Category: Ymse informasjon

Togenes spor er alt lagt, men sporene togreiser etterlater i meg fortsetter å strekke seg.
Tid tilbrakt på tog er nesten tidløst, når jeg tenker på hvordan timene kan fly avsted med utsynet av alt landskapet toget farer forbi.
Bergensbanen har tatt meg til snødekte vidder og til hovedstaden, til nære og kjære på andre kanter av langstrakte Norge, og til nye tanker.
Togreiser skaper rom for inntrykk som lar en konstruere nye uttrykk. Inspirasjonen kan vise seg i skrivelyst, i ivrige fingre på et fotokamera, eller i drømmene søvn i en kupé kan bringe.  
Togreiser, og især Interrail er en fantastisk måte å oppleve mennesker og steder på. Friheten i å kunne gå av eller på toget, ved en hvilken som helst stasjon i et fremmed eller kjent land, er herlig! Har du reist med noe tøffere enn tog(et)?

Vi befinner oss på Apollon, stedet for vinyl, øl og Rock´n & Roll. I kveld skal det handle om noe mer enn bare musikk. Nemlig Bingo. Noe som de fleste forbinder med gamle mennesker, gjerne med blått hår, i store haller. Med dette har AKKS (en organisasjon som driver med musikkopplæring; intsrumentkurs, vokalkurs, samspillkurs, låtskriverkurs osv) i sammarbeid med Apollon opprettet en ny trend og startet Rocke-Bingo. Premieren blir representert av en festivalsjef og en ganske hard rocka musikker, mens klientellet består for det meste av den yngre generasjonen og gjerne av flere som ikke har vært innefor disse dører før. Folk finner seg til rette med et glass øl og bingobrettene forann seg.

Tiden er inne for å starte og vi sitter klar med det som helst skulle vært en rød markeringstusj til å ringe rundt med, men som blir erstattet med vanlige tusjer. Spenningen er stor, og bingotrommelen settes igang. Det spilles rolig bakgrunnsmusikk av William Hut, som også skal spille live i pausen. Hjulet går, og første ball triller ut. N57 ropes ut, Nygårdsparken 57. Markeringen er i gang og for hvert tall som ropes ut stiger Spenningen. Første runde nærmer seg slutten og brettene begynner å bli tomme for tall. Første gevinst går til den med en vannrett rekke i en rute, neste går til den med 2 vanrette rekker i samme rute og til slutt den som har krysset ut en hel rute. Folk sitter konsentrert rundt i lokalet, og krysser ut numrene. Glasset begynner og bli tomt. Første runde er over.

William Hut trer frem på scenen, og glasset er fylt opp igjen. Det er god stemning i lokalet. Utenfor pøser det ned og vi ser frem til neste runde.

Med fare for å fremstå som lettere psykotisk:

Det er lite som gir meg mer glede enn å skyte noen midt i fleisen med en sniper rifle. Den følelsen jeg får når jeg sitter her gjemt bak en mur på toppen av en bygning, og ser den røde prikken gjennom siktet peile seg inn på tinningen til soldaten som kommer løpende, før han deiser i bakken som om teppet ble dratt vekk under beina hans i det jeg presser inn avtrekkeren, er intet mindre enn ekstatisk. Hvor i all verden er jeg, spør du? Jeg befinner meg i den episke verdenen i spillet Uncharted 2 – Among Thieves, skapt av spillutviklerne Naughty Dog.

I denne episke verdenen møter vi en eventyrer med navn Nathan ‘Nate’ Drake, etterkommer av utforskeren Sir Francis Drake, hvis ikoniske ring Nate bærer i en lærsnor rundt halsen. Som kvinne må jeg si at en mer attraktiv spillkarakter skal man lete lenge etter. Med en løs og ledig klesstil, et lett sjeggete ansikt og flere vittige kommentarer enn du kan riste en pinne mot, er Nate ikonisk nettopp fordi han ikke har noe tilsynelatende spesielt ved seg. Det går så fort å bli forelsket i Nate at man sitter og sukker før man har fått sukk for seg (Can you say lol?). Om alt det fine med Nathan Drake ikke er nok til å lokke folk til PlayStation 3’en sin, så er det mye mer til Uncharted enn som så, men stort sett tar jeg meg i å ville bruke ordet «episk» ganske ofte når jeg snakker om spillserien. Episke omgivelser, episke karakterer, episk seksuell spenning, episk dårlige vitser, episke våpen, og episke «Oi, shit, så du det!?» øyeblikk spekker spillene fra begynnelse til slutt. Det er så lite negativt å si at det ikke er noe vits i å nevne det engang. Det lille negative greier aldri å danke ut den evige listen med positive aspekter ved spillene. De er så…. så… ÅÅRRH HJERTE HJERTE HJERTE!! Se, Nate, så dårlig innflytelse du har på meg, jeg blir jo helt fjortis her!

