Category: Ymse informasjon

Man spør seg hvilken vin som passer til hvilken matrett? I 2014 bør man spørre seg hvilken øl som passer til hvilken film.

Det hele handler om å heve filmopplevelsen: skape nyanser, lukte seg til en særegen stemning og la boblene gi deg nye perspektiver på hvordan lerretet taler til akkurat deg.  I denne spalten blir det gitt plass til å komme med filmanmeldelser og dertilhørende øltips.

I dagens spalte vil jeg rette et sløvt, nostalgisk og noe halvfrossent blikk tilbake til 1997, tiden før Norge ble tatt av dagens ølkarussell – der vi finner puber med ti siders øllister, dagligvarebutikker med et rikt utvalg ølsorter og mikrobyggerier for hver fjell og fjord.  Tilbake i 1997 da pils var ensbetydende med øl, og øl med pils, der regissør Pål Sletaunes (f. 1960) karikerte og ga folket et evigvarende bilde av postbudet, Roy. Et postbud som går gatelangs og finner sitt Oslo på høsten. Her avtegner Sletaunes et betongbilde av hovedstaden, med lumske karakterer og underfundige skjebner, vevd sammen i stål og saus fra en halvspist boks med Pasta al Capri.

Budbringeren er en film for høsten på lik linje som eplene faller til bakken og kan bli overgjæret. I en slik magisk prosess som overgjæring er vil stouten være et godt leskende alternativ for å kunne heve denne filmopplevelsen flere hakk:

Midtfyns Imperial Stout er danske med en tung sjel. Denne stouten smaker av pepperkorn og anis. En slik sammensetning er nødvendig for å kunne tilegne seg nostalgien og tragediene som lurer på postruta til Roy.

På mandag spilte Liverpool sin andre kamp denne sesongen, og gikk på et skuffende tap mot Manchester City. På tilskuerplass satt Liverpools nysignering Mario Balotelli, som så sin nye klubb tape mot sin tidligere arbeidsgiver.

I dag ble det klart at Balotelli kan debutere for Liverpool allerede førstkommende søndag mot Tottenham. Dermed kan den store spilleren hjelpe laget til å slå tilbake etter en litt laber start på sesongen.

En ny urokråke

Det er imidlertid blitt stilt mange spørsmål rundt om italieneren i det hele tatt passer inn i sin nye klubb. Han er tidligere kalt en av fotballens største urokråker, og noen mener manager Brendan Rodgers gambler med å sikre seg den kontroversielle og mye omtalte stjernen.

Likevel spår blant annet TV2-kommentator Øyvind Alsaker at spissen kan bli en hit dersom han leverer på banen.

– Får Rodgers orden på Balotelli, kan han ha kjøpt gull, sier kommentatoren til TV2.no

Lik tidligere spillere

Han trekker paralleller til andre omstridte Liverpool-spillere, som Luis Suaréz og Robbie Fowler, og peker på at supporterne av klubben ofte tar slike spillere til sitt hjerte.

– Utfordringen til Balotelli blir imidlertid at han må jobbe på banen, for ingen liker å se en spiller som bare jogger rundt, sier Alsaker.

Italieneren spilte i Manchester City fra 2010 til 2013. Der scoret han 20 mål. For klubben han nå kom fra, AC Milan, scoret han 26 mål. I tillegg har den 24 år gamle spissen spilt trettitalls kamper for det italienske landslaget, hvor han har scoret 13 mål.

Ring Ring, vekkerklokken gir fra seg skrikende buldrelyder. Jeg snur meg i halvsøvne og trykker på min beste venn, slumreknappen. Etter syv og et halvt minutt er det denja vu, vekkerklokken ringer igjen. Denne gangen er jeg nødt til å ta de tunge stegene ut av sengen og inn i dusjen. Kalde stråler treffer den søvnige kroppen, før varmtvannet endelig slår inn. Det hjelper, jeg kvikner til. Etter ett kvarter, får jeg plutselig hastverk. De ekstra minuttene på puten har gjort at jeg har dårlig tid. Våte føtter løper inn på soverommet, febrilsk på jakt etter noen rene klær å hive på. Å spise frokost kan jeg bare glemme, det får bli senere.

Jeg haster av gårde i retning busstoppet. Luften er frisk men kald. Etter gårsdagens sol og sommervarme, merker man nå at høsten er like rundt hjørnet. Det er akkurat litt for kaldt til at jeg angrer på at jeg droppet sokkene i skoene. Nå vet jeg hva som venter meg i morgen, en deilig rennende nese og sandpapirhals.

