Vi bruker metaforer hele tiden, de florerer i språket, de hjelper oss til å gripe verden og de bidrar til å forme vår oppfatning av politikkens vesen.
CC BY Warren Brown
En metafor er kort og enkelt sagt et språklig virkemiddel der noe står for noe annet; en metafor består av to bestanddeler, det som henviser og det den henviser til. Egenskaper som forbindes med den førstnevnte overføres til sistnevnte. Et eksempel var da daværende statsminister Thorbjørn Jagland benyttet metaforen det norske hus om Norge. I tiltredelsestalen fortalte Jagland oss at «grunnmuren i Det norske hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn». Huset, eller samfunnet holdes oppe av fire søyler: nærings- og arbeidslivspolitikk; utenriks- og sikkerhetspolitikk; velferdspolitikk og kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk. Da det begynte å gå trått for Jagland-regjeringen var det imidlertid lett å harselere med metaforen: bærebjelkene ga etter og det var råte i grunnmuren
Politikk blir ofte fremstilt som et tohodet vesen – i seg selv en metafor. Det ene hodet, som vi for enkelhetens skyld kan kalle det fornuftige, vil ha fokus på sak, argumentutveksling og begrunnelse av politiske standpunkter. Det andre hodet, det tabloide, vil forenkle og gjøre politikken tilgjengelig for alle, men det vil også ha kjappe replikkvekslinger, strid og temperaturfylt trette. Som alle tohodete vesener, kan man ikke fjerne det ene og forvente at legemet overlever. De er avhengige av hverandre. Det ene skaper engasjement og trekker publikum, lesere, seere. Det andre opplyser og gir tilhørerne råstoff til å utvikle egne politiske meninger og bakgrunn for å fatte informerte politiske valg. Uten publikum ville det fornuftige hodet ha snakket til seg selv, og uten det informative ville det tabloide ha vært uten legitimitet. Det problematiske er når det tabloide hodet blir stridslystent og snakket så høyt og får så mye taletid at det andre må nøye seg med å fatte seg i korthet når det endelig får komme til orde.
De to hodene vil fremstille politikk på to ulike måter, og vil følgelig bruke ulike metaforer for å forme det bildet av politikk vi til slutt sitter igjen med når vi går til valgurnene og gjør vår borgerplikt. Hvilke metaforer det rasjonelle hodet vil benytte kommer helt an på hva saken dreier seg om og hvilke standpunkter det står om. Da er det lettere å identifisere hvilke metaforer tilknyttet det andre hodet.
Sport- og krigsmetaforer florerer i den politiske journalistikken. Spaltemeter og piksler fylles opp av «politiske» kommentatorer som egentlig ikke kommenterer politikk. De fråtser i metaforer som omdefinerer det poliske ordskiftet til en kamp eller en slagmark. Her kommer metaforene inn: Partiene mobiliserer sine valgkampsmaskinerier, de leder, de ligger under, de angriper og de forsvarer seg på en eller flere fronter. Selv ordet valgkamp er en metafor fra det tabloide hodet. Egenskaper ved det som skjer på slagmarken og idrettsbanen overføres til politikken. Det store spørsmålet blir hvem som kommer til å vinne og hvem som kommer til å tape valgkampen. Det det hele til syvende og sist dreier seg om spiller da annenfiolin: hvilken politikk blir satt ut i live om det og det partiet kommer til makten.
Jeg har brukt Bergens kollektivtilbud i nesten tolv år. I denne perioden har det skjedd betydelige endringer i driften av den lokale kollektivtrafikken. Busselskaper har kommet og gått, bybane har blitt bygget og tilbudet har ekspandert. Men et aspekt som ikke har endret seg er vår oppførsel og oppfatning av hvordan en busstur skal foregå.
Jeg er selv skyldig i denne oppførselen. Hele min personlighet endrer seg sekundet jeg setter foten innenfor kollektivdøren. Jeg oppdager en dramatisk endring i den sosiale situasjonen og min vilje til å interagere forsvinner. Når jeg kikker meg rundt er mange innestengt, overlegne, tomme i blikket og livredd for å komme i kontakt med andre mennesker. Dette er ikke noe som gjelder en spesifikk gruppe. Nesten alle, enten de er små eller stor, trekker seg tilbake og låser ut alt som skjer rundt dem.
De klassiske scenarioene
I alle mine år som kollektivtrafikant har det alltid vært to klassiske situasjoner som har stukket seg ut. Den første er mennesker som alltid setter seg på det ytterste sete og nekter å la andre mennesker sitte ved siden av seg. Dette eksemplet har alltid vært fascinerende. Vi velger å bruke et offentlig transportmiddel, men oppfatningen om hva en offentlig busstur innebærer er svært ulik. Vi ønsker ikke nærkontakt. Nå er det ikke slik at alle følger dette eksemplet, men hver dag ser jeg mennesker som skaper akkurat denne situasjonen. Det som igjen gjør problemet verre er folks frykt for interaksjon og manglende bruk av verbal kommunikasjon. Dette kan vi også knytte opp mot den andre klassiske situasjonen.
