Man spør seg hvilken vin som passer til hvilken matrett? I 2014 bør man spørre seg hvilken øl som passer til hvilken film.
Det hele handler om å heve filmopplevelsen: skape nyanser, lukte seg til en særegen stemning og la boblene gi deg nye perspektiver på hvordan lerretet taler til akkurat deg. I denne spalten blir det gitt plass til å komme med filmanmeldelser og dertilhørende øltips.
I dagens spalte vil jeg rette et sløvt, nostalgisk og noe halvfrossent blikk tilbake til 1997, tiden før Norge ble tatt av dagens ølkarussell – der vi finner puber med ti siders øllister, dagligvarebutikker med et rikt utvalg ølsorter og mikrobyggerier for hver fjell og fjord. Tilbake i 1997 da pils var ensbetydende med øl, og øl med pils, der regissør Pål Sletaunes (f. 1960) karikerte og ga folket et evigvarende bilde av postbudet, Roy. Et postbud som går gatelangs og finner sitt Oslo på høsten. Her avtegner Sletaunes et betongbilde av hovedstaden, med lumske karakterer og underfundige skjebner, vevd sammen i stål og saus fra en halvspist boks med Pasta al Capri.
Budbringeren er en film for høsten på lik linje som eplene faller til bakken og kan bli overgjæret. I en slik magisk prosess som overgjæring er vil stouten være et godt leskende alternativ for å kunne heve denne filmopplevelsen flere hakk:
En passende stout. Foto: Daniel Lobo
Midtfyns Imperial Stout er danske med en tung sjel. Denne stouten smaker av pepperkorn og anis. En slik sammensetning er nødvendig for å kunne tilegne seg nostalgien og tragediene som lurer på postruta til Roy.
På mandag spilte Liverpool sin andre kamp denne sesongen, og gikk på et skuffende tap mot Manchester City. På tilskuerplass satt Liverpools nysignering Mario Balotelli, som så sin nye klubb tape mot sin tidligere arbeidsgiver.
Mario Balotelli er ikke lenger å se i AC Milan-drakt. (Foto: amil.delic/Flickr.com)
I dag ble det klart at Balotelli kan debutere for Liverpool allerede førstkommende søndag mot Tottenham. Dermed kan den store spilleren hjelpe laget til å slå tilbake etter en litt laber start på sesongen.
En ny urokråke
Det er imidlertid blitt stilt mange spørsmål rundt om italieneren i det hele tatt passer inn i sin nye klubb. Han er tidligere kalt en av fotballens største urokråker, og noen mener manager Brendan Rodgers gambler med å sikre seg den kontroversielle og mye omtalte stjernen.
Likevel spår blant annet TV2-kommentator Øyvind Alsaker at spissen kan bli en hit dersom han leverer på banen.
– Får Rodgers orden på Balotelli, kan han ha kjøpt gull, sier kommentatoren til TV2.no
Lik tidligere spillere
Han trekker paralleller til andre omstridte Liverpool-spillere, som Luis Suaréz og Robbie Fowler, og peker på at supporterne av klubben ofte tar slike spillere til sitt hjerte.
– Utfordringen til Balotelli blir imidlertid at han må jobbe på banen, for ingen liker å se en spiller som bare jogger rundt, sier Alsaker.
Italieneren spilte i Manchester City fra 2010 til 2013. Der scoret han 20 mål. For klubben han nå kom fra, AC Milan, scoret han 26 mål. I tillegg har den 24 år gamle spissen spilt trettitalls kamper for det italienske landslaget, hvor han har scoret 13 mål.
