En gründers medieerfaringer

Hvordan skape dialog mellom sekk og kunde? Anders Hønsi står i midten. Foto: Nils Christian Wille Kaisen
Hvordan skape dialog mellom sekk og kunde? Anders Hønsi står i midten. Foto: Nils Christian Wille Kaisen

Hvor finner jeg kundene mine? Hvordan skape dialog? Dette er hverdagen til Anders Hønsi, ansvarlig markedsfører i Kompano AS. For flere svar og flere spørsmål, ta sats og sekken på og fin din følgesvenn.

Høsten 2013 opprettet Anders Hønsi og Nils Christian Wille Kaisen selskapet Kompano AS. I dag er selskapet nesten ett år gammelt. For de som undrer seg over navnet på selskapet er det hentet fra esperanto og viser til ordet «følgesvenn». Nå arbeides det hardt for å finne norske rygger og sale de opp med nye følgesvenner.

-Vi hadde sett oss ut en målgruppe da vi startet opp. Sekkene skulle være kule for de i 20-årene, men så var responsen på tilbudene våre fra folk i alderen fra 14-20 år. Da var det bare å holde på en pragmatisk mediestrategi. Det hele handler etterhvert om erfaringer, utdyper Hønsi.

Kontakt med kundene

I juli i år hadde Kompano lansering av deres første modell – med et fargevalg fra sort, blå og til vinrød. Like fargerrikt har bruken vært av ulike typer kommunikasjonskanaler.

– Vi slo fast at Facebook burde være vår hovedkanal, mellom oss og kundene, og den fungerer veldig bra. I tillegg har vi profil på Instagram og egen nettside – kompano.no, kommenterer Hønsi.

Snapchat

Per i dag har facebooksiden deres 1791 «likes». Det skulle likevel være et annet sosialt medium som fanget oppmerksomheten til Hønsi:

-Snapchat er tingen. Når vi sender ut sekkene til kundene våre legger vi alltid ved et pakkekort med et snapsymbol og henvisning til vårt eget brukernavn inne på snapchat. Det som ofte skjer er at kundene sender bilder tilbake av seg selv og sekken med et glis om munnen. Dette er dialog. Noe vi ønsker. Omdømmet vårt skal assosieres med begrepet inkluderende, sier Hønsi.

Bilde og skrifttejensten snapchat fungerer ikke bare utelukkende som en dialogskapende kanal.

-Noen ganger får vi direkte henvendelser fra kundene våre via snapper, henvendelser som inngår under termen kundeservice. Her må vi sende snap tilbake å prøve og guide den enkelte tilbake til facebooksiden vår eller til hjemmesiden, for lettere å kunne svare på det konkrete spørsmålet.

Anders Hønsi mener å ha gjort opp seg en konkret erfaring på hva som gjør snapchat til et dialogskapende og effektivt medieverktøy.

– Det handler om terskel. Jeg mener snapchat senker nivået. Terskelen for kommunikasjon er lavere på snapchat, enten det gjelder spørsmål eller annen type for kommunikasjon.

Feilslått

Det har ikke alltid vært like sort, blått eller vinrødt. Bak et av eksperimentene med å nå kundene valgte Hønsi å teste ut Google AdWords. Det er en optimaliseringstjeneste. Annonser til selskapet skal matche med nettbrukerens søkeord innenfor en kategori. Hvert enkelt søkeord blir underlagt en budrunde. De som betaler mest får annonsen sin høyere opp på siden.

– Vi fant raskt ut at søkeordet «sekk» ble for generelt. Hva ville vi være? En urban sekk? Alle må ha en sekk, men det finnes så mange typer og til ulikt formål.

Framtiden

Dette leder over til den underliggende problemstillingen: «Alle må ha en sekk.» Hvordan skape seg et navn innenfor bransjen?

