Kategorier
Aktuelt: Allment

Siverts intervju.

Jeg har intervjuet Thor Brekkeflat. Intervjuet ble gjort uten forhåndsbestemte spørsmål, men med stikkord jeg ville komme gjennom. her er den fulle artikkelen som ble resultatet av intervjuet.

 

Thor Brekkeflat om ensomheten.

”Ensomheten er byens største problem.”

Thor Brekkeflat var gateprest i Bergen i 15 år og har opplevd ensomheten tett på kroppen. Han har blitt et kjent fjes i Bergen, og sier at han må beregne god tid hvis han skal gå over Torvallmenningen, det er alltid noen som tar kontakt med ham.

Det betyr ikke nødvendigvis at han aldri føler seg ensom. Det handler litt om rollen han har fått gjennom sin tid som prest. Folk kan se på ham som en vellykket mann i sitt yrke, og at han har blitt den hjeloeren man kan komme til med sin ensomhet og sine problemer. Dette kan være utfordrende for ham, kan han fortelle.

”Det hender at jeg blir preget av den ensomheten mennesker kommer til meg med, og at jeg også må snakke med venner om at jeg sliter selv. Da merker jeg også hvor vanskelig det kan være å ta kontakt om slike ting” – sier Brekkeflat.

Byens største problem.

Problemet med ensomhet er større enn mange tror. Følelsen på ensomhet rammer mange i dagens samfunn, og gruppen der problemet øker mest er blant ungdom mellom 15 og 25 år.  I følge Brekkeflat snakker man ofte om å sette problemene i båser som rusavhengighet, sykdommer, kriminalitet, ungdomsproblemer, prostitusjon og så videre, men ensomheten er større enn alle disse, og har en tilknytning til mange av dem. En kan komme inn i en negativ spiral hvis det der andre problemer leder til ensomhet som leder til større problemer igjen.

Ensomheten gjennom hans øyne. Ensomheten er byens største problem, mener han. Ikke bare den synlige, men også den usynlige ensomheten som ligger bak masker og roller som mennesker har i forhold til hverandre. Følelsen kan skyldes mange ting. I et prestasjonssamfunn som vårt kan sykdom og handikap, og det å ikke ha penger til å være med på aktiviteter kan lede den med seg, og tap av nær familie kan være virkelig ille for mange.

Snakk om det.

Noe av det viktigste når man føler på ensomheten, er å tørre å snakke med noen om det, eller å kunne snakke med noen om det som fører til følelsen. Det trenger ikke å være store ting som gjør det, men det kan likevel være vanskelig å ta det opp med noen.

Spesielt for dem som ikke har noe særlig nettverk kan det ta på å leve med ensomheten. Det er tøft å ikke ha så mange å gå til med sine tanker og problemer.

Alle har behov for å bli sett.

”Bet er to ting jeg trenger i løpet av en uke. Det ene er at noen sier hei til meg, eller tar kontakt på noen måte – det å bli sett. Det andre er at jeg får tilbakemelding fra noen på meg som person. Hvis de to tingene uteblir kan det være psykisk skadelig.”

Brekkeflat forteller om en reise han gjorde til en annen by, der han ikke kjente noen. Der gikk han rundt i gatene i to dager uten å bli kontaktet av noen, det virket som ingen merket at han var der. Denne opplevelsen gjorde inntrykk og ga en dypere forståelse for andre som har det på samme måte hver dag, og han tok det med seg videre i sitt virke.

Knekk ensomheten.

”For å knekke ensomheten er det viktig å vise raushet mot andre, og by på seg selv.” – Sier Brekkeflat. ”Vi trenger rollemodeller som gjør sitt miljø slik de vil ha det, som inviterer, tar kontakt og gir av seg selv”. Hvis man legger til rette for et større fellesskap så er man godt på vei. Inviter noen flere på middagsbesøk enn du pleier, hils på kjente og si takk for sist, smil til andre. Slike små ting kan være verdt mye i den andre personens hverdag, mener han.

Se nøye etter, en gang til.

Det er fryktelig lett å sette problemer i bås, forteller Brekkeflat, og det er lett å tenke at mennesker som er satt i båser som ikke er i tråd med normalen bor på andre planeter enn en selv. Derfor er det viktig å se etter en gang til, om det virkelig er så enkelt. Det handler om å respektere andre for den de er.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Blogging – å finne bloggens sjel.