Ring Ring, vekkerklokken gir fra seg skrikende buldrelyder. Jeg snur meg i halvsøvne og trykker på min beste venn, slumreknappen. Etter syv og et halvt minutt er det denja vu, vekkerklokken ringer igjen. Denne gangen er jeg nødt til å ta de tunge stegene ut av sengen og inn i dusjen. Kalde stråler treffer den søvnige kroppen, før varmtvannet endelig slår inn. Det hjelper, jeg kvikner til. Etter ett kvarter, får jeg plutselig hastverk. De ekstra minuttene på puten har gjort at jeg har dårlig tid. Våte føtter løper inn på soverommet, febrilsk på jakt etter noen rene klær å hive på. Å spise frokost kan jeg bare glemme, det får bli senere.
Jeg haster av gårde i retning busstoppet. Luften er frisk men kald. Etter gårsdagens sol og sommervarme, merker man nå at høsten er like rundt hjørnet. Det er akkurat litt for kaldt til at jeg angrer på at jeg droppet sokkene i skoene. Nå vet jeg hva som venter meg i morgen, en deilig rennende nese og sandpapirhals.
En notatbok er et sjeldent syn i den digitale studiehverdagen. Kaffen er derimot et mer gjenkjennelig syn. (Foto: waferboard/flickr)
Bussen står og venter. Den vet jeg alltid kommer småjoggende i siste liten. Det kollektive kjøretøyet er stappfull, med en mengde ulike personligheter. Noen sitter i finskjorten klare for å dra i et viktig jobbmøte, mens en annen sitter i treningstøy klar for å ta en treningstur med hunden før arbeid. Barn sitter nysgjerrige og spente med skolesekken godt plassert på ryggen, klare for en ny dag i sitt første skoleår. En og annen pensjonist sitter klar med handlenettet sitt for å gjennomføre dagens gjøremål, handle mat på butikken og kanskje ta en kopp kaffe og en kringle med en bekjent på bakeriet.
Bussen er så full at jeg må stå. Det verste jeg vet. Bussjåføren tar ikke mye hensyn til at jeg må prøve å holde balansen, mens han råkjører nedover svingene mot Gyldenpris. Han fortsetter i full fart over Puddefjorsbroen, før han bråstopper på Møhlenpris så jeg nesten flyr ut frontruten, men bare nesten.
Målet er i sikte, høyteknologisenteret. Det høres veldig fint og profesjonelt ut, og med ett føler jeg meg voksen. En hel gjeng sitter allerede klar bak de firkantede kassene vi kaller datamaskiner. Jeg subber meg igjennom raden av pulter og setter meg ned på en ledig stol. Øynene svir av trøtthet. Det er nå jeg skulle ønske jeg var skikkelig voksen og likte kaffe, men den gang ei. Det er imidlertid en ting jeg kan se frem til før foreleserne på skriveseminaret, Kristian og Jo åpner kjeften. Frokost.
«Skulle ønske pappa kunne få se hva datteren har fått til», «Livet i vår nye førstefamilie», «Derfor elsker jeg Erna». Overskriftene er å finne på forsidene til de store norske avisene i perioden rundt stortingsvalget 2013.
FAKSIMILE: Dagbladet 07.09.13. Solberg får ingen egen stemme, hodet hennes hviler mot ektemannens beskyttende bryst, og hun omtales kun med fornavn.
Erna er altså sin fars datter, Erna har familie og Erna er elsket av sin ektemann. Kvinner, ja til og med de som er statsministre, blir stadig knyttet til (sine) menn i pressen. Siv Jensen og Erna Solberg er først og fremst kvinner, dernest politikere – skal vi tro Dagbladet og VG sine tabloide forsider. De er også små jenter («pappa» infantiliserer en voksen kvinne), og de er ikke minst trivielle (mennene i deres liv definerer dem). Over dammen, i England, er de mindre subtile. Her kalles de kvinnelige politikerne for eksempel for «Blair’s babes». I Norge ville en lignende tittel kanskje ha lydd: «Jens sine digge damer». Så ille står det heldigvis ikke til i vårt langstrakte land. Men helt bra er det heller ikke.