-Mange forteller oss at sekkene våre ligner på de fra Herschel. Vi er litt det samme akkurat nå. Så nå jobber vi for å skape oss en mer nisjepreget profil. Om ti år ønsker vi å ha utvidet sortimentet vårt og en tydelig grønn profil. Miljøet skal speiles i de materialene vi velger for sekkene våre. Det blir en grønnere følgesvenn, rent metaforisk.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Prosenttegnet, kortidsminne og en kakementalitet

Foto: Ralph Unden CC BY 2.0

I dag tar vi det nærmest for gitt å kunne lese om svingninger i samfunnet eller sannsynlige vurderinger av framtiden i prosenter, men hva betyr dette egentlig for vår kommunikasjonssituasjon?

I disse statsbudsjettdager gjør prosentene sitt inntog. De har tatt på seg festdrakten. For politikerne blir de til edle smykker som piffer opp argumentene. Å kunne vise til prosenter er deres eneste referansegrunn mellom dem selv og velgerne over hvorvidt de har innfridd eller ikke. Når en politiker sier at de har økt bevilgninger med så og så mange prosent gir det oss en rammeforståelse av oppgang, vi er vitne til vekst, i sin enkleste forstand. Etter Debatten på NRK 10. oktober om statsbudsjettet har for eksempel begrepet «5 prosent» fått en ny betydning – viser til de rikeste i landet. Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen (2014), beskriver forslaget til statsbudsjett på følgende måte:

«Regjeringen ruster opp Norge. Hvis noen lurer på hvorfor de fem prosent rikeste i landet får 55 prosent av skattekuttene, så er det svaret. Det er for å ruste opp landet og skape nye arbeidsplasser som vi skal leve av etter oljen.»

På lignende vis har det myteomspunnende MC-miljøet i Norge blitt omtalt som det harde ettprosentmiljøet. Prosentene forenkler betydningen av hvordan vi ser verden, men på bekostning av en flertydighet.

Mytologier

I 1957 ble boka Mytologier gitt ut i Frankrike. Roland Barthes skrev om det han selv betegnet for å være mytene i vår moderne tid. Han rettet søkelyset mot det vi tar for gitt, noe hennimot det «naturlige» og hvordan slike naturlige betydningsstrukturer i samfunnet latent kan dekke over ideologier, klassers særegne interesser eller andre former for meningsytringer, slik at vi nettopp tar de for gitt og lar de forbli ukritisert (Barthes, 1991). På lignende vis vil jeg peke på myten om prosenttegnet og nøste opp i dets mytiske kraft i dagens mediesamfunn.

Myten om kunnskap

Journalister, kommunikasjonsmedarbeidere og politikere – kall det appelldomstolen- er per definisjon ikke vitenskapsmenn. Denne domstolen skaper dialog, men med intensjoner. De er etter alt og sigende retoriske kunstnere. For dem blir spørsmålet om sannhet underlagt en sannsynlighetsvurdering. Dette er like gammelt som sofistene. En sak kan ha flere sannsynlige sannheter. Like mange sannheter som en nyhetsssak kan ha ulike vinklinger. Men i denne dialogen med å kunne beskjeftige seg med den sannsynlige sannheten fremstår prosenttegnet som et egnet verktøy. Matematikere bruker prosentregning som et vitenskapelig språk for å angi fakta. Men som man skjønner låner folk utenfor realvitenskapen prosentene, og det vil ikke være utelukkende mistenkeliggjørende å si at de appellbevisste låner troverdigheten fra realvitenskapen. Å kunne bygge sine argumenter opp på prosenter gir det et skinn av vitenskapelig troverdighet, og på bekostning av at bruksområdene for prosentutregning er totalt forskjellige. En politiker regner i prosenter for å overbevise, og ikke nødvendigvis for å klargjøre fakta, selv om det er den effekten man håper å få.

