Praktisk informasjonsarbeid

 

Mens jeg sitter og vurderer lokalet, om det er mulig å gjøre lydopptak eller ikke, ser jeg en høy og mørk mann komme gående rundt Lille Lungegårdsvannet. Selv på denne avstanden ser jeg at han smiler. Dette er mannen jeg skal intervjue, han heter Rune Hannisdal og jobber som både dirigent og orkesterpedagog.

Etter vi finner et egnet sted å sitte, og etter kaffen vi bestilte omsider kommer, lufter Rune sine bekymringer:

– Nå føler jeg jo presset for å si noe veldig smart, men jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det, altså.

 

Barn, unge og musikk

Jeg deler ikke bekymringen til Rune. Jeg vet han kommer til å si noe veldig smart, og først og fremst noe veldig sant om barn, unge og musikk. Dette er nettopp tre nøkkelbegrep i Rune sin karriere. Som dirigent har han jobbet med mange skolekorps og kretskorps, og nå med et veldig ungt brassband på elitedivisjonsnivå. Jeg stilte ham et banalt spørsmål, som viste seg å være mer komplisert enn jeg trodde: Hva er en dirigent?

– Ja, hva er en dirigent? Det er det jeg spør alle de skoleklassene jeg er på besøk hos som orkesterpedagog. De fleste av dem svarer at det er en, gjerne en mann, som står foran orkesteret og skal holde takten.

Men det er mer til dirigentyrket enn å holde takten.

– Det er veldig stor forskjell å være dirigent på øvelser i forhold til på konserter. Siden jeg ikke har en formell dirigentutdanning og at at jeg mener direksjonsteknikken min ikke er veldig god, tenker jeg ofte at “less is more”. Det er mange dirigenter som er veldig teatralske, og gjør store bevegelser, men jeg vet ikke hvor funksjonelt det alltid er. Noen ganger lar jeg til og med være å dirigere, og får mer ut av det.

Man kommuniserer altså mest gjennom kroppen under konserter, men hvordan jobber du på øvelsene?

– På øvelsene er jeg først og fremst inspirator. Det er selvsagt mye pugging av riktige noter for å få det sammen, men målet er å lage musikk fra A til Å, og en del av jobben min er å gi musikerne nok “input” slik at det gir glede å mening i å komme seg fra A til Å. For barn er dette med mestring viktig, og jeg prøver alltid å finne utfordringer til musikerne på sitt eget nivå.

Bilder og blikk

På hvilke måter kommuniserer du mest effektivt på?

– Jeg snakker veldig masse på øvingene, litt fordi jeg ikke stoler nok på teknikken min. Utfordringen min er at jeg har en idé om hvordan musikken skal være i hodet mitt, og den må jeg få musikerne til å forstå. Siden det ikke finnes noen fasitsvar i musikken, kan alle ha forskjellige ideer om hvordan det skal høres ut, og da må jeg prøve å selge inn ideen min. Da prøver jeg ofte å finne språklige bilder som de kan forholde seg til. Ofte er det lettere å lage en spesiell musikalsk stemning ved hjelp av bilder.

Han tenker seg om en stund før han legger til:

– Og blikket. Blikket er veldig effektiv. Noen musikere kan forstå akkurat hva du ønsker musikalsk, kun ved at blikkene våre møtes. Det er også viktig at alle føler seg sett. Det trenger man ikke gjøre med blikket engang. Sir Colin Davis kunne slå av orkesteret å si til en fiolinist på bakerste rad: “Ble vi ikke enige om nedstrøk med buen på den tonen?”. “Vi blir sett!”, tenkte orkesteret da, og da sitter man litt lenger fremme på stolen.

Å beskrive og forklare er en mye brukt metode, men mange dirigenter foretrekker å vise istedenfor, derfor spurte jeg om han sang mye.

– Nei, jeg synger lite.

Fem sekunders betenkningstid, og så rister han på hodet mens han ikke klarer å holde tilbake et smil lenger.

-… eller… jeg gjør sikkert det, vet du! Jeg bruker også pusten mye for å kommunisere det jeg ønsker å få frem.

Bli inspirert!

