Category: Ymse informasjon

Det er nå to og et halvt år siden jeg først ankom Bergen – det som i etterkant har blitt mitt hjem. Byen mellom de syv fjell, til tross for at jeg kun har besteget ett av dem, og byen som krever svømmehud mellom føttene. Jeg husker så godt da jeg og min far skulle kjøre til Bergen for å finne et kollektiv jeg kunne bo i. Jeg gråt gjennom hele bilturen, og følte meg ikke klar for å flytte fra Tigerstaden. Til slutt fant vi et kollektiv som kun lå fem minutter unna sentrum, og tre uker senere var jeg klar for fadderuken og min første dag på universitetet.

Jeg skulle starte på Medievitenskap og følge min fars fotspor. Planen var egentlig å starte på ernæringsfysiologi i Oslo, noe som kan virke nokså pussig i ettertid, ettersom jeg sjeldent lager middag og kun spiser knekkebrød til frokost, lunsj og kveldsmat. Men så kom jeg inn på Medievitenskap, da, og magefølelsen fortalte meg at dette var det riktige valget.

Jeg har alltid likt Oslo. Jeg har gode venner, to flotte katter og en fin familie. Likevel har jeg aldri følt noen tilhørighet til hovedstaden.  Bergen er annerledes. Jeg har møtt mennesker som er lik meg selv, og som deler mine preferanser. Jeg har storkost meg hver eneste dag Det er så deilig. Jeg gjør det bra på studiet og skal starte på master til høsten. I sommer satser jeg på å skaffe meg en sommerjobb i Bergen.

Etter to og et havlt år i Studentradioen (minus et utvekslingsopphold i England) er jeg nå musikkredaktør i Bergens flotteste studentmedium. Jeg er en del av musikk-Bergen – et univers jeg alltid har drømt om å være en del av. Jeg koser meg på «jobb», og bruker sannsynligvis mer tid i radiolokalene enn jeg bruker på lesesalen.

Semesteret jeg står overfor blir krevende. Jeg vil være en god redaktør for redakjonen min, jeg skal ta Kringkastingshistorie med eksamen i mars, jeg har fått plass på Praktisk informasjonsarbeid, og jeg har søkt jobb i informasjonsskranken ved SV-fakultetet. Likevel føles det godt å være travel, spesielt når man trives med det man gjør.

Jeg er nå 22 år, og fremtiden ser lyst ut. Til tross for at x antall sampol-ere spør meg dag ut og dag inn om hvorfor jeg startet på «Mikke Mus-studiet, medievitenskap», trives jeg med det jeg gjør. Er det ikke slik at man må tro på seg selv for at andre skal gjøre det? Jeg skal innrømme at dette kan virke som en klisjé, men det er faktisk viktigere å trives i hverdagen enn kun å følge samfunnets forventninger.

Det som er norsk er best! Det lærer man veldig fort når man kommer til Norge. Nordmenn er best i å gå på ski. Norge har det beste helsesytemet i verden. Norsk mat smaker best.

«Norsk mat smaker best» foran grønnsaksshyllen lurer jeg hver gang på, hvorfor jeg burde velge norske tomater. Hva er den store forskjellen mellom en tomat fra drivhus i Nederland og en tomat fra drivhus i Norge? Ved ostedisken velger man Norvegia istedenfor å bruke smaksansen på Emmentaler. På lørdager putter man Grandiosa i munnen, ikke en original italiensk pizza.

Smaken er noe som må dannes. De som aldri har spist ulike oster, kan ikke smake forskjellen og vurdere hva som er bra eller dårlig. Den som aldri har benyttet seg av et annet helsesystem burde ikke dømme det. Nordmenn er vel ganske god på ski, men i fotball henger de litt etter.

Hvert land har kvaliteter, hvert land har egenskaper som er gode. Den som fortsatt sier at «Norge er best» har ikke prøvd seg på alternativer.

Tre colombianske idrettsutøvere kjemper hardt for å få plass til OL i Sotsji. Det finnes mange utfordringer, blant annet at det ikke finnes en nasjonal olympisk komite i Colombia for vintersport. Sebastián Uprimny sier til El Tiempo at de ikke har store ambisjoner om å vinne, men at de likevel håper at deres innsatts kan åpne veien for andre utøverne i fremtiden og vekke interessen for vintersport i landet.

