Lokalt i Hordaland døde det 19 personer i trafikken i fjor, dette er det høyeste tallet av alle fylker i landet. Syv av disse personene døde på E16 mellom Bergen og Voss. Siden 1993 har 54 personer blitt drept på E16, 28 av de har blitt drept på strekningen Voss – Trengereid.
Brannsjefen på Voss, David Skjerven, har rykket ut til over 100 ulykker, til NRK Hordaland sier han:
–I begynnelsen syns jeg at jeg taklet det fint. Nå har det kommet til det stadiet at jeg ikke er med i front lenger. (1)
Linda Eide telte i en episode av «Norsk attraksjon» anntallet tunneler mellom Voss og Bergen, det er ikke rent få. Mellom Trengereid og Voss er det 27 tunneler, resten av veien er smal og preget av farlige kurver. Statens Veivesen betegner denne veien som en krevende vei med høy risiko. Yrkessjåføren Torgils Rogne sier til tungt.no at han stadig oftere tenker på om han kommer seg hjem igjen til barna:
-Den tanken har slått meg og den skremmer meg. Etter 26 år som yrkessjåfør må jeg ærlig innrømme at jeg vurderer å finne på noe annet. Ikke bare på grunn av E16, men den er en stor del av den totale situasjonen som gjør at jeg vurderer å gi meg, innrømmer han. (2)
Enken etter Atle Jebsen, en skipsreder fra Bergen, som ble drept på vei fra Bergen til Voss i 2009 ilag med to andre kollegaer. Hun prøver så godt hun kan å unngå å kjøre på E16 den dag idag. Hun er en av mange som mener at det snart burde skje utbedringer av veien, til NRK sier hun:
-Jeg synes det er utrolig at så mange liv har gått tapt, og at så lite har blitt gjort for å øke trafikksikkerheten på veien. Det burde blitt gjort noe for lenge siden, før antallet omkomne ble så høyt, sier hun. (3)
Spørsmålet som reiser seg etter så mange ulykker er, hva kan gjøres for å bedre forholdene? Det er liten tvil om at bilførere generelt må være mer aktive i å tolke situasjonen på veien. Standarden på E 16 er dårlig, så en holdningsendring er bare en av mange endringer som må skje her. Samferdselsministeren, Magnhild Meltveit Kleppa, har løyvet 21 millioner kroner til strakstiltak på E16. Noen av de tiltakene som skal gjennomføres er å hvitkalke tunneler, lage forbikjøringslommer, utbedre kruver og å ha aktive kampanjer langs veien [4]. Torgils Rogne sier som en kommentar til disse strakstiltakene, til tungt.no, at:
-De midlertidige løsningene kan fungere i en periode, men helt fornøyd kan vi ikke være før det bygges en ny trasé og det er nok langt frem i tid (2).
Denne holdningen deles av flere, brannsjefen på Voss, David Skjerven, sier også at veien må bygges om, til NRK sier han:
Ting er heldigvis litt bedre nå. Vøringsfossen, 1890.
– Jeg kunne tenkt meg en firefelts vei mellom Voss og Bergen. Vi har ikke råd til å miste flere, og den neste kommer helt garantert. Og det blir sikkert ikke lenge til (1).
På Voss er frykten for å kjøre på E16 reell. Strakstiltakene er bare en begynnelse og mer varige løsninger må belyses, noe også samferdselsministeren er enig i. Enn så lenge får de som ferdes langs E16 mellom Bergen og Voss ta til takke med de tiltakene som kommer og ferdes forsiktig. Med en sprengt godstrafikk mellom Norges to største byer og en utviklende hyttebygging på Voss vil det bare være et spørsmål om tid før neste ulykke skjer på «dødens vei».
Min gode venninne Berit Botnen vil våren 2012 ha avsluttet sin utdanning innen sykepleie. Berit har, så lenge jeg har kjent henne, jobbet som vikar innen helsevesenet. Gjennom sin utdannelse har hun vært utplassert ved de fleste ulike helseinstitusjoner, fra sykehus, hjemmepleie, psykriatri og hun har til og med fått være med på en fødsel. I helsevesenet er du alltid stilt ovenfor ulike dilemma, ofte etiske. Dette intervjuet vil fokusere på hvordan en sykepleier kommuniserer budskap til pasient og medarbeidere og hvordan de i løpet av utdannelsen lærer denne kommunikasjonen.
