Author: mth87

Lykkelig emeritus

John Kristian Sanaker har vært professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen siden 1975 og har nylig blitt tildelt tittelen emeritus. Han ser frem til å flytte inn på kontoret han deler med fire andre emerituser, å rusle rundt i tøfler og prate med folk, men aller mest til å kunne dra til varmere strøk. Til tross for nåtidens behagelige tilværelse er det ikke lenge siden Sanaker var i full gang med å undervise ved OFNEC- senteret i Caen i Frankrike.

Må reise mer

Sanaker brenner for litteratur, samfunnskunnskap og selvfølgelig fransk med alt det måtte innebære. Etter flere lengre opphold i Frankrike og i Quebec er han fast bestemt på at uavhengig av om man skal lære seg et språk eller ikke, er det en unik opplevelse å bo i et annet land. Dette gjelder ikke bare forståelsen av andre kulturer, men også ens egen. Han mener at dersom man skal kunne reflektere over norske kvaliteter, hva som er positivt og hva som er negativt, må det skapes avstand.

– Når man bor i et annet land skapes det avstand og uten denne kritiske avstanden vil man ikke være i stand til å vurdere, hevder han.

Hans ideelle tilværelse ville vært å flytte på seg hele tiden og han ser bekymringsfylt på det faktum at under 20 % av HF- studentene drar på Erasmus-utveksling. Han anbefaler særlig språkstudenter å reise til målspråklandene. Som fransklærer for norske studenter i Frankrike har han på nært hold sett fordelene ved å leve så tett på den franske kulturen.

OFNEC

OFNEC er et fransk-norsk studiesenter i Caen i Basse-Normandie hvis hovedformål er å formidle kontakt begge veier. Samarbeidet mellom universitetet i Caen og universitetene i Oslo, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø ble opprettet i 1983 i kjølvannet av oljeselskapene ELF og TOTALs etablering i Norge. Det som startet på grunnlag av en gjensidig, økonomisk interesse ble etter hvert en kulturutveksling mellom de to nasjonene. I dag er rundt 100 norske studenter innom OFNEC i løpet av ett år, mens det fremdeles er relativt få franske studenter som drar til Norge.

– På OFNEC tilbys det både årskurs for lærere, tre-, fire-, og syvukers kurs for franskstudenter fra de ulike, norske universitetene, og hver høstfranskkurs for realister. Noen ganger har de som kommer hit ulike nivåer, men sjelden er det slik at det får konsekvenser for undervisningen, sier Sanaker.

Et allsidig studieopplegg

Sanaker var studieleder i Caen og hadde ansvar for det pedagogiske undervisningsopplegget, en stilling han også hadde fra 2000 til 2002. Han påpeker at det har blitt gjort små justeringer siden da, men at Caen-oppholdet har blitt mer forpliktende for studentene.

– Studentene er ikke på ferie. Man mottar ekstra stipend når man drar til Caen og når man får ”betaling”, da må man også jobbe, sier han alvorlig.

Sanaker ønsker, uten å ville skryte av seg selv, å fremheve at det kun er eksepsjonelt gode lærere som er ansatt ved OFNEC. Alle har tidligere erfaring med undervisning i fransk.

-Det er ingen grønnskollinger på OFNEC, sier han og ler hjertelig.

De norske studentene får intensivkurs i fransk fonetikk, grammatikk, kultur, politikk med mer. En må regne med å måtte tilbringe flere timer på skolen i Frankrike enn i Norge, men til gjengjeld arrangeres det forskjellige utflukter, blant annet til Mont St. Michel, Bayeux og Caen’s historiske museum.

– Vi hadde ekskursjoner til calvadosdestillerier (calvados= fransk eplebrennevin) tidligere, men disse har man av ulike grunner sluttet med, legger han til, med en mine som på ingen måte skjuler at han garantert har bevitnet mangt et overdrevent calvadosinntak.

Norske studenter har ansvar for egen integrering

Selv om OFNEC er en unik mulighet for norske studenter til å lære fransk, ligger senteret i en bygning for seg selv og skaper en avstand til det franske universitetsmiljøet. Sanaker innser at dette kan være et problem, men påpeker at de norske studentene likevel har nok av muligheter til å bli kjent med franske studenter, både på campus, i studentkantinene, i studentboligene og ute på byen.