Når man sitter innerst på et sete og skal av, så må sidemannen flytte på seg slik at du kan komme forbi. Det er ikke lenger verbal kommunikasjon som blir brukt for å signalisere at man skal av, men kroppsspråk. Uten å si et ord kan man reise seg eller rasle med sekken og personen ved siden av vil forstå at du skal av og vil reise seg øyeblikkelig. Vi har gjennom flere år nærmest perfeksjonert denne teknikken til å bli en akseptert norm i vår kollektivtrafikk.
Kultur, teknologi og generasjoner
Åpenbart er det ingen vitenskapelig forklaring på hvorfor vi oppfører oss slik. Men jeg tror kultur og teknologi kan være noe av årsaken til vår synkende grad av kommunikasjon i kollektivtrafikken. I mine samtaler med utvekslingsstudenter får jeg ofte det samme svaret. De er sjokkert over manglende grad av høflighet de møter på bybanen eller bussen. I et samfunn som er vant til liten interaksjon med fremmede, så er det ikke overraskende at det er dette utlendinger først legger merke til når de kommer til Norge. Vår offentlige oppførsel er mye styrt av kultur. Men samtidig kan ikke bare normer og kultur ta hele ansvaret for vår oppførsel i kollektivtrafikken.
Et annet aspekt er måten vi bruker teknologi. De fleste med en smart-telefon, en iPad eller en musikkavspiller drar nytte av denne på bussen, bybanen eller toget. Dette har nok også mye av skylden til at vi er kontaktsky. De fleste er oppslukt i egne tanker eller omsvermet av musikken som spilles på hodetelefonene. Vi bruker alle disse enhetene for å underholde oss selv i hverdagen og har blitt en integrert del av kollektivtrafikk-opplevelsen.
Det er også ulik oppførsel å finne blant forskjellige generasjoner i kollektivtrafikken. Mitt inntrykk er at eldre mennesker er mer åpne og høflige, mens dem fra 40 år og nedover er til en viss grad mindre mottakelige. Å vokse opp under forskjellige perioder i Norge har sikkert hatt mye å si for hvordan vi har utviklet våre sosiale interaksjoner som et samfunn. Men samtidig er det alltid interessant å bemerke seg de forskjellige oppførselene som er tilstede under en busstur.
Unik kommunikasjon
Dette er selvfølgelig personlige erfaringer jeg har gjort meg over alle mine år som buss-, tog- og bybanebruker. Mange faktorer spiller inn i hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør. Men jeg syns allikevel det er verdt å bemerke seg hvordan vi kommuniserer i kollektivtrafikken. Det er noe veldig særegent ved måten vi bruker kroppsspråk i stedet for det verbale språket for å kommunisere. Det er sikkert mange paralleller man trekke frem i andre sosiale situasjoner også, men spesielt i kollektivtrafikken har vi utviklet en ganske unik kommunikasjonsform her i Norge.
OPWC er årets vinner av Nobels Fredspris. CC BY-NC-ND: Tormod Ulsberg.
Forrige uke ble årets Nobels fredsprisvinner kunngjort. Beslutningen har fått mye skryt for å stå i stil med Nobels testamente, samtidig som den har fått mye kritikk for budskapet som signaliseres med valgene av vinnere de siste årene.
Vinneren er OPWC, en internasjonal organisasjon som overvåker forbudet mot kjemiske våpen. I det siste har de fått spesielt mye omtale i forbindelse med deres arbeid med nedbygging av kjemiske våpen i Syria. Tidligere har de kun jobbet i land i fred, men møter nå en utfordring ved at de nå skal inn i en krigssone.
Fredsprisen kan bidra til at OPCW får den prestisje de trenger for å gjennomføre arbeidet i Syria, mener Jan Egeland, generalsekretæren i Flyktninghjelpen
Dette er en viktig pris. De færreste visste at OPCW eksisterte. Nå vil de kunne be om tillatelse, adgang, hjelp og sikkerhet med større tyngde til å gjennomføre arbeidet, sier Egeland til Aftenposten.
Den internasjonale konvensjonen om nedbygging av kjemiske våpen er en av vår tids mest vellykkede nedrustninger, og går på den måten i tråd med Nobels ønske om avskaffing og minskning av stående armeer.
Fredspriskritikk
Nobelprisen har ved flere anledninger fått kritikk for tildelingene. Blant annet prisene til Barack Obama og EU. Obama fordi han fikk prisen før han faktisk hadde utrettet noe. Det virker også ulogisk ettersom han fører krig i Midtøsten og på tidspunktet hadde planer om å sende flere soldater inn i Afghanistan. Ikke direkte fredsskapende arbeid.
EU-prisen ble kritisert fordi EU først og fremst ikke har et fredsmål, men et mellomstatlig og økonomisk formål, ifølge Nils Butenschøn, direktør ved Institutt for menneskerettigheter. Unionen har dessuten ikke brukt fullt ut den evnen de har for å løse konflikter.
På denne måten kan det virke som om vinnerne får prisen for potensialet de har til å skape fred, og ikke det de har oppnådd. Videre har det blitt svær omstridt at Nobelkomiteen rundt årtusenskiftet utvidet fredsbegrepet, til å inkludere miljøarbeid og arbeid mot fattigdom som fredsskapende arbeid. Mange mener komiteen ikke forholder seg til Nobels ord, og at de velger ut fra sine egne preferanser. Noen vi gå så langt som å si at det de bryter med testamentet, og dermed strider mot loven.