Tilbake i snikskytterposisjonen min på taket av bygningen har jeg mer eller mindre greid å kvitte meg med alle de fiendtlige soldatene på broen under meg. På tide å komme meg inn i klosteret på andre siden. Jeg går forsiktig mot broen, og litt ut på den.. Pokker.. selvsagt har ikke fienden gitt opp. Jeg kjemper meg kjapt bortover broen med en blanding av dekning bak trekasser, improvisert kung fu og pistolskudd, og havner til slutt ved dørene… som er stengt. Så klart! Hva hører jeg bak meg? Et APACHE helikopter!? Jeg hører Nates sexy stemme lire av seg en eller annen kommentar om hvor typisk det er, før jeg plukker opp bazookaen som ligger beleilig ved klosterdørene. Ressursrike munker, altså! Jeg sikter bestemt mot helikopteret, mens det skyter på meg, og fyrer av en fresende rakett. Oi, shit, SÅ du det??? Jeg treffer helikopteret midt i takpropellen, og ser det spinne rundt i en salig røyksky før det forsvinner ned i fjellene under meg. Suksess! Nervene sitrer der jeg sitter med kontrolleren i hendene: Jeg er så awesome!!

Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad, sies det.. men selvom anser meg selv som en liten engel generelt snill person, er det lite som slår gleden av å skyte typen sin i hodet virtuelt med sniper rifle. Han kan alltids slå meg i Mortal Kombat etter middag! Hvis ikke dét er ekte kjærlighet, hva er det da?

Denne uken kom vår kjære huseier for å snakke med oss. På forhånd ble det gitt klar beskjed om at alle fem jentene i kollektivet måtte være tilstede under møte.  Vi ble alle nervøse for hva som kom til å skje. Dagen etter ringte det på . Vi kunne høre hans 120 kg tunge kropp komme opp trappen. Alle tomflaskene fra festen kvelden før ble kastet på vaskerommet på rekordtid. Etter han hadde sett seg litt rundt og fortalt om affeksjonsverdien til alle møblene i leiligheten, var det tid for møte.

Han ville skrive en kontrakt og øke husleien med 300 kr per person. Han hadde en innviklet tale om boligkonsumprisindeks som var på 8% og andre ting vi skjønte lite av. Vi gikk igjennom kontrakten og tenkte vi ikke hadde noe valg. Huseieren fortsatte med å forklare at visst vi ikke godtok dette, kom han til å kontakte den onde boligmegleren som kom til å sette opp husleien ytterligere. Vi forklarte at siden to av jentene i kollektivet befant seg på jobb, måtte han komme tilbake dagen etter for å hente kontrakten.

 En av samborene kom hjem senere på kvelden og fikk høre hva som hadde skjedd. Dette fant økonomistudenten seg ikke i. Hun forklarte at vi hadde en treårs muntlig kontrakt og etter å ha googlet litt fant hun også ut hva den faktiske boligkonsumindeksen var. Ikke 8%, men 0,8%!

Dagen etter kom huseieren tilbake for å hente kontrakten. Økonomistudenten fortalte om den muntlige treårskontrakten og boligkonsumindeksen, og at han kunne bare glemme at vi skulle betale 300 kr mer i husleie. Deretter reknet hun ut hvor mye han kunne kreve. Han sa vi var noen utakknemlige studenter.

Vi satt alle og smilte når vi skrev under kontrakten.  Huseieren gjorde det stikk motsatte.

Alt han fikk var en husleieøkning på 30 kr.

En ting er å les og bli fortalt om et sted, noe helt annet er å oppleve stedet selv. Møte menneskene, smake maten, puste lukten og gå i gatene. På samme måte kan det sies at det å være på ferie et sted og det å bo der kan heller ikke sammenlignes.  Gjennom en utvekslingsavtale fra UIB studerte jeg et halvt år ved University of Cape Town hvor jeg lærte mye både om den Norske kulturen og den Sør Afrikanske.

Hva jeg viste om Sør Afrika og Cape Town før jeg dro var ikke mye. Jeg hadde lært på ungdomskolen om Apartheid og Nelson Mandela og var blitt fortalt av en venninne som hadde vært der før at det var relativt vestlig i forhold til resten av Afrika. Men hva er egentlig vestlig i forhold til Afrika for en som aldri har vært i Afrika før?

For meg var Sør Afrika og Cape Town langt fra vestlig. Menn med hodene ut av minibusser som ropte og skrek på en og advarsler om å passe seg bavianer når man skulle på fjelltur var ikke akkurat det jeg forbant med vestlig. Men i løpet av et halvt år lærte jeg både å se likheter og forskjeller mellom de to kulturene og sette pris på de to kulturene på hver sin måte.  I Cape Town fant man en åpenhet og vennlighet som man ikke lite enkelt kan finne i Norge. En åpenhet hvor fremmede kunne hilse og slå av en prat uten at noen ville se rart på en. Men på samme måte fantes det en rasebevissthet som var så innvevd i identitet og dagligtale som kan virke skremmende.  