Upimny skal representere Colombia i kategorien Skeleton, som er en vinteridrett der utøverne forsøker å kjøre raskest mulig ned en bane på en kjelke, mens de ligger på magen, med hodet først.

Pioner

Cinthia Denzler var den første colombianske deltager i en vinter-OL noensinne . Denzler endte opp med en 51. plass i slalom i vinter-OL i Vancouver (2010).

Original artikkel: http://www.eltiempo.com/deportes/otrosdeportes/ARTICULO-WEB-NEW_NOTA_INTERIOR-13360018.html

Den 7. februar braker det løs i OL i Sotsji. Endelig skal vi nordmenn få lov til å ligge langstrakt på sofaen i 3 uker og si at vi er best. Vi skal juble hemningsløst når Petter Northug løper sidelengs over målstreken og vi skal slenge skjellsord etter TV-en når Kristin Størmer Steira tar enda en 4. plass på 30 kilometer. 4. plassen er for tapere, og svensker.

Vi har med tiden rett og slett blitt bortskjemte på medaljer i de olympiske vinterleker. Den norske toppidrettssjefen Tore Øvrebø anslår at Norge vil gå hjem fra vinterlekene med 26 medaljer. Til sammenligning er prognosen fra Sveriges olympiske komité 7-9 medaljer. Når det er sagt nyter jeg det å være bortskjemt. Jeg ser fram til å heie fram utøverne, godt plantet i min egen sofa med potetgull i den ene hånda og en kald øl i den andre.

Kunnskap om forskjellige kulturer blir bare mer og mer viktig i det norske samfunnet. Internasjonalt samarbeid øker, mens landegrensene blir mindre synlige. Det å forstå forskjellene og respektere dem er viktig for å kunne kommunisere og jobbe godt sammen.

For å ta en aktuelt tema fra internasjonalt sammarbeid kan vi bruke krisen i Syria som et eksempel. FN vil sende soldater fra hele verden som forlanger beskyttelse fra alle kanter mens de gir nødhjelp. Og hvordan verden skal gå sammen for å presse frem våpenhvile er heller ikke en lett oppgave. Russland skal få sagt sitt, mens USA går nesten ut av sitt gode skinn for å handle så raskt som mulig.

Joshua French er en aktuell utfordring for de norske myndighetene. Trolig kan mye av problemene vært ungått eller løst tidligere hvis ikke det hadde vært for Moland og French sin første advokat. Han som troppet opp i dress og forlanget det ene og det andre og glemte helt å tenke på kulturforskjellene. Høflighetsreplikker, gester, taleform osv. Igår ble den norske forsvarsadvokaten, Graasvol, å bli kastet ut hvis ikke han sluttet å avbryte aktor, mens han selv sto å nesten skrek til tiltalte.

Trolhaugen er den siste eiendommen Edvard Grieg eide før han døde, og befinner seg i den ene enden av Nordåsvannet. Dessverre har Statens vegvesen bygget en motorvei et steinkast fra eienommen, så med mindre man er der midt på natten, må man tåle å høre på støy fra biler når man står ved komponisthytten og ser utover. Det er noen benker på eiendommen der man kan sitte og spise niste, og det er mange vakre blomster man kan se på. Det går an å bade like nedenfor komponisthytten, men de ansatte på Edvard Grieg-museet liker ikke at man bader der når det er turister på eiendommen. I huset til Edvard Grieg kan man se på ting han eide, men man får ikke gå opp i andre etasje. På veggen henger det kopier av bilder som hang på veggen da Grieg levde. I spisestuen henger det et maleri som heter «Lekende børn», som Grieg pleide å se på mens han spiste mat. Det står et flygel i stuen, og det henger blant annet et bilde av Beethoven der. Med jevne mellomrom sendte Grieg brev til Beethoven, der han inviterte ham til Troldhaugen, men han fikk aldri noe svar.

På eiendommen til Grieg er det en statue av komponisten. Det er en veldig lav statue, og noen påstår at dette er en 1/1-statue. Det stemmer ikke. Hadde Edvard Grieg vært like liten som denne statuen, hadde han ikke hatt lange nok armer til å spille den berømte første akkorden i den siste satsen av a-mollkonserten. Det finnes en større statue av Edvard Grieg i Byparken i også, men den tror jeg er litt for stor igjen. Hadde Edvard Grieg vært like stor som denne statuen, hadde han hatt problemer med å komme seg inn inngangsdøren.

