Hver fredag er jeg å finne på kommunikasjonsstaben. Jeg arbeider som studentmedarbeider og mine oppgaver går mest i å skrive nettsaker til bedriftens interne nettside. Bedriften er opptatt av at all informasjon skal være tilgjengelig for de ansatte og hver dag blir det publisert nye saker på nettsiden.
I tilegg til å skrive nettsaker er jeg også noen ganger ansvarlig for pressetelefonen. På pressetelefonen får vi henvendelser fra pressen. Mine oppgaver blir da å notere hvem som ringer og hva de er ute etter. Denne informasjonen gir jeg så videre, slik at den ”rette” personen vil ringe pressen opp igjen. I begynnelsen var det litt skummelt å ta pressetelefonen, og jeg skvatt hver gang telefonen ringte, men nå har jeg blitt vant til det og det går mer automatisk.
I bedriften er det mest økonomer og jurister som arbeider. De bruker et fagspråk som jeg som medievitenskap- student ikke er kjent med. I begynnelsen var det litt vanskelig å intervjue de ansatte, fordi de snakket veldig fort og brukte et fagspråk som jeg kunne. Dette har nå blitt lettere, fordi jeg mer har lært meg hva de ulike ordene som de bruker betyr. En utfordring når det kommer til å skrive nettsaker er å forvandle juristenes og økonomenes vanskelige språk om til gode og lettleste nettsaker.
I kommunikasjonsstaben og for så vidt også i resten av bedriftens lokaler, arbeider vi i et åpent kontorlandskap. For meg var dette litt uvant i begynnelsen, men nå er jeg veldig glad for at det er slik. Det at det er så åpent, gjør at terskelen for å spørre om hjelp blir mindre. De andre i kommunikasjonsstaben er aldri langt unna og jeg får alltid gode svar på det jeg lurer på. Åpent kontorlandskap gjør det også lettere å arbeide i team og fordele oppgaver.
Minstemann i flokken har mindre ansvar, blir sett på som bortskjemt og har et større behov for anerkjennelse.
Jeg har vokst opp i en familie med fem eldre søsken, der jeg selv er yngst. Det er både fordeler og ulemper ved å være minstemann. Minstemann slipper gjerne flere plikter og har færre sperrer for sin oppførsel. Den yngste får større frihet til å drømme, men ulempen er at foreldrene aldri vil slippe tanken om at en er yngst.
Minstemann slipper flere plikter
De eldste får naturlig nok flere ansvarsoppgaver og plikter enn den yngste. Forsker, Pål Johan Karlsen, sier at ”minstemann slipper flere plikter som den eldste må gjøre”. Eldstemann blir tidligere ansvarlig for seg selv og blir gjerne gitt arbeidsoppgaver tidlig i hjemmet. Jeg kan tenke meg at den eldste får strengere oppdragelse enn de som kommer etter. Foreldrene tenker sikkert at så lenge vi gjør en god jobb med de første, vil de sette standarden for etterkommerne. Dette er ikke tilfelle i vår familie. Jeg bare vokste opp. Hver gang jeg gjør noe familien min blir flau over, skylder de på at jeg ikke fikk oppdragelse.
Minstemann kan være pøbel uten noen spesiell grunn
De fleste tenker at de yngste slipper billig unna når det kommer til søskenkrangel, og det er for så vidt sant, helt til en kommer til en viss alder. Det er jo ikke tenkelig at den yngste vil framprovosere dårlig stemning eller ha ondsinnede intensjoner. Minstemann blir sett på som søt og uskyldig, og voksne kan ikke se for seg at den yngste kan være en bærer av dårlige intensjoner eller baktanker. Jeg har sett tilfellet hos mine tantebarn. Den yngste av tre barn, slår mellomste uten grunn. Den mellomste tar selvfølgelig igjen og den yngste begynner å gråte. Hvem får skylden? Den mellomste, nettopp fordi hun er den personen som mest sannsynlig ville ha startet en krangel. En skal ikke undervurdere den yngste. De kan være noen pøbler, og da snakker jeg også om meg selv. I denne forbindelse har jeg vokst opp med et prinsipp; dersom jeg slår en av mine søsken, får jeg dobbelt så hardt tilbake som om det var en rettferdig straff. Det fikk meg i hvert fall til å revurdere min impuls om å slå mine søsken igjen. Jeg lærte manerer på den harde måten. På et tidspunkt sluttet mamma å gi meg medfølelse, for hun skjønte at jeg framprovoserte det selv.