Noen flere eksempler: Fotografiene som trykkes av mannlige politikere viser gjerne tenkende, vurderende, handlende ansikter og miner – som om viktige avgjørelser er i ferd med å tas. Kvinnene er på sine side oftere smilende og passive i sine bilder. De fotograferes også i helfigur, og kroppsliggjøres dermed. Bildene som trykkes av Stoltenberg, Hagen, Støre eller Hareide kan karakteriseres som såkalte «snakkende hoder», kvinnebildene mer som «tause kropper». Tradisjonelle, klassiske, typiske, urgamle, utgåtte, burde-vært-død-og-begravet-representasjoner preger med andre ord fortsatt etermediene.
Men, så finnes det også lyspunkter. Erna og Siv får nemlig like mye, om ikke mer, plass på avisforsidene før valget. Smilene deres inviterer dessuten til identifikasjon med leseren, og i forlengelsen velgeren. De tillegges dessuten karakteristikker som er både «typisk» feminine og «typisk» maskuline. På den måten fremstår de som helhetlige typer og politikere. Likevel: smilende, passive kvinner i kjole representerer ikke akkurat beinhard konkurranse mot en aktiv, dresskledd mann i politikken? Kanskje..
Erna Solberg er nå statsminister. Til tross for at VG og Dagbladet har strebet hardt med å kvinneliggjøre, trivialisere og infantilisere «JERN-ERNA» ved hjelp av hjemme-hos-reportasjer og røde hjerter som omringer henne og ektemannen Sindre Finnes. Mest av alt har jeg lyst til å skrike ut: GUUUUURL POOOWER! Men så stemmer jeg dessverre ikke blått.
Instagram er for mange unge en del av hverdagen. Noen sjekker appen opptil flere ganger daglig, og noen til og med deler bilder med følgerne sine daglig. Instagram er på lik linje med facebook og twitter er unik måte å dele informasjon på gjennom bilder. Appen er blitt et internasjonalt fenomen, og de aller fleste offentlige personer har sin egen konto. Enkelte kjendiser, slik som Obama, har egen konto, men den styres av hans ansatte. Andre kjendiser som Beyonce og Justin Bieber legger ut sine egne bilder. Ofte legger de ut bilder av seg selv, tatt av seg selv, altså såkalte selfies. Selfies er blitt uhyre populært de siste par årene, og dersom man ser på kjendisenes profiler ser man at det er bilder av dem selv og selfies som får flest likes, ikke bilder av landskap eller mat. Flere av bildene blir redigert slik at det ser ut som om de kunne vært i et motemagasin eller lignende.
Det finnes også personer som er instafamous, altså folk som er kjent på grunn av sin instagramprofil eller blogg. For dem er det enda viktigere å bevare følgerne sine og få likes, rett og slett for å opprettholde sin status som instagramkjendis. Det kan virke som om at dersom man ønsker å få mange likes er man nødt til å legge ut bilder hver dag, og gjerne flere enn vanlige brukere. Instagramkjendiser er ekstremt aktive både når det gjelder deling og liking. En trend blant jenter med mange følgere er å poste bilder av pene jenter med trente kropper. Disse profilene er såkalte inspirasjonsprofiler som er ment å inspirere andre ved å legge ut fine bilder. Mote og livsstil er populære kategorier både blant jenter og gutter. Bloggere har gjerne instagramprofiler hvor de legger ut teasere til følgerne sine, hvor de skriver at man kan se flere bilder og lese om saken på bloggen deres. Sånn sett er instagram utrolig effektivt for markedsføring. Flere motehus og klesbutikker har egne kontoer hvor de legger ut bilder av nyheter og nye varer de har fått inn. De kan også sette sammen antrekk for å vise eventuelle kunder hvor mye fint de har i butikk.