Ikke frankofil

Selv om Sanaker ble ferdigutdannnet lektor i fransk samme år som Charles de Gaulle gikk av som president og siden da har fortsatt å pleie det franske språk, blir han brydd av at folk lærer seg fransk kun fordi de er frankofile.

– Man bør lære seg fransk for å få et tvisyn på Frankrike. Det vil si at man kan være glad i landet, men man har en plikt til å ha en kritisk distanse til det landet man studerer, sier Sanaker med en tone som gir ingen grunn til å tvile på at dette er noe han har en sterk formening om. Han lener seg frem for å få understreket sitt poeng. – Dersom man bare er frankofil ler andre av deg når du sier at du lærer fransk fordi du elsker fransk vin, ost, musikk, litteratur, natur osv.

Kombinerte studier en fordel

– Med god språkutdannelse kan man dra nytte av språket i all yrkessammenheng og nettopp derfor er det viktig å dra på utveksling, hevder Sanaker.

Men han påpeker at det er fornuftig å kombinere fransk med substansfag som historie, antropologi eller SV-fag. Det vil si fag som peker i retning samfunnskunnskap. Dette fordi det har skjedd en enorm utvikling fra 1960-tallet til nå når det gjelder etterspørselen etter fransklærere. For 50 år siden ble omtrent 90 % av alle de som studerte fransk enten lærere eller lektorer. Det var et særlig stort behov for språklektorer. I dag har behovet blitt betydelig mindre slik at under 50 % av de som studerer fransk ender opp med å undervise. Fransk er viktig, men gir større utbytte i kombinasjon med andre fagfelt.

Mimring tilbake

Sanaker har etter lang tid i Frankrike flere morsomme historier om nordmenn i møte med den franske kulturen. En av dem omhandler ham selv og en hissig dame på trikken som ikke ville gi ham billett før han hadde sagt ”bonjour”.

– Slike sider ved kulturen kan man ikke lese seg til, humrer han, mens han rekonstruerer hendelsen.

Humringen går over til latter da han forteller om en episode med noen lettkledde, norske studiner som lå og solte seg på campus en vakker maidag.

– Jeg fikk en fortvilet telefon fra en lærer som ikke klarte å få styr på de mannlige studentene som hadde oppdaget jentene. ”Vær så snill å be de om å kle på seg” tagg hun, ler Sanaker mens han etterligner guttene som hang med hodet ut av vinduet, helt oppslukt av det som foregikk på plenen.

Lykkelig emeritusseladd

Selv om Sanaker nå er pensjonist har han ingen planer om å vie resten av sitt liv til bingo og lange ettermiddagslurer.

– Jeg er en lykkelig emeritusseladd og skal bruke denne tiden på å bli et mer opplyst menneske, avslutter han.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Kreativ akademisk skriving?

Kreativ skriving i praksis (photo:Alexbip, FLICKR creative commons)
Hvorfor kan ikke skriving lenger være gøy? Hvorfor må alt vi skriver være dønn seriøst og uten sjel og humor? Er det ikke lov å uttrykke seg kreativt på universitetsnivå?

Jeg husker fremdeles dagen da skrivegleden min ble drept. Det var første året på videregående og norsklæreren min slengte en stil med karakteren 3 + på pulten min. Det store, skarpt røde tretallet lyste mot meg som djevelens høygaffel og var det første tegnet på skolens nulltoleranse overfor noveller, dikt, kåseri og annen lek med ordene. Min kreativitet som hadde blitt stimulert gjennom hele barne- og ungdomsskolen ble nå satt på en alvorlig prøve. En prøve den skulle vise seg ikke å bestå. Opplesningen av selvskrevne dikt som var et fast rituell i familieselskaper ble erstattet med høytlesning av artikler om dialektforskjeller i Nordland og tunge analyser av Ibsen og Hamsun. Ikke en gang min mor som hadde sett på min skriveglede som en nådegave klarte å vise en sann interesse for mine nye verk. Sakte men sikkert ble blyanten lagt på hylla.

