Kategorier
Aktuelt: Allment

Den udødelige syklisten

Jeg rullet ned passasjervinduet, og bjeffet at hun måtte få lys på sykkelen! Hjertet mitt føltes som det var i halsen min. Jeg skalv både av sinne og frykt for hennes sikkerhet.

Jailbird
Jailbird © Stig Sandø

Det var en helt vanlig høstkveld i 2011 – mørkt med litt regn i luften, og litt etter kl.20.  Jeg var på vei fra Melkeplassen til Haukeland, en kjøretur jeg gjør minst to ganger i uken.  Det skulle vært en helt vanlig kjøretur, men på vei forbi Kiwi butikken på Hamrehjørnet oppdaget jeg to ustødige tenåringsjenter på sykkel.  De hadde vært og handlet på Kiwi.  Med pose i hånden syklet den første jenten på fortauet. Hun krysset veien ved å sykle over fotgjengerfeltet, mens den andre «syklisten» kunne ikke bestemme seg for om hun skulle bruke fortauet eller veien.  Hun valgte veien, og syklet ustødig foran meg mot fotgjengerfeltet.

Ingen av jentene brukte hjelm eller lys, og begge var selvsagt mørkt kledd.  Jeg bestemte meg for å kjøre veldig sakte.  Jenten kom sikkert til å krysse veien foran meg uten varsel, eller falle av sykkelen mens hun kranglet med posen hun hadde hengende fra håndleddet. Jeg hadde ikke lyst til å treffe henne med bilen.  Sjåføren bak meg viste sin utålmodighet ved å kjøre farlig nært, og da klikket det for meg.

Jeg rullet ned passasjervinduet, og bjeffet til henne at hun måtte å få lys på sykkelen! De få sekundene fikk hjertet mitt til å banke hardt, og jeg skalv både av sinne og frykt.  Hun så på meg sjokkert, og syklet over fotgjengerfelt mens jeg stoppet. For så å snakke med venninen sin på den andre siden, sikkert om hvor slem jeg var.

Jeg kjørte videre, og fikk opp farten igjen og fikk øye på flere syklister.  De fleste var ungdommer eller yngre voksne mennesker, og de kjørte inkonsekvent på fortauet eller veien – den ruten som passet dem best.  Av over tjue syklister den kvelden syklet tretten uten lys, selv om det var mørkt. Av de som hadde tatt i bruk lys, så var de fleste brukt feil.

Er syklister udødelige?

Jeg får inntrykk av at syklister tror de er udødelig, og at det er kun bilistenes og fotgjengers sin jobb å passe på i trafikken.  Bare i forrige uke opplevde jeg en godt voksen mannlig syklist som krysset foran meg i meget høyt fart fra det ene fortauet til det andre. Han fant plutselig ut at han skulle benytte fortauet på den andre siden av veien, og jeg måtte bremse for å ikke treffe ham. Hver gang jeg går over Puddefjordsbroen flyr syklistene forbi meg og andre med så høy fart at det oppstår dragsug så en nesten snurrer rundt. Jeg blir ofte vettskremt av stille men akk så farlige «råsyklister» som kommer susende bakfra.

Vegvesen viser veiens regler

Statens Vegvesen har klare regler for hvordan syklistene skal oppføre seg i trafikken, og hvilket utstyr som er påbudt på sykkel.  Syklister er påbudt å ha refleks, lys foran og bak, og refleksvest på seg mens de sykler i mørket.  Lysene må være festet på sykkelen, ikke på hodet eller ryggsekken som så ofte sees, og lysene må brukes når det er mørkt både i veien og på fortauet.  Lyset foran skal ikke være blinkende men fast, og det skal være hvitt eller gult.  Rødt lys bak kan være blinkende, men da må lyset blinke minst 120 ganger per minutt.  I tillegg skal syklistene og bilister ta hensyn til hverandre.

Tolv syklister for mange

Syklistene er faktisk ikke udødelige.  I følge Statistisk Sentralbyrå mistet tolv syklister livet i trafikkulykker i 2011, et tall som etter min egen mening er tolv for høyt.  Tallet av skadete syklister har gått stadig ned siden 2001, fra 796 i 2001 til 527 i 2011, men antallet drepte har ikke synket.  Jeg tenker av og til på jenten jeg kjeftet på i fjor, og lurer på om hun har fått lys på sykkelen sin.  Jeg tviler på det, og jeg tror jeg ble fort glemt av henne.