Forskjeller på vanlige kjendisers og instagramskjendisers bruk av appen er som regel den at instagramkjendiser oppdaterer med nye bilder flere ganger om dagen, mens vanlige kjendiser gjerne legger ut flere bilder på en gang, men ikke like ofte. Det er vanskelig å skille effekten, fordi vanlige kjendiser som regel har en god del flere følgere enn instagramkjendiser. Uansett, likesene strømmer på…
Justin Biebers popularitet skyldes en rekke faktorer. Hans tilhengerskare består i stor grad av unge jenter tidlig i tenårene, og de er trofaste fans som følger Bieber gjennom tykt og tynt. Artisten Justin Bieber kan bli omtalt som et stort fenomen innenfor moderne populærkultur. Hans fans kalles gjerne for «beliebers», og på samme måte som The Beatles skapte «Beatlemania» og stor ståhei blant unge jenter i sin tid, skaper Justin Bieber kaos i de fleste byer han besøker på sine mange verdensturneer. Dette så vi flere eksempler på da artisten besøkte Oslo i 2012. Kaos i trafikken i hele Oslo sentrum som skyldtes elleville tenåringsjenter på jakt etter å få et glimt av sin favoritt pop-artist, var bare en liten del av oppstyret som fulgte Biebers besøk i hovedstaden.
Samtidig som mange ikke kan forstå seg på oppstyret rundt artisten, vil noen argumentere for at Bieber har vært med på å skape et felles referansepunkt for ungjenter over hele verden, og noe unge jenter kan samles rundt og identifisere seg med. Felleskapsfølelsen gjelder på tvers av sosiale klasser og forskjeller. For mange av hans fans er det å være en beliber noe som kan beskrive hvem de er og hva de er opptatt av. Det har blitt en del av identiteten deres, og noe de ønsker å identifisere seg med. Det selges klær med Bieber-trykk, plakater, sengetøy og andre ting som jentene på en eller annen måte kan bruke for å fortelle omverdenen at «dette er hvem jeg er, og jeg er en del av noe større».
Klokken er 07.00 om morgenen, kaffen har såvidt begynt å få dreis på kroppen, og 3’er-bussen glir sakte inn mot Småstrandgaten, utenfor Xhibition. Det var ikke nødvendig å trykke på stopp-knappen, da det alltid er noen som skal av på Småstrandgaten. Om ikke noen skal av, skal det hvertfall alltid noen på. Mennesker som har ventet i få minutter på bussen som skal ta dem til sine respektive arbeidsplasser eller studieinstitusjoner. De har dårlig tid de også, men for dem er jeg usynlig. Vi er usynlige.
Det er ca 50% av de som sitter på bussen som går av på Småstrandgaten. Vi jobber i sentrum, studerer i sentrum, eller vi skal ta Bybanen videre ut mot Bergens sagnomsuste forstader. Det betyr at de kanskje er 25 mennesker som skal av bussen, gjennom to relativt smale dobbeltdører. Det er vel ca. samme antallet som skal inn på den samme bussen. Uten å være en matematiker, fysiker eller ingeniør kan jeg som en relativt oppegående samfunnsborger kalre å tenke meg til at det nok er mest gunstig om de 25 menneskene som skal på, erstatter de 25 menneskene som går av. Så hvordan gjennomføres dette rent praktisk? Det er det dessverre svært få Bergensbeboere som vet.
Egoistiske, uintelligente og tidspressede mennesker presser seg på, sniker seg forbi barnevogner på vei ut døren, kun for å sørge for at de kommer kjappest mulig frem til sin endelige destinasjon. Kanskje tror de døren på bussen er en slags portal, slik som i Harry Potter-bøkene, der du blir teleportert til et ønsket sted bare du hopper inn i en peis? Det er svært beklagelig å være samfunnsborgeren som må fortelle dem den grufulle sannheten; slike teleporteringsportaler finnes ikke. Ikke enda, i hvertfall. Og om det mot all formodning skulle finnes et sted der ute, så er det lite trolig at den finnes på 3’er-bussen i Småstrandgaten.
Så, kjære Bergenser. Gi det 10 sekunder. Gi oss muligheten til å gå av, før du går på.
Kjære kassadame; god morgon, nei takk til pose, ja takk til kvittering, ha ein fin dag og alt slikt.
