Å jobbe med formidling: Intervju med Elin A. Isaksen, informasjonssjef i Statoil

foto: Statoil
foto: Statoil

 

Elin Isaksen jobber som en av flere informasjonssjefer i Statoil på Forus, i Stavanger. Hun jobber i avdelingen for teknologi, prosjekter og drilling (TPD). I TPD sitter Elin som kommunikasjonssjef for teknologi-enheten. Dette innebærer at hun må kommunisere med både fagfolk, journalister og andre kommunikasjonsmedarbeidere på daglig basis.

– Som informasjonssjef har man et veldig bredt ansvar. Vi har et hovedansvar for intern kommunikasjon i den enheten vi sitter i, men jeg har mange eksterne saker også. Siden det sitter mange fagpersoner i den enheten jeg jobber i, er det ofte tekniske spørsmål som kommer inn fra journalister.

Som informasjonssjef er det varierte arbeidsoppgaver i løpet av en dag. Dette kan involvere alt fra sitatsjekk av intervjuer, rådgivning angående intern kommunikasjon, til håndtering av medie-henvendelser. Kommunikasjonen går både innad og utad fra bedriften.

Innhold og medium

Som kommunikasjonsansvarlig må Elin også være med å rådgi hvordan man kommuniserer på tvers av enheter. Her jobber hun ofte som et mellomledd mellom de ulike enhetene. Dukker det for eksempel opp en god sak innenfor teknologi-enheten kan Elin ta kontakt med, og inkludere, andre enheter. De har daglige koordineringsmøter

– Vi går igjennom hva som er på agendaen. Vi har da mulighet til å diskutere de forskjellige sakene, forteller Elin.

Avhengig av sakens karakter må det vurderes om det skal skrives pressemelding, legges ut på intranett som intern sak, eller publiseres på Statoil.com. Innholdet vurderes opp mot de ulike mediene.

– Vi har mye spennende å fortelle, men det er ikke alt vi legger ut pressemeldinger på. Noen ganger egner det seg bedre med en melding på Facebook. Statoil.com er hovedsiden vår for å få ut pressemeldinger, men noen ganger støttes det av en melding på Twitter eller Facebook.

Ledere har hovedansvar

I viktige saker internt er det imidlertid ledernes ansvar å informere sine ansatte, sier Elin. Når lederne skal informere fungerer Elin og de andre informasjonssjefene som rådgivere.

– Vi kan være med å diskutere om hvordan vi best mulig kan ta ut informasjonen for at selskapet skal bli forstått.

– Men når det gjelder selve kommunikasjonen er lederne helt essensielle. Du kan alltids legge ut en sak på intranettet, men du vet ikke hvor mange som kommer til å lese den. Du vet heller ikke hvordan den blir oppfattet, kanskje den enkelte sitter igjen med mange spørsmål. Jeg anbefaler å ta det ut til egne enheter først, da får alle det direkte fra sin leder, og man får anledning til å stille spørsmål.

Parallelt med dette kan det komme ut en melding.  Det er ikke alltid alt er like viktig for alle enheter, og da kan det være lurt å legge det ut som sak på intranett i tillegg, informerer Elin.

Det finnes nok dem som føler og forventer at de kun behøver å slå på intranettet og bli informert, men det er kun en enveiskommunikasjon. Da kan man for eksempel supplere med nettmøter i etterkant av innlegg på intranettet. Man har da anledning til å stille spørsmål, forteller hun.

Skal det for eksempel være en ekstern presentasjon eller et allmøte består jobben gjerne av å bidra med formuleringer og praktisk koordinering. Hun kan da blant annet skrive foredrag eller lage power-point til møtet eller presentasjonen, finne fram passende bilder og filmer.

Definer målgruppen

Elin fungerer altså både som en kommunikator på vegne av selskapet og en rådgiver for lederen. Med kompetanse i formidling må hun forholde seg til ulike målgrupper og medier. I forhold til disse faktorene vurderer hun hvordan ting best kan formidles.

– Vårt mål er at ting må være forståelig.

Elin råder fremtidige kommunikasjonsarbeidere om å informere om både dårlige og gode nyheter. Du må definere og forstå målgruppen for så å forme budskapet, da treffer du bedre. Skal du kommunisere innad i en bedrift er ansikt til ansikt ofte den beste metoden for å åpne for dialog. Det er ikke alle som får med seg alt på intranettet.

– Man må ha et personlig engasjement, både på å gi fra seg, og for å hente informasjon fra andre, avslutter Elin.

 

Tekst: Kristin Kvinge

Kategorier
Aktuelt: Fagleg

– Graffiti som medium: Den alminnelige død av en kommunikasjons-kultur

Foto: Kristin Kvinge
Foto: Kristin Kvinge

 

Graffiti, som så mange subkulturer før den, er i ferd med å dø ut. Mange vil kanskje være uenig: Graffiti lever i sitt beste velgående, i Bergen jobbes det aktivt med tilrettelegging. Men tilrettelegging for hva?

Graffiti-uttrykket som vi forstår det i dag, oppsto først i New Yorks hiphop-miljø i Bronx på slutten av 1960-tallet. Her var det ulike gjenger som markerte territoriet med sin signatur eller “tag”. Målet var å få kommunisert med andre gjenger hvem som dominerte hvor. Budskapet er kun forståelig for andre gjenger og gjengmedlemmer, men etterhvert som kulturen utvider seg ser vi en utvikling i bruksområde og budskap.