I tillegg til å være dirigent er Rune orkesterpedagog. Stillingen er knyttet til Bergen Filharmoniske Orkester, og er et prosjekt som skal gjøre barn interessert i klassisk musikk. Da jeg spurte om hva en orkesterpedagog var, lo han godt.

– Det er i hvert fall ikke en veldig beskyttet tittel. Det er en prosjektbasert jobb, hvor jeg reiser rundt på barneskoler i Bergen kommune og kommer rundt i klassene på 6. trinn. Der skal jeg forberede dem på en konsert de skal på med orkesteret, siden skal jeg snakke med dem når de kommer på konserten.

Å inspirere barn og unge er Runes spesialitet, og han vet akkurat hvordan han skal gå frem for å fange 6.klassingenes oppmerksomhet.

– Jeg har på en måte et show når jeg kommer inn i klassen. Jeg åpner med å spille trombone, og videre er det full spiker. Jeg forteller historier om komponistene, litt i Minken Fossheim-stil, og om verkene. Det er nok ikke alltid de er helt historisk korrekte, at Beethoven kanskje ikke knuste glasset akkurat i midten av 1. sats og så videre, men historiene virker, de gir barna knagger for lyttingen. Jeg pleier også å vise dem forskjellige instrumenter, lar dem prøve selv, og viser dem at vi omgir oss med denne musikken daglig, uten at vi kanskje er klar over det. For å vise dette pleier jeg å la dem lytte til remixer av klassisk musikk, som de kanskje kjenner til. Nettopp denne “gjenkjenningen” er viktig for å nå målet til kommunikasjonen, derfor kommer jeg noen uker før de skal på konsert, og der viser jeg at de allerede kan mye av musikken, og så kommer de til konserten hvor de da kjenner igjen musikken jeg viste dem, og så kommer jeg frem på scenen igjen og snakker med dem, en mann de kjenner til fra før.

Et ensomt yrke

Det blir altså mye enveiskommunikasjon i begge jobbene dine?

– Ja, jeg står ofte for det meste av snakkingen, men jeg synes det er viktig å plukke opp de sosiale kodene hos barna. Selv om de er stille betyr det ikke at de ikke kommuniserer noe gjennom stillheten, og det prøver jeg å få med meg.

Mens jeg hører hvilke tanker Rune har om sine to spennende jobber, hvor hovedvekten av arbeidet hans er å kommunisere forskjellige budskap til unge musikere og 6. klassinger, kommer det frem hvor viktig det er at denne kommunikasjonen også er toveis.

– Det er et ensomt yrke, spesielt dirigentjobben. Jeg har ingen kolleger å sparre med, og det savner jeg. Alle trenger tilbakemeldinger, et klapp på skulderen. Særlig tidlig i karrieren er det viktig, for usikkerheten kommer smygende når man møter litt motstand, og barn er ikke så flinke til å gi tilbakemeldinger. Det er kanskje fordi de ikke forventer noe på forhånd. Når jeg sitter i bilen på vei hjem fra øving, evaluerer jeg ofte hvordan kvelden har gått og kan tenke “ja, dette gikk bra”, men det er ingen ting som slår tilbakemeldinger fra andre, for eksempel når en musiker kommer bort og sier: “For en kjekk øving dette har vært!”

Jeg valgte å intervjue ambassadør og min mor Cecilie Landsverk om hvordan kommunikasjonssituasjonen fortoner seg når man må forholde seg til to forskjellige kulturer.

I hvilken grad er god kommunikasjon viktig i din jobb?

Kommunikasjon er det viktigste i min jobb, enten det er skriftlig eller muntlig. Jeg skal forholde meg til veldig forskjellige institusjoner og mennesker, både norske og pakistanske. Overfor mine norske kommunikasjonspartnere skal jeg forklare det pakistanske, og overfor mine pakistanske kommunikasjonspartnere skal jeg forklare det norske. Hjemover dreier det i tillegg til å rapportere til egen arbeidsgiver, utenriksdepartementet, å kommunisere med andre fagmyndigheter, organisasjoner, enkeltmennesker og av og til media. I Pakistan kommuniserer jeg naturligvis med myndigheter, men det gjelder også å nå ut så bredt som mulig med informasjon om Norge. Helst positiv informasjon naturligvis, men ikke unyansert informasjon. Det er ikke norsk stil.  Det gjelder å stille opp med foredrag i forsamlinger og forsøke å oppnå interesse i media.

