– Å lese er for meg noe som tillater meg å tenke på de store linjene, på noe som vedvarer lengre enn de siste oppdateringene på Facebook, sier Heidi Bøhagen, programansvarlig for Litteraturhuset i Bergen. Hun slår et slag for de lange tankene.
Heidi Bøhagen er den dama som gang etter gang setter seg ned og prøver å forme et program for Litteraturhuset som ikke bare interesserer litteraturstudenter med brede brilleinnfatninger, men også for «mannen i gata». Hun er husets programansvarlige, og i ensom majestet sådan, om man ikke regner med samarbeidet med Litteraturhusets daglige leder Kristin Helle- Valle. Hun innrømmer at det til tider er utfordrende:
– Den største utfordringen er å sørge for at bredden er ivaretatt på en god måte, forteller hun.
– Man skal huske på alle leserne, og ikke bare ta utgangspunkt i det man selv synes er mest interessant.
Selv leser hun, som kanskje ventet, helst «smalere» litteratur. Litteratur som kanskje i større grad legger vekt på eksistensielle problemstillinger enn «plot». Og hun innrømmer at hun ikke er så glad i krim:
– Krim er noe jeg ofte må bestemme meg for å lese, sier hun.
Glassklokken
Bøhagen har blitt lest for, lest og skrevet selv nesten hele livet, forteller hun selv. Hun husker godt at pappaen leste for henne da hun var liten, og at det var «deres greie», siden moren var hjemmeværende og pappaen utearbeidende. Ifølge henne var nok disse lesestundene med på å lage grunnlaget for interessen hennes senere. Når hun var hjemme i helgene brukte hun ofte tiden på å rote gjennom pappaens samling av Bokklubben-bøker. Spesielt én bok hun trakk ut av denne bokhylla gjorde inntrykk på henne: Glassklokken av Sylvia Plath.
– Jeg valgte den fordi jeg likte omslaget og tittelen, sier hun, og minner oss om barnas måte å velge bøker på.
– Glassklokken forteller en egentlig ganske depressiv historie, men det jeg husker ved boken er at jeg ikke først og fremst festet meg ved fortellingen, men ved språket.
– Jeg syntes bare den var så vakker, forteller hun liketil.
Siden den gang har det blitt utallige bøker. Bøhagen, som man kan si har gjort det å lese til et levebrød, sier hun får fullført rundt to romaner i uka. Ved spørsmål om plikten noen gang dreper lysten, slår hun likevel fast:
– Nei, tvert imot! Dess mer man leser, dess større blir interessen for alt det man ikke har lest enda.
Døden og kjærligheten
En av de forfatterne som imidlertid ligger henne nærmest er Per Olov Enquist. Hans Styrtet Engel ble en skjellsettende opplevelse for den da attenårige Bøhagen.
– Det var noe med den blandingen av kjærlighet og hat, det groteske og det vakre, sier hun om boken som hun fortsatt regner som en av sine største leseropplevelser.
– Per Olov Enquist har en egen evne til både å skrive vakkert, lett tilgjengelig, men reflektert over hvor voldsomt og komplekst livet er, forteller Bøhagen med varme og engasjement.
Et sted for kontemplasjon
Litteraturhusets programansvarlige har et ønske om at huset skal være et sted som omfavner leseren, men hun er ikke blygere enn at hun innrømmer at hun også har en klar oppfordring: – Les mer!
– Dess mer utdatert boken blir, dess viktigere er det å lese, sier Bøhagen.
I en tid da hele verden omtrent bare ligger et tastetrykk unna tilbyr boka et sted for kontemplasjon for henne. Et sted hvor man kan ta seg tid til grundig tenkning over spørsmål om liv og død – de store temaene.
– En bok stiller høyere krav til deltagelse fra min side enn en tv-serie eller film, innrømmer hun.
– Å lese krever at man bestemmer seg for noe, men for meg er det en måte å få lov til å tenke lange tanker i en tid da det er så mye som er så raskt og enkelt.
Gjennom å lese tillater hun seg å tenke på livet, og å dykke inn i andres oppfatninger av verden rundt seg på en måte som hverdagens øyeblikksfetisjisme ikke tillater i 140 tegn på twitter.
– Å lese gir oss en tilgang til det som gjør oss menneskelig, sier Bøhagen med overbevisning.
– Å lese bøker gjør oss mer empatiske.