Tenkjer du over at du kan påverke kassadama sin kvardag med å gje ho eit enkelt smil og takke ho når ho seier deg beløpet du skal betale eller tilbyr deg ein pose?
Eg blir ikkje fort sint, men eg blir irritert ganske så ofte. Og det som regel når eg er på Rema 1000. Det er ikkje fordi det er irriterande lite plass i frukt og grønt avdelinga eller rundt om i butikken generelt. Det er heller ikkje fordi dagens tilbod på fersk laks er utseld. Eg vert irritert fordi så mange kundar ikkje kan oppføre seg skikkeleg! Gjentekne gongar ser og høyrer eg andre kundar som verken helser på kassadama eller seier nei takk til pose eller ja takk til kvittering. Alt for mange trykkar på telefonen, isolerer all lyd med musikken dei har i øyra, og viser lite respekt til arbeidarane som sørgjer for at du får kjøpe den maten du vil ha. Har me vorte til eit samfunn der me gjer ein grei f i medmenneska rundt oss og verken kan helse eller smile fint på kvarandre sjølv om me ikkje deler same venekrets?
Eg bestemte meg for å intervjue ein rema1000-tilsett for å finne ut om dei tilsette delar mine tankar – eller om det er eg som begynnar å oppføre meg som ei eldre bestemor som klagar over dagens røyndom. Eg utførte eit uformelt intervju med Helena Aarsand, som har arbeida deltid ved fleire av dei mange Rema1000-butikkane i Bergen og omegn dei siste 2 åra.
– Sjølvsagt påverkar det min kvardag om det i løpet av eit 7 timars-skift er 200 kundar som ignorer meg og berre to som smiler og svarar meg. Eg har lært meg å hugse dei som smilar og ikkje tenke på dei som ser på meg som ein automat, men det var ikkje like enkelt i byrjinga, seier Helena.
Har du noko tankar om kva som er ein god kunde?- Ein god kunde er ein som ser meg inn i auga og responderer til meg. Det tek den tida tek å pipe inn varene, det er ikkje noko eg kan endre særleg mykje ved. Me er i eit rolleforhold der eg er kassadame og han er kunden, eg krev ikkje stort meir enn eit smil, eit takk og eit «ha det bra» for at eg skal ha hatt ein god kundeoppleving. Det handlar litt om det å sjå at eg er eit menneske eg også, ikkje berre ei kassadame, sjølv om det er den rolla eg inntek mange timar i løpet av veka.
Kven er dei beste kundane? Dei eldre, yngre, studentar, business? – Det varierar, verken eldre eller yngre er meir høflege. Det finst ikkje noko generell stereotypisering av dette.
Føler du at kunden sin oppførsel påverkar din arbeidsdag? Ja, absolutt. Det er utruleg kva eit takk og eit smil kan gjere, det er også grusomt kva blikk og dårleg oppførsel gjer ein. Men som regel kjem det nokre smilande personar, og då gløymer ein dei andre.
Bryr du deg om ein kunde er høfleg eller ikkje? Ja, som sagt. Det er jo jobben min, og eg prøvar å vera høfleg, men det kan bli utfordrande med kranglete kundar.
Føler du at du vert sett av kunden? Av nokre, men ikkje av dei fleste.
Har du nokre råd til korleis ein som kunde bør oppføre seg? Det viktigaste er at ein viser omsyn til kvarandre, både til andre kundar og til dei som arbeider i butikken, men det gjeld vel også sånn generelt i kvardagen.
OK, så kanskje eg tenker litt som ei sutrande bestemor, men basert på Helena sine svar, vil eg hevde at det likevel ligg noko i frustrasjonen min: – Det du kan gjere er å tenkje deg at det var du som sat i kassa og korleis du ville at kundane skulle behandle deg. Då smiler du kanskje oftare og seier takk ein ekstra gong, avsluttar Helena.
