Praktisk informasjonsarbeid

I det siste har det vært mye fokus i media på hvor store mengder mat som kastes. Vi har hørt om ”søppeldykkere” som brødfør seg på det andre kaster og vi ser dem som går til direkte motangrep slik som Bergens Kaffebrenneriet. Disse lager ”dumpsterpizza” av varer som er utgått på dato (kilde 1.).

Men hvor mye mat blir egentlig kastet?

”Omkring 50 kilo fullt spiselig mat kaster hver av oss i søpla hvert år, og 25 prosent av all mat i Norge havner på dynga. Butikkene kaster rundt 50 000 tonn mat i året” viser tall fra Østfoldforskning i tiden 2009 – 2013 (kilde 2).

Dette er skremmende høye tall og verre blir det om vi ser på problemet globalt. For ”opptil to milliarder tonn mat, eller halvparten av all mat som produseres i verden, blir kastet.” (kilde 3.)

En side av saken er at det produseres for mye mat, eller sett annerledes, at maten som produseres er ujevnt fordelt. For vi har mat i store mengder noen steder mens sult fortsatt er et problem for mange mennesker både i fattige og rike deler av verden.

Søppeldykker Tristram Stuart sier at ”de ferske matvarene som går i søpla er nok til å brødfø verdens sultne seks ganger” (kilde 2).

Samtidig kastes store mengder mat i I-landene. Det er vanskelig for oss å vite hvordan vi kan forbedre matfordelingsproblemet. Ulike aktører som matkjedene, produsentene og forbrukerne har alle sitt å si for saken, og her kommer vi inn. For hva kan vi som enkeltmennesker gjøre?

Som studenter med lav økonomi er det lettere å se forholdet mellom mindre penger og mindre mat. Vi kjøper mindre og kaster mindre, men verdsetter gjerne maten høyere siden den er såpass dyr for oss. Av og til er vi kanskje så blakk at vi lever på havregryn og vann. Slikt motiverer oss til å bruke det vi har når vi har det fremfor å kaste det.

Men hvordan kaste mindre mat selv om økonomien er på plass?

Populære tips er å skrive handlelister, planlegge ukens måltider og følge disse slavisk. Videre bør en aldri gå i butikken med rumlende mage, og hvorfor ikke kjøpe den brunende bananen istedenfor de knallgule, som uansett skal tilbringe noen dager på kjøkkenbenken før de blir spist? Samtidig er det lov å spise rester, lage uortodokse og mystiske retter av det du finner i kjøleskapet og å forsyne seg flere ganger, både fra gryten og butikken.

Ærlig talt er vi kanskje for godt vant vi som kaster mat. Vi har alltid hatt nok og gremmes ikke når mat kastes. Jeg tror vi trenger en påminnelse om matens verdi samt at mange ikke har nok mat. Kanskje vi alle burde prøvd å faste med Muslimene? Fastetiden er tross alt ment som en symbolsk handling i solidaritet for de som ikke har mat; en realitetssjekk og praktisk påminnelse mange av oss kunne hatt godt av.

Eller du kan klistre et motiv av et utsultet barn på søppelspannet som du kan beundre mens du skraper livgivende energi ned i mørket.

Kilder:

1. http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Selger-maten-ingen-vil-ha-3052022.html#.UwyBqV5bsb0

2. http://www.grontpunkt.no/nyhet/gaar-til-kamp-mot-matkasting

3. http://www.framtiden.no/201301105962/aktuelt/mat/halvparten-av-verdens-mat-kastes.html

Det stadig mer presserende spørsmålet om hva jeg ”vil bli” har fått meg til å innse hvor bortskjemt jeg er. 

Inntil litt før jeg gikk ut av videregående, hadde jeg planer om å bli farmasøyt. Men i løpet av kort tid måtte tanken om en trygg jobb, romantiske forestillinger om lab-arbeid, og ønsket om å ”lære om kroppen” vike for noe annet. Jeg ble slått av en trang til å velge studium kun ut fra lærelyst, uten hensyn til praktisk nytteverdi. Slik endte jeg opp med filosofi og litteratur i stedet. Hva skjedde?

Vi er den utskjelte ”noe med media”-generasjonen. Imens realfagene jobber på spreng for å øke rekrutteringen, jobber vi som studerer på motsatt ende av Nygårdshøyden med å gjøre oss selv salgbare overfor arbeidsgivere som bader i godt kvalifiserte kandidater. Frivillig arbeid, nettverksbygging, deltidsjobb og gode karakterer er alle viktige komponenter for å finne ”drømmejobben”. Og så har man enkelte (som meg, kanskje?) som studerer mer som en hobby, for å sikre sin egen fritid snarere enn å sikre sin framtid. Onde tunger vil ha det til at vi er bortskjemte, blendet av den tryggheten velferdsstaten tilbyr.