Jeg oppfordrer alle syklistene til å bruke lys, ta mer hensyn til andre trafikantgrupper, og ikke minst kjøpe hjelm.  Det mest overraskende er at hjelm ikke er påbudt av Statens Vegvesen, noe som beviselig redder liv når trafikkulykker skjer. Den evige «krigen» mellom bilister, syklister, og fotgjengere forsvinner ikke over natten, men syklistene kan hjelpe ved å bruke riktig utstyr så bilister kan ta hensyn.  Da får bilistene en ting færre å klage på, og syklistene bidrar til tryggere veier for alle. Ingen vil kjøre på syklister heller.

Kilde:

http://www.vegvesen.no/Fag/Fokusomrader/Transport/Syklist/Krav+til+sykkelen

http://www.ssb.no/vtuaar/tab-2012-06-01-02.html

Min egen 15års erfaring som bilist

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

SMIL – du har aktivert ditt Skysskort

Reis med billett.

30. august: Jeg kjøper meg Skyss kontant, hos Skyss’ kundeservice på Busstasjonen. Kortet må nå aktiveres på en automat eller hos en bussjåfør, sier damen som hjelper meg der. Velg favoritt når du aktiverer det. Da er det bare til å holde kortet i ro foran automaten i bussen/banen de neste gangene du skal reise med det. Uten å trykke på noe som helst. Lett.  

Aktivere mitt skysskort:

Forsøk #1- Jeg og bussjåføren kommuniserer ikke så bra: Jeg går på 12-bussen, på Florida. Hei, jeg vil aktivere mitt Skysskort, sier jeg. Som favoritt. Bussjåføren ser spørrende på meg,  tar mitt Skysskort, trykker rund på skjermen sin. Jeg får det ikke til, sier bussjåføren. Bare gå og sett deg.

Resultat: Florida-Montana: uten billett. Hjem igjen, Wergeland-Florida (m. bybane): uten billett.  

Forsøk #2: Meg på Florida, igjen. Jeg prøver å aktivere kortet på automaten som står på stoppet. Jeg får det ikke til! Jeg prøver å aktivere kortet inne på banen. Jeg finner ikke ut av det.

Resultat: Florida-Fantoft, tur/retur: uten billett.

Research. På Skyss sine hjemmesider: hvordan aktivere mitt Skyss kontant, som favoritt. Det viser seg at aktiveringen av kortet skal være (ok, som damen sa) lett. Instruksjonstekst på Skyss sin hjemmeside = god. Vellykket kommunikasjon.

Forsøk #3: Alle gode ting er tre. Jeg går til bybanen. Florida. 4 min. til banen skal gå. Jeg har god tid. Jeg har lest meg opp på forhånd om hvordan dette skal gjøres. 0 min. til banen går. Jeg står fortsatt uten billett.

Men jeg får det til. Og det er ganske lett. Resultat: jeg er lettet. Og reiser Florida-Paradis, tur/retur: med billett.

Ok, så er alt i orden.

Busstur #1, med aktivert favorittkort: Jeg registrerer favorittkortet på automaten ved sjåføren. Det virker ikke! Jeg prøver igjen. Det virker ikke. Og igjen, og igjen.

Det er viktig at du sier noe når du kommer inn på bussen, sier bussjåføren til meg. Ellers vet jeg ikke hva du vil. Han sier akkurat dette. Kommunikasjonssvikt.

Jeg vil bare ta bussen, med mitt favorittkort. Registrere det her på automaten og sette meg, tenker jeg. Det viser seg at «favorittkortet» fungerer på «bare-hold-kortet-i-ro—ikke-trykk-på-noe»-måten, bare på automaten, bak i bussen.             100% mislykket kommunikasjon.

 

(+ meg og WordPress. Kommunikasjonssvikt. Derfor mangler denne posten et bilde.)