Taggere vs. lovverket: en kulturkrig

Ulike former for graffiti uttrykker ulike ting og er tilpasset ulike kommunikasjonsbehov, men alle har noe til felles. Tagging på offentlige eller private bygg er imot loven, gjør du det kan det sees som en kommentar til det aktuelle lovverket. Derfor er all graffiti er en form for politisk kommentar – eller? Tidligere var det sånn, i den tid når graffiti-uttrykket ikke var tilpasset dagens normer og lovverk. Graffiti ble etterhvert uttrykksformen til anarkistene og sosiale utskudd. Det var deres form for kommunikasjon med resten av samfunnet: “se meg”, “hør meg”, “dette er virkeligheten”.

Let them eat crack”

Graffiti som et samfunns-kommuniserende medium er kanskje gjort mest kjent av artisten Banksy. Med en filosofi om at kunst skal være demokratisk maler han samfunns-ironiserende motiver på vegger over hele verden. Han kommuniserer ut mot folk, ikke bare innad, mot miljøet. Ved å ta i bruk kjente symboler som rotter, tekst og populærkulturelle fenomener blir vi dradd inn i et narrativ vi kan kjenne oss igjen i. Han mener kontekst er avgjørende.

– Ah, that’s the key to graffiti, the positioning.

Banksy, Simon Hattenstone Interview

Dette gjelder ikke bare i forhold til valg av motiv, men også hva du sier ved valg av vegg. Det er her det avgjørende skillet mellom graffiti som kultur og som estetisk uttrykk dukker opp. Maler du samme motiv på stueveggen din, som på rådhuset, er det likevel to forskjellige budskap.

Visuell ytringsfrihet

I 2011 la Bergen Kommune frem en handlingsplan for håndtering av graffiti og tagging i Bergensområdet. De ønsker å fremme graffiti som en kunstform og estetisk uttrykk. Ved å opprette lovlige graffitivegger gir de deg visuell ytringsfrihet, men hva skjer med budskapet? Når mediumet forandrer seg forandrer også betydningen av budskapet seg: “the medium is the message”. I kommunikasjonen mellom avsender og mottaker er kontekst avgjørende. Det er ikke like lett å være samfunnskritisk innenfor de rammene samfunnet tilegner deg å være det. Bergen Kommune legger tilrette for graffiti som kunstform, men det er fremdeles bare et utendørs lerret. Dimensjonen som kommer med kontekst forsvinner, budskapet flates ut.

Livsstil til salgs

Og dette fører oss til der vi er i dag: Graffiti som et lukrativt kunstprodukt. Subkulturen som tidligere var kjent for sin kritikk av samfunnet har blitt robbet for sitt visuelle uttrykk. Uttrykket du en gang assosierte med forfall og kriminalitet kan du kjenne igjen som estetisk grep i en reklameplakat eller som typografisk middel for en bedrift. Den opprinnelige graffitikulturen er døende, erstattet av en platt kunstretning, et estetisk uttrykk uten substans. De eneste som er igjen er taggerne. Men uten en kultur å støtte seg til, å lære normer og kulturelle regler fra, blir kommunikasjonsnivået senket betraktelig. Vi er tilbake til 60-tallet når kommunikasjonen kun gikk innad i miljøet. De resterende graffitiartistene, gatekunstnere som DOLK, ser på seg selv som dagens kunstnere.

– Jeg vil reise rundt og ha utstillinger. Jeg vil leve av dette.

DOLK, intervju av Thomas Stjønum/Graffiti.no

Kategorier
Ymse informasjon

Spaghetti med en vri

 

Spaghetti
CC BY: Sikachu!

Spaghetti er en rett som har sitt opphav i Italia. Den kan kombineres med en rekke ulike tilbehør eller nytes for seg selv. Som mye annen italiensk mat er spaghetti blitt populær i Norge, og da spesielt Spaghetti Bolognese, altså spaghetti med kjøttsaus.

Denne spaghettiretten er alltid en slager, blant både store og små. De fleste setter pris på kombinasjonen av den lange og myke spaghettiene med den saftige kjøttsausen.

Skulle du imidlertid befinne deg i det eksperimentelle hjørnet og er ute etter å prøve noe nytt, er her et alternativ: Taco-Spaghetti. Noen vil kanskje rynke på nesen av tanken på å kombinere en tradisjonell italiensk rett med en mexicansk klassiker, men det er som man sier «The best of both worlds».

Fremgangsmåten for denne retten er eksepsjonelt enkel, spesielt hvis du har tidligere efaring med å lage taco og å koke spaghetti. Du trenger:

-Spaghetti

-Kjøttdeig

-Tacokrydder

-Ønskelige taco-ingredienser

 

Fremgangsmåte:

Kok opp vann til spaghetti. Stek kjøttdeig på middels temperatur, følg så instruksene som står på tacokrydderet. Når spaghettivannet koker tilfører du ønsket mengde spaghetti. La så spaghettien koke i ca 10 minutter.

Når spaghettien er ferdigkokt heller du den over i et dørslag. Legg den så på et middagsfat. Som med bolognese legger du så kjøttdeigen over spaghettien. Heretter er det opp til deg å avgjøre hvilke ingredienser du vil ta på. Tradisjonelt tilbehør kan være rømme, agurk, paprika, mais og salat. Bland alt godt sammen og nyt, din Taco-Spaghetti er nå klar for spising.