Et hjerte for arbeidet

Til tross for at Hilde Elisabeth Håve ikke har vært i jobben i mer enn 9 måneder, har hun allerede fått flere utfordringer i forbindelse med arbeidet som informasjons- og kommunikasjonssjef. Jobben er, skal vi tro Hilde selv, en variert og utfordrende stilling.
– Det er mange forskjellige utfordringer med arbeidet. Først og fremst er det en jobb hvor det er så mange involverte. Det er alt fra pressehåndtering i forbindelse med kamp til journalister som ønsker å prate med spillerne våre på trening. Da er det min oppgave å koordinere det slik at pressen får det de ønsker, samtidig som spilleren og klubben innfører visse restriksjoner. Det er også veldig forskjellige spillerne øsnker, og hva jeg tillater. Noen av spillerne er såpass unge uten trening, så jeg må kontrollere noen. Det handler om å finne en balansegangs ammen med spilleren, sier Håve.

 

Det er et variert og spennende arbeid rundt det som skjer på Nadderud Stadion. Bildet er hentet fra Flickr, CC:by Morten F
Det er et variert og spennende arbeid rundt det som skjer på Nadderud Stadion. Bildet er hentet fra Flickr, CC:by Morten F

Å jobbe i en fotballklubb er nokså annerledes, både med tanke på det administrative arbeidet, og arbeidet innenfor kommunikasjon. Det er en jobb hvor arbeidet er variert i type og mengde, alt ettersom hvordan laget presterer på banen, og hvilke arrangementer de står ovenfor. I en fotballklubb er det aldri mulig å vite før sesongen om dette kommer til å bli en sesong der man unnskylder seg i media for dårlige resultater og sliter med publikumsoppslutning, eller om man er i en flytsone, og ting mer eller mindre glir av seg selv, grunnet gode sportslige resultater. Hilde Håve har erfaring med informasjonsarbeid fra det private næringslivet, og kan vise til en betydelig forskjell.

 

– Jeg har aldri jobbet et sted hvor det er så mye meninger og følelser rundt den jobben du gjør. Dette er på godt og vondt, men man må jo bare ta det for det det er. Det er veldig annerledes det arbeidet jeg har gjort før. I en fotballen må man ha et hjerte for det man gjør, uttaler Håve.

Et av de største utfordringene Håve har støtt på i hennes arbeid i Stabæk skjedde allerede før hun begynte i jobben. Treneren for kvinnelaget, Øyvind Eide, ble anklaget for seksuell trakassering mot en av kvinnelagsspillerne. Anklagene startet i spillerens blogg, men ble kjapt plukket opp av media, og ble med ett en forsidesak i landets største aviser, inkludert lokalavisen.
– Jeg ble kastet inn i saken uten å egentlig ha startet i jobben. Det var fort tydelig at dette var en personalsak inntil det motsatte var bevist, og jeg hadde en tett dialog med styreformann og daglig leder. Når det er en personalsak kan man ikke uttale seg, med tanke på taushetsplikten som arbeidsgiver. Videre gjaldt også anonymitetsprinsippet: vi måtte beskytte ham, da ingen egentlig visste hvem det var. Det hadde kommet frem uansett, men det var helt nødvendig av oss å publisere navnet hans, svarer Håve.

På spørsmål om det lå en bevisst strategi bak mediesirkuset og i hvilken grad den eventuelt fungerte er Håve klar i sin sak.

– Vi hadde en strategi som gikk ut på å kommentere så lite som mulig. Vi sto for prinsippet om å være tro mot strategien vår, sa ikke mer enn vi måtte si. Dette resulterte i at jeg ble feilsitert i Dagbladet mange ganger, og måtte ha en jevnlig dialog med dem i forbindelse med det. Jeg harr jo taushetsplikt, så jeg kan ikke ta til motmæle heller. Krisehåndtering er jo egentlig det verste man driver med i en sånn type stilling som jeg har. Jeg ble hele tiden spurt om ting jeg ikke kunne svare på. Vi vant jo på alle punkter. Jeg tror vi klarte det bra. Enkelte i miljøet som mente vi burde gått ut med opplysninger. Folk må få mene hva de vil, men vi hadde tro på vår strategi. Det viste seg at vi klarte å beskytte vår trener, svarer Håve.

Som informasjonsarbeider for hele klubben har Håve et ansvar i for både herre- og kvinnelaget til Stabæk Fotball. Det er store forskjeller på arbeidet i forbindelse med de to lagene.
– Det er mye mer å gjøre med herrelaget. 90% av tiden min går dit. Det er også en del frivillige på kvinnesiden som hjelper til med informasjonsarbeidet. Største forskjellen er hvis man skal få ut stoff om damelaget må man selge det inn enda mer. Herrelaget går det av seg selv. Det å få folk til å skjønne at det er kult å se damefotball er vanskelig.

På spørsmål om følelser og et hjerte for klubben er påkrevd, svarer Håve raskt at det ikke aldri har vært et problem.

– Jeg har lenge vært blaa, og vært i systemet lenge. Det er veldig gøy å ha denne jobben, smiler Håve over telefonen.

 

 

Kategorier
Aktuelt: Allment

En tilgjengelig hverdag

På slutten av det 20. århundre var tekstmeldingen det nye store, fenomenet som gjorde det mulig å sende korte beskjeder over mobilnettet, fra én telefon til en annen. Å tenke at dette var en revolusjonerende, nyskapende teknologi er vanskelig å se for seg nå. På samme måte er det vanskelig i 2014 å se hva som skal overgå Internett og dets enorme muligheter.