Av og til, når jeg blir spurt om hva jeg ”tenker å gjøre videre”, får jeg dårlig samvittighet. Lever jeg som en parasitt på samfunnet? Har jeg gjort meg selv en irreversibel bjørnetjeneste? Mens jeg ennå drømte om tittelen cand.pharm snakket jeg med en venn – som studerte til å bli sivilingeniør – om hvor uforståelig vi syntes det var at så mange valgte studier som sendte dem ut i en utrygg framtid. I dag har jeg blitt en av dem – mens min nå ferdigutdannede sivilingeniørvenn kjeder vettet av seg på jobb. Men leilighet har han da fått seg.

Jeg må bare innrømme at jeg sannsynligvis er for bortskjemt for mitt eget beste. Her et sted i nærheten av toppen på Maslows behovspyramide lurer jeg mest av alt på: hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor, når? Er det ikke ubehagelig mange spørsmål som må besvares før en i det hele tatt kan være i nærheten av selvrealisering? Selvrealisering, det ligger noe klamt over ordet. Noe navlebeskuende og selvhjelpsbok-aktig. I-landsproblemer.

Det hevdes ofte at uteksaminerte studenter fra de fleste fag innen humaniora og samfunnsvitenskap har relativt lav sannsynlighet for å få seg en relevant jobb. Stadig oftere hevdes også det motsatte. Et google-søk vil kunne gjøre en svært forvirret. Selv lurer jeg på om jeg i det hele tatt vil ha en såkalt ”relevant jobb”. Hva er verst: å ta det du brenner for og temme det til det er omsettelig i penger – eller glemme interessene dine, og bare satse på at viljestyrke vil få deg gjennom dager og år med arbeid du ikke føler deg kallet til?

Ok, nå går jeg i skammekroken.

Kilder:

Bildet er fra http://www.flickr.com/photos/dullhunk/9730894552/sizes/l/

Studvest http://studvest.no/nyhet/sv-og-hf-ere-kjenner-ikke-egen-kompetanse

Universitas http://universitas.no/nyhet/47824/far-ikke-relevant-jobb

Hvorfor har ikke Norge et nasjonalt digitalt nødnett når alle er enige om at det er viktig? Har politikk og byråkrati kommet i veien for sikkerheten?

Nasjonalt digitalt nødnett er noe Norge ikke har, men noe som vi tydeligvis bør ha. Kort fortalt skal det være et kommunikasjonsverktøy som skal samle alle nødetatene til ett i omfattende krisesituasjoner. Det skal være mer robust enn dagens systemer, uavhengig de kommersielle mobilnettene og avlytningssikret.

 Nylig ble det vist på NRK Dagsrevyen at Politiets Operasjonssentral fortsatt skriver beskjeder og fører logg med penn og papir og systemet ble beskrevet som et «system fra steinalderen». Systemet ble opprettet til OL på Lillehammer i 1994 – noe som i datasammenheng ikke er så langt unna steinalderen.

Siden kommunikasjonsskandalen under terrorangrepet 22. juli 2011 har nasjonalt nødnett blitt diskutert nesten ukentlig i norsk media. Bare i løpet av de siste månedene har vi vært vitne til flere krisesituasjoner der ting kunne blitt gjort raskere og utfallene kunne vært annerledes om alle etatene innenfor de berørte områdene hadde tatt i bruk et digitalt nødnett. Under brannen i Lærdal kunne ikke nødetatene kommunisere med hverandre fordi sentralen til Telenor hadde brent ned. Brannmannskapet, politi og helsepersonell ble satt på sidelinjen og måtte sammen med lokal befolkningen tålmodig vente på mobilnettet. Etatene hadde problemer med å koordinere med hverandre og de mistet også forbindelsen med andre deler av landet.

Da ambulansehelikopteret i Buskerud styrtet, prøvde bakkemannskaper fra politiet å kommunisere med pilotene, men helikopteret hadde hele seks forskjellige radioapparater å forholde seg til. De klarte ikke å opprette kontakt, selv om det ikke var tekniske feil på apparatene.

Diskusjonen stiger opp fra dypet når ulykker skjer og spesielt når det har tragiske utfall. Den fjerde statsmakt er rask og handlingsdyktig. NRK-helikopteret hadde svevet lenge over Utøya før det «Donald Duck lignende» politimannskapet nådde frem. På grunn av manglende kommunikasjon ble båtturen ganske mye lengre enn nødvendig.