I tråd med Nobel – i strid mot folkemassene
Malala Yousafzai var favoritten frem til Nobelkomitten annonserte OPCW som vinner. CC BY-NC-ND: United Nations Information Center
I år har komiteen klart å følge Nobels testament, men står likevel ikke fri for kritikk. OPCW har kun blitt aktuell de siste ukene, før det var det Malala Yousafzai som var en klar favoritt og forventet vinner. Jenta fra Pakistan har vunnet bred folkelig støtte for sin kamp for jenters rett til utdanning.
Utenfor Vesten ses fredsprisen som en stadig mer politisk pris, som gis til kandidater som «passer inn» i måten Vesten ser en fredsprisvinner på, sier frilansjournalist Sayed Hamad Ali til Aftenposten. Videre sier han at prisen burde vært mer nøytral.
Fredsprisen har de siste årene vært kontroversiell og anklages for å tjene vestlig politikk og maktelitens interesser, som får flere freds-eksperter til å lure på hvilket budskap Nobelkomiteen sender ut. Nobel-historiker og jurist Fredrik S Heffermehl peker ut at prisen til OPCW passer godt inn med USAs strid med Syria, og lurer på om de vil bruke prisen for å undergrave dagens syriske styre.
Men om Malala vunnet, er det ikke sikkert Nobelkomiteen hadde sluppet unna kritikken da heller. Sett med vestlig-fiendtlige øyne kunne man kalt Malala for en av Vestens nikkedukker i Pakistan, da man på mange måter kan si hun kjemper mot islamistiske fundametalistenes verdier ved å ville gi kvinner rett til utdanning.
Det er altså ikke så lett for Nobelkomiteen. Og det vil alltid finnes kritikere som vil finne noe å sette fingeren, så de får gi seg et klapp på skulderen for innsatsen. I år klarte de i hvertfall å finne noen som både stemte med Nobels testamente og har utrettet noe viktig for å bidra til å skape fred. Malala hadde kanskje vært et godt alternativ, men det kommer da en pris til neste år også, gjør det ikke?
Minstemann i flokken har mindre ansvar, blir sett på som bortskjemt og har et større behov for anerkjennelse.
Jeg har vokst opp i en familie med fem eldre søsken, der jeg selv er yngst. Det er både fordeler og ulemper ved å være minstemann. Minstemann slipper gjerne flere plikter og har færre sperrer for sin oppførsel. Den yngste får større frihet til å drømme, men ulempen er at foreldrene aldri vil slippe tanken om at en er yngst.
Minstemann slipper flere plikter
De eldste får naturlig nok flere ansvarsoppgaver og plikter enn den yngste. Forsker, Pål Johan Karlsen, sier at ”minstemann slipper flere plikter som den eldste må gjøre”. Eldstemann blir tidligere ansvarlig for seg selv og blir gjerne gitt arbeidsoppgaver tidlig i hjemmet. Jeg kan tenke meg at den eldste får strengere oppdragelse enn de som kommer etter. Foreldrene tenker sikkert at så lenge vi gjør en god jobb med de første, vil de sette standarden for etterkommerne. Dette er ikke tilfelle i vår familie. Jeg bare vokste opp. Hver gang jeg gjør noe familien min blir flau over, skylder de på at jeg ikke fikk oppdragelse.
Minstemann kan være pøbel uten noen spesiell grunn
De fleste tenker at de yngste slipper billig unna når det kommer til søskenkrangel, og det er for så vidt sant, helt til en kommer til en viss alder. Det er jo ikke tenkelig at den yngste vil framprovosere dårlig stemning eller ha ondsinnede intensjoner. Minstemann blir sett på som søt og uskyldig, og voksne kan ikke se for seg at den yngste kan være en bærer av dårlige intensjoner eller baktanker. Jeg har sett tilfellet hos mine tantebarn. Den yngste av tre barn, slår mellomste uten grunn. Den mellomste tar selvfølgelig igjen og den yngste begynner å gråte. Hvem får skylden? Den mellomste, nettopp fordi hun er den personen som mest sannsynlig ville ha startet en krangel. En skal ikke undervurdere den yngste. De kan være noen pøbler, og da snakker jeg også om meg selv. I denne forbindelse har jeg vokst opp med et prinsipp; dersom jeg slår en av mine søsken, får jeg dobbelt så hardt tilbake som om det var en rettferdig straff. Det fikk meg i hvert fall til å revurdere min impuls om å slå mine søsken igjen. Jeg lærte manerer på den harde måten. På et tidspunkt sluttet mamma å gi meg medfølelse, for hun skjønte at jeg framprovoserte det selv.
Bortskjemt
Mine eldre søsken synes at jeg alltid har vært bortskjemt og sammenligner mer enn gjerne seg selv med meg når de var på din alder. ”Mamma, jeg fikk aldri så mye klær, da jeg var på hennes alder.”. For min del gjorde det ikke noe at de tok det opp. Jeg var fornøyd med den nye jakken eller buksa jeg nettopp hadde fått. I dette tilfelle er det vanskeligere for foreldrene å vite hvordan de skal forholde seg til argumentasjonsutvekslingen. Foreldre husker ikke alt de har gitt, spesielt dersom de har mange barn. Jeg må nok innrømme at jeg har fått litt ekstra penger til klær, samtidig som jeg har arvet klær.
