Livet uten internett

 

Facebook default picture Facebook © 2014
Facebook default picture Facebook © 2014

Erlend Sæther er student ved Universitetet i Bergen og har vært uten både pc og internett i flere år, og unngår aktivt digitale og sosiale medier. Han studerer PPU, praktisk pedagogisk utdanning, og er akkurat ferdig med praksis på en ungdomsskole. Det har vært overraskende lett for han å leve uten internett.

 

– For inntil for et år siden hadde jeg valgt å fysisk legge vekk min pc, og bodde uten tilgang til internett, og valgte aktivt å ikke bruke pc. Det var rett og slett fordi jeg hadde lyst til å bruke tid på andre ting, og jeg merket at hvis jeg hadde pc og internett tilgjengelig så var det lettere å bruke mer tid på det enn det jeg hadde lyst til. Som for eksempler diverse sider på internett som jeg egentlig ikke synes er så interessante, men som er lett tilgjengelig og krever mindre innsats enn hvis jeg skulle valgt å bruke tid på noe som er mer interessant.

 

Reagerte folk når du sa at du ikke hadde pc eller facebook?

 

– Det varierte litt. Jeg synes at det er ganske betegnende, eller at det sier mest om situasjonen idag at folk i det hele tatt reagerer og synes at det er merkelig. De fleste synes at det er helt greit, men at det i det hele tatt er en sak forundrer meg. At det å ikke ha facebook eller ikke lese nettaviser, eller å aktivt prøve å unngå den typen, i mine øyne distraksjoner, at det er merkelig, det sier mer om folks vaner kanskje enn akkurat det valget om å unngå det.»

– Folk har stort sett hatt respekt for at jeg ikke er på facebook, jeg tror ikke at det noen som synes at det er et stort tap.

 

Var det noen ganger problematisk eller upraktisk å ikke ha internett eller en pc tilgjengelig?

 

-Jeg opplevde det veldig sjeldent som problematisk, det hendte et par ganger at jeg tenkte: nå skulle jeg gjerne hatt internett, men det var veldig sjeldent. Det handler jo først og fremst om å planlegge. Når det gjelder universitetsoppgaver og å vite hvor forelesingene skulle være og slike ting som jeg var avhengig av internett for å kunne vite, det følte jeg at jeg fikk løst med å gjøre det når jeg var på universitetet. Ved å planlegge litt så går det an å gjøre oppgavene man trenger internett til, eller betale regninger i nettbank eller printe ut tekster man skal lese eller sånt. Det fikk jeg gjort på cirka en halv time hver dag, og ofte mindre. Da fikk jeg komprimert de tingene jeg skulle gjort på universitetet. Jeg føler at det har blitt mer problematisk nå, nå som jeg har fått tilgang til internett igjen og av og til mangler det. Jeg merker tydeligere hvor avhengig jeg har gjort meg av det.

 

– Jeg synes det er større praktiske problemer knyttet til å faktisk være vant å ha det enn å ikke ha det.

 

Hvordan er din internettbruk idag?

 

– Nå bor jeg på et sted der vi har en pc og internett. Så jeg bruker tid på det nå, oftere mer enn jeg har lyst til. Men jeg føler fortsatt at jeg ganske ofte tar et aktivt valg og gjør andre ting. Det handler først og fremst om å bruke tiden på ting jeg synes er mer fornuftige.

 

– Jeg opprettet min facebook-konto for cirka et år siden, fordi jeg ble med i styret i et kor, og de mente det var nødvendig for å gjøre det litt letere å kommunisere.

 

Føler du at du må forsvare ditt valg om å ikke bruke internett?

 

– Det blir oftere at jeg i diskusjoner må forsvare mine negative innstillinger til for eksempel nettavisene. Det går mer på at hvis jeg kommer med utsagn om hvor negativt jeg synes det er så må jeg selvfølgelig forsvare mine utsagn om det. Det er veldig få som angriper mine standpunkter.

 

Det har blitt veldig vanlig å «google» ting, hva gjør du da?