Å planlegge planen

Alle er enige om at det å ha et landsdekkende nødnett, hvorfor har vi det ikke da? For oss dødelige som ikke har gjennom årrekker lest kronikker, debatt innlegg, blogger, sett på alle TV-debatter osv. er det litt vanskelig å forstå hvorfor ikke dette bare kan bli opprettet og tatt i bruk. Å få alle nødetatene samlet på ett og samme nettverk i hele landet er et enormt prosjekt som krever mye samarbeid og penger. Men det er ikke akseptabelt om prosjektet stopper opp hver gang et nabolag nekter å ha den store stygge masten i sin gate, eller en eller annen etat mangler budsjettmidler og velger å fortsette med sitt gamle system.

Den trege gjennomføringen av det digitale nødnettet har medført at systemet teknisk sett snart er for gammelt, og det har ikke engang blitt satt i full drift enda. Hva gjør politimester Bastian om Statnett blir utsatt for et terrorangrep og all strømforsyning blir brutt? Kanskje planlegges det så mye at selve handlingen blir oversett. For å få et prosjekt i mål trenger man en faktisk gjennomføring, ikke bare planprosesser og tiltaksplaner. Det er vel ikke slik at handlekraften og gjennomføringsevnen blir glemt mellom power point presentasjoner og møter om handlingsplaner?

Kilder:

Bildet er hentet fra: http://www.flickr.com/photos/kongharald/3821492016/sizes/o/

NRK: http://www.nrk.no/norge/tillitsvalgte-i-politiet-slar-alarm-1.11524777

Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Norsk-Luftambulanse—Ikke-ukjent-med-kommunikasjonsproblemer-7434089.html#.Uvfvafl5OSo

Med Rosa Panter-serien viste Bjarne Melgaard at han kunne male. Med utstillingen «A house to die in» viste han at han kunne bygge hus. Med «Jealous», som nå står utstilt i Kode 2 på Bergen Museum, gir han oss en ny definisjon av stygghet.

Det eneste imponerende med Melgaards «Jealous» er klumpen med maling han har fått til å henge et stykke oppe på lerretet. Det kan det ikke ha vært bare bare å klare. Om det er fråde fra eller leppestiften til personen på maleriet klumpen skal forestille, er ikke godt å si, men frisk ut ser han ikke.

Plasseringen av en lavere, lysere figur til høyre for hovedpersonen er en tydelig referanse til Rembrandts «Nattevakten», som det i motsetning til «Jealous» må ha tatt mer enn en halvtimes tid å male. Det kan virke som Melgaard har brukket venstrearmen og brukt gipsen som pensel, eller malt med munnen eller føttene eller fått sønnen sin til å gjøre det, eller hunden – så stygt er det. Men det er malt på et stort lerret da (jeg vil tippe det er en tre meter høyt), og man kan lure på om Melgaard egentlig bare har manglet stige, og at han enten har måttet bruke en veldig lang pensel eller kaste maling oppover lerretet for å fremkalle formene. I så fall er det litt imponerende det han har gjort her, men det forklarer ikke hvorfor den nedre halvdelen av maleriet også ser så lite forseggjort ut.

Dette maleriet gir meg lyst til å dra hjem. Da er det litt rart at Bergen Museum har valgt å plassere det på den første veggen man ser idet man kommer inn i det første rommet i samtidsutstillingen i Kode 2. «Jealous» hører hjemme innerst i kroken i det siste rommet man besøker på utstillingen. Eller enda bedre: På museets lager. Eller enda enda bedre: På havets bunn. Det beste hadde vært å brenne det, men det er flere overvåknigskameraer her, og en sikkerhetsvakt som kikker inn på meg fra naborommet med jevne mellomrom.

Da Bjarne Melgaard etter å ha laget den såkalte rasismestolen ble anklaget for rasisme, uttalte han at han avskyr rasisme. Med «Jealous» gir han oss grunn til å tro at han også avskyr hærverk.

Kilder:

• Bjarne Melgaard: Singel og mett på sex og vold
• Brennmaneter, «narkotektur» og sort elk
• – Jeg avskyr rasisme, og beklager til alle som har blitt fornærmet av dette

Frykten for at den økende internasjonaliseringen og bruken av utenlandske ord og termer skal føre til den norske språkdøden blir mer og mer reell med årene, og det er store diskusjoner om hva man bør gjøre for å unngå dette. Fornorsking av språket vårt har lenge vært på agendaen for å unngå såkalt domenetap, og det blir ofte lagt frem forslag om såkalte avløserord, importord og norvagisering av utenlandske ord som ikke har vært like heldig i alle tilfeller.