Langs stien ned til sjøen er det en steintavle oppe i fjellveggen. Bak den ligger Edvard og Nina Grieg begravet. Nina Grieg var kona til Edvard, og kusinen hans. Før komponisthytten ble bygget pleide Edvard å komponere i huset, men han var veldig ømfintlig overfor lyder, og hvis Nina for eksempel skulle være så uheldig å slamre litt for hardt med skapdørene på kjøkkenet, kunne det ødelegge arbeidsdagen for Edvard. Derfor fikk han bygget en liten hytte nede ved sjøen der han kunne sitte og spille piano eller bare sitte i en liten sofa han også fikk satt inn der. Den gangen var det ingen motorvei et steinkast unna, og neppe så mange hus rundt omkring, så det var nok mye greiere å finne inspirasjon der den gangen.

På eiendommen er det også en museumsbygning, der man kan se enda flere ting Edvard Grieg eide, og se på enda flere bilder og høre noe av musikken hans. Det er blant annet en lyddusj der, hvor man kan høre a-mollkonserten med veldig lavt volum. Man kan også se et bilde av Edvard Grieg som ligger i gresset og drikker sammen med en kompis og hunden hans. I en annen del av bygningen er det et auditorium der man i sesongen kan høre en dame i bunad snakke om Grieg på engelsk og spille noen av låtene hans på piano. Det beste er egentlig å gå på Troldhaugen utenom sesongen, for da kan man få egen guide og hele huset for seg selv. Men man får ikke være alene i huset, man blir hele tiden holdt under oppsyn.

Aldri før har motebildet og popkulturen vært så inspirert av 90 tallet. Både motebildet og musikkulturen bærer tydelig preg av den kjente 90-talls stilen, som kommer frem
i vårens trender som magetopper, adidas-joggebukser, og ikke minst sko med tjukk hæl. Kjendiser som Rihanna, Katy Perry, og Rita Ora er store frontere av de nevnte trendene.
Motebildet styres også av en oppblomstring av hip-hopkulturen som også sto sterkt i det tiåret. Avdøde rappere som Notoriuous B.I.G. og Tupac Shakur knyttes i sammenheng med
trender som store gullkjeder og oversized herreskjorter både for menn og kvinner.

Nyheten om Backstreet Boys sin ankomst til Bergen i vår 2014 under studentfestivalen Uken arrangert av NHH, understreker tiårets tibakekomst. Medlemmene Nick Carter, Howie Dorough, Brian Littrell, A.J. McLean og Kevin Richardson forventes i byen 11.mars i år. Innflytelsen fra nittitallet er ikke ut til å unngå i tv-verdenheller, med storklassikere som får ny inpakning i hollywood-remakes, som HBO serien Sex in the City som får tilbakekomst på fjernsynsskjermene i den nye serien The Carrie Diaries fra det amerikanske nettverksselskapet CW. Nykommeren fra HBO True Detectives setter også søkelyset på to politidetektiver og deres forsøk på å løse en seriemordersak under tiåret, og utfordringene som kom med dette. Gjenferdene fra nittitallet ser ut til å prege oss videre i nyåret, i mote, musikk, og ikke minst filmverdenen.

Det høyrest kanskje litt sært ut, men det å sette opp lesemål for 2014 har blitt ei populær greie for lesehestar. Det er særleg bokbloggarar som har kasta seg på trenden. Dei lagar lister og planar med litterære utfordringar til seg sjølve, og nytt år betyr nye moglegheiter. Der andre har som mål å bli bedre til å lage mat eller å lære seg å sy, har desse boknerdane planar om å lese «hundre bøker», «x antal debutantar» eller «norske noveller». Det er lett å ta seg litt vatn over hovudet i byrjinga av året, for det er mykje som fristar der ute.Det finnst sjølvsagt eigne nettstader der ein kan oppdatere vennane sine om kor langt ein har komt i kvar utfordring, og sjå korleis dei andre ligg an. Goodreads.com er klassikaren, og bokelskere.no har slåttt an i Noreg. Populære kategoriar er til dømes «My English Challenge» og «Back to the Classics 2014», eller kva med å «Lese to mursteinar» og delta i eit lesemaraton?