Bussen står og venter. Den vet jeg alltid kommer småjoggende i siste liten. Det kollektive kjøretøyet er stappfull, med en mengde ulike personligheter. Noen sitter i finskjorten klare for å dra i et viktig jobbmøte, mens en annen sitter i treningstøy klar for å ta en treningstur med hunden før arbeid. Barn sitter nysgjerrige og spente med skolesekken godt plassert på ryggen, klare for en ny dag i sitt første skoleår. En og annen pensjonist sitter klar med handlenettet sitt for å gjennomføre dagens gjøremål, handle mat på butikken og kanskje ta en kopp kaffe og en kringle med en bekjent på bakeriet.

Bussen er så full at jeg må stå. Det verste jeg vet. Bussjåføren tar ikke mye hensyn til at jeg må prøve å holde balansen, mens han råkjører nedover svingene mot Gyldenpris. Han fortsetter i full fart over Puddefjorsbroen, før han bråstopper på Møhlenpris så jeg nesten flyr ut frontruten, men bare nesten.

Målet er i sikte, høyteknologisenteret. Det høres veldig fint og profesjonelt ut, og med ett føler jeg meg voksen. En hel gjeng sitter allerede klar bak de firkantede kassene vi kaller datamaskiner. Jeg subber meg igjennom raden av pulter og setter meg ned på en ledig stol. Øynene svir av trøtthet. Det er nå jeg skulle ønske jeg var skikkelig voksen og likte kaffe, men den gang ei. Det er imidlertid en ting jeg kan se frem til før foreleserne på skriveseminaret, Kristian og Jo åpner kjeften. Frokost.

«Skulle ønske pappa kunne få se hva datteren har fått til», «Livet i vår nye førstefamilie», «Derfor elsker jeg Erna». Overskriftene er å finne på forsidene til de store norske avisene i perioden rundt stortingsvalget 2013.

Erna er altså sin fars datter, Erna har familie og Erna er elsket av sin ektemann. Kvinner, ja til og med de som er statsministre, blir stadig knyttet til (sine) menn i pressen. Siv Jensen og Erna Solberg er først og fremst kvinner, dernest politikere – skal vi tro Dagbladet og VG sine tabloide forsider. De er også små jenter («pappa» infantiliserer en voksen kvinne), og de er ikke minst trivielle (mennene i deres liv definerer dem). Over dammen, i England, er de mindre subtile. Her kalles de kvinnelige politikerne for eksempel for «Blair’s babes». I Norge ville en lignende tittel kanskje ha lydd: «Jens sine digge damer». Så ille står det heldigvis ikke til i vårt langstrakte land. Men helt bra er det heller ikke.

Noen flere eksempler: Fotografiene som trykkes av mannlige politikere viser gjerne tenkende, vurderende, handlende ansikter og miner – som om viktige avgjørelser er i ferd med å tas. Kvinnene er på sine side oftere smilende og passive i sine bilder. De fotograferes også i helfigur, og kroppsliggjøres dermed. Bildene som trykkes av Stoltenberg, Hagen, Støre eller Hareide kan karakteriseres som såkalte «snakkende hoder», kvinnebildene mer som «tause kropper». Tradisjonelle, klassiske, typiske, urgamle, utgåtte, burde-vært-død-og-begravet-representasjoner preger med andre ord fortsatt etermediene.

Men, så finnes det også lyspunkter. Erna og Siv får nemlig like mye, om ikke mer, plass på avisforsidene før valget. Smilene deres inviterer dessuten til identifikasjon med leseren, og i forlengelsen velgeren. De tillegges dessuten karakteristikker som er både «typisk» feminine og «typisk» maskuline. På den måten fremstår de som helhetlige typer og politikere. Likevel: smilende, passive kvinner i kjole representerer ikke akkurat beinhard konkurranse mot en aktiv, dresskledd mann i politikken? Kanskje..

Erna Solberg er nå statsminister. Til tross for at VG og Dagbladet har strebet hardt med å kvinneliggjøre, trivialisere og infantilisere «JERN-ERNA» ved hjelp av hjemme-hos-reportasjer og røde hjerter som omringer henne og ektemannen Sindre Finnes. Mest av alt har jeg lyst til å skrike ut: GUUUUURL POOOWER! Men så stemmer jeg dessverre ikke blått.