Bortskjemt
Mine eldre søsken synes at jeg alltid har vært bortskjemt og sammenligner mer enn gjerne seg selv med meg når de var på din alder. ”Mamma, jeg fikk aldri så mye klær, da jeg var på hennes alder.”. For min del gjorde det ikke noe at de tok det opp. Jeg var fornøyd med den nye jakken eller buksa jeg nettopp hadde fått. I dette tilfelle er det vanskeligere for foreldrene å vite hvordan de skal forholde seg til argumentasjonsutvekslingen. Foreldre husker ikke alt de har gitt, spesielt dersom de har mange barn. Jeg må nok innrømme at jeg har fått litt ekstra penger til klær, samtidig som jeg har arvet klær.
Behov for anerkjennelse og nysgjerrig av natur
Jeg tror ikke den yngste har lett for å forutse konsekvensene av sine egne handlinger. Vi våger å ofre mer enn de fleste. Vi kaster oss ut i det, for deretter å feile. Grensene blir sprengt og finnes ikke filter for hva som kan bli sagt eller gjort. Som minstemann trengte jeg bekreftelse på at jeg ble sett, da jeg noen ganger følte meg oversvømt av mine eldre søsken. Jeg pratet hull i alles hjerner, samtidig som jeg stadig hadde et høyt energinivå. Som liten kom jeg ofte med dristige utsagn. Jeg har stadig hørt at jeg er direkte talen min, og i enkelte tilfeller frekk uten egentlig å vite det selv. Med direkte i talen, mener jeg å stille direkte og personlige spørsmål til mennesker en knapt kjenner, uten hemninger. En gang spurte jeg en fjern tremening og hans kone på en restaurant, som vel og merke har slitt med å lage barn i en god stund, om det var romantisk den dagen de lagde barn. Familien min ser forvirret på hverandre og gir meg et blikk som sier ”Sånt spør du ikke om.”. Ingen sa til meg at det var i strid med sosiale normer. Jeg fikk riktignok høre det i etterkant, og i enkelte tilfeller ennå, men på det tidspunktet tok nysgjerrigheten min over. Dette var ikke et spørsmål for å dra oppmerksomhet, men som jeg spurte av ren nysgjerrighet da jeg hadde sett for meg en romantisk setting med tente lys.
Rastløse og masete
Jeg var veldig nysgjerrig som liten, og jeg kan nesten sammenlignes med en snushane. En snushane er en som er over gjennomsnittet nysgjerrig. Ifølge min mening henger lite tålmodighet sammen med at en stadig er på utkikk etter nye og spennende ting, nettopp fordi en blir lett rastløs. Trangen etter å handle eller gjøre noe annet tar overhånd, og med det kommer masing. Jeg husker at jeg kontinuerlig maste på mine eldre søsken om å spille spill, men jeg fikk alltid til svar; ”Nei, ikke nå.” Til tross for det samme svaret hver bidige gang, ga jeg ikke opp. Jeg levde i håpet om at de en dag ville svare ”ja”, og enkelte ganger maste jeg så mye at de måtte til slutt gi etter. Masingen avtok etter hvert som jeg ble gammel nok til å lære meg de samme spillene som de likte. Da ble det mer en glede på alles vegne.
Ikke redde for å drømme om noe større
Jeg har aldri vært redd for å drømme eller tenke stort om framtiden. Ingen har satt grenser eller krav til mitt valg av studieretning. Jeg har følelsen av at de eldste av søsknene mine har blitt rådet til å velge en yrkesrettet og sikker studieretning for raskt å finne seg en jobb som gir dem økonomisk stabilitet. De eldste spør meg stadig om hva jeg har lyst til å bli, og hva jeg vil gjøre med livet mitt. For meg handler det ikke om hva jeg ender opp med eller hva jeg gjør med livet mitt, selv om jeg har en viss idé og tanke om det. Jeg har heller fokuset på at jeg studerer noe som interesser meg, og som jeg ser for meg at jeg jobber med om 10 år fra nå. Familien min har respektert mine valg og har gitt meg muligheten til å utforske og se hva som passer for meg.