24 år gamle Varasha Jacob fra Bergen er vokst opp i en flerspråklig familie. Hun ser på det å kunne kommunisere på flere språk som en stor fordel.
Varasha ble født på Sri Lanka, men kom til Norge da hun var to måneder gammel. Allerede som fireåring behersket hun tre språk: Norsk, engelsk og tamilsk.
Varasha Jacob (Foto: Hilde S. Trosvik)
– Engelsk og tamilsk var språkene som ble snakket hjemme. Foreldrene mine ville jeg skulle lære engelsk først fordi de mente det var mest nødvendig å kunne, siden gode engelskkunnskaper er nyttig både generelt og akademisk sett. Derfor fikk jeg se mye engelsk barne-TV, i tillegg til at de leste engelske godnatthistorier til meg, forteller Varasha.
Ettersom foreldrene var opptatt av at hun skulle lære engelsk, begynte hun også i en internasjonal barnehage hvor det ble snakket engelsk. Til tross for at de ikke snakket norsk hjemme, var norsk det språket hun hørte mest utenfor hjemmet. Hun lærte seg også norsk ved å kommunisere med de andre barna i barnehagen, ved siden av å lese norske bøker og se norsk barne-TV.
Flerspråklig = mindre intelligent?
Frem til 1960-tallet mente mange forskere at barn som tilegner seg to eller flere språk var mindre intelligente enn dem som bare lærer ett. Nyere forskning peker derimot på det motsatte, og flere studier har vist at flerspråklige barn gjør det bedre på skolen. Det stemmer godt overens med Varashas tilfelle. Fordi hun hadde så gode språkferdigheter, fikk hun begynne et år tidligere på skolen.
– Jeg kunne lese og skrive som tre-fireåring fordi det er da man begynner på skolen på Sri Lanka. Ettersom foreldrene mine er vant til en tidlig skolegang, synes de det var veldig sent å begynne på skolen i en alder av syv. Da jeg var fem år tok jeg derfor en slags eksamen og fikk begynne i førsteklasse tre måneder etter jeg var fylt seks, forteller hun.
Endrer tankespråket
Når Varasha er hjemme, snakker hun som regel engelsk med faren, norsk med broren og tamilsk med moren. Det er heller ikke uvanlig at de blander de tre språkene når de kommuniserer med hverandre.
– Vennene mine ble ofte litt forvirret da de var på besøk hos oss og hørte hvordan vi blandet språkene når vi snakket sammen. For eksempel kunne min mor si: «Violin class ninga skal ikke gå?» – «Skal ikke dere på fiolintimen?».
Videre forteller Varasha at hun har en tendens til å tilpasse tankespråket til den hun kommuniserer med. Når hun snakker tamilsk med kjæresten, tenker hun på tamilsk. Snakker hun norsk med vennene sine derimot, er tankene på norsk.
Stolt av morsmålet
Varasha går nå første året på medisin ved Universitetet i Bergen, og på studiet er hun en av få som skriver alle akademiske tekster på engelsk. Hun forteller at hun i dag er svært takknemlig for at foreldrene fokuserte på å lære henne engelsk fra en tidlig alder.
Ved siden av studiene jobber hun som pleiemedhjelper på Haukeland sykehus, og ved flere anledninger har språkkunnskapene kommet til nytte også i jobbsammenheng.
– Jeg har flere ganger opplevd at det er en fordel å beherske et språk som ikke så veldig mange andre snakker. Tamilske pasienter jeg har møtt føler seg tryggere når de kan formidle sine spørsmål og bekymringer på sitt eget språk. Da kan de kommunisere slik de ønsker, uten å måtte ta til takke med tilnærmede ord, sier hun.
Varasha avslutter med å fortelle at hun er stolt over å kunne morsmålet tamilsk.