Instagram er for mange unge en del av hverdagen. Noen sjekker appen opptil flere ganger daglig, og noen til og med deler bilder med følgerne sine daglig. Instagram er på lik linje med facebook og twitter er unik måte å dele informasjon på gjennom bilder. Appen er blitt et internasjonalt fenomen, og de aller fleste offentlige personer har sin egen konto. Enkelte kjendiser, slik som Obama, har egen konto, men den styres av hans ansatte. Andre kjendiser som Beyonce og Justin Bieber legger ut sine egne bilder. Ofte legger de ut bilder av seg selv, tatt av seg selv, altså såkalte selfies. Selfies er blitt uhyre populært de siste par årene, og dersom man ser på kjendisenes profiler ser man at det er bilder av dem selv og selfies som får flest likes, ikke bilder av landskap eller mat. Flere av bildene blir redigert slik at det ser ut som om de kunne vært i et motemagasin eller lignende.

Det finnes også personer som er instafamous, altså folk som er kjent på grunn av sin instagramprofil eller blogg. For dem er det enda viktigere å bevare følgerne sine og få likes, rett og slett for å opprettholde sin status som instagramkjendis. Det kan virke som om at dersom man ønsker å få mange likes er man nødt til å legge ut bilder hver dag, og gjerne flere enn vanlige brukere. Instagramkjendiser er ekstremt aktive både når det gjelder deling og liking. En trend blant jenter med mange følgere er å poste bilder av pene jenter med trente kropper. Disse profilene er såkalte inspirasjonsprofiler som er ment å inspirere andre ved å legge ut fine bilder. Mote og livsstil er populære kategorier både blant jenter og gutter. Bloggere har gjerne instagramprofiler hvor de legger ut teasere til følgerne sine, hvor de skriver at man kan se flere bilder og lese om saken på bloggen deres. Sånn sett er instagram utrolig effektivt for markedsføring. Flere motehus og klesbutikker har egne kontoer hvor de legger ut bilder av nyheter og nye varer de har fått inn. De kan også sette sammen antrekk for å vise eventuelle kunder hvor mye fint de har i butikk.

Forskjeller på vanlige kjendisers og instagramskjendisers bruk av appen er som regel den at instagramkjendiser oppdaterer med nye bilder flere ganger om dagen, mens vanlige kjendiser gjerne legger ut flere bilder på en gang, men ikke like ofte. Det er vanskelig å skille effekten, fordi vanlige kjendiser som regel har en god del flere følgere enn instagramkjendiser. Uansett, likesene strømmer på…

Justin Biebers popularitet skyldes en rekke faktorer. Hans tilhengerskare består i stor grad av unge jenter tidlig i tenårene, og de er trofaste fans som følger Bieber gjennom tykt og tynt. Artisten Justin Bieber kan bli omtalt som et stort fenomen innenfor moderne populærkultur. Hans fans kalles gjerne for «beliebers», og på samme måte som The Beatles skapte «Beatlemania» og stor ståhei blant unge jenter i sin tid, skaper Justin Bieber kaos i de fleste byer han besøker på sine mange verdensturneer. Dette så vi flere eksempler på da artisten besøkte Oslo i 2012. Kaos i trafikken i hele Oslo sentrum som skyldtes elleville tenåringsjenter på jakt etter å få et glimt av sin favoritt pop-artist, var bare en liten del av oppstyret som fulgte Biebers besøk i hovedstaden.

Samtidig som mange ikke kan forstå seg på oppstyret rundt artisten, vil noen argumentere for at Bieber har vært med på å skape et felles referansepunkt for ungjenter over hele verden, og noe unge jenter kan samles rundt og identifisere seg med. Felleskapsfølelsen gjelder på tvers av sosiale klasser og forskjeller. For mange av hans fans er det å være en beliber noe som kan beskrive hvem de er og hva de er opptatt av. Det har blitt en del av identiteten deres, og noe de ønsker å identifisere seg med. Det selges klær med Bieber-trykk, plakater, sengetøy og andre ting som jentene på en eller annen måte kan bruke for å fortelle omverdenen at «dette er hvem jeg er, og jeg er en del av noe større».

Klokken er 07.00 om morgenen, kaffen har såvidt begynt å få dreis på kroppen, og 3’er-bussen glir sakte inn mot Småstrandgaten, utenfor Xhibition. Det var ikke nødvendig å trykke på stopp-knappen, da det alltid er noen som skal av på Småstrandgaten. Om ikke noen skal av, skal det hvertfall alltid noen på. Mennesker som har ventet i få minutter på bussen som skal ta dem til sine respektive arbeidsplasser eller studieinstitusjoner. De har dårlig tid de også, men for dem er jeg usynlig. Vi er usynlige.

Det er ca 50% av de som sitter på bussen som går av på Småstrandgaten. Vi jobber i sentrum, studerer i sentrum, eller vi skal ta Bybanen videre ut mot Bergens sagnomsuste forstader. Det betyr at de kanskje er 25 mennesker som skal av bussen, gjennom to relativt smale dobbeltdører. Det er vel ca. samme antallet som skal inn på den samme bussen. Uten å være en matematiker, fysiker eller ingeniør kan jeg som en relativt oppegående samfunnsborger kalre å tenke meg til at det nok er mest gunstig om de 25 menneskene som skal på, erstatter de 25 menneskene som går av. Så hvordan gjennomføres dette rent praktisk? Det er det dessverre svært få Bergensbeboere som vet.