Hva er viktig å tenke på i forhold til kommunikasjon når man jobber i en annen kultur? Hvilke utfordringer møter man?

Den mest åpenbare barrieren for god kommunikasjon når man kommer til et annet land er språket. Riktignok snakker en del pakistanere engelsk, men langt fra alle. Blir man intervjuet på TV for eksempel, så er man prisgitt den oversettelsen til urdu som TV-kanalen foretar. Erfaringene er vel at denne ikke alltid så presis, for å si det mildt. Min holdning er imidlertid at så lenge jeg vet at journalisten er positivt innstilt til meg som intervjuobjekt, så får det heller gå. Dette kan jeg uansett vanskelig ha kontroll på. Alternativet er rett og slett å ikke la seg intervjue.
Det viktigste når man kommer til en annen kultur er kanskje først og lære seg høflighetsrutinene. Det er en god start på en kommunikasjon, både skriftlig og muntlig, og vise respekt for nivå av høflighet. I Norge har vi en veldig direkte og litt uvøren stil, så vi bør særlig være oppmerksom på dette punktet når vi reiser ut.  I mange land i Asia er det en utpreget høflighetskultur og vi ønsker jo ikke å fremstå som regelrett vulgære og uskolerte.

Kan du gi noen eksempler, – både fra ekstern og intern kommunikasjon?

I Pakistan er det særlig viktig å vise respekt for religionen, ettersom Islam står sterkt blant de aller fleste mennesker. Det må imidlertid ikke tolkes som om de alle er fanatikere. Vi må imidlertid akseptere at ikke alle kulturer synes det er greit å fleipe med Gud og religion, slik vi gjør i Norge. I all kommunikasjon i Pakistan må man være oppmerksom på dette. Stort sett dreier deg seg imidlertid å passe på hva man IKKE bør si. Det er ingen som forlanger at man skal ha god kjennskap til Koranen for eksempel, for å bli akseptert.
Dette gjelder for så vidt også når det gjelder intern kommunikasjon på ambassaden, hvor vi har mange pakistanere ansatt. Det kan av og til være lett å glemme dette, når man er vant til å bruke norsk stil og humor i kommunikasjon med egne ansatte. Det kan av og til være lett å ta for gitt at også andre synes at norske vitser er morsomme.  Det er ikke nødvendigvis tilfelle.

Føler du at du var godt nok forberedt til den kommunikasjonssituasjonen du kom inn i da du ble ambassadør i Tyrkia?

Kommunikasjon, både skriftlig og muntlig, er som sagt det viktigste vi gjør i utenrikstjenesten og gjennom mange år får man jo litt trening. Det som etter hvert er blitt en større utfordring for tjenestemenn, og særlig ambassadører, er kravet til å opptre i media, både norske og media i vertslandet. Utenrikstjenesten har tatt konsekvensen av dette og satser nå mer på å gi tjenestemenn i høyere stillinger, mediatrening. Dette blir gjerne med fokus på norske media og de sakene som norsk publikum er opptatt av. Noen særlig mediatrening for å håndtere media i vertslandet, får vi ikke. Nå skal det sies at både i Tyrkia og i Pakistan, hvor jeg tjenestegjør nå, er media ganske høflige og positive, med mindre man tråkker skikkelig i salaten. Dvs. at en del kontroversielle spørsmål bør man unngå.

Burde man som ambassadør vært pliktig til å lære seg språket for å kunne kommunisere bedre i jobben?

Når det gjelder språk, så er det forskjeller mellom land hvor viktig det er for en ambassadør å kunne språket. I Russland vil jeg si at det er helt nødvendig, – likeså i Frankrike. I de fleste land vil det være en klar fordel, men det blir et ressursspørsmål. Tross alt skal man ikke jobbe der mer enn maksimalt 5 år, og etterpå skal man kanskje til et annet land med et annet språk. Norge har en forholdsvis liten utenrikstjeneste, som krever at vi må tjenestegjøre i mange forskjellige land med ulike språk. Det er ikke rom for at altfor mange spesialiserer seg.  Slik er det imidlertid også for mange andre lands diplomater, så Norge skiller oss ikke ut på noen måte.