– Det tamilske folk har blitt fratatt sitt eget hjemland og er i asyl over hele verden. Språket er det eneste som binder oss sammen som et folk, og det gir oss identitet. Jeg sier ikke at jeg er sri lankisk, jeg sier at jeg er tamil. Tamilere er et av de eldste folkeslag i verden, og tamilsk er også et av de eldste språkene. Jeg er stolt over å kunne morsmålet mitt, uansett hvor integrert jeg er i den vestlige verden. Når jeg er i utlandet og møter en annen tamiler, er det en slags tilknytning der: Vi snakker sammen og hjelper hverandre som om vi kjenner hverandre – alt på grunn av språket. Om jeg en gang får barn, vil jeg gjøre mitt beste for at også de skal kunne lære seg å snakke og skrive alle de 247 bokstavene i det tamilske alfabetet.
Erlend Sæther er student ved Universitetet i Bergen og har vært uten både pc og internett i flere år, og unngår aktivt digitale og sosiale medier. Han studerer PPU, praktisk pedagogisk utdanning, og er akkurat ferdig med praksis på en ungdomsskole. Det har vært overraskende lett for han å leve uten internett.
– For inntil for et år siden hadde jeg valgt å fysisk legge vekk min pc, og bodde uten tilgang til internett, og valgte aktivt å ikke bruke pc. Det var rett og slett fordi jeg hadde lyst til å bruke tid på andre ting, og jeg merket at hvis jeg hadde pc og internett tilgjengelig så var det lettere å bruke mer tid på det enn det jeg hadde lyst til. Som for eksempler diverse sider på internett som jeg egentlig ikke synes er så interessante, men som er lett tilgjengelig og krever mindre innsats enn hvis jeg skulle valgt å bruke tid på noe som er mer interessant.
Reagerte folk når du sa at du ikke hadde pc eller facebook?
– Det varierte litt. Jeg synes at det er ganske betegnende, eller at det sier mest om situasjonen idag at folk i det hele tatt reagerer og synes at det er merkelig. De fleste synes at det er helt greit, men at det i det hele tatt er en sak forundrer meg. At det å ikke ha facebook eller ikke lese nettaviser, eller å aktivt prøve å unngå den typen, i mine øyne distraksjoner, at det er merkelig, det sier mer om folks vaner kanskje enn akkurat det valget om å unngå det.»
– Folk har stort sett hatt respekt for at jeg ikke er på facebook, jeg tror ikke at det noen som synes at det er et stort tap.
Var det noen ganger problematisk eller upraktisk å ikke ha internett eller en pc tilgjengelig?
-Jeg opplevde det veldig sjeldent som problematisk, det hendte et par ganger at jeg tenkte: nå skulle jeg gjerne hatt internett, men det var veldig sjeldent. Det handler jo først og fremst om å planlegge. Når det gjelder universitetsoppgaver og å vite hvor forelesingene skulle være og slike ting som jeg var avhengig av internett for å kunne vite, det følte jeg at jeg fikk løst med å gjøre det når jeg var på universitetet. Ved å planlegge litt så går det an å gjøre oppgavene man trenger internett til, eller betale regninger i nettbank eller printe ut tekster man skal lese eller sånt. Det fikk jeg gjort på cirka en halv time hver dag, og ofte mindre. Da fikk jeg komprimert de tingene jeg skulle gjort på universitetet. Jeg føler at det har blitt mer problematisk nå, nå som jeg har fått tilgang til internett igjen og av og til mangler det. Jeg merker tydeligere hvor avhengig jeg har gjort meg av det.
– Jeg synes det er større praktiske problemer knyttet til å faktisk være vant å ha det enn å ikke ha det.
Hvordan er din internettbruk idag?
– Nå bor jeg på et sted der vi har en pc og internett. Så jeg bruker tid på det nå, oftere mer enn jeg har lyst til. Men jeg føler fortsatt at jeg ganske ofte tar et aktivt valg og gjør andre ting. Det handler først og fremst om å bruke tiden på ting jeg synes er mer fornuftige.
– Jeg opprettet min facebook-konto for cirka et år siden, fordi jeg ble med i styret i et kor, og de mente det var nødvendig for å gjøre det litt letere å kommunisere.