Alltid sett på som liten
Selv når jeg blir 30, vil mine foreldre se på meg som minstemann. Jeg er og forblir alltid minstemann i mine foreldre sine øyne. Den tanken vil aldri endre seg. Jeg tror det har noe med foreldres tanker om at den yngste trenger mer omsorg og beskyttelse, da minstemann blir sett på som liten og uselvstendig. Det er ulempen ved å være minstemann, en blir stemplet som minst og det vil følge en resten av livet.
Om en er forelder, søsken, tante, onkel eller barnevakt er det alltid nyttig å vite hvordan en best kommuniserer med barn.
foto: Anthony Kelly
Barn er ikke voksne, tilrettelegg språkbruken deretter. Ikke bruk store ord som barna ikke forstår. Merker du at barnet ikke skjønner hva du vil fram til, prøv å ordlegg deg på en annen måte. Tilpass språket etter alder, ikke prat på samme måte til en 5-åring som du ville til en 2-åring og omvendt.
Ned på barnas nivå
Sett deg på barnas nivå. Vil en presisere noe for barnet kommer en lengre med å sette seg ned på huk å kommunisere med barnet på dets nivå enn å heve stemmen. Ikke snakk ovenfra og ned, beskjeder gitt på denne måten forsvinner ofte over hodet på barnet. Ved å kommunisere med barnet på dets nivå gir en også barnet et klart inntrykk av å bli hørt.
La barna få tid til å uttrykke seg. Barn utrykker seg forskjellig, noen er mer verbale enn andre, men det er likevel viktig å gi barnet tid til å få frem det det vil ha sagt. Dette kan ta en stund, men det er viktig å ha tålmodighet å la barnet bli hørt.
Anerkjennende kommunikasjon
Denne formen for kommunikasjon innebærer at en på ulike måter viser barnet at en forstår barets følelsesmessige reaksjon og opplevelse av det som skjer. Unngå å si «det er ikke noe å bli lei seg for» eller «hør på meg» når barnet blir lei seg fordi det må avslutte leken fordi det skal i seng, det vil bare forsterke barnets negative opplevelse. Vis at du har forståelse for barnets følelser «jeg skjønner at du hadde lyst å leke mer og ble sint når du ikke fikk bestemme det selv.» Barnet vil da føle seg mer møtt.
Kroppsspråk og tonefall
Kroppsspråk og tonefall er også viktig når du kommuniserer med barn. Disse tingene kan avgjøre hvordan kommunikasjonen blir videre i samtalen. Dersom en går inn i situasjonen med et negativt kroppsspråk og et krast tonefall vil dette ofte skape en negativ reaksjon hvor barnet vil reagere med usikkerhet og aggresjon.
En annen ting som er viktig er å forklare hvorfor de blir nektet å gjøre noe i stedet for å bare gi et «NEI». Forklar hvorfor barnet ikke for lov til å for eksempel å slå når det er sint. Unntaket er i akutte farlige situasjoner hvor det er viktig å forhindre en handling. For eksempel om barnet er i ferd med å løpe ut i veien. Da er det viktig å gi et klart budskap «STOPP» med et strengt kroppsspråk for siden å nedjustere disse og forklare situasjonen.
Når man skal kommunisere med barn er det viktig å huske på at de i likhet med voksne er individer, ikke alle barn er like. De kommuniserer på ulik måte.
Hvor verdsatte er studentene? CC BY Art Institute of Portland
Ved siden av studiene mine jobber jeg i 36 % stilling på Åsane, i bland annet hjemtransport. Forrige uke hadde vi mange studenter innom, og i løpet av vakten min tirsdag 20. august fikk jeg besøk av av min tidligere studieveileder Kari Salkjelsvik og hennes niese, som nettopp hadde flyttet til Bergen for å studere. I løpet av den tiden jeg hjalp dem med å få sendt niesens varer hjem til studentboligen, kom vi inn på støtten studentene får av Lånekassen, og til min overraskelse brøt Kari ut over hvor sjokkert hun var over hvor lite vi får. Hennes niese skal betale 4300 for sitt bosted på Grønneviksøren studentbolig og får om lag 7000 kr i støtte. Da Kari var student fikk hun 5000kr og betalte 500 kr for leie.
Dette er i kontrast til kommentarene jeg får hjemme fra min stefar. «Dere har det så godt» ettersom jeg spiser godt, kan ta en fest i ny og ne, og reiser på ferier. «Ja», kan jeg svare, men kun fordi jeg har jobbet ved siden av skolen siden jeg var 16 år, og stillingen min i prosent har betydelig økt siden jeg flyttet hjemmefra. Ulempen er at det går utover studiene, og mye at tiden jeg burde brukt på å studere går til å jobbe.