Behov for anerkjennelse og nysgjerrig av natur
Jeg tror ikke den yngste har lett for å forutse konsekvensene av sine egne handlinger. Vi våger å ofre mer enn de fleste. Vi kaster oss ut i det, for deretter å feile. Grensene blir sprengt og finnes ikke filter for hva som kan bli sagt eller gjort. Som minstemann trengte jeg bekreftelse på at jeg ble sett, da jeg noen ganger følte meg oversvømt av mine eldre søsken. Jeg pratet hull i alles hjerner, samtidig som jeg stadig hadde et høyt energinivå. Som liten kom jeg ofte med dristige utsagn. Jeg har stadig hørt at jeg er direkte talen min, og i enkelte tilfeller frekk uten egentlig å vite det selv. Med direkte i talen, mener jeg å stille direkte og personlige spørsmål til mennesker en knapt kjenner, uten hemninger. En gang spurte jeg en fjern tremening og hans kone på en restaurant, som vel og merke har slitt med å lage barn i en god stund, om det var romantisk den dagen de lagde barn. Familien min ser forvirret på hverandre og gir meg et blikk som sier ”Sånt spør du ikke om.”. Ingen sa til meg at det var i strid med sosiale normer. Jeg fikk riktignok høre det i etterkant, og i enkelte tilfeller ennå, men på det tidspunktet tok nysgjerrigheten min over. Dette var ikke et spørsmål for å dra oppmerksomhet, men som jeg spurte av ren nysgjerrighet da jeg hadde sett for meg en romantisk setting med tente lys.
Rastløse og masete
Jeg var veldig nysgjerrig som liten, og jeg kan nesten sammenlignes med en snushane. En snushane er en som er over gjennomsnittet nysgjerrig. Ifølge min mening henger lite tålmodighet sammen med at en stadig er på utkikk etter nye og spennende ting, nettopp fordi en blir lett rastløs. Trangen etter å handle eller gjøre noe annet tar overhånd, og med det kommer masing. Jeg husker at jeg kontinuerlig maste på mine eldre søsken om å spille spill, men jeg fikk alltid til svar; ”Nei, ikke nå.” Til tross for det samme svaret hver bidige gang, ga jeg ikke opp. Jeg levde i håpet om at de en dag ville svare ”ja”, og enkelte ganger maste jeg så mye at de måtte til slutt gi etter. Masingen avtok etter hvert som jeg ble gammel nok til å lære meg de samme spillene som de likte. Da ble det mer en glede på alles vegne.
Ikke redde for å drømme om noe større
Jeg har aldri vært redd for å drømme eller tenke stort om framtiden. Ingen har satt grenser eller krav til mitt valg av studieretning. Jeg har følelsen av at de eldste av søsknene mine har blitt rådet til å velge en yrkesrettet og sikker studieretning for raskt å finne seg en jobb som gir dem økonomisk stabilitet. De eldste spør meg stadig om hva jeg har lyst til å bli, og hva jeg vil gjøre med livet mitt. For meg handler det ikke om hva jeg ender opp med eller hva jeg gjør med livet mitt, selv om jeg har en viss idé og tanke om det. Jeg har heller fokuset på at jeg studerer noe som interesser meg, og som jeg ser for meg at jeg jobber med om 10 år fra nå. Familien min har respektert mine valg og har gitt meg muligheten til å utforske og se hva som passer for meg.
Alltid sett på som liten
Selv når jeg blir 30, vil mine foreldre se på meg som minstemann. Jeg er og forblir alltid minstemann i mine foreldre sine øyne. Den tanken vil aldri endre seg. Jeg tror det har noe med foreldres tanker om at den yngste trenger mer omsorg og beskyttelse, da minstemann blir sett på som liten og uselvstendig. Det er ulempen ved å være minstemann, en blir stemplet som minst og det vil følge en resten av livet.
Denne måneden er det på ny klart for den årlige Latin-Amerikauka, som arrangeres i flere av landets byer. I Bergen starter Latin-Amerikauka allerede tirsdag 15. oktober og varer til onsdag 23. I god latin-amerikansk ånd er tidsangivelse altså bare veiledende.
Arrangørene bak det som blir annonsert som «årets store Latin-Amerikabegivenhet» er lokallagene i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som ble stiftet i 1977.
Latin-amerikanske løsninger
Hver høst arrangerer LAG Latin-Amerikauka i Norges største byer, hvor blant annet innledere fra samarbeidsorganisasjoner i Latin-Amerika informerer om situasjonen i sitt hjemland, og aktuelle problemstillinger i regionen blir tatt opp. Tema for årets Latin-Amerikauke er «Latin-Amerikanske løsninger».