Kategorier
Aktuelt: Allment

Rosa trygghet

Klokken er passert tre en fredagskveld og jeg er en smule bedugget. Utestedene er stengt for natten og vennene jeg skulle på nachspiel med er borte vekk. Lommeboken er skrapet for penger. Ikke har jeg batteri på telefonen heller. Kveldens eventyr er tydeligvis over. Det er bare å komme seg til sengs. Ustødig på de altfor høye helene går jeg over Torgalmenningen. Det er ikke lange veien hjem, jeg skal bare opp på høyden. I den samme gaten som en gutt ble ranet i starten av september.

Det knyter seg i magen, og jeg tenker på alle voldtektepisodene som har skjedd i Bergen denne perioden. Når jeg kommer til den Blå Stenen, må jeg gni meg i øynene to ganger. Rett framfor meg står en knallrosa taxi med øyevipper på frontlysene.  På den ene siden av bilen står det skrevet: ”Vi kjører deg trygt hjem”.  En kvinnelig taxisjåfør titter ut vinduet og spør om jeg vil ha gratis skyss hjem. Fem minutter senere er jeg trygt inne i leiligheten, og jeg legger meg med et smil.

Jentetaxien i Bergen

Fra starten av august har jenter kunne kommet seg trygt og gratis hjem fra byen i en egen, rosa ”jentetaxi”. Bilen kjører onsdag til søndag fra kl. 22 til 05. Det er Sparebank 1 SR-Bank og P5 som står bak tiltaket, og Taxi1 skilter med en kvinnelig sjåfør.

Faksimile av facebooksiden

Den rosa taxien har holdt seg til sentrumsområder der de vet at mange jenter ofte velger å ta pirattaxi hjem med ukjente sjåfører. Dette er steder som Gyldenpris, Møhlenpris, Nordnes og Sandviken. Sjåføren til jentetaxien har på sine kvelder prøvd å holde jentene oppdatert om hvor hun befinner seg, slik at jenter på byen har hatt mulighet til å praie henne. I den travleste tiden  mellom kl. 01.30 og 03.30 har jentene som venter ved den blå stenen blitt prioritert.

Viktig initiativ

– Ethvert tiltak som kan gjøre det tryggere å ferdes i sentrum er viktig, mener Inga- Alice Næss Blaha i Natteravnene.

Frivillige Natteravner i Bergen sentrum har direkte kontakt med bilen og har kunnet kalle opp taxien når de har møtt jenter som vil, eller trenger å komme seg hjem.

Tilbudet startet opp 8. august, og på to uker hadde sjåføren, Jannike Hillestad, fraktet 197 jenter hjem.

-Vi gjør dette fordi vi bryr oss, fordi vi ønsker at det skal være trygt og kjekt for alle å ferdes i byen vi er så glade i, sier Alvhild T. Berge, regiondirektør i Sparebank 1 SR-bank.

Siste helgen

Denne helgen er den sjette og siste helgen for jentetaxien. For at dette ikke skal bli siste gang jenter i Bergen skal få mulighet til å ta i bruk dette tilbudet, oppfordrer Bergen jentetaxi på fansiden  på facebook  at folk skal like venner og sponsorer.

Klokken er passert to på en lørdagskveld og igjen er jeg er en smule bedugget. Som i forrige uke jeg kommer til den Blå Stenen og jeg må gni meg i øynene to ganger. Ingen rosa taxi står å venter på meg. Nervøs og redd går jeg hjemover. Denne gangen kommer uvissheten og redselen. Kanskje kommer jeg meg ikke trygt inn i leiligheten og legger meg med et smil denne natten.

 

Kilde:

http://www.p4.no/story.aspx?id=477872 16.09.12

Faksimile av facebooksiden
Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Kommunikasjonsutfordringar ein møter på som sogndøl

Ungdommar frå heile Noreg vel å flytte til Bergen når dei skal ta fatt på studietida. Dette gjer at Bergen sitt studentmiljø består av eit mylder av dialektar frå heile landet.