Det er ingen hemmelighet at Norge har en forkjærlighet for å fornorske ord i det vide og det brede. Vi har tross alt en egen organisasjon som spesialiserer seg på dette feltet (les: Språkrådet). Om det er like vellykket i alle tilfeller er noe som kan diskuteres. Det er kanskje greit å starte med de mer vellykkede forsøkene på fornorsking av utenlandske ord for å vise at det faktisk er mulig å gjøre det uten å ende opp med et kleint ord bestemor ville brukt i middagsselskapet for å virke mer ungdommelig og mindre utdatert.

Vi har da for eksempel disse ordene:

• Cool – kult
• Blackout – strømbrudd, jernteppe
• Cellulite – appelsinhud
• Cereal – frokostblanding
• Chips – potetgull
• Single – singel
• Ketchup – ketsjup
• Shampoo – sjampo
• Feedback – tilbakemelding
• Geek – nerd
• Hangover – fyllesjuke, bakrus, tømmermenn

Det er ikke alltid Språkrådet har kommet helt i mål når det kommer til fornorsking og introdusering av avløserord i det norske språk.. eksempelvis har vi;

• Backpacker – ryggsekkturist
• Body – trusebluse
• Breakdance – breikdans
• Breaking news – brånytt
• Catwalk – motemolo
• Chat – nettprat
• Frisbee – skjenebrett, sendeplate
• Designer – formgiver
• Streaming – strømming(av tjenester på nett)
• Cottage cheese – hytteost, husmannsost
• Crabsticks – krabbepinner
• Crowdfunding – kronerulling(på nett)
• Crowdsourcing – (nett)dugnad
• Baby – beibi

(For utfyllende liste over kleine ord, se: Språkrådets avløserord)

Jeg tror til og med bestemor ville tydd til ordet body i stedet for å si at hun har kjøpt seg en ny trusebluse. Det handler rett og slett om effektivitet og hva man har tilegnet seg av terminologi FØR Språkrådet klasker et forslag i bordet. Og det er der Språkrådet ofte kommer til kort. Anglisismer, utenlandske termer og begrep, er allerede godt etablerte før de i det hele tatt får sukk for seg, og det er sjeldent effektivt å prøve å endre noe som fungerer for de fleste i ulike kommunikasjonssituasjoner.

I dagens samfunn benytter vi oss oftere og oftere av anglisismer når vi kommuniserer på grunn av den økende internasjonaliseringen. Om dette virker hemmende eller fremmende i en kommunikasjonssituasjon er forskjellig i alle tilfeller. Benytter man seg av godt innarbeidede termer fra engelsk, altså anglisismer, kan dette i noen tilfeller være mer hensiktsmessig enn å fornorske termen og prøve å erstatte den fremmedspråklige termen. Et eksempel på dette er begrepet streaming som ofte blir brukt i både i dagligdagse samtaler og i offentlig sammenheng . Streaming betyr for øvrig:

«kringkasting av digital lyd og video over et datanettverk, som kontinuerlige datastrømmer, der mottakeren hører lyden og ser videoen etter hvert som den kommer inn til klienten» (snl.no)

Den norske nettsiden hardware.no har prøvd seg på en foreløpig lite populær fornorsking, og endt opp med begrepet strømming. Begrepet streaming er allerede godt etablert som den mest brukte termen i Norge, men på lang sikt vil det kanskje være mer hensiktsmessig å fornorske termen. Ikke en gang Store Norske Leksikon har lagt til strømming som en etablert term på sine nettsider. Kanskje dette er et tegn på at streaming allerede er for godt innarbeidet som term i Norge?  Konseptet med streamingtjenester er foreløpig ganske nytt i Norge, men jo flere som hiver seg på trenden, desto viktigere vil det kanskje bli å etablere den norske termen for å unngå domenetap, og heve seg over engelsk som foretrukket kommunikasjonsspråk. Da er vi tilbake til litt av målsetningen til Språkrådet, altså tidlig etablering av norske termer. Vi har også eksempler på anglisismer som allerede er så godt etablert i det norske språk at det ville vært hemmende å bytte det ut med en fornorsket term, slik som for eksempel shipping, som rett og slett mangler en etablert og velbrukt norsk ekvivalent. Så da spørs det om man er villig til å, over tid, bytte ut streaming med strømming. Det er godt man kan bestemme selv om man vil eller ikke vil benytte seg av forslagene Språkrådet kommer med.

