Praktisk informasjonsarbeid

I dag er det fem ulovlige hunderaser i Norge: Amerikansk Staffordshireterrier, også kalt AmStaff, Amerikansk Pitbullterrier, også kalt Pitbull, Argentinsk Dogge, Fila Brasleiro og Tosa.

Jeg har tenk en del på hvorfor er det slikt og om det er det rette valget. Det er flere argummenter både for og imot forbudet. Det mest kjente argummentet som støtter forbudet er at disse rasene er farlige. Disse hundene kan ikke bare skade noen men faktisk også drepe, hører vi ofte. Men skal vi begynne å forby alt som er farlig og kan drepe? Eller er det kanskje en innstillings problem? Er det hunden sin skyld eller er det kanskje eieren sin skyld?

Jeg ser på alle hunder som barn. Det vil si at hvordan man oppdrar dem på den samme måten kommer de til å oppføre seg. Jeg selv hadde to store og «farlige» hunder . En av dem var faktisk AmStaff. Men han var sikkert den snilleste hunden på jorda. En stor sofasliteren og den beste kompis man kan bare drømme om. Poenget mitt er at det ikke er hunderaser vi skal fokusere på, men helst de som eier dem. Fordi i dette tilfellet er det hund som er et offer. Det er hund som er blitt misbrukt og lært opp til å være agressiv. Skal vi straffe hunden eller eieren da? Selvet forbudet har ikke forbedret situasjonen. Disse rasene er fremdeles i landet og blir stadig bruk av de kriminelle i hundekamper. Det eneste forbudet har gjordt, som jeg ser det, er at det fratok muligheten fra vannlige mennesker til å ha disse fantastiske hundene, mens de kriminelle fortsetter å ulovlig importere de forbudte rasene til Norge fordi de rett og slett bryr seg ikke enten om lover, regler, forpliktelser eller etikk.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og tidlegare finansminister Sigbjørn Johnsen møtast på fredag for diskutere om velferdsstaten vil overleve.

Arrangementet finn stad i Grieghallen og bakgrunnen for debatten er Sigbjørn Johnsen si framlegging av Perspektivmeldinga i fjor,  som synte at velferdsstaten vil gå med underskot om få tiår.

Dei neste generasjonane må forvente seg ein lågare levestandard enn føregåande generasjonar,  trass i at norsk økonomi vil vekse.

I tillegg til politisk debatt vil Studentersangforeningen og Bergen Filharmoniske Orkester stå for musikalske innslag.Arrangementet startar klokka 19.00, kostar 50 kr og er ope for alle.

I går gikk det brått opp for meg at det vakre «to for en»-tirsdagstilbudet på kinobilletter (dersom man har et visst mobilabonnement) går av ved døden i utgangen av måneden. For en som har tatt konsekvensen av sin ekstreme internettavhengighet og erstattet smarttelefonen med en levning fra 90-tallet er det ikke særlig interessant om vi i stedet får bedre surfehastighet. Mitt største problem er det kanskje ikke, men det har vært mer utfordrende å få sett en kinofilm i løpet av måneden enn å vente på at Facebook skal laste ferdig på skjermen. Et folkeopprør à la Statoilkoppen vil jeg kanskje ikke oppfordre til, men jeg lurer på hvem dere er, dere som har bidratt til «kundeinnsikten» som gir inntrykk av at befolkningen heller vil gjøre det enda enklere å prokrastinere på jobb og lesesal, enn å få konsentrert kulturell input en kveld?

Det er nå to og et halvt år siden jeg først ankom Bergen – det som i etterkant har blitt mitt hjem. Byen mellom de syv fjell, til tross for at jeg kun har besteget ett av dem, og byen som krever svømmehud mellom føttene. Jeg husker så godt da jeg og min far skulle kjøre til Bergen for å finne et kollektiv jeg kunne bo i. Jeg gråt gjennom hele bilturen, og følte meg ikke klar for å flytte fra Tigerstaden. Til slutt fant vi et kollektiv som kun lå fem minutter unna sentrum, og tre uker senere var jeg klar for fadderuken og min første dag på universitetet.

Jeg skulle starte på Medievitenskap og følge min fars fotspor. Planen var egentlig å starte på ernæringsfysiologi i Oslo, noe som kan virke nokså pussig i ettertid, ettersom jeg sjeldent lager middag og kun spiser knekkebrød til frokost, lunsj og kveldsmat. Men så kom jeg inn på Medievitenskap, da, og magefølelsen fortalte meg at dette var det riktige valget.

Jeg har alltid likt Oslo. Jeg har gode venner, to flotte katter og en fin familie. Likevel har jeg aldri følt noen tilhørighet til hovedstaden.  Bergen er annerledes. Jeg har møtt mennesker som er lik meg selv, og som deler mine preferanser. Jeg har storkost meg hver eneste dag Det er så deilig. Jeg gjør det bra på studiet og skal starte på master til høsten. I sommer satser jeg på å skaffe meg en sommerjobb i Bergen.