Geir Rege er informasjonssjef ved Bergen Nasjonale Opera (BNO). Her jobber han sammen med 12 andre fast ansatte, ved deres kontorer i Grieghallen. Jeg stilte han noen spørsmål om operainteressen, informasjonsarbeid, utfordringer og gleder ved jobben som informasjonssjef.

 

Hva er det med opera generelt og Bergen Nasjonale Opera spesielt som appellerer til deg?

– Det essensielle i opera ligger i menneskestemmen. En opera er som et enormt byggverk satt sammen av en rekke kunstformer: musikk, teater, litteratur og ofte også dans. Alt dette er likevel rettet inn mot én ting: at vi skal gripes, berøres, rystes av en stemme. I essayet «The Grain of the Voice» skriver Roland Barthes at når en stemme berører oss, kan det ligne en fysisk, ja, erotisk kontakt mellom tilhører og utøver.

Det er særlig to ting ved Bergen Nasjonale Opera som appellerer til meg. For det første mener jeg opera må gjøres med høy kvalitet i alle ledd. Det betyr ikke at alle operaforestillinger Bergen Nasjonale Opera setter opp er like vellykkede; vi kan alltid bli bedre. Men vi streber mot en høy kunstnerisk kvalitet i det vi gjør, og dette er veldig viktig for meg. Opera gjort halvveis, scenisk eller musikalsk, kan veldig fort føles som meningsløs skriking fra scenen, og da ender man opp med å bekrefte folks fordommer mot sjangeren.

For det andre har Bergen Nasjonale Opera en frisk og usnobbete profil. Vi vil skrelle bort det pompøse imaget operasjangeren er belemret med, og være inviterende og åpne.

Hva er det beste med å jobbe som informasjonssjef ved BNO?

– Hver operaproduksjon skaper en voldsom energi som også vi som jobber med kommunikasjon smittes av. Dette gjør arbeidet mitt til noe annet enn en vanlig kontorjobb. Når jeg arbeider mot pressen, må jeg sette meg inn i det kunstneriske innholdet i produksjonen ved lese om operaen, snakke med kunstnerne og følge prøvene. På bakgrunn av dette må jeg finne vinklinger som kan være interessante for media. Dette er en veldig interessant prosess som både gjør at jeg kommer tett på det som skjer på og bak scenen, samtidig som jeg bruker min språklige kreativitet for å formulere dette på en interessant måte.

Er det ett eller flere øyeblikk i din karriere som informasjonssjef du kan trekke frem, som du er spesielt fornøyd med?

– I forkant av flere av våre store operaproduksjoner mener jeg vi har lykkes med å skape en hype omkring forestillingene. Her vil jeg spesielt trekke frem operaen Carmen i 2007. Her lykkes vi spesielt med valget av visuelt uttrykk for forestillingen, samtidig som vi skapte en forventning om at dette var den største operasatsningen noensinne i Bergen. Dette resulterte i utsolgte hus flere uker før premieren.

Hvordan hadde du jobbet for å få til dette?

– At Carmen fikk stor oppmerksomhet i media og blant publikum var et resultat av et planlagt, målrettet arbeid over lang tid.

Hva ser du på som de største utfordringene med å jobbe som informasjonssjef ved Bergen Nasjonale Opera?

– For det første at vi ikke har en kontinuerlig aktivitet. Det vil si at det kan gå flere måneder mellom hver produksjon. I disse periodene kan det være vanskelig å få oppmerksomhet. For det andre at vi ikke har et eget operahus. Mange som har vært på opera hos oss, tenker bare at de har vært på opera i Grieghallen. Dermed knytter de ikke den ofte positive opplevelsen til merkenavnet Bergen Nasjonale Opera. Derfor må vi være enda tydeligere og jobbe enda hardere for å synliggjøre oss selv.

Hva mener du om unges bruk av såkalt høykultur og opera i dag?

– Et omfattende spørsmål. Jeg liker ikke ordet «høykultur». Slik jeg har forstått det, viser blant annet Jostein Gripsruds undersøkelse av studenters kulturbruk at bruken av «høykultur» blant unge er på ganske drastisk tilbakegang. De som tidligere sognet til «høykultur», er nå blitt mer pluralistiske, altetende («omnivore»), mens de som ikke gjorde det fortsatt ikke benytter seg av disse tilbudene.