Studentbyen Bergen © Andrine Rygg
Studentbyen Bergen © Andrine Rygg

På vidaregåande lærte me om dei ulike dialektane i Noreg, og om bruken av kløyvd infinitiv og apokope. Me har også gjennom årevis av fjernsynssjåing klart å plukke opp forskjellane på korleis folk snakkar her i landet. Eg hugsar iallfall at eg var tidleg ute med å legge merke til at karakterane i favorittseriane Mummitrollet og Dyra i Hjorteparken hadde ulik måte å snakke på. Eg har alltid sett på dette mylderet av dialektar som ein blomsterbukett i ulike fargar, og at mangfaldet av dialektar er noko av det som gjer Noreg til eit kulturrikt land. Dialekt er identitetsskapande, det fortel folk kvar du er frå. Uansett kvar ein reiser i verda vil dialekta frå heimstaden alltid vere ein del av deg.

Når eg vendte nasen mot Bergen i 2010 tenkte eg at byen allereie var full i sogningar, så dialekta mi hadde gjort sin debut der lenge før eg kom. Men eg merka raskt at talemåten min frå Indre Sogn ikkje var kjent for alle. Då eg og veninna mi frå Sogndal hadde ein samtale då me var med ein studentgjeng, var det ein gut frå Kristiansand som følgde fascinert med. Til slutt sa han at han ikkje kunne forstå eitt einaste ord frå samtalen vår. Ein anna gong når eg var på kafé og skulle bestille, fekk eg spørsmål om eg kunne vær så snill å snakke engelsk fordi han ikkje forstod språket mitt. ”Ke e da so e i danna chilikaffien?” vart frustrerande nok bytta om til ”whats in that chilicoffee?”. Dette byggjer seg naturlegvis opp til ein frustrasjon i meg over tid.

Eg har fleire gonger tenkt at det hadde vore så mykje lettare dersom eg hadde snakka austlandsdialekt, slik som over ein million andre gjer i Noreg. Som når eg til dømes har framføring i seminar, og eg kan sjå på blikket til nokre av mine stakkars medstudentar at dei slit med å få med seg samanhengen av det eg seier. (Nokre av vennene mine frå Sogn ser på dette som ein fordel, og snakkar med ekstra tjukk dialekt når dei ikkje eigentleg veit sjølv kva dei formidlar). Men så blir eg litt fornærma og tenkjer at dersom nokon ikkje forstår, så skal eg ikkje leggje om på dialekta mi, men heller halde sterkare på den. Det er ikkje negativt å vise kvar du er frå, det er ein del av deg. Ei veninne av meg gjer alltid dette i praksis når ho møter på kommunikasjonsutfordringar, og det er utruleg underhaldande å vere vitne til. Ein gong me var ute på byen, overhøyrde eg ein samtale ho hadde med ein i klassen der ho fortalte han i  ekstase om dei billige drinkane. ”Da e so bra at da berre kosta nisjan krone for shotten!” uttrykte ho, og den stakkars samtalepartnaren hennar frå Oslo svarte ”hæ?!” tre gonger før han forstod at nisjan krone er det same som nitten kroner.

Heldigvis har sognemål blitt meir kjent for folk etter at nokre profilerte sogningar dukka opp meir på fjernsynsskjermen. Dette er eg takksamd for, og eg ser fram til at kommunikasjonsutfordringane i kvardagen blir færre i framtida. Eg kan forstå at nokre sogne-uttrykk kan vere vanskeleg å fortstå, så til slutt lagar eg ei lita ordliste.

Sognemål: Vi du bli me å maula ei kjøtlefsa å preika vaol?

Bokmål: Vil du bli med å spise pizza og snakke tull?

Sognemål: Ao, pao, dao

Bokmål: Av, på, da

Sognemål: brokji

Bokmål: buksa

Sognemål: knitte

Bokmål: kneet

Sognemål: seusjan, asjan, nisjan

Bokmål: søtten, atten, nitten

Sognemål: Snedde

Bokmål: Lettvindt

Sognemål: ilt

Bokmål: vondt

Sognemål: øye

Bokmål: veldig

 

– Andrine Rygg

 

Kategorier
Aktuelt: Allment

Bergens første ølfestival

Fredag 7. september braket Bergens første ølfestival BØ (Bergen Ølfestival) i gang. BØ var arrangert i tilknytting til Bergen Matfestival og ga ølinteresserte en mulighet til å oppleve norsk ølbryggerkunst på sitt beste samt nyte ølen med lokale matdelikatesser.