Egoistiske, uintelligente og tidspressede mennesker presser seg på, sniker seg forbi barnevogner på vei ut døren, kun for å sørge for at de kommer kjappest mulig frem til sin endelige destinasjon. Kanskje tror de døren på bussen er en slags portal, slik som i Harry Potter-bøkene, der du blir teleportert til et ønsket sted bare du hopper inn i en peis? Det er svært beklagelig å være samfunnsborgeren som må fortelle dem den grufulle sannheten; slike teleporteringsportaler finnes ikke. Ikke enda, i hvertfall. Og om det mot all formodning skulle finnes et sted der ute, så er det lite trolig at den finnes på 3’er-bussen i Småstrandgaten.

Så, kjære Bergenser. Gi det 10 sekunder. Gi oss muligheten til å gå av, før du går på.

Use your wisdom, Harry

– Frustrert alenemor, 32

I dag er det fem ulovlige hunderaser i Norge: Amerikansk Staffordshireterrier, også kalt AmStaff, Amerikansk Pitbullterrier, også kalt Pitbull, Argentinsk Dogge, Fila Brasleiro og Tosa.

Jeg har tenk en del på hvorfor er det slikt og om det er det rette valget. Det er flere argummenter både for og imot forbudet. Det mest kjente argummentet som støtter forbudet er at disse rasene er farlige. Disse hundene kan ikke bare skade noen men faktisk også drepe, hører vi ofte. Men skal vi begynne å forby alt som er farlig og kan drepe? Eller er det kanskje en innstillings problem? Er det hunden sin skyld eller er det kanskje eieren sin skyld?

Jeg ser på alle hunder som barn. Det vil si at hvordan man oppdrar dem på den samme måten kommer de til å oppføre seg. Jeg selv hadde to store og «farlige» hunder . En av dem var faktisk AmStaff. Men han var sikkert den snilleste hunden på jorda. En stor sofasliteren og den beste kompis man kan bare drømme om. Poenget mitt er at det ikke er hunderaser vi skal fokusere på, men helst de som eier dem. Fordi i dette tilfellet er det hund som er et offer. Det er hund som er blitt misbrukt og lært opp til å være agressiv. Skal vi straffe hunden eller eieren da? Selvet forbudet har ikke forbedret situasjonen. Disse rasene er fremdeles i landet og blir stadig bruk av de kriminelle i hundekamper. Det eneste forbudet har gjordt, som jeg ser det, er at det fratok muligheten fra vannlige mennesker til å ha disse fantastiske hundene, mens de kriminelle fortsetter å ulovlig importere de forbudte rasene til Norge fordi de rett og slett bryr seg ikke enten om lover, regler, forpliktelser eller etikk.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og tidlegare finansminister Sigbjørn Johnsen møtast på fredag for diskutere om velferdsstaten vil overleve.

Arrangementet finn stad i Grieghallen og bakgrunnen for debatten er Sigbjørn Johnsen si framlegging av Perspektivmeldinga i fjor,  som synte at velferdsstaten vil gå med underskot om få tiår.

Dei neste generasjonane må forvente seg ein lågare levestandard enn føregåande generasjonar,  trass i at norsk økonomi vil vekse.

I tillegg til politisk debatt vil Studentersangforeningen og Bergen Filharmoniske Orkester stå for musikalske innslag.Arrangementet startar klokka 19.00, kostar 50 kr og er ope for alle.

I går gikk det brått opp for meg at det vakre «to for en»-tirsdagstilbudet på kinobilletter (dersom man har et visst mobilabonnement) går av ved døden i utgangen av måneden. For en som har tatt konsekvensen av sin ekstreme internettavhengighet og erstattet smarttelefonen med en levning fra 90-tallet er det ikke særlig interessant om vi i stedet får bedre surfehastighet. Mitt største problem er det kanskje ikke, men det har vært mer utfordrende å få sett en kinofilm i løpet av måneden enn å vente på at Facebook skal laste ferdig på skjermen. Et folkeopprør à la Statoilkoppen vil jeg kanskje ikke oppfordre til, men jeg lurer på hvem dere er, dere som har bidratt til «kundeinnsikten» som gir inntrykk av at befolkningen heller vil gjøre det enda enklere å prokrastinere på jobb og lesesal, enn å få konsentrert kulturell input en kveld?