Å bo et annet sted enn Norge og oppleve en annen kultur på et nære hold enn på et feriehotell kan derfor være veldig viktig for å utvide perspektivet på verden og forståelsen av hva det vil være menneske. Og spesielt viktig er det i et flerkulturelt samfunn som det vi bor i.

Tidligere i år ble Medellin første by i verden til å ta i bruk rulletrapper som offentlig transport middel.

Fattige beboere i åskammene rundt Colombias nest største by har hatt en meget vanskelig og ikke minst farlig oppgave hver gang de skulle ta seg til sentrum. Bratte åskammer hindret busstilgang til disse områdene og beboerne var nødt til å ta seg til ned til sentrum til fots.  Dette kunne ta opp til flere timer der boboerne måtte gjennom flere farlige områder kontrollert av lokale kriminelle bander. Dette forandret seg da 6 sett med rulletrapper ble bygget i fjor. Turen til sentrum tar nå kun en knapp halvtime, noe som de lokale er meget fornøyd med.

Rulletrappene bidrar også til å øke sikkerheten i området og er ventet å bli en stor turistatraksjon.
Medellín har satset hardt på å utvikle det offentlige transport systemet de siste 10 årene og har i dag Colombias eneste metro med både undergrund og flere gondolbaner.

Dublin, Republikken Irlands hovedstad som huser litt over en million mennesker og ganske mange suvenirer. Uskrevne regler sier at man ikke kan dra dit uten å drikke Guiness  og gjerne en pub til pub runde. Hva gjør man da når man befinner seg i byen, med alkoholforbud, ingen kunnskap om byen (utover overveldende mengde informasjon om byens, og landets, avdøde litterære helter) og elendig retningssans?  Man går seg vill, selvsagt.

Selv om Dublin har et oversiktlig sentrum der det meste er i gangavstand er det ikke vanskelig å miste seg selv. I turistområde nummer én, Temple Bar og omliggende områder, er det er sammensurium av smågater som fort kan sende deg i feil retning. Da er det godt mulig at du, forvirret turist, stopper tilfeldig forbipasserende, også gjerne forvirret turist, og spør om veien til voksmuseet som ligger like rundt hjørnet. Nord for elven har de en nål som står midt i en gate og strekker seg mot himmelen, og som gjerne anbefales som et greit møtested, dette skal du ikke tro på. Det er kanskje lett å finne nåla, men som møtested er den ganske elendig. Den er plassert mellom to veibanen og er egentlig bare midt i et gangfelt, men finner du den greier du også å lokalisere et turistkontor, eller en suvenirbutikk (som bør ha et kart, om du føler behov for et sånt).

Det er mange store grå bygg i Dublin, og man kan gå langt blant dem før man skjønner at det bygget der, det gikk man forbi for ti minutter siden. Det er kanskje en fordel å lese hva som står på gateskiltene, men da forsvinner jo spenningen. Kanskje ender man opp på Dublins naturhistoriske museum og kan ikke på overraskende mange dårlig preserverte dyr, være skuffa over at man ikke får lov til å se alt de har (på grunn av pengemangel, så en euro eller to i donasjonsboksen gjør vel ingenting) og få skikkelig vondt i hodet på grunn av alle ungene som ikke har hørt om innestemme.

Deretter befinner du deg kanskje et helt annet sted og ser tomme bygg, veier som ser ut som om de burde være asfaltert og masse gjerder som forteller deg at her får du ikke gå. Ved siden av det igjen finner du fine nye bygg med overveldende mengder glassoverflater. Du ser kanskje ikke en eneste arbeider i området enda klokka er halv elleve en helt vanlig tirsdag. Da er du i økonomisk kriseland, en byopprustning satt på pause i påvente av bedre tider.

Når du etter hvert har gått flere kilometer enn du pleier på en vanlig dag, og det før lunsj, er det bare å gå finne et sted som serverer mat, eller om det er fint vær gå seg litt vill i en matbutikk, og så sette seg til rette og glo på folk, og kanskje legge inn et besøk i turistinformasjonen før du tar kvelden så du slipper å se de samme greiene om igjen neste dag.