 

Bergen Ølfestival åpnet fredag 7. september og holdt åpent fra 12.00 til 20.00 både fredagen og lørdagen. Festivalen fant sted på ”baksiden” av bryggen, nærmere bestemt Bryggestredet. Mange hadde trosset regnværet for å være med på festivalen og til tross for det altfor fulle festivalområdet var humøret og stemningen på topp.

 

Ideen om en ølfestival i Bergen ble først diskutert av kokken Hanne Frostad fra restauranten Hanne på Høyden og Gunnar Nagell – Dahl, sjef for Bergen Matfestival. I forbindelse med realiseringen av ølfestivalen stod lederen av foreningen Venner av Nøgne Ø, Stian Krog også sentralt.

 

Interessen for mikrobryggeri og kvalitetsøl har de siste årene blomstret og Stian Krog sier til Byavisen at han synes det er overraskende at Bergen ikke har hatt ølfestival tidligere:

 

–       Det er egentlig flaut. Noen burde ha laget en ølfestival i byen for mange år siden. Bergen har mange gode ølsteder og det har i de senere år vokst frem en engasjert ”ølscene” i byen. Foreningen Venner av Nøgne Ø startet jeg i fjor, og vi har allerede fått 70 medlemmer, sier han.

 

Festivalen fokuserte på håndverksøl og ølkultur og hadde tid som tema. På programmet stod ølbryggekonkurranser, foredrag om ølhistorie samt musikk og ølsmaking. Hele syv bryggerier var representerte, der alle har et spesielt fokus på kvalitetsøl i ulike varianter. Blant disse var mikrobryggeriet Nøgne Ø som har satset på håndverksøl. Ved å betale en hundrelapp fikk man første gang et smaksglass og fire bonger og ved andre gang fem bonger. Bongene byttet man mot smaksprøver av ulik øl og festivalen ga dermed festivaldeltagerne en unik mulighet til å smake på forskjellig kvalitetsøl for en relativt billig penge. Festivalen la også til rette for å kunne nyte øl med mat og det var satt opp boder hvor det var mulig å kjøpe lokal kvalitetsmat.

 

I tillegg til de ulike bryggeriene som var representert var det også satt opp stand for hjemmebryggerbutikken Vestbrygg, ølklubben Vanø Bergen og Bryggmaker, en nettbutikk for ølbryggere. Hobbybryggere og ølentusiaster fikk dermed også en mulighet til å snakke med andre ølinteresserte og eventuelt utveksle ideer og råd tilknyttet ølbrygging.  Festivalen var i alt preget av mye ølentusiasme, god stemning og lite fyll og jeg vil anbefale alle som ikke fikk mulighet til å komme i år å ta turen neste år.

 

Kilder:

http://byavisen.net/2012/09/kultur/starter-byens-forste-olfestival, 07.09,2012

http://bergenolfestival.no/nb/, 07.09.2012

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Høyttenking om kommunikasjon med barn

The Sims 3 - Barn og voksen

Et barn er et lite menneske, heter det i sangen. Men små mennesker er ikke små voksne, og ikke alle voksne husker på det. Barn er ikke verdensvante, de har begrenset erfaring med både hvordan de kommuniserer og hvem de kommuniserer med, og de har dermed ikke bakgrunnen voksne har for å fortolke det som blir sagt til dem. Derfor er det spesielt viktig at de som har ansvaret for barn, spesielt andres barn, kommuniserer med dem på riktig måte. Men hva er den riktige måten? Hva er riktig å si, eller enda viktigere, hva er ikke riktig? Hvordan skal man oppføre seg? Hvordan skal man gå frem hvis de spør vanskelige spørsmål?

For noen mennesker faller det naturlig å kommunisere på riktig måte med forskjellige typer personer. For de fleste er det vanskeligere, og nye situasjoner krever at man prøver seg frem til den beste måten å kommunisere på. Selv er jeg nylig ansatt assistent i SFO på en barneskole, uten tidligere erfaring med barn i det hele tatt, og må prøve meg frem. Jeg begynner så smått å forstå hvordan man kommuniserer, og ikke kommuniserer, med de yngste. Noen fasit finnes ikke, men visse retningslinjer må man følge når man skal kommunisere med barn, særlig dem man har ansvar for mens foreldrene deres ikke er tilstede.