I Bergen foregår alle møtene på kvarteret, og uka starter med et informasjonsmøte om Brasil og Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader. Her vil det bli fokus på Latin-Amerikas største folkebevegelse, MST (De jordløses bevegelse), som jobber for å bedre forholdene for landets jordløse. I tillegg kan man få svar på hvorfor 100 000 mennesker protesterte i Rios gater i juni, og hva som er koblingen mellom norsk landbruk og Brasil. Dette møtet retter seg spesielt mot unge mennesker. LAG sender neste år 20 unge og engasjerte til Brasil for å samarbeide med nettopp MST.
Verdenspremiere
Latin-Amerikauka består ikke bare av foredrag, men byr også på filmvisning og fest. Den prisbelønte dokumentaren Gold Fever har verdenspremiere torsdag 17. oktober, og i den anledning vil tre elever fra Sund Folkehøgskoles utvekslingsprosjekt i Guatemala innlede før visning av filmen. Dokumentaren fokuserer på tre guatemalske kvinner i deres kamp mot gullutvinning i lokalsamfunnet, og de alvorlige konsekvensene gruvedrift har for lokalbefolkning og miljø.
Tidsskriftet LatinAmerika er Norges eneste tidsskrift om Latin-Amerika, og redaksjonen holder til i Bergen. Nå har tidsskriftet kommet ut i ny drakt, og dette feires med en relanseringsfest. Festen tar sted fra kl. 19 fredag 18. oktober, og det blir både quiz og fredagsprat med journalist, forsker og forfatter Roy Krøvel. Deretter spiller Los Bárbazon opp til konsert, og kvelden avsluttes med Latino-DJ.
Kamp mot frihandel
På 90-tallet oppstod en folkelig motstand i protest mot USAs forsøk på å samle regionen i et frihandelssamarbeid, noe som resulterte i at ALBA oppstod i 2004. ALBA (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América) er det første forsøket på et regionalt samarbeid mellom latinamerikanske land med likeverd og sosial velferd som visjon fremfor å være basert primært på handelsliberalisering. Tirsdag 22. oktober er det mulig å lære om Latin-Amerikas folkelige alternativ, ALBA de Los Movimientos Sociales, en nyopprettet allianse av sosiale bevegelser tilknyttet ALBA. Dette møtet får besøk av Yanina Venier fra Argentina, som sitter i styret.
Latin-Amerikauka i Bergen avsluttes for denne gang onsdag 23. med et møte om colombianske bønders kamp mot frihandel. Cesar Jerez som er leder for en organisasjon som jobber med bøndenes rettigheter vil blant annet fortelle hvorfor den nylig inngåtte frihandelsavtalen med USA var en viktig parole under høstens generalstreik, og hvilke konsekvenser frihandelen har for det colombianske samfunnet og landets bønder.
I de øvrige byene, Oslo, Trondheim og Stavanger, finner Latin-Amerikauka sted fra 21.-27. oktober. I Bergen har Latin-Amerikauka blitt framskyndet grunnet Internasjonal Uke i Bergen som markeres 20.-26. oktober. Fullstendig program finnes på latin-amerikagruppene.no og som arrangement på Facebook – Latin-Amerikauka 2013. Alle arrangement er gratis.
Om en er forelder, søsken, tante, onkel eller barnevakt er det alltid nyttig å vite hvordan en best kommuniserer med barn.
foto: Anthony Kelly
Barn er ikke voksne, tilrettelegg språkbruken deretter. Ikke bruk store ord som barna ikke forstår. Merker du at barnet ikke skjønner hva du vil fram til, prøv å ordlegg deg på en annen måte. Tilpass språket etter alder, ikke prat på samme måte til en 5-åring som du ville til en 2-åring og omvendt.
Ned på barnas nivå
Sett deg på barnas nivå. Vil en presisere noe for barnet kommer en lengre med å sette seg ned på huk å kommunisere med barnet på dets nivå enn å heve stemmen. Ikke snakk ovenfra og ned, beskjeder gitt på denne måten forsvinner ofte over hodet på barnet. Ved å kommunisere med barnet på dets nivå gir en også barnet et klart inntrykk av å bli hørt.
La barna få tid til å uttrykke seg. Barn utrykker seg forskjellig, noen er mer verbale enn andre, men det er likevel viktig å gi barnet tid til å få frem det det vil ha sagt. Dette kan ta en stund, men det er viktig å ha tålmodighet å la barnet bli hørt.
Anerkjennende kommunikasjon
Denne formen for kommunikasjon innebærer at en på ulike måter viser barnet at en forstår barets følelsesmessige reaksjon og opplevelse av det som skjer. Unngå å si «det er ikke noe å bli lei seg for» eller «hør på meg» når barnet blir lei seg fordi det må avslutte leken fordi det skal i seng, det vil bare forsterke barnets negative opplevelse. Vis at du har forståelse for barnets følelser «jeg skjønner at du hadde lyst å leke mer og ble sint når du ikke fikk bestemme det selv.» Barnet vil da føle seg mer møtt.
Kroppsspråk og tonefall
Kroppsspråk og tonefall er også viktig når du kommuniserer med barn. Disse tingene kan avgjøre hvordan kommunikasjonen blir videre i samtalen. Dersom en går inn i situasjonen med et negativt kroppsspråk og et krast tonefall vil dette ofte skape en negativ reaksjon hvor barnet vil reagere med usikkerhet og aggresjon.