Føler du at du må forsvare ditt valg om å ikke bruke internett?
– Det blir oftere at jeg i diskusjoner må forsvare mine negative innstillinger til for eksempel nettavisene. Det går mer på at hvis jeg kommer med utsagn om hvor negativt jeg synes det er så må jeg selvfølgelig forsvare mine utsagn om det. Det er veldig få som angriper mine standpunkter.
Det har blitt veldig vanlig å «google» ting, hva gjør du da?
– Det er litt interessant, jeg er veldig tilhenger av å se på kunnskap på noe mer enn enkle påstandsetninger, som man for eksempel kan finne på ulike nettsider. Og at kunnskap helst burde være noe som blir internalisert. Noe man tar til seg som blir en del av din egen person. Men det skjer jo av og til at man lurer på noe konkret som et tall eller en ren faktasetning, og da kan det av og til være en fordel å kunne slå det opp. Det hendte før at jeg savnet muligheten til å kort og enkelt kunne slå opp svaret. Som regel er det et veldig lite problem, eller ikke et problem i det hele tatt. I verste fall må du gå og lure litt på en ting og enten så glemmer du spørsmålet eller så finner du ut av det senere. Jeg tror ikke at det er så skummelt å lure på ting en liten stund. Hvis man absolutt må finne ut av det så finner man ut av det. Og så har man eventuelt ting som heter leksikon.
-Det er noe eget synes jeg å gå og låne bøker om et tema en er interessert i. Lese dem og finne ut mer, ikke bare om saken det gjelder, men også om de større sammenhengene. Mer enn bare konkrete faktasetninger man kan ha tilgjengelig på google. Det er forskjellen med denne typen kunnskaps-søken, den er litt mer omstendelig og litt mer grundig også.
Hvordan tror du at internett og digitale medier påvirker de som har vokst opp med dette og allerede er vant til å ha det tilgjengelig?
-Jeg har sett det i praksis både på ungdomskolen og videregående, at de har blitt preget av det de har tilgjengelig av hjelpemidler, og det er ingen overraskelse at folk blir preget av, så å si det som medierer verden for dem. Det de møter verden med hjelp av. Det er i stor grad nyheter som f.eks på nettaviser som ofte er forenklet og sensasjonspreget. Det at det preger deres virkelighetsoppfattingen burde ikke være en overraskelse. Man kan diskutere om det er positiv elle uhendig eller hva det vil gjøre med dem på lang sikt og det tror jeg ikke at jeg kan svare på.
-Men det er klart at det er en utfordring, for blant annet læring, for kunnskapsoverføring, at kunnskap mer og mer blir sett på som noe som ligger tilgjengelig ute og at det ikke er noe behov for å ta det inn og gjøre det til sitt eget. Og jeg tror at vi på en måte sier at vi er et opplyst samfunn fordi det finnes mye kunnskap og det er synes jeg er skummelt, fordi jeg tror at opplysning også handler om opplyste mennesker. Man kan egentlig ikke snakke om et opplyst samfunn der flertallet av mennesker i samfunnet egentlig ikke har noe særlig kunnskap om ting, men at de har kunnskapen tilgjengelig i forenklet og forkortet former på et abstrakt internett. Jeg tror det ligger en fare der for at de som vokser opp nå tenker at de ikke trenger å forstå ting selv og ikke minst hvis vi snakker om kunnskap som mer enn enkle påstander, men om å også større sammenhenger så kan den måten å møte verden på være problematisk.
For å runde av, hvordan ser din internettbruk ut i fremtiden?
– Jeg håper at jeg klarer å holde meg unna. Det er hva det gode liv for meg er, kanskje for mangel av noen bedre ord, noe som kan kalles en sinntilstand tilnærmet sjelefred, der alle mulige unødvendige distraksjoner er fjernet, og da ser jeg på facebook og en del internet aktiviteter som uønsket distraksjoner for min del.