I Aftenpostens artikkel «Halvorsen: Heltidsstudenten er ikke død», mener Kristin Halvorsen derimot at studentene ikke har så mye dårligere råd, og at jobbing ikke går utover studiene. «Det er ingenting i denne levekårsundersøkelsen som tyder på at han eller hun ikke finnes. Det at studentene jobber ved siden av, ser ikke ut til å gå ut over studieprogresjonen. I stedet går det ut over det sosiale og hvor mye fritid man har» Så jeg skal måtte velge mellom å ha et liv og økonomisk trygghet? Står det ikke i Soria Moria-erklæringen at hver student skal ha mulighet til å studere på heltid Personlig vi jeg gjerne både god livsstandard og et sosialt liv, men det har gått utover både karakterene mine og studieprogresjon, noe som gjør at jeg kommer til å bruke 5 år på bachelorgraden min istedenfor 3. Er det ikke ønskelig for staten at studentene fullfører studiene på minst mulig tid, spesielt i de yrkene det er stor mangel på arbeidskraft? Da er det kanskje på tide at de begynner å investere litt i studentene.
Spaghetti er en rett som har sitt opphav i Italia. Den kan kombineres med en rekke ulike tilbehør eller nytes for seg selv. Som mye annen italiensk mat er spaghetti blitt populær i Norge, og da spesielt Spaghetti Bolognese, altså spaghetti med kjøttsaus.
Denne spaghettiretten er alltid en slager, blant både store og små. De fleste setter pris på kombinasjonen av den lange og myke spaghettiene med den saftige kjøttsausen.
Skulle du imidlertid befinne deg i det eksperimentelle hjørnet og er ute etter å prøve noe nytt, er her et alternativ: Taco-Spaghetti. Noen vil kanskje rynke på nesen av tanken på å kombinere en tradisjonell italiensk rett med en mexicansk klassiker, men det er som man sier «The best of both worlds».
Fremgangsmåten for denne retten er eksepsjonelt enkel, spesielt hvis du har tidligere efaring med å lage taco og å koke spaghetti. Du trenger:
-Spaghetti
-Kjøttdeig
-Tacokrydder
-Ønskelige taco-ingredienser
Fremgangsmåte:
Kok opp vann til spaghetti. Stek kjøttdeig på middels temperatur, følg så instruksene som står på tacokrydderet. Når spaghettivannet koker tilfører du ønsket mengde spaghetti. La så spaghettien koke i ca 10 minutter.
Når spaghettien er ferdigkokt heller du den over i et dørslag. Legg den så på et middagsfat. Som med bolognese legger du så kjøttdeigen over spaghettien. Heretter er det opp til deg å avgjøre hvilke ingredienser du vil ta på. Tradisjonelt tilbehør kan være rømme, agurk, paprika, mais og salat. Bland alt godt sammen og nyt, din Taco-Spaghetti er nå klar for spising.
Fra 12-14 september starter den lokale musikkfestivalen Phonofestivalen. Helt siden 2005 har Studentradioen i Bergen arrangert denne ikke-kommersielle festivalen hvor musikk og kultur kommer sammen for et bredt ungt publikum. Hovedsakelig ble festivalen grunnlagt for å promotere etablerte og uetablerte musikkaktører, men opp gjennom årene har festivalen også arrangert debatter, utstillinger, radiosendinger og kunst for å tiltrekke seg mer enn bare musikkinteresserte.
I år skal ikke bare norske, men også utenlandske band besøke Bergen under Phonofestivalen. Både Storbritannia, Danmark, Nederland og Sverige er representert i tillegg til mange norske band og musikere. Selv om festivalen mener å sette sitt hovedfokuset på norske artister er det nok de internasjonale som vil stjele publikums oppmerksomhet i år. Band som Reptile Youth fra Danmark og Storbritannias Mark Frye og Girls Names vil trolig være de største publikumsfavorittene under årets festival. Man kan da sette spørsmål om hvor trofast man skal være til festivalens grunnleggende prinsipper. Mange vil nok mene at god musikk uansett hvilken bakgrunn er alltid positivt under en musikkfestival, men hva da med de uetablerte norske artistene som skriker etter oppmerksomhet fra et kresent bergens-publikum?