Kortidsminnet

Jeg maner derfor til et kritisk blikk på prosentbruken i media, særlig med tanke på økonomisk motivert sensasjonsjag i dagspressen og annet mediert fyrverkeri. Hypotese: Om flåtten skulle finne på å dobble populasjonen innenfor et gitt område – med femti prosent, så skaper det et kognitivt bildet av at en masse blir dobbel så stor. Prosentbruken har gjort at vi tenker og projeserer minnet ved hjelp av kakefigurer vi lærte i matten på barneskolen. Da virker femtiprosents økning faretruende. Man må derfor spørre seg selv, hvor mange flått av hva? Om flåttbestanden i utgangspunktet var på 100 flått så ville hundre til ikke være så ille, men 50 prosent på forsiden av VG virker sensasjonsskapende. Det underliggende poenget er at prosenter ikke bør stå alene for det er da de virker mest illusoriske og politisk effektive. For å avvæpne dens retoriske kraft må prosenter sidestilles med antall og en ekspert på feltet som kan begrunne om svigningene er normale eller ikke. Dette tar selvfølgelig spalteplass, og bringer meg over på neste punkt.

Prosent – en retorisk figur

I bunn og grunn har prosenttegnet og dets forståelsesform beveget seg fra å være et matematisk språkuttrykk til å bli et vanlig språk med sitt eget strukturelle betydningsmønster. Bruken i media har gjort det underlagt semiotikken. Prosenter kan virke overbevisende, men betydningen henter seg fra dens evne til å forenkle fenomener. Å bruke prosenter i artikler, taler, nyhetsbrev etc. handler om å forenkle komplekse saker eller argumenter til kort «punchlines». Vi deler opp vår forståelse etter kakedigrammer. Prosenten ligner en retorisk figur som gjør bruk av vårt kortidsminne for alt det er verdt. De fleste husker ikke antall millioner som ble brukt i statsbudsjettet i fjor, men om noen forteller oss at det har økt med 2 prosent, så forteller det oss om en endring, en svingning eller en pil som beveger på seg. Det forteller faktisk ikke om mer.

Kilder:

Barthes, Roland ([1957] 1991) Mytologier. Oslo, Gyldendal.

Simonsen, Marie (2014 10.okt) Den utvidede egosismen, Dabladet, [Internett] Tilgjengelig fra:

http://www.dagbladet.no/2014/10/10/kultur/hovedkommentar/meninger/kommentar/statsbudsjett_2015/35679218/

Kategorier
Ymse informasjon

FILM & ØL – «Budbringeren» krever sin stout

Man spør seg hvilken vin som passer til hvilken matrett? I 2014 bør man spørre seg hvilken øl som passer til hvilken film.

Det hele handler om å heve filmopplevelsen: skape nyanser, lukte seg til en særegen stemning og la boblene gi deg nye perspektiver på hvordan lerretet taler til akkurat deg.  I denne spalten blir det gitt plass til å komme med filmanmeldelser og dertilhørende øltips.

I dagens spalte vil jeg rette et sløvt, nostalgisk og noe halvfrossent blikk tilbake til 1997, tiden før Norge ble tatt av dagens ølkarussell – der vi finner puber med ti siders øllister, dagligvarebutikker med et rikt utvalg ølsorter og mikrobyggerier for hver fjell og fjord.  Tilbake i 1997 da pils var ensbetydende med øl, og øl med pils, der regissør Pål Sletaunes (f. 1960) karikerte og ga folket et evigvarende bilde av postbudet, Roy. Et postbud som går gatelangs og finner sitt Oslo på høsten. Her avtegner Sletaunes et betongbilde av hovedstaden, med lumske karakterer og underfundige skjebner, vevd sammen i stål og saus fra en halvspist boks med Pasta al Capri.

Budbringeren er en film for høsten på lik linje som eplene faller til bakken og kan bli overgjæret. I en slik magisk prosess som overgjæring er vil stouten være et godt leskende alternativ for å kunne heve denne filmopplevelsen flere hakk:

Stout
En passende stout. Foto: Daniel Lobo

Midtfyns Imperial Stout er danske med en tung sjel. Denne stouten smaker av pepperkorn og anis. En slik sammensetning er nødvendig for å kunne tilegne seg nostalgien og tragediene som lurer på postruta til Roy.