En viktig ting er å være autoritativ. Streng, men rettferdig. Snill, men sette klare grenser.  Enkelt i teorien, men i praksis kan det være vanskelig, spesielt med barn som oppfører seg “annerledes”, for eksempel de som har problemer med å høre etter. Det er en fin linje mellom å være autoritativ og å være autoritær, der man ikke begrunner beskjeder som blir gitt, men er mer diktatorisk. Et problem med å være ny og uerfaren er at man ikke alltid vet hvilke regler som gjelder. Det er nemlig ikke så lett å få noen til å la være å klatre i trær når du ikke er helt sikker på om det faktisk er forbudt. Da blir beskjeden ganske halvhjertet, og det blir vanskelig å være en autoritetsperson.

Man må huske at det ikke bare er den voksne i skolegården som skal kommunisere med barna; barna skal også kommunisere med den voksne. Noen barn tåler kanskje visse typer informasjon dårligere enn andre. De spør mange spørsmål som man må gi ærlige svar på, men samtidig må man være forsiktig med hvor mye informasjon de får. Man må også prøve å være konsistent og ikke gi forskjellige beskjeder til forskjellige tidspunkt, eller til forskjellige barn. Ikke alle barn retter seg etter beskjeder heller, men sint må man ikke bli; man må bli streng.

Siden barn tar så lett etter voksne, må man være en rollemodell: man må ha en væremåte som man vil se hos barna. Det er ikke mye rom for store feil i hvordan man oppfører seg rundt barn, og siden kroppsspråk er en stor del av kommunikasjon må man passe ekstra godt på hva man gjør. Man har fort et problem hvis man på en eller annen måte har fremstilt for et barn at noe er greit å gjøre, når det i realiteten ikke er det.

Paradoksalt nok har jeg ofte oppfattet barn som ganske skremmende vesner; ikke fordi jeg var redd de skulle gjøre meg noe, men heller fordi jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle snakke med dem, og da er det lett å bli utilpass. Det er en av grunnene til at jeg hadde lyst til å jobbe med barn. Jeg vil ta tyren ved hornene og finne ut hvordan jeg skal gjøre det riktig. Jeg har ikke jobbet mange timene ennå, men allerede føler jeg at jeg driver med givende arbeid, og jeg gleder meg til å få enda mer erfaring med, og kunnskap om, kommunikasjon med barn.

Kilder
– Min egen korte erfaring med å jobbe med barn
– Litt jeg husker fra årsstudium i psykologi ved UiB 09/10

Kategorier
Ymse informasjon

Rocke-Bingo

Klar for innsats Vi befinner oss på Apollon, stedet for vinyl, øl og Rock´n & Roll. I kveld skal det handle om noe mer enn bare musikk. Nemlig Bingo. Noe som de fleste forbinder med gamle mennesker, gjerne med blått hår, i store haller. Med dette har AKKS (en organisasjon som driver med musikkopplæring; intsrumentkurs, vokalkurs, samspillkurs, låtskriverkurs osv) i sammarbeid med Apollon opprettet en ny trend og startet Rocke-Bingo. Premieren blir representert av en festivalsjef og en ganske hard rocka musikker, mens klientellet består for det meste av den yngre generasjonen og gjerne av flere som ikke har vært innefor disse dører før. Folk finner seg til rette med et glass øl og bingobrettene forann seg.

Tiden er inne for å starte og vi sitter klar med det som helst skulle vært en rød markeringstusj til å ringe rundt med, men som blir erstattet med vanlige tusjer. Spenningen er stor, og bingotrommelen settes igang. Det spilles rolig bakgrunnsmusikk av William Hut, som også skal spille live i pausen. Hjulet går, og første ball triller ut. N57 ropes ut, Nygårdsparken 57. Markeringen er i gang og for hvert tall som ropes ut stiger Spenningen. Første runde nærmer seg slutten og brettene begynner å bli tomme for tall. Første gevinst går til den med en vannrett rekke i en rute, neste går til den med 2 vanrette rekker i samme rute og til slutt den som har krysset ut en hel rute. Folk sitter konsentrert rundt i lokalet, og krysser ut numrene. Glasset begynner og bli tomt. Første runde er over.