Berit Botnen, bilde tatt av Karitha Reisæter
Først litt informasjon om intervjuobjektet. Berit sier at for henne var det aldri noe annet alternativ, hun har alltid visst at hun kom til å jobbe i helsevesenet. Det var hun aldri i tvil om. Hun fremhever det å være glad i mennesker og det å være flink til å samarbeide som noe av det viktigeste i sykepleierfaget. Kvaliteter hun mener å inneha. Som Berit sin venninne vet jeg at hun brenner for yrket og helsesektoren.
Som en utenforstående ser jeg det som et av de mest naturlige spørsmålene å stille: hvordan sykepleiere meddeler dårlige nyheter?
Det avhenger av situasjonen sier Berit. Det er to ulike ting å meddele dårlige nyheter på et sykehus versus et sykehjem. Som oftest er det legen som meddeler nyhetene, mens sykepleieren ofte er den personen som står igjen og forklare på nytt det legen sa sier hun. Det er viktig at informasjonen kommer flere ganger slik at vi er sikre på at pasienten har forstått hva han er meddelt. Som sykepleiere tilbyr vi oss selvsagt å snakke med pårørende, men dette er noe pasienten må bestemme da dette blir underlagt taushetsplikten, sier Berit. Dette slikt som pårørende ofte ikke tenker på.
Videre spør jeg Berit hva hun og hennes medstudenter og kollegaer synes er utfordrende med å kommunisere i sykepleieryrket?
Det viktigeste for Berit er å tilpasse innholdet, å komme med fagsjargong har lite for seg når du snakker med en pårørende. Videre er det selvfølgelig en utfordring å vite hva du kan og ikke kan si. Det er viktig å avklare på forhånd med pasienten hva du kan si og ikke, uansett så har du som sykepleier taushetsplikt, så det å kommunisere noe som helst kan være utfordrende.
Når jeg spør om hvordan de kommuniserer på en vanlig arbeidsdag viser det seg at svaret blir betydelig mye lenger enn det jeg tenkte.
Dette viser at kommunikasjon er mye viktigere enn en selv kan tenke seg til, når en ikke har noen erfaring innen helsesektoren. Berit forteller om hvordan en vanlig arbeidsdag kan være: Visst du begynner med tidligvakt mottar du rapport av nattevakt, denne rapporten bringer du så videre til de som kommer på formiddag og ettermiddagsvakter. Etter at du har fått rapport deles de som er på jobb i grupper, avhengig av arbeidsstedets størrelse. For eksempel to grupper, med 2-4 på hver gruppe, der det er en sykepleier på hver gruppe, som leder gruppen. Gruppene setter seg ned hver for seg og går igjennom sin pasientgruppe og ser på hva den enkelte pasient skal den dagen.
Etter at en har delt ut medisin og spist frokost har gruppene frokostmøte der de for eksempel informerer om ting de har observert så langt. Videre på dagen har en gjerne møter med leger, overleger, psykologer og andre som er innvolverte med de ulike pasientene, der en går igjennom planer og tanker rundt pasienten, før en går på legevisitt. Under disse møtene kan sykepleieren for eksempel arguementere hvorfor en pasient skal skrives ut eller ikke. Under legevisitten blir ofte sykepleieren stående igjen med pasienten for å forklare nærmere det legen og de andre fagpersonale har sagt. Når dette er gjort informerer sykepleier de andre på sin gruppe om hva som skal skje nå. En kan altså se at kommunikasjon og å formidle er viktig gjennom hele arbeidsdagen, dette henger nok nært sammen med at når en jobber med mennesker er det lite rom for feil.
Mitt avsluttende spørsmål er hvordan sykepleiestudenter lærer å håndtere kommunikasjonsutfordringene på arbeidsplassen, både med pasienter, pårørende og kollegaer?