At mange unge blir mer mangfoldige i sine kulturelle preferanser er positivt. Det er noe jeg selv kan kjenne meg igjen i. Min ideelle operagjenger går gjerne på Wagner den ene kvelden og Bon Iver den neste. Likevel: Opera trenger publikum, og det er et problem hvis interessen for opera synker blant unge.

Hvilke utfordringer har dere når det gjelder å nå unge under 30?

– Hovedutfordringen er at vi ikke har hatt ressurser til å kartlegge denne gruppens kulturbruk og forhold til opera på en systematisk måte. Dermed er våre fremstøt i for stor grad basert på antakelser. En av disse antakelsene er at unge har en høyere terskel for å gå på tradisjonell høykultur enn de som er litt eldre. Vi jobber med saken.

 

Bilde: bno.no

Maria Eleni Tripodianos ble ansatt ved Kunstmuseene i Bergen 1. januar 2010. Høsten 2009 studerte hun praktisk informasjonsarbeid ved UiB, og hadde praksisplass nettopp på museene. I dag har mussene til sammen 88 ansatte, og sammen med Henrik og Hilde utgjør Maria informasjonsavdelingen. Jeg har stilt Maria et par spørsmål om praktisk informasjonsarbeid, kunst og jobben som informasjonskonsulent.

 

Av alt du lærte på Praktisk informasjonsarbeid – hva har du hatt mest nytte av i jobben?

Det må være skriving av pressemeldinger.

Hva har du hatt mye bruk for i jobben, av ting du ikke lærte på Praktisk informasjonsarbeid?

Det meste som går på det datatekniske, jeg gjør mye grafisk arbeid som jeg har lært ved andre studium. Fotobehandling er også en stor oppgave. Vi hadde heller ikke opplæring i sosiale medier i mitt kull – det har jeg lært meg på egenhånd.

Hva er den mest utfordrende oppgaven du har hatt i museene så langt?

Jeg har hatt mange utfordringer – blant annet det kongelige jubileet i fjor hvor vi hadde en av utstillingene og ikke minst informasjonsarbeidet rundt utstillingen Real Life Stories, men å være informasjonsansvarlig for Edvard Grieg Internasjonale Pianokonkurranse i september i år har vært det mest utfordrende for meg.

For det første fikk vi ganske sent bekreftet at vi fikk nok støtte til å gjennomføre konkurransen – bare et år i forveien – og vi kunne ikke offentliggjøre at Bergen fikk konkurransen før det var i boks! Vi hadde da bare et år på oss til å bli kjent i et internasjonalt musikkmiljø – i media – ved prestisjefylte musikkskoler – og ikke minst å nå ut til gode pianister slik at de ville søke om å delta! Det var et intensivt markedsføringsarbeid, hvor vi sendte mange pressemeldinger, var aktiv på Facebook og Twitter, samt at de ansatte ved Troldhaugen sendte brosjyrene og plakatene vi laget for konkurransen verden rundt! Vi fikk til slutt søkere fra alle kontinenter i verden, og en kjempegod nasjonal mediedekning. Vi klarte også å nå forholdsvis godt ut til de ulike musikkmiljøene vi ønsket. Til neste konkurranse satser vi enda sterkere på internasjonale medier.

Hvordan oppgaver er mest spennende?

Det mest spennende er å eksperimentere med ulike vinklinger på nyheter og se hvilke saker media biter på og interesserer seg for. Vi arbeider lenge med utstillinger og ulike vinklinger, men det er først dagen etter pressevisningen, når vi åpner avisene, at vi ser om det har slått an. Og så er det selvfølgelig spennende å se om det faktisk kommer publikum, og om vi har klart å spre informasjonen godt nok! Det aller kjekkeste er når vi klarer å lage en debatt hvor også publikum engasjerer seg, og kommer med tilbakemeldinger i resepsjonene våre og på sosiale medier. Det er ikke noe jeg synes er gøyere enn det!

Kan du nevne et par arbeider du er stolt av?