William Hut trer frem på scenen, og glasset er fylt opp igjen. Det er god stemning i lokalet. Utenfor pøser det ned og vi ser frem til neste runde.

 

Kategorier
Ymse informasjon

Snikskyttergleder og Bazookaballett

Med fare for å fremstå som lettere psykotisk:

Det er lite som gir meg mer glede enn å skyte noen midt i fleisen med en sniper rifle. Den følelsen jeg får når jeg sitter her gjemt bak en mur på toppen av en bygning, og ser den røde prikken gjennom siktet peile seg inn på tinningen til soldaten som kommer løpende, før han deiser i bakken som om teppet ble dratt vekk under beina hans i det jeg presser inn avtrekkeren, er intet mindre enn ekstatisk. Hvor i all verden er jeg, spør du? Jeg befinner meg i den episke verdenen i spillet Uncharted 2 – Among Thieves, skapt av spillutviklerne Naughty Dog.

I denne episke verdenen møter vi en eventyrer med navn Nathan ‘Nate’ Drake, etterkommer av utforskeren Sir Francis Drake, hvis ikoniske ring Nate bærer i en lærsnor rundt halsen. Som kvinne må jeg si at en mer attraktiv spillkarakter skal man lete lenge etter. Med en løs og ledig klesstil, et lett sjeggete ansikt og flere vittige kommentarer enn du kan riste en pinne mot, er Nate ikonisk nettopp fordi han ikke har noe tilsynelatende spesielt ved seg. Det går så fort å bli forelsket i Nate at man sitter og sukker før man har fått sukk for seg (Can you say lol?). Om alt det fine med Nathan Drake ikke er nok til å lokke folk til PlayStation 3’en sin, så er det mye mer til Uncharted enn som så, men stort sett tar jeg meg i å ville bruke ordet «episk» ganske ofte når jeg snakker om spillserien. Episke omgivelser, episke karakterer, episk seksuell spenning, episk dårlige vitser, episke våpen, og episke «Oi, shit, så du det!?» øyeblikk spekker spillene fra begynnelse til slutt. Det er så lite negativt å si at det ikke er noe vits i å nevne det engang. Det lille negative greier aldri å danke ut den evige listen med positive aspekter ved spillene. De er så…. så… ÅÅRRH HJERTE HJERTE HJERTE!! Se, Nate, så dårlig innflytelse du har på meg, jeg blir jo helt fjortis her!

Tilbake i snikskytterposisjonen min på taket av bygningen har jeg mer eller mindre greid å kvitte meg med alle de fiendtlige soldatene på broen under meg. På tide å komme meg inn i klosteret på andre siden. Jeg går forsiktig mot broen, og litt ut på den.. Pokker.. selvsagt har ikke fienden gitt opp. Jeg kjemper meg kjapt bortover broen med en blanding av dekning bak trekasser, improvisert kung fu og pistolskudd, og havner til slutt ved dørene… som er stengt. Så klart! Hva hører jeg bak meg? Et APACHE helikopter!? Jeg hører Nates sexy stemme lire av seg en eller annen kommentar om hvor typisk det er, før jeg plukker opp bazookaen som ligger beleilig ved klosterdørene. Ressursrike munker, altså! Jeg sikter bestemt mot helikopteret, mens det skyter på meg, og fyrer av en fresende rakett. Oi, shit, SÅ du det??? Jeg treffer helikopteret midt i takpropellen, og ser det spinne rundt i en salig røyksky før det forsvinner ned i fjellene under meg. Suksess! Nervene sitrer der jeg sitter med kontrolleren i hendene: Jeg er så awesome!!

Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad, sies det.. men selvom anser meg selv som en liten engel generelt snill person, er det lite som slår gleden av å skyte typen sin i hodet virtuelt med sniper rifle. Han kan alltids slå meg i Mortal Kombat etter middag! Hvis ikke dét er ekte kjærlighet, hva er det da?