På fredag (24.08) var det duka for premiere på den norske storfilmsatsinga «Kon Tiki». Blant dei som var tidleg ute med å skaffe seg billett var meg. Forventningane til filmen var høge, men nådde dei opp? Etter to timar med filmvisning var dommen klar. Dette var absolutt ein av dei beste norske filmane eg har sett, ein blockbuster som likna på dei som blir laga i sjølvaste Hollywood. Men sjølv med gode skodespelarar og flott filmarbeid, klarar ikkje den kritiske sida av meg å sjå vekk frå at filmen mangla store spenningsmoment. Kanskje dette har ein samanheng med at eg frå før kjente til historia om Thor Heyerdal si historiske flåteferd, og at denne ferda endte utan at nokon liv vart tapt. Uansett hadde (diverre) filmsjåaren i meg hatt ei større interesse av å sjå at dei truande haiane faktisk tok tak i ein fot eller to, og drog ein av hovudrollane over bord. Akk ja, utanom det har i det minste denne filmen bevist at Aksel Hennie ikkje nødvendigvis er eit «må ha» i norsk film, og at vetle Noreg nærmar seg USA når det gjeld filmsatsing. Ein historisk «feel good»-film som er verdt å få med seg. Dersom eg skulle kasta terningen hadde den hamna ein stad mellom fire og fem, lat oss sei fem, takka vere den briljante skodespelaren «Pål Sverre Valheim Hagen» i rolla som Thor Heyerdahl.

 Her kan du sjå traileren til filmen «Kon Tiki».  

Andrine.

Det å skrive om «hva som helst» viser seg raskt å være en vanskelig oppgave for et ikke altfor opplagt morgensinn. Et raskt google-søk på uttrykket «hva som helst» gjør det hele meget enklere. Yr.no reklamerer med at man kan spørre de «om hva som helst om været», Hegnars bokhandel på nett selger bestselgeren «Hvordan selge hva som helst til hvem som helst», og Alexander Dale Oen kunne etter sigende blitt «hva som helst». Det er ikke alle forunt å kunne bli det, men så gjelder det altså og ikke falle i fellen som undertegnede her er i ferd med å gjøre: i valgets kvaler å ta til takke med «hva som helst», eller som det så fint heter på fransk, n’importe quoi!  
                Det er en hårfin balanse mellom de positive konnotasjoner som ligger i det å kunne bli «hva som helst», og de negative konnotasjoner som ligger i å være en som faktisk ender opp med å gjøre «hva som helst». Jeg merker hvilken ende av konnotasjonsskalaen jeg beveger meg mot, og i frykt for å henfalle til ytterligere plattheter ser jeg meg nødt til, i desperasjon, og fravike fra «hva som helst» som denne teksts emne, og heller bruke samme metode som Harald Eias gitarmann i tv-serien Tre brødre som ikke er brødre. Gitarmannen synger om det han ser, så også jeg, og slik har det seg altså at denne teksten nå, ganske så uelegant, glir fra å handle om «hva som helst», til «Dell», merket dataskjermen undertegnede bruker til å skrible ned disse beskjedne ord:                                                                                                                             

Dell er en amerikansk produsent av datamaskiner, sågar en gang verdens største, men i dag forbigått av Hewlett Packard. Akk, det er en hård verden, og heller ikke hovedkontorer i Austin, Texas, beskytter mot denne ubønnhørlighet. Hvordan skal det nå gå med Dell? Vil selskapet tvinges i kne av hard konkurranse og tunge tider, bli like skakt som e-en i selskapets egen logo, eller vil briljante hoder greie å holde stand, slå tilbake?

Ulidelig spennende er det, så, kjære leser, følg med!

Det er ikke ofte en har mulighet til å spise virkelig godt i Bergen som student. Det må en del spinking og sparing til, men for enkelte er det verdt det. Noen velger å bruke sine fattige Lånekassen-penger på stadige hjemreiser, klær eller dyre drinker på hippe utesteder, mens andre heller betaler en liten formue for syv matkreasjoner i miniatyr med virkelig god vin til. Jeg er en av de sistnevnte.

Med utsikt mot den Nasjonale Scene ligger Colonialen Kjøkken og Fetevare, som et litt anonymt sted i Engen. Dette er helt klart mitt favorittspisested i Bergen med et fantastisk kjøkken og en overlegen fetevareavdeling som en kan besøke både til frokost og til lunsj.  Få vet at det bugner av fantastiske dufter og smaker innenfor disse dørene, og enda færre vil oppleve det. Noen vil nok mene at det er en pretensiøs restaurant med tanke på priser og matmengde, og at en lett vil føle seg utilpass på et slikt sted som en fattig student. I motsetning til andre gode restauranter i byen, er det slett ikke tilfellet på Colonialen. Her har en unge og vitale servitører uten stive uniformer, menyer som man forstår uten å snakke flytende fransk, og et lokale som inviterer til festlig lag, fremfor et måltid i stillhet.

Hvis du har tenkt til å bruke penger på restaurantbesøk, ikke velg en middelmådig restaurant. Du kan lett bruke like mange kroner på Big Horn som på en virkelig god restaurant. Ta sjansen, og du kommer til å oppleve en ny verden innen smaker. Den eneste baksiden ved et besøk på Colonialen, er at det er avhengighetsdannende.