Jeg har tatt en prat med Harald Ulland, førsteamanuensis ved Institutt for Fremmedspråk, for å finne litt mer ut om hans etterhvert lange karriere som underviser i franskfaget.
Mamma var skeptisk, men jeg… jeg trumfet det gjennom. Det var nok en slags eventyrlyst som drev meg, sier Harald. Jeg har nettopp spurt ham om hvorfor det var franskfaget han bestemte seg for å vie livet sitt til. Han forteller om en plakat som hang i aulaen på gymnaset. «Vil du gå på skole i Frankrike?» sto det på den. Etter flere intervjurunder ved Utenriksdepartementet i Oslo, fikk Harald beskjed om at han var blitt valgt ut, sammen med en gruppe andre gutter, til å gå tre år på gymnas i Rouen i Nord-Frankrike. I begynnelsen var hjemlengselen stor, men han trivdes godt etterhvert.
Etter tre år skulle han uteksamineres. Måneden er mai, og året er 1968. Det er en av de mest turbulente periodene i Frankrikes nyere historie, med studentopprør som utvikler seg til langvarig generalstreik. Etter en periode med usikkerhet og venting får Harald og klassekameratene reise til Paris for å ta provisorisk eksamen. I en stor gymsal sitter eksaminatorene, og guttene får beskjed om å gå fra bord til bord. Etter et par timer er muntligeksamen i alle fag gjennomført, og Harald kan reise hjem igjen til Norge.
Det var der interessen startet, forklarer han. Etter forberedende Latin i Stavanger reiser han til Bergen. Her tar han først mellomfag, og så hovedfag i Fransk. Han tar også mellomfag i Lingvistikk og i Engelsk, noe han betegner som «veldig greit». Etter diverse strøjobber og prosjekter, blir han i 1986 stipendiat ved UiB. Han får så vikariatstilling, og i 1992 blir han førsteamanuensis.
Jeg hadde 25-års jubileum i fjor. Da fikk jeg den tradisjonelle uglefiguren fra Universitetsledelsen, forteller han. Han innser at han ikke vet hvor den har blitt av, men finner den etter litt leting, under en bunke med papirer. Det som har preget Haralds etterhvert lange karriere kanskje mer enn noe annet, er hans engasjement for instituttets og fagets drift, gjennom ulike verv. Dette har gitt ham mindre tid til forskning, men når jeg spør om han hadde gjort det samme igjen, nikker han bekreftende. I motsetning til det han beskriver som ensomme og litt egoistiske forskere, som holder på med sine egne små ting, mener Harald at han, gjennom sine verv, har fått utvidet sin horisont, og opplevd mye positiv, menneskelig kontakt.
Da studieprogrammene ble opprettet, som følge av den såkalte Kvalitetsreformen, ble Harald leder for programmet Språk og Informasjon. I denne sammenheng tok han og en gruppe andre initiativ til å opprette faget Praktisk Informasjonsarbeid, hvis utvikling han er godt fornøyd med. Blant andre spennende oppgaver trekker han frem sin stilling fra 2007 til 2011 som undervisningsleder ved det da nyopprettede Institutt for Fremmedspråk. Her fikk han mulighet til å bli kjent med de andre språkfagene. Han fikk mange, nye samarbeidspartnere, og lærte for eksempel om arabisk og «andre, eksotiske ting».
Litt forskning har det likevel blitt tid til. Blant annet har han vært med på å utvikle GlossaNet, en søkemotor som lar deg foreta grammatiske søk i nettaviser på ulike språk. Han har startet en forskergruppe i Kontrastiv leksikologi, og veileder for tiden en doktorgradsstipendiat som skriver oppgave innenfor det samme feltet.
Som ansatt i over 25 år, har Harald opplevd store forandringer ved UiB, og da særlig på Fransk. Blant annet har han fått oppleve den store nedgangen i språkstudenter som det snakkes så mye om. Tysk og Fransk er nok de språkfagene som har lidd de største tapene, noe som blant annet har gitt utslag i færre stillinger. Likevel er Harald positiv, og trekker frem årets masterkull, bestående av hele 7 studenter, som et steg i riktig retning.
Godt spørsmål, sier han mens han ler. Det er svaret jeg får da jeg spør ham om hvor mange år han har igjen i jobben. Han forteller at det vanligste er å gå av ved fylte 67, men at mange blir til de er 70. Selv har han ingen planer om å bli værende så lenge. Som pensjonist kunne han godt tenke seg å flytte til Sør-Frankrike. Men så er det jo familie og barnebarn og det ene og det andre å ta hensyn til. Så vi får nå se på det.