Ser vi over årets musikkprogram dominerer norske band og artister. For mange unge musikkinteresserte vil nok de fleste kjenne igjen band som Electric Eye, Berlingo og Kaja Gunnufsen. For resten er alt avhengig av publikums interesse etter å høre ny norsk musikk. Ser vi tilbake på festivalens popularitet har oppmøtet blant publikum vært varierende. For mange norske uetablerte musikkaktører vil en lokal festival uansett være til hjelp til å promotere deres musikk, men samtidig må de også kjempe mot større og mer etablerte aktører. På mange måter er dette alltid et tilfelle under en musikkfestival. Konkurransen om publikums oppmerksomhet er alltid aktuelt, men når Phonofestivalen er ment som en promotør av norsk undergrunnsmusikk faller dette prinsippet bort når man henter inn større band fra utlandet.
Phonofestivalen har som mange andre musikkfestivaler operert med frivillige noe som har gjort det økonomiske aspektet mindre kritisk. Som nevnt tidligere har det vært varierende antall publikum på festivalen og man kan da anta at innhentingen av utenlandske band er av økonomiske årsaker, men også som trekkplaster for publikum. Slik sett kan man dra inn et større publikum som vil forhåpentligvis gå og se andre band. Dette er paradokset en lokal musikkfestival må operere under. Når målet er å promotere uetablerte musikere må man også trekke publikum gjennom å innhente større musikkaktører. Slik blir oppmerksomheten skiftet fra de uetablerte til de etablerte og dette stjeler på mange måter oppmerksomheten til norsk undergrunnsmusikk. Da kan vi diskutere hvorvidt Phonofestivalen følger sine grunnleggende prinsipper eller om det er på tide å utvide sitt fokus til å bli en mer generell musikkfestival.
5. august 2013 feira språk- og nynorskentusiastar over heile Noreg 200-årsdagen til han som fann eit skriftspråk; Ivar Aasen. I den anledning ga Ottar Grepstad, direktør i Nynorsk kultursentrum, ut ein biografi om denne mannen under tittelen «Historia om Ivar Aasen». Her tek Grepstad føre seg heile livet til Aasen; bondesonen frå fattige kår som la bak seg 25.000 km i jakta på eit skriftspråk.
Boka er full av faktaopplysingar om språkarbeidet til Aasen, men Grepstad veit også å krydre historia med innslag av mindre kjende sider av språkfinnaren – mellom anna får ein innblikk i kjærleikslivet hans. Ifølgje Grepstad taler fleire ting for at Aasen, ungkaren og einstøingen Ivar Aasen, faktisk på eit tidspunkt var trulova. Den utvalte heitte Berte Paulsdotter Vike og om kjeldene har rett så er ho moglegeins delaktig i at Aasen fekk eit grunnlag for å utvikle sitt eige skriftspråk. Historia fortel at Aasen vart sendt som huslærar til Kaptein Ludvig J Daae for å kutte kontakta med Berte. Hjå Daae fekk Aasen tilgang til tidsskrift og eit rikhaldig bibliotek, og dette bar tydelegvis frukter. Året etter skreiv han artikkelen «Om vort Skriftssprog», der han for aller første gong formulerer tanken om å finne eit nytt skriftspråk.
Skjetten er en liten by i Skedsmo, Akershus, som består av ca. 10.000 innbyggere. Den ligger bare 5 minutter fra Lillestrøm og Strømmen og 20 minutter nord for Oslo. Skjetten består av Skjettenbyen, Gamle Skjetten, Solvangen og Guldhaug/Tømte.
Skjettenbyen
Skjettenbyen består av rekkehus og blokker. Her ligger også Gjellerås Skole (som er den ene barneskolen), Melby Skole, Skjetten Ungdomssenter, Skjetten Sportsklubb, en bensinstasjon og et lite kjøpesenter. På dette senteret er det et lite legekontor, fysioterapi med mer. Gatenavnene på Skjettenbyen, som er det som kalles «sentrum» av de lokale, er kalt opp etter tidligere vennskapskommuner av Skedsmo i nærliggende land; slik som for eksempel Glostrupveien (Glostrup i Danmark), Alingsåsveien (Alingsås i Sverige), Riihimäkiveien (Riihimäki i Finland).