Det som viser seg er at de ikke har et eget kommunikasjonsfag. Etikk og sosiologi er de fagene som mest nærmer seg det å kommunisere med folk, sier Berit. I etikk lærer de normer og regler for hvordan de skal behandle medmennesker. I tillegg har de mange caseoppgaver der de for eksempel må sette opp et lite skuespill og på den måten jobber med kommunikasjon. Berit peker på at 50% av studiet er praksis og det er der du virkelig lærer å kommunisere, en bok kan kanskje definere begreper, men det er i arbeidslivet du virkelig lærer. I løpet av utdannelsen skal du være innenfor de fleste arbeidssteder du finner sykepleier, slik at studentene alltid kommer over nye situasjoner.
Mitt intervju med Berit er nå over, jeg sitter igjen med mange tanker. Det har aldri gått opp for meg hvor mye informasjon en sykepleier må vite til en hver tid og hvor viktig det er å formidle dette videre. Det må være utfordrende å vite hva en skal gjøre med all denne informasjonen til en hver tid. Men Berit virker å være klar for å tre inn i sykepleierrollen når hun er ferdig utdannet om noen måneder. Hun har allerede blitt tilbudt sommerjobb og regner med å få fast jobb når hun har fått sin autorisasjon.
Etter nyttår har de fleste bestemt seg for å begynne et nytt og bedre liv. Dette inkluderer i de fleste tilfeller å gå ned i vekt, spise sunnere, mosjonere mer og å få seg en hobby. Min erfaring er at entusiasmen rundt prosjekt «nytt og bedre liv» begynner å dabbe av etter en måned. Idag er det rundt en måned siden nyttår og min entusiasme er, vel, vinglende. Personlig er mitt nyttårsforsett å bli «et nytt å bedre menneske», mer konkret koker det ned til å trene, helst fem dager i uken. Idag er det onsdag, jeg har trent en gang denne uken, så jeg tror ikke at fem økter er så veldig realistisk. Er du som meg så blir du kvalm av tanken på å svette eller bli utslitt, så hva jeg tenkte på når jeg planlagte å trene fem dager i uken vet ikke jeg. Jeg var nok gal i gjerningsøyeblikket.
Det andre alternativet er å gå på en diett. Det er nok ikke et alternativ for meg, først og fremst fordi jeg vil komme i form, og det gjør du ikke ved å gå på diett, uansett hvor mye vi liker å tro det. Ikke en gang lavkrabodietten er noe for meg, bare tanken på å ikke kunne spise brød eller poteter er frastøtende. Jeg kan drikke helmelk og ha så mye smør på skiven min som jeg bare vil likevel, men da bør jeg jo trene. Basert på dette resonnementet ender jeg alltid opp på samme sted, jeg må begynne å trene, for min egen del. Ryktene skal ha det til at du får mer energi av det også, ikke vet jeg, men jeg er aldri så trøtt som etter en treningsøkt.
Nyttårsforsetter er med andre ord, litt irriterende, men likevel motiverende, jeg har trent flere ganger denne uken enn jeg gjorde i hele desember og det er jo en begynnelse. Mitt andre nyttårsforsett, som jeg faktisk begynte på lenge før nyttår var å skaffe meg en hobby, nå er det vel rundt rundt en måned siden jeg la den hobbyen på hylla, så jeg kan vel ikke kalle det et nyttårsforsett. Etter å ha levert bacheloroppgaven min i november fikk jeg det nemlig for meg at jeg skulle begynne å strikke, jeg strikke rundt åtte gryteunderlag og med det var strikkekarrieren min lagt på hylla. Om jeg en gang blir berømt og dør ung blir nok disse gryteunderlagene svært ettertraktet. Grunnen til at jeg la opp som hobbystrikker var at jeg ikke klarte å mestre kunsten å lage vrange masker, en vakker dag skal jeg mestre det også!
Nyttårsforsetter er, mener jeg, ikke noe du må begynne med 1. januar, du kan begynne med de i november, for å tyvstarte, eller i juni når du har tid, det viktigeste er å gjøre noe som er viktig for deg. For meg er det viktig å ikke bli andpusten av å gå opp to etasjer, så jeg trener, eller jeg prøver å trene, men jeg må nok være ærlig å si at det blir aldri fem dager i uken.
