Author: EBR

Radioens dronning

Karoline Victoria Nordanger tok over som ansvarlig redaktør i Studentradioen i Bergen dette semesteret. – Man skal kose seg med det man gjør, sier den fornøyde redaktøren.

Karolines karriere i studentradioen begynte for to år siden da hun flyttet til Bergen. I tillegg å ha vært en del av utenriksmagasinet MIR har hun også vært programsjef, produsent og nettredaktør. Karoline ser på sine første uker som ansvarlig redaktør som hektiske.

– Jeg visste jo at det kom til å ta mye tid. Men det har også vært veldig gøy. Det er kjempe fint å se hvordan folk samler seg rundt radioen og er villig til å ofre så mye av sin fritid fordi de syns det er gøy. Vi har en bra gjeng og har det moro sammen.

Selv om Karoline bare har vært sjef i radioen i noen uker har Karoline klare forutsetninger for hva som oppfyller kravene til en god sjef.

– En ting som jeg har sett tidligere er å være flink til å lytte. La folk snakke ferdig før jeg bryter inn. Det er kanskje noe jeg har jobbet med sånn at jeg ikke skal gå inn i en forsvarsposisjonen med gang. Men heller høre hva folk har å si. Så må man begynne også å tenke over hva en sier. Fordi vi er en studentorganisasjon så er det naturlig at vi er veldig gode venner også. Men som sjef så må man klare å skille mellom de to rollene.

Selv om Karolines rolle i radioen har endret seg så prøver hun å være så åpen og inkluderende som mulig.

– Jeg synes det er viktig at nye medarbeidere oppfatter det som at de kan komme til meg. Det er krevende med 160 medarbeidere, men jeg prøver. Og som jeg sa i sted, så er jeg ikke bare er venn, men har ansvar også. Må få lov å være litt sjef.

Det er mye usikkerhet rundt radioens skjebne når FM-båndet forsvinner i 2017, men Karoline ser lyst på radioens fremtid.

– Jeg mener at radio er fortsatt relevant. Man hører jo ikke på radio på samme måte som man ser på tv eller internett. Det er gjerne et sekundærmedium. Så jeg tror at vi må tenke litt på hvordan man formidler på en god måte gjennom et sånt type medium.

Karoline mener at det viktigste med radio er at det fanger folk. For henne er det de gode fortellingene radioen handler om og det å kunne formidle på en god måte.

– Jeg håper at folk oppfatter meg som en god kommunikator. Men som sjef, så er det en annen type kommunikasjon og en annen måte å kommunisere på som er viktig. Det handler ikke alltid om at du skal være den flinkeste til å formidle noe, men å være flink til å fortelle på en måte som er forståelig.

Fremover ser Karoline en god fremtid for videreføringen av studentradioen.

– Vi har vært her i 30 år. Jeg tror ikke at radioen skal stryke med når FM-båndet legges ned i 2017. Jeg tror absolutt at vi kommer til å være her og jeg gleder meg til å fortsette å jobbe frem studentradioen både her i Bergen, men også innad i organisasjonen. Så må vi også være fremtidsrettet. For FM er fortsatt vår viktigste måte å få ut innholdet vårt på. Men vi må også se på områder som podcast og nett, og se hva som kommer til å være viktig i fremtiden.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Kollektiv kommunikasjonen

Bybanen i Bergen. Foto: Eirik Rivenes
Bybanen i Bergen. Foto: Eirik Rivenes

Jeg har brukt Bergens kollektivtilbud i nesten tolv år. I denne perioden har det skjedd betydelige endringer i driften av den lokale kollektivtrafikken. Busselskaper har kommet og gått, bybane har blitt bygget og tilbudet har ekspandert. Men et aspekt som ikke har endret seg er vår oppførsel og oppfatning av hvordan en busstur skal foregå. 

Jeg er selv skyldig i denne oppførselen. Hele min personlighet endrer seg sekundet jeg setter foten innenfor kollektivdøren. Jeg oppdager en dramatisk endring i den sosiale situasjonen og min vilje til å interagere forsvinner. Når jeg kikker meg rundt er mange innestengt, overlegne, tomme i blikket og livredd for å komme i kontakt med andre mennesker. Dette er ikke noe som gjelder en spesifikk gruppe. Nesten alle, enten de er små eller stor, trekker seg tilbake og låser ut alt som skjer rundt dem.

De klassiske scenarioene

I alle mine år som kollektivtrafikant har det alltid vært to klassiske situasjoner som har stukket seg ut. Den første er mennesker som alltid setter seg på det ytterste sete og nekter å la andre mennesker sitte ved siden av seg. Dette eksemplet har alltid vært fascinerende. Vi velger å bruke et offentlig transportmiddel, men oppfatningen om hva en offentlig busstur innebærer er svært ulik. Vi ønsker ikke nærkontakt. Nå er det ikke slik at alle følger dette eksemplet, men hver dag ser jeg mennesker som skaper akkurat denne situasjonen. Det som igjen gjør problemet verre er folks frykt for interaksjon og manglende bruk av verbal kommunikasjon. Dette kan vi også knytte opp mot den andre klassiske situasjonen.

Når man sitter innerst på et sete og skal av, så må sidemannen flytte på seg slik at du kan komme forbi. Det er ikke lenger verbal kommunikasjon som blir brukt for å signalisere at man skal av, men kroppsspråk. Uten å si et ord kan man reise seg eller rasle med sekken og personen ved siden av vil forstå at du skal av og vil reise seg øyeblikkelig. Vi har gjennom flere år nærmest perfeksjonert denne teknikken til å bli en akseptert norm i vår kollektivtrafikk.