Etter to og et havlt år i Studentradioen (minus et utvekslingsopphold i England) er jeg nå musikkredaktør i Bergens flotteste studentmedium. Jeg er en del av musikk-Bergen – et univers jeg alltid har drømt om å være en del av. Jeg koser meg på «jobb», og bruker sannsynligvis mer tid i radiolokalene enn jeg bruker på lesesalen.

Semesteret jeg står overfor blir krevende. Jeg vil være en god redaktør for redakjonen min, jeg skal ta Kringkastingshistorie med eksamen i mars, jeg har fått plass på Praktisk informasjonsarbeid, og jeg har søkt jobb i informasjonsskranken ved SV-fakultetet. Likevel føles det godt å være travel, spesielt når man trives med det man gjør.

Jeg er nå 22 år, og fremtiden ser lyst ut. Til tross for at x antall sampol-ere spør meg dag ut og dag inn om hvorfor jeg startet på «Mikke Mus-studiet, medievitenskap», trives jeg med det jeg gjør. Er det ikke slik at man må tro på seg selv for at andre skal gjøre det? Jeg skal innrømme at dette kan virke som en klisjé, men det er faktisk viktigere å trives i hverdagen enn kun å følge samfunnets forventninger.

Det som er norsk er best! Det lærer man veldig fort når man kommer til Norge. Nordmenn er best i å gå på ski. Norge har det beste helsesytemet i verden. Norsk mat smaker best.

«Norsk mat smaker best» foran grønnsaksshyllen lurer jeg hver gang på, hvorfor jeg burde velge norske tomater. Hva er den store forskjellen mellom en tomat fra drivhus i Nederland og en tomat fra drivhus i Norge? Ved ostedisken velger man Norvegia istedenfor å bruke smaksansen på Emmentaler. På lørdager putter man Grandiosa i munnen, ikke en original italiensk pizza.

Smaken er noe som må dannes. De som aldri har spist ulike oster, kan ikke smake forskjellen og vurdere hva som er bra eller dårlig. Den som aldri har benyttet seg av et annet helsesystem burde ikke dømme det. Nordmenn er vel ganske god på ski, men i fotball henger de litt etter.

Hvert land har kvaliteter, hvert land har egenskaper som er gode. Den som fortsatt sier at «Norge er best» har ikke prøvd seg på alternativer.

Tre colombianske idrettsutøvere kjemper hardt for å få plass til OL i Sotsji. Det finnes mange utfordringer, blant annet at det ikke finnes en nasjonal olympisk komite i Colombia for vintersport. Sebastián Uprimny sier til El Tiempo at de ikke har store ambisjoner om å vinne, men at de likevel håper at deres innsatts kan åpne veien for andre utøverne i fremtiden og vekke interessen for vintersport i landet.

Upimny skal representere Colombia i kategorien Skeleton, som er en vinteridrett der utøverne forsøker å kjøre raskest mulig ned en bane på en kjelke, mens de ligger på magen, med hodet først.

Pioner

Cinthia Denzler var den første colombianske deltager i en vinter-OL noensinne . Denzler endte opp med en 51. plass i slalom i vinter-OL i Vancouver (2010).

Original artikkel: http://www.eltiempo.com/deportes/otrosdeportes/ARTICULO-WEB-NEW_NOTA_INTERIOR-13360018.html

Den 7. februar braker det løs i OL i Sotsji. Endelig skal vi nordmenn få lov til å ligge langstrakt på sofaen i 3 uker og si at vi er best. Vi skal juble hemningsløst når Petter Northug løper sidelengs over målstreken og vi skal slenge skjellsord etter TV-en når Kristin Størmer Steira tar enda en 4. plass på 30 kilometer. 4. plassen er for tapere, og svensker.

Vi har med tiden rett og slett blitt bortskjemte på medaljer i de olympiske vinterleker. Den norske toppidrettssjefen Tore Øvrebø anslår at Norge vil gå hjem fra vinterlekene med 26 medaljer. Til sammenligning er prognosen fra Sveriges olympiske komité 7-9 medaljer. Når det er sagt nyter jeg det å være bortskjemt. Jeg ser fram til å heie fram utøverne, godt plantet i min egen sofa med potetgull i den ene hånda og en kald øl i den andre.

Kunnskap om forskjellige kulturer blir bare mer og mer viktig i det norske samfunnet. Internasjonalt samarbeid øker, mens landegrensene blir mindre synlige. Det å forstå forskjellene og respektere dem er viktig for å kunne kommunisere og jobbe godt sammen.

For å ta en aktuelt tema fra internasjonalt sammarbeid kan vi bruke krisen i Syria som et eksempel. FN vil sende soldater fra hele verden som forlanger beskyttelse fra alle kanter mens de gir nødhjelp. Og hvordan verden skal gå sammen for å presse frem våpenhvile er heller ikke en lett oppgave. Russland skal få sagt sitt, mens USA går nesten ut av sitt gode skinn for å handle så raskt som mulig.