En annen ting som er viktig er å forklare hvorfor de blir nektet å gjøre noe i stedet for å bare gi et «NEI». Forklar hvorfor barnet ikke for lov til å for eksempel å slå når det er sint. Unntaket er i akutte farlige situasjoner hvor det er viktig å forhindre en handling. For eksempel om barnet er i ferd med å løpe ut i veien. Da er det viktig å gi et klart budskap «STOPP» med et strengt kroppsspråk for siden å nedjustere disse og forklare situasjonen.
Når man skal kommunisere med barn er det viktig å huske på at de i likhet med voksne er individer, ikke alle barn er like. De kommuniserer på ulik måte.
Graffiti, som så mange subkulturer før den, er i ferd med å dø ut. Mange vil kanskje være uenig: Graffiti lever i sitt beste velgående, i Bergen jobbes det aktivt med tilrettelegging. Men tilrettelegging for hva?
Graffiti-uttrykket som vi forstår det i dag, oppsto først i New Yorks hiphop-miljø i Bronx på slutten av 1960-tallet. Her var det ulike gjenger som markerte territoriet med sin signatur eller “tag”. Målet var å få kommunisert med andre gjenger hvem som dominerte hvor. Budskapet er kun forståelig for andre gjenger og gjengmedlemmer, men etterhvert som kulturen utvider seg ser vi en utvikling i bruksområde og budskap.
Taggere vs. lovverket: en kulturkrig
Ulike former for graffiti uttrykker ulike ting og er tilpasset ulike kommunikasjonsbehov, men alle har noe til felles. Tagging på offentlige eller private bygg er imot loven, gjør du det kan det sees som en kommentar til det aktuelle lovverket. Derfor er all graffiti er en form for politisk kommentar – eller? Tidligere var det sånn, i den tid når graffiti-uttrykket ikke var tilpasset dagens normer og lovverk. Graffiti ble etterhvert uttrykksformen til anarkistene og sosiale utskudd. Det var deres form for kommunikasjon med resten av samfunnet: “se meg”, “hør meg”, “dette er virkeligheten”.
“Let them eat crack”
Graffiti som et samfunns-kommuniserende medium er kanskje gjort mest kjent av artisten Banksy. Med en filosofi om at kunst skal være demokratisk maler han samfunns-ironiserende motiver på vegger over hele verden. Han kommuniserer ut mot folk, ikke bare innad, mot miljøet. Ved å ta i bruk kjente symboler som rotter, tekst og populærkulturelle fenomener blir vi dradd inn i et narrativ vi kan kjenne oss igjen i. Han mener kontekst er avgjørende.
– Ah, that’s the key to graffiti, the positioning.
Banksy, Simon Hattenstone Interview
Dette gjelder ikke bare i forhold til valg av motiv, men også hva du sier ved valg av vegg. Det er her det avgjørende skillet mellom graffiti som kultur og som estetisk uttrykk dukker opp. Maler du samme motiv på stueveggen din, som på rådhuset, er det likevel to forskjellige budskap.
Visuell ytringsfrihet
I 2011 la Bergen Kommune frem en handlingsplan for håndtering av graffiti og tagging i Bergensområdet. De ønsker å fremme graffiti som en kunstform og estetisk uttrykk. Ved å opprette lovlige graffitivegger gir de deg visuell ytringsfrihet, men hva skjer med budskapet? Når mediumet forandrer seg forandrer også betydningen av budskapet seg: “the medium is the message”. I kommunikasjonen mellom avsender og mottaker er kontekst avgjørende. Det er ikke like lett å være samfunnskritisk innenfor de rammene samfunnet tilegner deg å være det. Bergen Kommune legger tilrette for graffiti som kunstform, men det er fremdeles bare et utendørs lerret. Dimensjonen som kommer med kontekst forsvinner, budskapet flates ut.
Livsstil til salgs
Og dette fører oss til der vi er i dag: Graffiti som et lukrativt kunstprodukt. Subkulturen som tidligere var kjent for sin kritikk av samfunnet har blitt robbet for sitt visuelle uttrykk. Uttrykket du en gang assosierte med forfall og kriminalitet kan du kjenne igjen som estetisk grep i en reklameplakat eller som typografisk middel for en bedrift. Den opprinnelige graffitikulturen er døende, erstattet av en platt kunstretning, et estetisk uttrykk uten substans. De eneste som er igjen er taggerne. Men uten en kultur å støtte seg til, å lære normer og kulturelle regler fra, blir kommunikasjonsnivået senket betraktelig. Vi er tilbake til 60-tallet når kommunikasjonen kun gikk innad i miljøet. De resterende graffitiartistene, gatekunstnere som DOLK, ser på seg selv som dagens kunstnere.
– Jeg vil reise rundt og ha utstillinger. Jeg vil leve av dette.
I dag er det rundt 6000 ulike aktive språk i verden. Rundt en halvparten av disse er truet av en nært forestående død, advarer forskere. Hva vil det egentlig si at språk dør ut?