 

– Det er litt interessant, jeg er veldig tilhenger av å se på kunnskap på noe mer enn enkle påstandsetninger, som man for eksempel kan finne på ulike nettsider. Og at kunnskap helst burde være noe som blir internalisert. Noe man tar til seg som blir en del av din egen person. Men det skjer jo av og til at man lurer på noe konkret som et tall eller en ren faktasetning, og da kan det av og til være en fordel å kunne slå det opp. Det hendte før at jeg savnet muligheten til å kort og enkelt kunne slå opp svaret. Som regel er det et veldig lite problem, eller ikke et problem i det hele tatt. I verste fall må du gå og lure litt på en ting og enten så glemmer du spørsmålet eller så finner du ut av det senere. Jeg tror ikke at det er så skummelt å lure på ting en liten stund. Hvis man absolutt må finne ut av det så finner man ut av det. Og så har man eventuelt ting som heter leksikon.

 

-Det er noe eget synes jeg å gå og låne bøker om et tema en er interessert i. Lese dem og finne ut mer, ikke bare om saken det gjelder, men også om de større sammenhengene. Mer enn bare konkrete faktasetninger man kan ha tilgjengelig på google. Det er forskjellen med denne typen kunnskaps-søken, den er litt mer omstendelig og litt mer grundig også.

 

Hvordan tror du at internett og digitale medier påvirker de som har vokst opp med dette og allerede er vant til å ha det tilgjengelig?

 

-Jeg har sett det i praksis både på ungdomskolen og videregående, at de har blitt preget av det de har tilgjengelig av hjelpemidler, og det er ingen overraskelse at folk blir preget av, så å si det som medierer verden for dem. Det de møter verden med hjelp av. Det er i stor grad nyheter som f.eks på nettaviser som ofte er forenklet og sensasjonspreget. Det at det preger deres virkelighetsoppfattingen burde ikke være en overraskelse. Man kan diskutere om det er positiv elle uhendig eller hva det vil gjøre med dem på lang sikt og det tror jeg ikke at jeg kan svare på.

 

-Men det er klart at det er en utfordring, for blant annet læring, for kunnskapsoverføring, at kunnskap mer og mer blir sett på som noe som ligger tilgjengelig ute og at det ikke er noe behov for å ta det inn og gjøre det til sitt eget. Og jeg tror at vi på en måte sier at vi er et opplyst samfunn fordi det finnes mye kunnskap og det er synes jeg er skummelt, fordi jeg tror at opplysning også handler om opplyste mennesker. Man kan egentlig ikke snakke om et opplyst samfunn der flertallet av mennesker i samfunnet egentlig ikke har noe særlig kunnskap om ting, men at de har kunnskapen tilgjengelig i forenklet og forkortet former på et abstrakt internett. Jeg tror det ligger en fare der for at de som vokser opp nå tenker at de ikke trenger å forstå ting selv og ikke minst hvis vi snakker om kunnskap som mer enn enkle påstander, men om å også større sammenhenger så kan den måten å møte verden på være problematisk.

 

For å runde av, hvordan ser din internettbruk ut i fremtiden?

 

– Jeg håper at jeg klarer å holde meg unna. Det er hva det gode liv for meg er, kanskje for mangel av noen bedre ord, noe som kan kalles en sinntilstand tilnærmet sjelefred, der alle mulige unødvendige distraksjoner er fjernet, og da ser jeg på facebook og en del internet aktiviteter som uønsket distraksjoner for min del.

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

Hva skjer når man slipper journalisten inn?

Journalists at play
CC by Lisa Padilla

Det var en gang en fritidsklubb som ble kontaktet av en journalist* for å skrive en sak om klubben. Klubben så dette som en mulighet til å vise seg fram og kanskje tiltrekke nye medlemmer. Resultatet ble noe som verken journalisten eller klubben hadde forutsett.

Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre når en journalist banker på døra og viser interesse for det man driver med. Særlig hvis det er en aktivitet som ofte er beskrevet som noe «for de spesielt interesserte». Så hva gjør man da? Man åpner døra og håper å få så mye oppmerksomhet som mulig. All PR er god PR, ikke sant?

Prosessen i seg selv gikk smertefritt. Journalisten virket interessert og engasjert i temaet. Det ble tatt mange gode bilder og samtalen var avslappet og betryggende. Det hele virket som om det var sendt fra himmelen. Så kom artikkelen og skuffelsen. Klubben og medlemmene ble ikke akkurat satt i dårlig lys, men vinkelen i artikkelen var heller ikke positiv. Det var vanskelig for medlemmene å ikke føle seg forrådt. Journalisten skrev etterpå en melding til klubben og forklarte at han hadde dårlig samvittighet for hvordan saken ble, men at det var redaktøren som presset ham til å ha en mer dramatisk vinkling.

Hvor gikk det galt?