SMS står for «Short message service», hvor navnet egentlig gir et godt bilde av bruksområdene. Muligheten til å sende en kort beskjed over satelittnettet gjør mennesker så mye mer tilgjengelige enn før. SMS ble en helt ny måte å kommunisere på, og telefonsamtalen ble flyttet fra sin posisjon i kommunikasjonssamfunnet. Når man nå ringer en venn eller andre, er det som oftest for å slå av en lengre prat, eller om man skal fortelle noe man gjerne ikke får formidlet gjennom en tekstmelding. Det eneste kravet som må til for å sende en SMS, er det samme som man trenger for å ringe; man må ha nummeret. Slik er det ikke i 2014.

Foto: Flickr CC: by Viten (user)
Foto: Flickr CC: by Viten (user)

Etter at Steve Jobs i 2007 introduserte iPhone, begynnelsen på et smart- telefoneventyr, har kommunikasjon og informasjon blitt enda mer tilgjengelig. Dette var det ikke mange som tenkte da de skrev sin første tekstmelding allerede før millenniumsskiftet. Smart- telefonene har for fullt introdusert nye muligheter å kommunisere på, der den ene gjør deg mer tilgjengelig enn den andre. Muligheten til å logge seg på et trådløst nettverk, for så å laste ned «apper» som Facebook, What’s app og Snapchat er tilstede når som helst. Gjennom disse kommunikasjonsappene er det mulig å koble til en annen telefon uten å nødvendigvis ha telefonnummeret deres. Kommunikasjonen har på mange måter flyttet seg fra satellittnettet til mobilnettet. Nå er det mulig å kontakte hvem som helst i hele verden på en personlig melding, så lenge han/hun har Facebook. Du kan til enhver tid kontakte en av dine «venner» på Snapchat gjennom tekst, og det samme på What’s app. Så hvilke teknologier er det egentlig man bruker, og er det utelukkende positivt med total tilgjengelighet?

Studenter i Bergen har sine meninger om temaet, og vi har hørt deres tanker om det evindelige kommunikasjonstilbudet.

– Når jeg skal sende en person en kort beskjed har jeg valget mellom å bruke flere kommunikasjonsmetoder. Det er uansett enkelt å få tak i folk, enten det er gjennom Facebook, snapchat eller gjennom å sende en helt vanlig melding, sier Amalie Skarsgaard, lærerstudent ved Høgskolen på Kronstad.

På spørsmålet om hun ser på det ene mediet som mer seriøst enn det andre, er Skarsgaard klar i sitt svar.

– Det er klart at en SMS virker mye mer seriøst enn en snapchat. Jeg syns også SMS er mer seriøst enn Facebook, men på Facebook kan man få tak i hvem som helst, selv uten at man har numrene deres.

Kan en så lett tilgjengelighet på noen måte virke negativ?

– Det handler litt om hva man gjør det til. Man kan jo regulere sin aktivitet så mye man vil, men det er en liten tankevekker at folk kan nå deg og vite ting om deg uten at du selv har kontroll over det, legger Skarsgaard til.

 

Kategorier
Ymse informasjon

Samfunnsproblemet

CC BY NC
CC BY:NC

 

Klokken er 07.00 om morgenen, kaffen har såvidt begynt å få dreis på kroppen, og 3’er-bussen glir sakte inn mot Småstrandgaten, utenfor Xhibition. Det var ikke nødvendig å trykke på stopp-knappen, da det alltid er noen som skal av på Småstrandgaten. Om ikke noen skal av, skal det hvertfall alltid noen på. Mennesker som har ventet i få minutter på bussen som skal ta dem til sine respektive arbeidsplasser eller studieinstitusjoner. De har dårlig tid de også, men for dem er jeg usynlig. Vi er usynlige.

Det er ca 50% av de som sitter på bussen som går av på Småstrandgaten. Vi jobber i sentrum, studerer i sentrum, eller vi skal ta Bybanen videre ut mot Bergens sagnomsuste forstader. Det betyr at de kanskje er 25 mennesker som skal av bussen, gjennom to relativt smale dobbeltdører. Det er vel ca. samme antallet som skal inn på den samme bussen. Uten å være en matematiker, fysiker eller ingeniør kan jeg som en relativt oppegående samfunnsborger kalre å tenke meg til at det nok er mest gunstig om de 25 menneskene som skal på, erstatter de 25 menneskene som går av. Så hvordan gjennomføres dette rent praktisk? Det er det dessverre svært få Bergensbeboere som vet.

Egoistiske, uintelligente og tidspressede mennesker presser seg på, sniker seg forbi barnevogner på vei ut døren, kun for å sørge for at de kommer kjappest mulig frem til sin endelige destinasjon. Kanskje tror de døren på bussen er en slags portal, slik som i Harry Potter-bøkene, der du blir teleportert til et ønsket sted bare du hopper inn i en peis? Det er svært beklagelig å være samfunnsborgeren som må fortelle dem den grufulle sannheten; slike teleporteringsportaler finnes ikke. Ikke enda, i hvertfall. Og om det mot all formodning skulle finnes et sted der ute, så er det lite trolig at den finnes på 3’er-bussen i Småstrandgaten.

Så, kjære Bergenser. Gi det 10 sekunder. Gi oss muligheten til å gå av, før du går på.

Use your wisdom, Harry

– Frustrert alenemor, 32