Joshua French er en aktuell utfordring for de norske myndighetene. Trolig kan mye av problemene vært ungått eller løst tidligere hvis ikke det hadde vært for Moland og French sin første advokat. Han som troppet opp i dress og forlanget det ene og det andre og glemte helt å tenke på kulturforskjellene. Høflighetsreplikker, gester, taleform osv. Igår ble den norske forsvarsadvokaten, Graasvol, å bli kastet ut hvis ikke han sluttet å avbryte aktor, mens han selv sto å nesten skrek til tiltalte.

Trolhaugen er den siste eiendommen Edvard Grieg eide før han døde, og befinner seg i den ene enden av Nordåsvannet. Dessverre har Statens vegvesen bygget en motorvei et steinkast fra eienommen, så med mindre man er der midt på natten, må man tåle å høre på støy fra biler når man står ved komponisthytten og ser utover. Det er noen benker på eiendommen der man kan sitte og spise niste, og det er mange vakre blomster man kan se på. Det går an å bade like nedenfor komponisthytten, men de ansatte på Edvard Grieg-museet liker ikke at man bader der når det er turister på eiendommen. I huset til Edvard Grieg kan man se på ting han eide, men man får ikke gå opp i andre etasje. På veggen henger det kopier av bilder som hang på veggen da Grieg levde. I spisestuen henger det et maleri som heter «Lekende børn», som Grieg pleide å se på mens han spiste mat. Det står et flygel i stuen, og det henger blant annet et bilde av Beethoven der. Med jevne mellomrom sendte Grieg brev til Beethoven, der han inviterte ham til Troldhaugen, men han fikk aldri noe svar.

På eiendommen til Grieg er det en statue av komponisten. Det er en veldig lav statue, og noen påstår at dette er en 1/1-statue. Det stemmer ikke. Hadde Edvard Grieg vært like liten som denne statuen, hadde han ikke hatt lange nok armer til å spille den berømte første akkorden i den siste satsen av a-mollkonserten. Det finnes en større statue av Edvard Grieg i Byparken i også, men den tror jeg er litt for stor igjen. Hadde Edvard Grieg vært like stor som denne statuen, hadde han hatt problemer med å komme seg inn inngangsdøren.

Langs stien ned til sjøen er det en steintavle oppe i fjellveggen. Bak den ligger Edvard og Nina Grieg begravet. Nina Grieg var kona til Edvard, og kusinen hans. Før komponisthytten ble bygget pleide Edvard å komponere i huset, men han var veldig ømfintlig overfor lyder, og hvis Nina for eksempel skulle være så uheldig å slamre litt for hardt med skapdørene på kjøkkenet, kunne det ødelegge arbeidsdagen for Edvard. Derfor fikk han bygget en liten hytte nede ved sjøen der han kunne sitte og spille piano eller bare sitte i en liten sofa han også fikk satt inn der. Den gangen var det ingen motorvei et steinkast unna, og neppe så mange hus rundt omkring, så det var nok mye greiere å finne inspirasjon der den gangen.

På eiendommen er det også en museumsbygning, der man kan se enda flere ting Edvard Grieg eide, og se på enda flere bilder og høre noe av musikken hans. Det er blant annet en lyddusj der, hvor man kan høre a-mollkonserten med veldig lavt volum. Man kan også se et bilde av Edvard Grieg som ligger i gresset og drikker sammen med en kompis og hunden hans. I en annen del av bygningen er det et auditorium der man i sesongen kan høre en dame i bunad snakke om Grieg på engelsk og spille noen av låtene hans på piano. Det beste er egentlig å gå på Troldhaugen utenom sesongen, for da kan man få egen guide og hele huset for seg selv. Men man får ikke være alene i huset, man blir hele tiden holdt under oppsyn.

Aldri før har motebildet og popkulturen vært så inspirert av 90 tallet. Både motebildet og musikkulturen bærer tydelig preg av den kjente 90-talls stilen, som kommer frem
i vårens trender som magetopper, adidas-joggebukser, og ikke minst sko med tjukk hæl. Kjendiser som Rihanna, Katy Perry, og Rita Ora er store frontere av de nevnte trendene.
Motebildet styres også av en oppblomstring av hip-hopkulturen som også sto sterkt i det tiåret. Avdøde rappere som Notoriuous B.I.G. og Tupac Shakur knyttes i sammenheng med
trender som store gullkjeder og oversized herreskjorter både for menn og kvinner.

Nyheten om Backstreet Boys sin ankomst til Bergen i vår 2014 under studentfestivalen Uken arrangert av NHH, understreker tiårets tibakekomst. Medlemmene Nick Carter, Howie Dorough, Brian Littrell, A.J. McLean og Kevin Richardson forventes i byen 11.mars i år. Innflytelsen fra nittitallet er ikke ut til å unngå i tv-verdenheller, med storklassikere som får ny inpakning i hollywood-remakes, som HBO serien Sex in the City som får tilbakekomst på fjernsynsskjermene i den nye serien The Carrie Diaries fra det amerikanske nettverksselskapet CW. Nykommeren fra HBO True Detectives setter også søkelyset på to politidetektiver og deres forsøk på å løse en seriemordersak under tiåret, og utfordringene som kom med dette. Gjenferdene fra nittitallet ser ut til å prege oss videre i nyåret, i mote, musikk, og ikke minst filmverdenen.