Det har tumlet en plan rundt på loftet mitt i en stund om å starte opp en blogg, for å kartlegge kampsportmiljøet i Bergen, nøye. Det gikk en djevel i meg, og jeg startet opp.

Ideen.

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for kampkunst, og før jeg flyttet til Bergen lette jeg lenge og vel etter en god klubb på nettet, men fant til slutt ut at det var vanskelig å få oversikt over hva som var hvor og hvor bra det er. Det må da være en måte å få oversikt på, og der var ideen født om å reise rundt og teste klubbene rundt om i Bergensområdet for å få en viss oversikt.

Jeg vil treffe både dem som har en klubb, og bare er nysgjerrige på hva som finnes der ute, og dem som vil skifte eller finne seg en kampsportklubb.

Forberedelsene.

Ideen var grei nok, den. Men hva skulle jeg egentlig lete etter. Prosjektet ble lagt på vent, til det hadde modnet. Over noen måneders tid hadde det kommet mange ting og stikkord ned på blokka. Alt fra pris, til treningsmiljø, kvalitet på instruktører, og diverse annet. Spørsmålet begynte å stille seg hvor dypt kunne jeg gå, og hvor lang tid kom dette til å ta.

For å få et bedre inntrykk er ideen å trene en ukes tid med hver klubb, og kjenne litt på nivået og miljøet der. Med så mange klubber rundt omkring Bergen, kommer dette til å ta en stund.

Vinklingen.

Noe av det første som slo meg når jeg begynte å skrive om dette, var hvilken vinkling jeg ville ha. Det var på forhånd tenkt at jeg skulle inn hos en klubb, trene, skrive, neste klubb. Konflikten som har oppstått nå er at i tillegg til den planlagte rollen kun som kritiker, kunne jeg tenke meg å skrive om prosessen rundt testingen, og mine egne tanker rundt utviklingen av bloggen.

Er dette interessant for en leser? Når det står at det skal testes kampsport, regner jeg med at de som leser på bloggen, vil lese om kampsport, ikke meta-blogging.  Min konklusjon så langt er at jeg tar det med. Etter hvert som bloggen finner sin sjel, så blir det kanskje unødvendig, men nå faller det meg naturlig.

Stilen, hvor dypt og hvor langt.

Hvor dypt skal man gå, og hvor lange poster er hensiktsmessige? Her må måtte jeg tenke på hvem jeg skriver for. Det er kanskje ikke nødvendig å proppe en nybegynners ører fulle av slik og sånn trener den klubben i forhold til den andre, men for dem som allerede er inne i miljøet, er slike ting mer interessante.

Tanken må jo være å få med det lille inside-scoopet. Det er klart, det er ikke så lett alltid. Å få med de små detaljene som for eksempel: hovedinstruktøren i den klubben sitter i taekwondo sitt hovedstyre i Sør-Korea. Jeg har ikke kommet frem til, enda hvordan jeg skal skrive for å få frem det jeg vil.

Det finnes andre steder på nettet.

Når man skal skrive om noen som har en del informasjon på nettet og gode nettsider, hvor mye skal en egentlig ta med? Det er lett å henvise til nettsiden deres, men noe av poenget er jo å få samlet så mye som mulig på ett sted.

For å oppsummere.

Da jeg bestemte meg for å starte opp dette prosjektet etter lang tids nøling, slo det meg plutselig at selv om jeg hadde tenkt ut mye, var det fortsatt en del å ta tak i. Hvem skriver jeg egentlig for? Hva får jeg med? Alle spørsmål om stil og målgruppe, dybde og mengde er spørsmål som får svar etter hvert som bloggen skrider frem. Sjelen i bloggen finnes i disse detaljene, nå er det bare å jobbe med å finne dem.

Kategorier
Aktuelt: Allment

Karrieredagen 2012. – Jakten på drømmejobben

Tirsdag 9. oktober 2012 var det klart for karrieredagen for studentene
i Bergen Karrieredagen settes i stand av Springbrettet, og tatt i
betraktning at dette er en studentorganisasjon, er jeg veldig
imponert. Jeg hadde sett meg ut noen bedrifter på forhånd, men i alt
mylderet ble det mest gåing rundt omkring. Det var samlet et bredt
brett av bedrifter på stands i Grieghallen, og det var nok å velge i
for den som ville høre om sine muligheter på jobbmarkedet.