Kultur, teknologi og generasjoner

Åpenbart er det ingen vitenskapelig forklaring på hvorfor vi oppfører oss slik. Men jeg tror kultur og teknologi kan være noe av årsaken til vår synkende grad av kommunikasjon i kollektivtrafikken. I mine samtaler med utvekslingsstudenter får jeg ofte det samme svaret. De er sjokkert over manglende grad av høflighet de møter på bybanen eller bussen. I et samfunn som er vant til liten interaksjon med fremmede, så er det ikke overraskende at det er dette utlendinger først legger merke til når de kommer til Norge. Vår offentlige oppførsel er mye styrt av kultur. Men samtidig kan ikke bare normer og kultur ta hele ansvaret for vår oppførsel i kollektivtrafikken.

Et annet aspekt er måten vi bruker teknologi. De fleste med en smart-telefon, en iPad eller en musikkavspiller drar nytte av denne på bussen, bybanen eller toget. Dette har nok også mye av skylden til at vi er kontaktsky. De fleste er oppslukt i egne tanker eller omsvermet av musikken som spilles på hodetelefonene. Vi bruker alle disse enhetene for å underholde oss selv i hverdagen og har blitt en integrert del av kollektivtrafikk-opplevelsen.

Det er også ulik oppførsel å finne blant  forskjellige generasjoner i kollektivtrafikken. Mitt inntrykk er at eldre mennesker er mer åpne og høflige, mens dem fra 40 år og nedover er til en viss grad mindre mottakelige. Å vokse opp under forskjellige perioder i Norge har sikkert hatt mye å si for hvordan vi har utviklet våre sosiale interaksjoner som et samfunn. Men samtidig er det alltid interessant å bemerke seg de forskjellige oppførselene som er tilstede under en busstur.

Unik kommunikasjon

Dette er selvfølgelig personlige erfaringer jeg har gjort meg over alle mine år som buss-, tog- og bybanebruker. Mange faktorer spiller inn i hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør. Men jeg syns allikevel det er verdt å bemerke seg hvordan vi kommuniserer i kollektivtrafikken. Det er noe veldig særegent ved måten vi bruker kroppsspråk i stedet for det verbale språket for å kommunisere. Det er sikkert mange paralleller man trekke frem i  andre sosiale situasjoner også, men spesielt i kollektivtrafikken har vi utviklet en ganske unik kommunikasjonsform her i Norge.

Kategorier
Ymse informasjon

Phonofestivalens prinsipper

phonofestivalen8

Fra 12-14 september starter den lokale musikkfestivalen Phonofestivalen. Helt siden 2005 har Studentradioen i Bergen arrangert denne ikke-kommersielle festivalen hvor musikk og kultur kommer sammen for et bredt ungt publikum. Hovedsakelig ble festivalen grunnlagt for å promotere etablerte og uetablerte musikkaktører, men opp gjennom årene har festivalen også arrangert debatter, utstillinger, radiosendinger og kunst for å tiltrekke seg mer enn bare musikkinteresserte.

 

I år skal ikke bare norske, men også utenlandske band besøke Bergen under Phonofestivalen. Både Storbritannia, Danmark, Nederland og Sverige er representert i tillegg til mange norske band og musikere. Selv om festivalen mener å sette sitt hovedfokuset på norske artister er det nok de internasjonale som vil stjele publikums oppmerksomhet i år. Band som Reptile Youth fra Danmark og Storbritannias Mark Frye og Girls Names vil trolig være de største publikumsfavorittene under årets festival. Man kan da sette spørsmål om hvor trofast man skal være til festivalens grunnleggende prinsipper. Mange vil nok mene at god musikk uansett hvilken bakgrunn er alltid positivt under en musikkfestival, men hva da med de uetablerte norske artistene som skriker etter oppmerksomhet fra et kresent bergens-publikum?

 

Ser vi over årets musikkprogram dominerer norske band og artister. For mange unge musikkinteresserte vil nok de fleste kjenne igjen band som Electric Eye, Berlingo og Kaja Gunnufsen. For resten er alt avhengig av publikums interesse etter å høre ny norsk musikk. Ser vi tilbake på festivalens popularitet har oppmøtet blant publikum vært varierende. For mange norske uetablerte musikkaktører vil en lokal festival uansett være til hjelp til å promotere deres musikk, men samtidig må de også kjempe mot større og mer etablerte aktører. På mange måter er dette alltid et tilfelle under en musikkfestival. Konkurransen om publikums oppmerksomhet er alltid aktuelt, men når Phonofestivalen er ment som en promotør av norsk undergrunnsmusikk faller dette prinsippet bort når man henter inn større band fra utlandet.   

 

Phonofestivalen har som mange andre musikkfestivaler operert med frivillige noe som har gjort det økonomiske aspektet mindre kritisk. Som nevnt tidligere har det vært varierende antall publikum på festivalen og man kan da anta at innhentingen av utenlandske band er av økonomiske årsaker, men også som trekkplaster for publikum. Slik sett kan man dra inn et større publikum som vil forhåpentligvis gå og se andre band. Dette er paradokset en lokal musikkfestival må operere under. Når målet er å promotere uetablerte musikere må man også trekke publikum gjennom å innhente større musikkaktører. Slik blir oppmerksomheten skiftet fra de uetablerte til de etablerte og dette stjeler på mange måter oppmerksomheten til norsk undergrunnsmusikk. Da kan vi diskutere hvorvidt Phonofestivalen følger sine grunnleggende prinsipper eller om det er på tide å utvide sitt fokus til å bli en mer generell musikkfestival.