Den økende internasjonaliseringen bidrar til domenetapet, og øker samtidig bruken av hybridtermer, avløsertermer, låneord og anglisismer. Valget av termer blir ofte påvirket av holdninger, språkbevissthet og smak og behag. Hva som er korrekt terminologi i kommunikasjon kan se ut til at avhenger av hvor godt etablert en term er. Men hvem vet, kanskje det en gang i fremtiden vil bli godtatt å si til vennegjengen; «Brånytt! Hørte dere at jeg breikdansa på motemoloen i Paris da jeg var ryggsekkturist eller? Jeg hadde bare på meg en sånn trusebluse, og folk kasta krabbepinner på meg fordi de syns jeg var så dårlig!».

Lenker:

http://www.hardware.no/artikler/streaming-pa-nett/116325

http://snl.no/streaming/IT

http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Om-oss/

Flere av de omtalte filmene fra årets store prisutdelinger har fått sen premiere på Bergen kino. Frafall av kinobesøkende, og lang ventetid på de amerikanske filmene setter ikke en demper på stemningen med åpningen av Bergen Filmfest i vinter.

Da den prestisjefylte prisutdelingen Golden Globes gikk av staben 12 januar i år, var knapt fire av de nominerte filmene vist på norske kinoer. Med publiseringen av Oscar-nominasjonene, skal det vise seg at flere filmer får sen anerkjennelse i Norge. De ti mest omtalte filmene fra både Golden Globes og Oscar-prisutdelingen gir en liste på en rekke nye filmtitler:

American Hustle
Nebraska
Dallas Buyers Club
Her
The Wolf of Wall Street
12 Years a Slave
Philomena
Blue Jasmine
Gravity
Captain Phillips

De fire sistnevnte på listen har blitt vist på Bergen Kino i løpet av året 2013. I helgen premierte både 12 Years a Slave og The Wolf of Wall Street, men et raskt nettsøk avslører at flere av filmene er tilgjengelige på internett i BluRay-kvalitet. I listen over kommende filmer i 2014, står få av de Oscar-nominerte titlene på kinoprogrammet til Bergen Kino. Filmweb bekrefter også at Nebraska ikke vil vises på norske kinoer. Når Oscarprisen utdeles 2. mars, vil fortsatt flere av filmene ikke ha blitt vist i forkant i Norge.

Færre kinobesøkende
Like før jul meldte Bergens Tiende (BT) at Bergen Kino hadde åtte prosent nedgang i besøkstallene i 2013. Oslo lider med en nedgang på ni prosent. Andreas Søfteland Milde, tidligere regissør i Kollektiv Film ser på nedgangen som et potensielt resultat av målgruppen til norske kinoer.

I følge Milde er det norske kinosystemet satt sammen slik at den trekker den typiske tenåringsgutten med store påkostede actionfilmer, på bekostning av de mindre amerikanske filmene som ofte får anerkjennelse under slike nominasjoner. Det finnes derimot en sammensatt grunn til nedgang i norsk kinovirksomhet, hvor ventetiden har også betydning;

– Dette med ventetid har vært en utfordring for oss som er utenfor det amerikanske markedet, men det er klart, det kjennes mye mer kunstig nå som filmene er så raskt tilgjengelig, både når det gjelder ulovlig nedlasting, men også når det gjelder mer legitime måter å skaffe seg tilgang til det amerikanske streaming-, kjøpe- og leiemarkedet på, uttaler Milde.

Fokus på kvalitetsfilm
Med Bergen Filmfest gående i i slutten av januar, graves filmperlene frem for alle kinobesøkende. Filmfesten står for fremvisning av en rekke europeiske, asiatiske og amerikanske kinofilmer, og tilbyr et bredt program for alle filminteresserte. Her vil også den sterkt omtalte filmen August:Osage County med Meryl Spreep i hovedrollen premieres, en av de prestisjefylte filmene som står på nominasjonslisten til Oscar-prisen.

Bergen Kino sitt øvrige mål med filmfestivalen er å få et større fokus på kvalitetsfilmer, og samtidig invitere til møte med flere av regissørene og aktørene i filmbransjen. Slike arrangement er kjent for å trekke store mengder publikum. I høst var Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) en stor publikumshit med over 53 000 besøkende. Dette utgjorde BIFF til landets største filmfestival melder BT. Bergen Filmfest arrangeres mellom 31. januar til 7. februar. Se program her.