Jeg klarte å få Se og Hør til å komme til åpningen av Gavebordet, det synes jeg var godt gjort! Mediedekningen av Ole Bull-jubileet i 2010 var veldig god over hele landet, med et høydepunkt når VG gav fiolinutstillingen vår en 6er, og BT gav oss plass på forsiden med stort bilde. Vi har vel ikke sett VG i Bergen siden… Det er vanskelig å få østlandsmediene over fjellet i disse sparetider! Ellers er jeg stolt over arbeidet vårt rundt den nevnte Edvard Grieg Pianokonkurransen, og utstillingen Real Life Stories – hvor vi har arbeidet mye mer internasjonalt enn jeg har vært med på siden jeg startet her i hvert fall. Vi har fått dekning i en rekke utenlandske magasiner og aviser med Real Life Stories – blant annet i England, Sverige og Russland. Det er stort! Ellers laget vi et magasin for museet i 2011 som ble revet vekk, det var kjekt.

Kan du fortelle kort om prosessen mot noe slikt?

Med utgangspunkt i Real Life Stories: Det gjelder å starte så tidlig som mulig – så snart vi visste at utstillingen ville bli gjennomført ga vi ut drypp om det i media gjennom direktøren vår. Så snart vi visste at Ai Weiweis verk ikke var stoppet av Kinesiske myndigheter, men ankommet havnen i Bergen, gikk vi ut med pressemelding om at det ble verdenspremiere. Vi startet også da med å legge flyers og lignende ut i bybildet, og ikke minst å legge ut bilder og klipp som bygget opp under utstillingen på FB og Twitter. Det er lurt å starte tidlig på sosiale medier med små ”drypp” – bygge opp forventninger. Etter hvert som det nærmet seg, intensiverte vi, inviterte presse når kuratorene kom over fra Kina noen måneder før utstillingen, etc.

Hvor viktig er sosiale medier, både internt og eksternt, for museet?

Internt er ikke medier som FB og Twitter så viktig for oss, som organisasjon, vi har heller en egen lukket intranettside. Men eksternt er det kjempeviktig! Her senker vi terskelen og åpner opp for at publikum lett kan stille oss spørsmål og engasjere seg. Vi prøver ofte å skape debatt. I arbeidet med å få folk til å føle seg velkommen er sosiale medier kjempeviktig! På Youtube er vi ikke så aktive, vi har rett og slett ikke nok kompetanse på huset til videoproduksjon enda, men det kommer.

Som informasjonsavdeling, hvem jobber dere tett sammen med, både i og utenfor museet?

Som informasjonsavdeling, jobber vi spesielt tett med direktøren og museets avdelingsledere – men jeg vil påstå vi er en av de få avdelingene ved museet som virkelig får arbeidet tett med hver eneste ansatt i organisasjonen i løpet av et år. Vi henter inn informasjon vedrørende alt mulig, intervjuer, samarbeider… Det er veldig kjekt.

Utenfor museet har vi veldig mye kontakt med journalister, selv om jeg ikke akkurat kan si at vi alltid jobber sammen med dem – de er jo uavhengig og gjør som de vil! Vi arbeider også sammen med informasjonsavdelinger ved de kulturinstitusjoner vi til enhver tid har et samarbeid med. Vi involverer også reklamebyråer i større prosjekter, og da er det vi som har hovedkontakten med disse.

Hva jobber du med akkurat nå?
 
Akkurat nå planlegger vi nye nettsider for museet, det er kjempespennende! Ellers jobber vi med å spikre neste års publikumsprogrammer.

Hva er det som gjør Kunstmuseene i Bergen til noe spesielt?

Vår unike blanding av kunstnerhjemmene til tre av Norges store komponister og kunstmuseer med viktige nasjonale og historiske samlinger. Våre vakre bygninger og plassering i byen.

Hva liker du best ved Kunstmuseene?

Selvsagt mine engasjerte og kreative kollegaer:) Vi har endringsvilje, og er alltid klar for å tenke nytt!

Og helt til slutt, hvem er dine favorittkunstnere? 

Åh, det er vanskelig! Liker så mange! Kittelsen, Munch og Astrup er mine norske ”gamlisfavoritter”. Ellers sier jeg Marcel Duchamp, René Magritte, Sophie Calle, Jenny Holzer, Alfredo Jaar + tegneserieskaper Marjane Satrapi – tegneserier kan også være kunst, synes jeg!