Klubbens feil var at de ikke tok en aktiv rolle i prosessen. Det holder ikke med å bare gi informasjon til media og forvente at de skal jobbe for deres interesser. Eksempelet her virker kanskje litt ufarlig, men poenget er at informasjon kan bli brukt på andre måter enn det man hadde tenkt. Er det klubbens feil at artikkelen ble som den ble? Ikke helt, men de bidro heller ikke til å skape en mer positiv vinkel. Hva kunne de gjort annerledes? Det første de kunne gjort var å spørre journalisten om hva artikkelen skulle handle om, og hvorfor han var interessert i å skrive noe om dem. Resten handler om å vite hva de selv ønsket å kommunisere og fokusere på, for å fremheve deres interesser.

Journalisten har selvfølgelig sin egen agenda. I dette tilfellet virket det som om journalisten var interessert og engasjert i temaet, og at intensjonen var å skrive en opplysende sak om en ukjent del av nåtidens kultur. Ifølge journalisten var ikke dette dramatisk nok for redaksjonen og ting burde endres. Som vi allerede vet var ikke journalisten helt komfortabel med situasjonen. Vær-varsom plakaten, som beskriver de etiske normene for pressen, forteller oss at:

Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.

Skribent vs redaktør

Så enkelt er det ikke. Journalisten ønsker å verne sin integritet, men samtidig vil han få saken sin publisert. Redaktøren vil ha en dramatisk tilspisset sak og gir klar beskjed til journalisten: Enten gjør han som redaktøren sier, ellers blir ikke artikkelen publisert. Redaktøren er ansvarlig for alt som blir publisert, så det virker derfor naturlig at de stiller visse krav til skribentene sine. Spørsmålet her er hvor mye makt redaktøren skal ha over det som blir skrevet. Vær-varsom plakaten sier:

En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning.

De samme reglene gjelder for redaktøren, og den eneste måten å løse dette på er internt i redaksjonen. Men hva skjer om de ikke klarer å bli enige? Det som burde skje i en ideell verden er at artikkelen ikke blir publisert, men dessverre finnes det mange faktorer som kan motivere journalistene til å publisere redaktørens versjon, på tross av at det blir noe annet enn det de ville. Det som skjedde i dette tilfellet var at journalisten prøvde å mykne opp de tilspissede delene, for å prøve å tilfredsstille ønskene til redaktøren og samtidig få artikkelen sin publisert.

Jeg synes ikke at dette holder. Dette skader både medias kvalitet og integritet. Det syns ofte når en artikkel er skrevet halvveis av flere personer. Det samme gjelder når en «vanlig nyhetssak» blir overdrevet eller gjort «mer dramatisk». Resultatet er ofte en uinteressant artikkel som verken er opplysende eller engasjerende. Et slik produkt hjelper ikke. Det skader også relasjonen mellom media og publikum. Hvorfor skal en samarbeide med dem hvis resultatet er at man blir hengt ut? Spesielt hvis journalisten selv innrømmer at han har gjort noe feil og ber om forståelse – det gjør bare vondt verre. Moralen i denne historien er derfor: vær forsiktig når du slipper en journalist inn; alt du sier kan og vil bli brukt mot deg.

 

*Journalisten ønsker å være anonym

 

Kilder:

http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten

http://www.nored.no/Redaktoeransvar/Redaktoerplakaten

 

Kategorier
Ymse informasjon

Colombia på vei til vinter-OL

FlaggTre colombianske idrettsutøvere kjemper hardt for å få plass til OL i Sotsji. Det finnes mange utfordringer, blant annet at det ikke finnes en nasjonal olympisk komite i Colombia for vintersport. Sebastián Uprimny sier til El Tiempo at de ikke har store ambisjoner om å vinne, men at de likevel håper at deres innsatts kan åpne veien for andre utøverne i fremtiden og vekke interessen for vintersport i landet.

Upimny skal representere Colombia i kategorien Skeleton, som er en vinteridrett der utøverne forsøker å kjøre raskest mulig ned en bane på en kjelke, mens de ligger på magen, med hodet først.

Pioner

Cinthia Denzler var den første colombianske deltager i en vinter-OL noensinne . Denzler endte opp med en 51. plass i slalom i vinter-OL i Vancouver (2010).

Original artikkel: http://www.eltiempo.com/deportes/otrosdeportes/ARTICULO-WEB-NEW_NOTA_INTERIOR-13360018.html