Gamle Skjetten
Gamle Skjetten består i stor grad av blokker og hus. Her ligger også Skjetten Skole (den andre barneskolen), Stav Skole, ungdomsskolen og Skjetten Svømmehall. Her ligger også Stav Gjestegård Kasjotten hotell, ofte bare kalt Kasjotten, som har en lang bakgrunnshistorie.
Guldhaug/Tømte
Guldhaug/Tømte ligger på det høyeste punktet på Skjetten. Den er oppkalt etter to gårder som lå der tidligere. Området består bare av store, flotte hus, og blir ofte kalt «rikmannsstrøket» av lokalbefolkningen. Her oppe ligger også den eneste skytebanen på Skjetten.
Aleksander von Mehren har siden debutkonserten i 2009 trollbundet oss med sinn drømme-pop. Nå fem år senere slipper han endelig sitt debutalbum «Aèropop».
«Aèropop», debutalbumet til Aleksander von Mehren har mottatt god omtale blant norske musikkskribenter. Albumet har blant annet fått terningkast 5 i Bergens Tidene og 90 av 100 mulige poeng hos nettmagasinet hissig.no
Musikalsksett ligner von Mehren nære britisk, fransk og italiensk «library music». Han har også røtter knyttet til 60- og 70-talls filmmusikk. Den melodiøse popen har tekster som stort sett går på fransk og engelsk. Tekstene og vokalen til von Mehren er med på å skape en rolig og lun atmosfære. Albumet inneholder også en del instrumentalspor der fantasien får vandre fritt og tatt med på en reise. von Mehren har selv spilt de fleste instrumentene på albumet og gjort det meste av produksjonen på «Aèropop».
Hissig.no anmelder Mikael Hedne oppsumer von Mehren på følgende måte:
«Det kjennes indie-intellektuelt uten å være utilgjengelig; det er retro og moderne på samme tid – og det er lekkert som fy.»
Onsdag 28.08.2013 spiller Aleksander Von Mehren releasekonsert på Logen Teater kl. 21.30.
Helt sør i Toscana ligger en skulpturpark, som selv barna vil elske. Den såkalte «Tarotparken» er nemlig skapt for både lek og undring.
Treåringen vår løper i alle fall henrykt mellom speilmosaikker og figurer som til og med får foreldrene til å lure på om de er kommet til en annen klode. Her er millioner av kunstferdige, håndlagede keramikkbiter festet på et univers av tarotinspirerte skulpturer, og den franske kunstneren Niki de Saint Phalle brukte over tretti år på utførelsen. Det som trygt kan kalles et livsverk, endte sin reise ved kunstnerens død i 2002. Nå ligger den der som en uoppdaget skatt helt på grensen mellom Toscana og Lazio i Italia.
Leilighet og romraketter
Kunstneren var blant annet inspirert av blant annet Antonio Gaudis Parc Güell i Barcelona, og bærer helt klart likhetstrekk med dette kjente stedet. Saint Phalle ble imidlertid inspirert av mystikken rundt Tarotkort og den magiske og okkulte stemningen som disse bringer med seg. Her finnner man blant annet «Lykkehjulet» (The wheel of fortune), døden og djevelen, og «Rettferdigheten» (The Justice), som med et innebygd maskineri som lager en klagende og messende lyd som fyller opplevelsen av parken. Vår treåring fester seg ikke så mye ved selve betydningen av figurene, men lar seg likevel gripe av mystikken og det lekende ved parken. Blant annet en rød romrakett, et flere etasjers høyt tårn og en fullstendig speilmosaikkinnredet leilighet, som kunstneren visstnok selv bodde i mens hun arbeidet med kunstverket, imponerer. I leiligheten finner man både bad, kjøkken, spiseplass og seng, alt utført i de organiske formene som preger skulpturene.
Inviterer til samspill
Vi la vårt besøk av parken på en ettermiddag i mai, og solskinnet som fylte parken gjorde opplevelsen ekstra spesiell. Når sollyset reflekteres av speilmosaikkene, skapes det et fargespill av en gnistrende kvalitet, som selv får oss voksne til å gni oss i øynene av forundring. Man blir svimmel på en veldig lett gjenkjennelig måte av å tre inn i dette landskapet og man finner barnet igjen i seg selv med det samme. Figurene inviterer til samspill og oppdagelse, og guttungen vår elsket å klatre opp og rundt og inn i kunsten – sammen med foreldrene sine.