Engasjementet for verdens truede dyrearter er stort, og særlig de store pattedyrene får mennesker over hele verden til å åpne hjertet og lommebøkene sine for varig vern. Det som ikke er like kjent, eller får like stor oppmerksomhet, er at språk som kvensk, lulesamisk eller det meksikanske språket ayapeneco står i fare for å forsvinne i glemselens rekker. Ifølge en artikkel på Dagbladets nettside fra 2011, er bare to brukere av det meksikanske stammespråket igjen i verden – og de to var på den tiden ikke en gang på talefot. Hvorfor dør språk ut, og hva betyr det for oss?
Globalisering og neo-kolonialisme
Det er mange årsaker til at språk opphører. Gjennom historien har kulturer og språk blitt jevnet med jorden på grunn av krig eller naturkatastrofer. Fra vårt eget land har vi eksempler på en «assimileringspolitikk» hvor samiske barn ble nektet å snakke sitt eget morsmål i skolen.
Den viktigste grunnen til at språkdød i dag knyttes imidlertid til globaliseringen: Verden blir mindre, og de største handelsmaktenes status preger språkføringa både i nærings- og hverdagslivet. Ungdommen velger bort sitt eget morsmål mot et språk som viser tilhørighet til storsamfunnet. Særlig blant mindre minoritetsgrupper, ser man hvordan kulturelle og språklige trekk blir byttet ut med stormaktens. Et eksempel er walisisk, som er utrydningstruet. Av de rundt tre millionene walisere som finnes i verden, regner man at over 70 prosent av dem har ingen kjennskap til walisisk.
Bryter generasjonsbånd
I dag snakker omkring halvparten av verdens befolkning et av de tjue mest brukte språkene i verden, og forskere frykter at omtrent halvparten av verdens språk vil være utryddet innen 2100. UNESCO er en av organisasjonene som arbeider for å bevare de mest truede språkene i verden, og både gjennom dokumentasjon, og «gjenoppliving» forsøker man å bevare kulturen og språkenes status.
Språk har imidlertid forsvunnet i ualminnelige tider: Latinsk er et eksempel på et dødt språk, som i dag kun brukes i akademiske kretser. Så hvorfor skal man bry seg? Er ikke språkdød et uttrykk for en naturlig utvikling?
– Når man slutter å snakke minoritetsspråket, går også båndene som knytter oss til tidligere generasjoner tapt, sier Pia Lane i en artikkel publisert på forskning.nos nettsider i 2007.
Hun er selv kvensk, og hun ser en sammenheng mellom nåtidens debatter om hva det vil si å være «norsk», og datidens bevisste undertrykking av minoritetsgruppers morsmål:
– Mange mener fortsatt at for å bli norsk må du gi opp ditt eget språk. Dette er en foreldet tankegang. Flerspråklighet er en ressurs, både for enkeltindividet og for samfunnet.
Crowdfunding bruker internettet til å kommunisere med tusen – hvis ikke millioner – potensielle sponsorer. Søker man etter sponsorer kan man sette opp en profil om deres prosjekt på en webside som driver med crowdfunding. Slik kan de da bruke de sosiale mediene – ved siden av familie, venner og jobb – til å samle inn penger.
Tre typer crowdfunding
Det er tre typer av crowdfunding. Den første er Donation crowdfunding eller donasjon. Dette er mennesker som vil sponse fordi de tror på formålet, de forventer ikke å få noe tilbake. Den andre er Debt crowdfunding eller gjeld. Her forventer sponsorene å få tilbake pengene sine med renter, også kalt et lån. Den tredje og siste er Equity crowdfunding eller egenkapital. Penger blir tatt i bytte for en egenkapital i prosjektet. Det er en effektiv måte å samle inn penger på hvis man ikke har nok investorer. En film som er sponset på denne måten er den finsk-tysk-australske, mørke, science-fiction komedien Iron Sky.
Iron Sky
Iron Sky er lagt til en usannsynlig fremtid: Etter andre verdenskrig flyktet nazistene til den mørke siden av månen. Filmen er lagt til 2018 da nazistene kommer tilbake med en romflåte, The Meteorblitzkrieg. Siden forutsetningen for filmen ikke var strålende fikk de ikke nok penger ved vanlig pengeinnsamling, så regissør Timo Vuorensola og produsent Tero Kaukomaa måtte ty til fansen.
Publikum som aksjonærer
Med Iron Sky gikk de forbi vanlig crowdfunding og til det man vil kalle ”crowdinvestments” – de inviterte publikum til å bli aksjonærer. Til denne filmen kunne publikum også komme med elementer de ville ha med i filmen eller komme med forslag som kunne gjøre filmen bedre. Med rundt 200 investorer – i tillegg til 10.000 fans som deltok i crowdfunding – samlet de inn over 15.000 pund. Ikke en hvilken som helst film kan få til dette, de må ha en like stor fanskare som det Iron Sky har.
En ny fremtid
Iron Sky er viktig del av en ny bølge av indiefilmer hvor filmskaperne er i direkte kontakt med publikum før filmen er utgitt. Her utnytter de samfunnet til å lage film og til en grad sponsing. Skaperne av Star Wreck og Iron Sky grunnla den kritikerroste filmskaperplattformen Wreckamovie i 2007, noe de store studioene nå sakte men sikkert har begynt og utforske. I følge www.ironsky.net skal oppfølgeren sponses på samme måte.