Alt dette er sikkert vel og bra, men ein kan bli megastressa av mindre. Det er vel få ting som er verre enn kjensla av å tvinge seg sjølv til å lese noko ein eigentleg ikkje er så interessert i, berre for å kunne styke det av lista i tide. I år har eg for første gong tenkt å ha eit lesemål. Men i motsetnad til bloggaren som har tenkt å lese 400 bøker i 2014, gjer eg det litt enklare. Eg vil rett og slett prøve å lese meir av den japanske forfattaren Haruki Murakami. Det bør vel gå?

Det kommer stadig oppslag i media om at nå kommer snart den mannlige p-pilla, men lite har skjedd. Det er også vanlig å høre påstander om at menn ikke er pålitelig nok til å huske å ta en pille hver eneste dag. Men piller er ikke den eneste mulig løsningen.

Bor du i kollektiv? I så fall vil du sikkert kjenne deg igjen i noen av disse beskrivelsene.

Det er ikke alltid like lett å skulle dele stue, kjøkken og bad med en skokk av andre mennesker.

Etter mange år i både 7- og 4-mannskollektiv har jeg selv fått erfare alle disse tingene på kroppen. Etter mye irritasjon har jeg derfor bestemt meg for å lage en liste over de 5 tingene jeg selv mener er mest irriterende ved å bo i kollektiv:

5. Ting som sporløst forsvinner

Du leter etter ostehøvelen, den eneste ostehøvelen i kollektivet. Du bestemmer deg for å skjære ost med potetskreller og det blir ikke perfekt, men du overlever. Du setter deg ned i sofaen for å se på TV og oppdager at fjernkontrollen er borte. Du blir sittende å stirre på den svarte skjermen mens du spiser en skive med dårlig skåret ost. Etter to dager viser det seg at fjernkontrollen ligger i grønnsaksskuffen i kjøleskapet og ostehøvelen ble med den litt merkelige fyren på naborommet til lesesalen. Og ble der.

4. Når ingen går ut med søpla eller panter flasker

Det har bygget seg opp et berg av poser i gangen. Noen lukter fisk og andre lukter noe du ikke engang klarer å beskrive. Fluene svirrer, og i tillegg er det tomt for toalettpapir. Det er IKKE din tur til å ordne opp i dette nå igjen, og du lar derfor posene stå i håp om at noen andre fikser det i løpet av kort tid. To dager senere har det kommet fire nye poser. Du gir opp og går ut med søpla, og panter flaskene selv.

3. Oppvask plassert i kjøkkenvasken

Alle andre tror at absolutt alt må bløtlegges i en uke før det skal inn i oppvaskmaskinen. I kjøkkenvasken flyter det av brunt kaffevann, ris, nudler, havregryn og skitne kopper og tallerkener. Den stinkende haugen med oppvask vokser for hver time som går, og ingen har tenkt å gjøre noe med den. Spesielt ikke siden de aller først må ta ut av den rene oppvaskmaskinen for å så kunne sette inn oppvasken. Det er ikke ditt ansvar å ordne opp i oppvasken i vasken, men du ender opp med å gjøre det likevel, siden du brekker deg av stanken når du skal lage middag.

2. Når dusjen blir opptatt rett før du selv skal dusje

Du har gjort alt klart for en lang og deilig dusj. Men fuktighetskremen ble liggende på rommet. I all hast skynder du deg tilbake til rommet for å hente den. Det er jo kjedelig å måtte smøre seg med fuktighetskrem inne på det kalde soverommet. Du kommer tilbake til badet nøyaktig 15 sekunder senere, og oppdager at døra er låst. 5 sekunder senere blir dusjen skrudd på. 30 minutter senere blir den endelig ledig og vannet er iskaldt.

1. Mugg

Problem nummer 1. Muggen finnes på mange plasser. I vinduskarmen, i dusjen, og ikke minst i kjøleskapet. Farlig er den visst også, men huseier synes visst ikke den er farlig nok til at det haster å gjøre noe med. Muggen i vinduskarmen og i dusjen kan delvis skures bort med et par timers arbeid i klor- og salmiakk-gass. Kjøleskapet derimot er en evig bakteriebombe av andres glemte mat. For det er selvfølgelig ikke din egen mat som har mugnet…