Dette er mange år siden nå, men fremdeles er det ofte slik at akademisk skriving går på bekostning av kreativ skriving. Dette er en tendens som følger en fra videregående skole til langt ut i yrkeslivet. På universitetet er det obligatorisk med akademisk skrivefag det første semesteret. Dette for å gi et grunnkurs i hvordan skrive semester-, bachelor- og masteroppgave de kommende studieårene. Det er et nyttig fag å ta, selv om det, av egen erfaring, virker meningsløst når man er midt oppi det, og er absolutt en skrivemåte det er helt ok å beherske. Det er en ypperlig skrivestil når man skal være saklig, troverdig og… kjedelig. Det er lite rom for humor, ordspill og andre ablegøyer. Tekstens hovedfunksjon er ene og alene det å rotere rundt en problemstilling i det uendelige og dersom en er heldig, komme frem til et konkret svar. Dette gjerne ved å bruke så lange og tørre setninger og ordformuleringer som overhodet mulig.
Forfatteren av teksten skal helst være ukjent og ikke krysse noen etiske grenser.

Jeg ønsker at man skal være i stand til å kunne uttrykke seg mer kreativt. Det vil ikke si at en masteroppgave skal leveres inn i form av et kåseri på 100 sider, men at det skal kunne være rom for personlige innspill fra forfatter. Det skal ikke være nødvendig å måtte skrive som en 70 år gammel professor når man er 25 og innehar et levende og interessant språk. Det går an å formidle fakta og saklige opplysninger på en måte som ikke krever ti kaffekopper og fem red bull for å komme igjennom. Lette setninger med ord som skaper bilder og assosiasjoner og som vekker interessen hos leseren er det ideelle. Ved å skrive kreativt får man brukt fantasien, det åpnes for et mye større (og mer underholdende) ordforråd og viktigst av alt, det blir GØY å skrive. Det å leke med ordene og skape setninger som får leseren til å trekke på smilebåndet og samtidig bli informert og opplyst, er etter min mening den ultimate skrivemåte. Selv om jeg enda har til gode å overbevise mine sensorer, gir jeg ikke opp kampen om en dag å få lov til å la min personlighet og sans for original ordbruk skinne igjennom mine ellers så saklige tekster. Forhåpentligvis er praktisk informasjonsarbeid ett steg i riktig retning.

Kategorier
Ymse informasjon

Språk åpner dører

I dagens samfunn der internasjonal handel, utveksling og turisme er i stadig økning og grensene mellom land etter hvert viskes ut og avstandene blir kortere, ser man nytten av å kunne flere språk. Engelsk er et språk mange mer eller mindre behersker og som oftest er det språket som blir brukt i internasjonale sammenhenger, men på et dypere plan ser man store fordeler ved å kunne flere språk. Tysk og fransk var i Norge nærmest obligatoriske fag i forrige århundre, mens man idag har sett kinesisk, japansk og arabisk gjøre sitt inntog på norske studieplaner. En kommer langt med å kunne forhandle, studere og bestille te på engelsk, men ved å kunne kjøpslå med en araber på et marked i Marokko, lese fransk litteratur fra 1500-tallet eller å forstå de kinesiske gateskiltene i Bejing får man et helt annet syn på og forståelse for kulturen disse språkene representerer. Ved å studere språk lærer man ikke bare å kunne bøye verbet «aller» i fortid og fremtid eller å kunne tegne det japanske tegnet for sushi. Man lærer den andre kulturen å kjenne. Man lærer hvordan samfunnet fungerer, om politikk, økonomi, høflighet, gastronomi, geografi, litteratur og når på dagen det er lov å spise kake. Språk er ikke bare ord. Det er mennesker, kultur og handlinger. Ved å lære seg nye språk lærer man  mennesker av andre kulturer å kjenne samtidig som det gir store fordeler i internasjonal sammenheng.  Det er lett å tenke at de som ikke har samme kulturbakgrunn som en selv har «feil» verdier, «feil» tro eller «feil» oppførsel. Læring av språk gir en forståelse for verden rundt oss og drar oss ut av den uvitenheten mange av oss befinner oss i. Språk gjør en mer oppmerksom på likheter og ulikheter mellom vårt språk og det fremmede språket, og på ens egen kultur og den fremmede kulturen. Men med dette kommer også en grunnleggende kunnskap om begrepet kultur; det at det ikke finnes en «rett» eller en «gal» kultur, bare forskjellige kulturer.