 

Kategorier
Ymse informasjon

Ikke la deg lure av huseieren

Adam Lederer CC

Denne uken kom vår kjære huseier for å snakke med oss. På forhånd ble det gitt klar beskjed om at alle fem jentene i kollektivet måtte være tilstede under møte.  Vi ble alle nervøse for hva som kom til å skje. Dagen etter ringte det på . Vi kunne høre hans 120 kg tunge kropp komme opp trappen. Alle tomflaskene fra festen kvelden før ble kastet på vaskerommet på rekordtid. Etter han hadde sett seg litt rundt og fortalt om affeksjonsverdien til alle møblene i leiligheten, var det tid for møte.

Han ville skrive en kontrakt og øke husleien med 300 kr per person. Han hadde en innviklet tale om boligkonsumprisindeks som var på 8% og andre ting vi skjønte lite av. Vi gikk igjennom kontrakten og tenkte vi ikke hadde noe valg. Huseieren fortsatte med å forklare at visst vi ikke godtok dette, kom han til å kontakte den onde boligmegleren som kom til å sette opp husleien ytterligere. Vi forklarte at siden to av jentene i kollektivet befant seg på jobb, måtte han komme tilbake dagen etter for å hente kontrakten.

 En av samborene kom hjem senere på kvelden og fikk høre hva som hadde skjedd. Dette fant økonomistudenten seg ikke i. Hun forklarte at vi hadde en treårs muntlig kontrakt og etter å ha googlet litt fant hun også ut hva den faktiske boligkonsumindeksen var. Ikke 8%, men 0,8%!

Dagen etter kom huseieren tilbake for å hente kontrakten. Økonomistudenten fortalte om den muntlige treårskontrakten og boligkonsumindeksen, og at han kunne bare glemme at vi skulle betale 300 kr mer i husleie. Deretter reknet hun ut hvor mye han kunne kreve. Han sa vi var noen utakknemlige studenter.

Vi satt alle og smilte når vi skrev under kontrakten.  Huseieren gjorde det stikk motsatte.

Alt han fikk var en husleieøkning på 30 kr.

Kategorier
Ymse informasjon

Et utelandsopphold, en utviding av verdensforståelse og menneske perspektiv

En ting er å les og bli fortalt om et sted, noe helt annet er å oppleve stedet selv. Møte menneskene, smake maten, puste lukten og gå i gatene. På samme måte kan det sies at det å være på ferie et sted og det å bo der kan heller ikke sammenlignes.  Gjennom en utvekslingsavtale fra UIB studerte jeg et halvt år ved University of Cape Town hvor jeg lærte mye både om den Norske kulturen og den Sør Afrikanske.

cc- by fabulousfabs

Hva jeg viste om Sør Afrika og Cape Town før jeg dro var ikke mye. Jeg hadde lært på ungdomskolen om Apartheid og Nelson Mandela og var blitt fortalt av en venninne som hadde vært der før at det var relativt vestlig i forhold til resten av Afrika. Men hva er egentlig vestlig i forhold til Afrika for en som aldri har vært i Afrika før?

For meg var Sør Afrika og Cape Town langt fra vestlig. Menn med hodene ut av minibusser som ropte og skrek på en og advarsler om å passe seg bavianer når man skulle på fjelltur var ikke akkurat det jeg forbant med vestlig. Men i løpet av et halvt år lærte jeg både å se likheter og forskjeller mellom de to kulturene og sette pris på de to kulturene på hver sin måte.  I Cape Town fant man en åpenhet og vennlighet som man ikke lite enkelt kan finne i Norge. En åpenhet hvor fremmede kunne hilse og slå av en prat uten at noen ville se rart på en. Men på samme måte fantes det en rasebevissthet som var så innvevd i identitet og dagligtale som kan virke skremmende.  

Å bo et annet sted enn Norge og oppleve en annen kultur på et nære hold enn på et feriehotell kan derfor være veldig viktig for å utvide perspektivet på verden og forståelsen av hva det vil være menneske. Og spesielt viktig er det i et flerkulturelt samfunn som det vi bor i.