Lars Solbakken – Praktisk informasjonsarbeid

Er kommunikasjon bedre som tekst? (Foto: CAFNR/Flickr.com CC-BY-NC)

Jo mer utviklet kommunikasjonsteknologi blir, jo enklere blir den.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg tilegnet meg en større og større grad av telefonskrekk. Den er ikke hemmende på noen måte, men hver gang mobiltelefonen min begynner å vibrere, har jeg et øyeblikk hvor jeg fullstendig fryser opp før jeg stressa tar meg til høyrelommen mens jeg aktivt lytter etter tonen og prøver å vurdere om årsaken er et anrop eller en alarm for å minne meg på å sette vaskemaskinen til sentrifugering.

Da jeg var liten, var det ikke noe problem å ringe bort til en kompis «bare fordi.» Vi spurte om den andre ville «finne på noe», et begrep så vagt at bare et barn som er for kult til å leke, men for ung til å planlegge, kunne ha funnet på. Etter hvert fikk vi alle mobiltelefoner, og vi lærte oss å skrive meldingene våre med T9 og å laste ned ringetoner fra Inpoc. Det aktiviserende «skal vi finne på noe» ble fort byttet ut med det mer nøytrale «skjera,» og vi så oss aldri tilbake. Meldingene kunne vi jo sende når som helst, uten at mottakeren måtte stoppe opp dagen sin for å prate. Å ringe noen ble en handling forbeholdt spesielle tilfeller og besteforeldre (les: spesielle tilfeller).

Tidlig kom også MSN Messenger til når vi skulle holde lengre samtaler. Vi trykket på Nudge-knappen altfor mange ganger når vi snakket med bestekompisene, for vi visste hvor irriterende det var, og vi blokkerte og avblokkerte og blokkerte og avblokkerte jenta vi likte for at hun skulle se oss. Vi lærte oss å skrive muntlige meldinger skriftlig, noe vi overførte til SMS-er. Vi var økonomiske med bokstavene, vi skrev «d» for «det», «u» for «du» og «ik» for «ikke». Vi var rablende idioter, hele gjengen.

Etter hvert som nettsamfunnene fikk bein å stå på, lærte vi oss å bli digitale borgere. I ettertiden ser jeg for meg at min tid på Spraychat, Nettby, Blink og MySpace varmet meg opp til og formet meg for Facebook. I dag er det på Facebook nesten all kommunikasjon skjer. Facebook er enkelt, personlig og uforpliktende. Om jeg kan kontakte noen på Facebook, gjør jeg helst det. Om jeg har en foreleser på Facebook fra før av, stiller jeg spørsmålene mine der, og jeg tar gjerne kontakt med potensielle intervjuobjekter gjennom plattformen for å vise at jeg er en person i den virkelige verden, ikke bare en e-postadresse. Jeg har et ansikt, og det ansiktet er Facebook-profilen min.

SMS har det blitt færre av også, og hovedsakelig forbeholdt ordene «Sjekk Facebook» eller «Så du meldingen min på Facebook?» Begynner sanden å renne ut av timeglasset, kan jeg til nød ringe mottakeren min, men da skal det være knapt med tid. Og det er derfor jeg sitter her i dag, som et rådyr som stirrer mot billysene foran seg, hver gang telefonen ringer. Hvilken verdenskrise må jeg løse nå?

«Jeg blir fem minutter forsinket.»
Kunne de ikke bare sendt en melding?

Supermann kan drepe

I etterkant av at Man of Steel ble sluppet i 2013, har fanmiljøene ropt i ett. Filmen i seg selv var vel sikkert grei, men, hallo, Supermann drepte! For Supermann dreper jo ikke! Eller gjør han det?

«Jeg skulle gjort dette for lenge siden!» (Bilde: DC Entertainment/Warner Bros. Pictures)

Det sies ikke noe sted at Supermann ikke kan drepe. Supermann kan gjerne drepe, men han gjør det bare ikke, for han har et ansvar. Batman dreper ikke, han har en kodeks fordi han lider av PTSD. Det er ikke et eneste punkt slik at Supermann etter et traume har innsett at, slik som Marvels Peter Parker, store krefter må føre til stort ansvar. Supermann, eller Clark Kent, er en gutt som gjennom oppveksten har gått rundt og vært livredd for seg selv fordi over alt hvor han har gått, har han revet ned og ødelagt ting uten å ønske det. Gjennom dette har han lært seg at han må kontrollere seg selv og sine overmenneskelige krefter for å ikke skade de som er svakere enn ham, og dette er et ansvar han har tatt videre til det naturlige og logiske neste punkt. Han er en gud som går blant mennesker, og det er hans jobb å beskytte jordens innbyggere om det dukker opp noe som er like truende som han selv potensielt kan være.

Vi ser i Supermann at absolutt kraft ikke er korrumperende, slik mange ofte sier, men rensende. Gjennom hans utrolige styrke ser han ingen annen mulighet enn å være et forbilde. Og det er her Supermanns virkelige superkraft viser seg. Blås i alt det der med at han kan fly og er megasterk og har varmesyn og alt det der. Det er bare deler av den han er. Supermann gjør alltid det beste for menneskeheten, og han gjør alltid sitt ytterste for å garantere dens overlevelse. Han er som en far som beskytter barnet sitt mot skumle menn ved lekeplassen.

Og det er her Man of Steel feiler. Hva så om Supermann dreper General Zod mot slutten, det er jo faktisk det eneste som kan redde verden. Skal et jordisk fengsel liksom stoppe den største trusselen mot kloden noensinne? Nei. Hvor mange år tror du det tar før menneskeheten klarer å ta i bruk Fantomsonen, slik Kryptonerne klarte? Lang tid. Det som er galt i Man of Steel er alt som skjer i forkant. Filmen er ikke «Supermann mot Zod,» den er «Supermann mot bygninger»! I løpet av filmens 143 minutter er vi vitne til to nærmest kataklysmiske hendelser som en effekt av hensynsløse slåsskamper. Supermanns ansvar i løpet av Man of Steel er ikke å bare slåss mot General Zod, men å redde menneskelivene som står i fare rundt dette møtet mellom to guder. I stedet for å rive ned bygninger til høyre og venstre og rett foran og bak, bare for å gi Zod en nesestyver, skal Supermann passe på at ingen blir skadd. Hvor mange mennesker tror du døde i Metropolis dagen Man of Steel nådde sitt klimaks? Og etterpå går alt tilbake til det normale, og filmen avsluttes med snakk om baseballkamper og hoi og hei. Men det er dette som er urealistisk her. Etter en så kolossal hendelse er det umulig at baseball-lagene fortsatt lever.

Supermanns feil i løpet av Man of Steel er ikke at han drepte General Zod. Den store feilen er at han ikke gjorde det med én gang.