En godt forberedt dag
Springbrettet har gjort en god jobb med å promotere karrieredagen i
år. Allerede uker før hadde jeg en brosjyre i hånden, og visste hva
jeg ville peile meg inn på av stands og program når dagen kom. Uken
før hadde også Springbrettet arrangert ett «gjør deg klar til
karrieredagen»-arrangement i Egget på Studentsenteret, for å
bevisstgjøre studentene enda bedre på hva selve Karrieredagen kom til
å bringe.

Bedriftene på stand
Det var 90 bedrifter på stand i Grieghallen denne karrieredagen, og
det varierte mellom alt fra direktorater, departementer, kommuner, til
oljeindustri og teleselskaper. Det var en del å velge mellom, men for
en språkstudent som snart var ferdig med studiet, som reporteren er,
var det vanskelig å finne en bedrift som var konkret interessert.
Jeg la frem min sak for en tilfeldig person ved Adeccos stand i andre
etasje, og han anbefalte meg å ta kontakt med kontoret i Bergen og
samarbeide med en konsulent der, for å få ordentlig svar. Da burde det
være mulig å finne noe bra innen studiets slutt. Det viste seg senere
at jeg hadde snakket med konsernsjefen i Adecco, så han har sikkert
greie på hva han snakker om.

Presentasjonene
Karrieredagen var ikke bare bedrifter som sto rundt om kring og
ventet. Det var også to bolker med forklarende og motiverende
foredrag. En av bolkene var sammensatt av en lang rekke 3 minutters
bedriftspresentasjoner. Jeg hadde sett meg ut Telenor, på grunn av
deres tilstedeværelse i Russland. Dette var også den beste
presentasjonen for en karrieredag. De var godt forberedte, de la vekt
på hvilke jobbmuligheter som fantes i selskapet, og brukte sine
minutter godt.

Foredrag, og gode råd.
Den siste bolken jeg fikk med meg av Karrieredagen 2012 for studentene
i Bergen, var to foredrag der konsernsjefen i Adecco og
sjefsredaktøren i BT fortalte om hvordan de var kommet dit de var
kommet, og Harald Rønnebergs foredrag om hvordan han vokser på å
utfordre seg selv.

De to sjefene ville få frem hvordan en vinnerskalle fungerer. Deres
budskap var at drømmejobben ikke var noe som kom gratis, det var noe
en måtte jobbe for. De fortalte historier der de stort sett hadde levd
på jobben over lengre perioder, og fått resultater.

Høydepunktet for mange, og meg inkludert, var Harald Rønnebergs
foredrag. Denne mannen var en vandrende inspirasjon den timen han var
på scenen og snakket. Mens vi satt å så på en redd mann som red galopp
og hoppet i kollen, fortalte han at det var pågangsmotet, og viljen
til å utføre gale ideer som til slutt gjorde at man kommer dit man
vil.

Moralen her:
Jeg gikk ut av salen etter endt karrieredag for å finne drømmejobben.
Jeg fant den ikke på Karrieredagen 2012, men jeg fant inspirasjon til
å prøve muligheter som jeg antagelig ikke hadde kommet til å ha prøvd
før dagen. For å sitere Harald rønneberg: «Det er viktig at det er
høyt under taket» og «det er begrenset hvor drit det kan gå.»

Kategorier
Ymse informasjon

Barndomsminner.

Cat concerto
Copyright: Hanna Barbera

Den kanskje største lille serien jeg så på TV som liten, var Tom & Jerry. Husker du den? Hovedkarakterene var en grå katt, Tom, med hvit haletupp, og en brun mus, Jerry. Tom hadde notorisk uflaks, og Jerry hadde til tider et side-kick. En grå mus som gikk med bleie i enkelte episoder. Jeg husker ikke hva han het.

Den beste episoden jeg så, var da Tom skulle spille klaverkonsert. Plot twisten var at Jerry bodde i flygelet, og ikke var helt med på notene, bevisst. På merkelig vis klarte Tom å fullføre stykket, og en liten gutt satt igjen med latterkrampe. I ettertid får dette meg til å lure på hvor den typen kulturoppdragelse tok veien.

Og så har vi snutten med Erling og Bernt, der de ligger i sengene sine, og Erling begynner å snakke om hvilke geometriske former han liker best; kvadrater, triangler eller sirkler. Ubetalelig.

God natt da, Bernt.