Eit utsegn som har gått inn i dei politiske historiebøkene og vart den store snakkisen etter årets stortingsval er Siv Jensen sin takketale og ordlyden ”morna Jens”. Kvifor vart dette så oppsiktsvekkande? Var det sjølve tala som vekka publikum eller ligg det meir bak?
Jens Stoltenberg (A), Erna Solberg (H) og Siv Jensen (FrP).
CC by Stortinget Stortinget Flikr 2010
”Er det bra?” ropar partileiar, Siv Jensen.
Eit klingande ”Jaaa!” kjem frå salen under valvaka til Fremskrittspartiet.
”Er dere glad?”
”Jaaaa!”
”Er det fest?”
”Jaaaa!”
”Blir det regjeringsskifte?!”
”Jaaa!”
Siv Jensen går fram og tilbake på scena, ho veit at det kjem til å bli borgarleg regjering i dei fire neste åra. Trampeklapp, jubelrop, smil, vink, og ein energifull sal pregar stemninga. Det heile kan for oss tv-sjåarar følast som ein del av valet i USA har kome inn i stova vår. Stemninga i valvake-lokale er høgst truleg annleis enn hjå tilskodarane i dei mange tusen heimar, som får energiske Siv Jensen sitt jubelrop og det kjensleladde kroppsspråket hennar skrikande rett i mot seg i si eiga stove.
Siv Jensen stiller seg vidare opp bak talarstolen og bryt ut i eit politisk sigersbrøl.
”Dette har eg ventet leeenge på å si. Og eg har gledet med leeenge til å si det jeg skal si nå… Morna Jeeeeeens!”. Fremskrittspartiets tilhengarar som var under valvaka løfta taket i jublande begeistring og gjev ei euforisk tilbakemelding på Siv Jensen sin opptreden. Men i mange stover og vidare i sosiale media var stemninga ein annan.
Det er ein tankestrek å legge merke til korleis sigerstala vart oppfatta i lokale der Fremskrittspartiet hadde valvake, i forhold til korleis TV-sjåarane tolka utsegna. Under valvaka var alle tilhengarar, i same feststemning som Jensen og bar preg av overveldande positiv energi. Den same tala vart moteke på ein heilt anna måte av mange publikum som såg ”førestillinga” på fjernsyn eller nett og satt roleg i sin eigen heim.
Like etter halv tolv på valdagen gjentok Siv Jensen ”Morna Jens” i ei statusoppdatering på Facebook. Ikkje lenge etter kom tilbakemeldingane strømmande frå folket.
”Du viser hvordan en dårlig vinner framstår, helt utrolig. Noen viser verdighet og respekt, andre bare nyter andres nederlag. Kondolerer, Erna. Dette monsteret skal du ha i regjering”
”Fysj for en usmakelig avskjed på Jens sine vegne, Siv”, ”Motbydelig barnslig sagt”, «Respektløs tale. Du har mye å lære av Erna», «Begynnelsen på slutten», «Et sant ansikt utad for FRP. Smakløs og vulgær».
Var” morna” så gale sagt i seg sjølv, det er vel berre ei helsing? Eller kva var det som gav denne medieblesten og kva var det alle reagerte på? Ord er ein svært liten del av kommunikasjonsprosessen. I kommunikasjonen mellom menneske er berre sju prosent ordas betydning, 38 prosent valg av ord og formuleringar og heile 55 prosent av forståinga vert til gjennom kroppsspråk. Framføringa, kroppsspråket og måten Siv Jensen opptredde under tala har kanskje meir å bety enn sjølve ordlegginga. At tala vart vist og vinkla via filmkamera spelar ei stor rolle.
Tidlegare talekunst som skulle ut til store folkemengder var prega av voldsamt kroppsspråk, ordlegging med enorme mengder energi, og ei svært høgrøysta stemme. I dagens samfunn ser vi sjeldan dette. Siv Jensen er eit levande bevis på at det ikkje tar seg bra ut på TV der det kjem rett inn i heimen til folk som ikkje er i den same sinnstemninga. I tillegg bryt ho sosiale reglar som å håne taparen og skrik i staden for å snakke.
Tv-skjermen forsterkar bevegelsar og sanseinntrykk. Ved at kamera zoomar inn på Siv Jensen kan det virke som ho ukontrollert skrik til forsamlinga, då får TV-sjåarane igjen ein følelse at det er oss ho skrik til. Det kan for sjåarane, som er i ein heilt anna sinnstilstand, virke som at Siv Jensen ikkje har kontroll over eigne følelsar.
Dagen og dagane etter valvaka vart Siv Jensen framstilt som den uhyggelege teikneseriefiguren Ursula i Ariel. Ansiktsuttrykket og stillinga vart kopla saman, og det vart eit ramaskrik over heile Noregs land. TV og data forsterkar, framhevar bevegelsar og er eit veldig sterkt virkemiddel som bør brukast med omhug, då særleg framfor kamera. Dette er ein tankevekkar på at kroppsspråk og framføringsform kanskje er blitt enda meir framtredande i den digitale verden vi lev i.
