

Med utsikt mot den Nasjonale Scene ligger Colonialen Kjøkken og Fetevare, som et litt anonymt sted i Engen. Dette er helt klart mitt favorittspisested i Bergen med et fantastisk kjøkken og en overlegen fetevareavdeling som en kan besøke både til frokost og til lunsj.  Få vet at det bugner av fantastiske dufter og smaker innenfor disse dørene, og enda færre vil oppleve det. Noen vil nok mene at det er en pretensiøs restaurant med tanke på priser og matmengde, og at en lett vil føle seg utilpass på et slikt sted som en fattig student. I motsetning til andre gode restauranter i byen, er det slett ikke tilfellet på Colonialen. Her har en unge og vitale servitører uten stive uniformer, menyer som man forstår uten å snakke flytende fransk, og et lokale som inviterer til festlig lag, fremfor et måltid i stillhet.

Hvis du har tenkt til å bruke penger på restaurantbesøk, ikke velg en middelmådig restaurant. Du kan lett bruke like mange kroner på Big Horn som på en virkelig god restaurant. Ta sjansen, og du kommer til å oppleve en ny verden innen smaker. Den eneste baksiden ved et besøk på Colonialen, er at det er avhengighetsdannende.

Yatose er tradisjonelt en dans fremført av Japanske bønder, og hvert år holdes det en stor gatefestival i en liten by nord i Japan kalt Akita. Under festivalen deltar flere grupper, dansene er koreografert av gruppene selv med utgangspunkt i tradisjonelle bevegelser. Unge, gamle og alt i mellom deltar som dansere, og ofte er hele familier å se i gatene. Det hele kan ligne på Carnival i Rio, når det danses salsa nedover gatene. Med tradisjonelle kostymer, instrumenter, bevegelser og musikk kan både dansere og tilskuere være en del av denne årlige festivalen.

Også i år var det mange deltagere, og grupper kom fra Tokyo og Kyoto i sør og fra Hokkaido i nord for å delta. Festivalen gikk over to dager, der hver gruppe fremførte sin dans opptil seks ganger. Presset er høyt, da beste dans og kostyme kåres ved festivalens slutt. Deltakerne har øvd hele året for å forberede seg til årets festival.

Festivalen hovedområde er delt i fire deler, med tre gater og en scene. Det var også å finne mat, suvenirer og andre morsomme ting i boder rundt festivalområdet. Til tross for dårlig vær og mye vind var oppmøtet ved festivalen stort, og stemmingen høy.

Blue beetle: bilde tatt av Tiffany Terry

En tekst om hva som helst. En tekst om ingenting. En tekst om biler. Jeg kan ingenting om biler. De er over alt. I veiene. I gårdene. I oppkjørslene. I garasjene. Utenfor butikkene. I byene. På landet. De finnes i alle farger.

Hmm, jeg lurer på hva de andre skriver om? Det er vanskelig å skrive om hva som helst. Jeg ser at det er noen som ennå ikke har logget seg inn i WordPress. Jeg hører Kristian står og snakker om kjæledyr. Kanskje jeg heller skulle ha skrevet om kjæledyr? Kanskje jeg da kunne skrevet en lenger tekst? Om undulater? Det er det eneste kjæledyret jeg har hatt. En hvit. Og en blå.

Den kanskje største lille serien jeg så på TV som liten, var Tom & Jerry. Husker du den? Hovedkarakterene var en grå katt, Tom, med hvit haletupp, og en brun mus, Jerry. Tom hadde notorisk uflaks, og Jerry hadde til tider et side-kick. En grå mus som gikk med bleie i enkelte episoder. Jeg husker ikke hva han het.

Den beste episoden jeg så, var da Tom skulle spille klaverkonsert. Plot twisten var at Jerry bodde i flygelet, og ikke var helt med på notene, bevisst. På merkelig vis klarte Tom å fullføre stykket, og en liten gutt satt igjen med latterkrampe. I ettertid får dette meg til å lure på hvor den typen kulturoppdragelse tok veien.

Og så har vi snutten med Erling og Bernt, der de ligger i sengene sine, og Erling begynner å snakke om hvilke geometriske former han liker best; kvadrater, triangler eller sirkler. Ubetalelig.

God natt da, Bernt.

Dagen vi alle har venta på er endeleg her! Absalong er attende! Nye lokal, men med dei samme folka, og det samme mørke vanviddet. Vi startar med å feire ein av våre eigne, meisterteiknaren Kim Holm, kjend som Den Unge Herr Holm. Det vert med andre ord fest! Sleppefest for Pickman’s Model, av Den Unge Herr Holm, basert på H.P. Lovecraft si novelle, den 30. august.

H.P. Lovecraft er ein sentral skikkelse i moderne populærkultur og skrekkestetikk, men han er ein mann som få har klart å fange visuelt. I fleire år har Kim Holm jobba med denne utfordringa og resultatet har blitt ei teikneseriebok på litt over 100 sider, som vil skape grøss og glede! Pickman’s Model er forteljinga om den mystiske malaren Richard Upton Pickman fortald av ein av hans få attverande vener. Sanninga om maleria rystar forteljaren like mykje som lesaren.

Kim Holm bør vere kjendt for faste gjester på Absalong som mannen som har stått bak dei fleste plakatane våre, samt som mannen som prøvde seg som køntrisongar på eit av våre arrangement. Andre vil kjenne han frå Nemi og ulike andre teikneseriepublikasjonar. Streken hans er solid og lett attkjenneleg, og han hauster god kritikk verda over for arbeidet sitt.

Denne kvelden vil han presentere verket sitt, og det er gode sjansar for at det skjer ein og annan ting. Vi oppdaterar Facebook og mailinglista med informasjon etterkvart som arrangementet nærmer seg.

Vi har fått oss nye fine lokal, like ved lillelungeren, hjå VIP Lounge. Her opner vi dørene klokka 19.00 den 30. august og vonar at du og dine vener vil vere med å sparke liv i moroa att. Moroa koster som vanleg 50 kroner.

Vel møtt.