hiltro – Praktisk informasjonsarbeid

En språkmektig student

24 år gamle Varasha Jacob fra Bergen er vokst opp i en flerspråklig familie. Hun ser på det å kunne kommunisere på flere språk som en stor fordel.

Varasha ble født på Sri Lanka, men kom til Norge da hun var to måneder gammel. Allerede som fireåring behersket hun tre språk: Norsk, engelsk og tamilsk.

– Engelsk og tamilsk var språkene som ble snakket hjemme. Foreldrene mine ville jeg skulle lære engelsk først fordi de mente det var mest nødvendig å kunne, siden gode engelskkunnskaper er nyttig både generelt og akademisk sett. Derfor fikk jeg se mye engelsk barne-TV, i tillegg til at de leste engelske godnatthistorier til meg, forteller Varasha.

Ettersom foreldrene var opptatt av at hun skulle lære engelsk, begynte hun også i en internasjonal barnehage hvor det ble snakket engelsk. Til tross for at de ikke snakket norsk hjemme, var norsk det språket hun hørte mest utenfor hjemmet. Hun lærte seg også norsk ved å kommunisere med de andre barna i barnehagen, ved siden av å lese norske bøker og se norsk barne-TV.

Flerspråklig = mindre intelligent?

Frem til 1960-tallet mente mange forskere at barn som tilegner seg to eller flere språk var mindre intelligente enn dem som bare lærer ett. Nyere forskning peker derimot på det motsatte, og flere studier har vist at flerspråklige barn gjør det bedre på skolen. Det stemmer godt overens med Varashas tilfelle. Fordi hun hadde så gode språkferdigheter, fikk hun begynne et år tidligere på skolen.

– Jeg kunne lese og skrive som tre-fireåring fordi det er da man begynner på skolen på Sri Lanka. Ettersom foreldrene mine er vant til en tidlig skolegang, synes de det var veldig sent å begynne på skolen i en alder av syv. Da jeg var fem år tok jeg derfor en slags eksamen og fikk begynne i førsteklasse tre måneder etter jeg var fylt seks, forteller hun.

Endrer tankespråket

Når Varasha er hjemme, snakker hun som regel engelsk med faren, norsk med broren og tamilsk med moren. Det er heller ikke uvanlig at de blander de tre språkene når de kommuniserer med hverandre.

– Vennene mine ble ofte litt forvirret da de var på besøk hos oss og hørte hvordan vi blandet språkene når vi snakket sammen. For eksempel kunne min mor si: «Violin class ninga skal ikke gå?» – «Skal ikke dere på fiolintimen?».

Videre forteller Varasha at hun har en tendens til å tilpasse tankespråket til den hun kommuniserer med. Når hun snakker tamilsk med kjæresten, tenker hun på tamilsk. Snakker hun norsk med vennene sine derimot, er tankene på norsk.

Stolt av morsmålet

Varasha går nå første året på medisin ved Universitetet i Bergen, og på studiet er hun en av få som skriver alle akademiske tekster på engelsk. Hun forteller at hun i dag er svært takknemlig for at foreldrene fokuserte på å lære henne engelsk fra en tidlig alder.

Ved siden av studiene jobber hun som pleiemedhjelper på Haukeland sykehus, og ved flere anledninger har språkkunnskapene kommet til nytte også i jobbsammenheng.

– Jeg har flere ganger opplevd at det er en fordel å beherske et språk som ikke så veldig mange andre snakker. Tamilske pasienter jeg har møtt føler seg tryggere når de kan formidle sine spørsmål og bekymringer på sitt eget språk. Da kan de kommunisere slik de ønsker, uten å måtte ta til takke med tilnærmede ord, sier hun.

Varasha avslutter med å fortelle at hun er stolt over å kunne morsmålet tamilsk.

– Det tamilske folk har blitt fratatt sitt eget hjemland og er i asyl over hele verden. Språket er det eneste som binder oss sammen som et folk, og det gir oss identitet. Jeg sier ikke at jeg er sri lankisk, jeg sier at jeg er tamil. Tamilere er et av de eldste folkeslag i verden, og tamilsk er også et av de eldste språkene. Jeg er stolt over å kunne morsmålet mitt, uansett hvor integrert jeg er i den vestlige verden. Når jeg er i utlandet og møter en annen tamiler, er det en slags tilknytning der: Vi snakker sammen og hjelper hverandre som om vi kjenner hverandre – alt på grunn av språket. Om jeg en gang får barn, vil jeg gjøre mitt beste for at også de skal kunne lære seg å snakke og skrive alle de 247 bokstavene i det tamilske alfabetet.

Kilder:

Apollon: http://www.apollon.uio.no/artikler/2013/2_flerspraklighet.html [06.04.14].

Knapphet på kommunikasjonsjobbene

Hvorfor finnes det ikke flere kommunikasjonsjobber i landets nest største by?

Som nyutdannet medieviter sendte jeg nylig håpefullt av gårde min aller første jobbsøknad, siktet mot en utlyst kommunikasjonsstilling i bergensområdet. Svarmeldingen jeg mottok noen dager etter at søknadsfristen var utløpt var en smule demotiverende, men etter å ha hørt om erfaringene til tidligere medstudenter, likevel ikke direkte uventet: «Vi takker for din søknad. Du er en av 120 søkere til stillingen». Vel vitende om at nåløyet er trangt i denne bransjen og at det er mange om beinet, er det ikke slik at jeg med min begrensede arbeidserfaring forventer å komme til duk og dekket bord. Jeg regner med at jeg blir nødt til å kjempe litt før drømmejobben blir min. Det hadde likevel hjulpet om det var litt flere kommunikasjonsjobber å søke på i byen mellom de syv fjell.

Når jeg går mine jevnlige runder gjennom stillingsannonsene på alskens søkesider, finner jeg som regel at det er langt mellom stillingene som kan være aktuelle. Et søk på ledige stillinger innen media, informasjon og PR i Hordaland på finn.no gir i skrivende stund 8 treff. Endrer jeg søket til Oslo derimot, er situasjonen en annen. Her er det ledige antallet stillinger 75. Tilsynelatende kryr det av spennende kommunikasjonsjobber i hovedstaden, og som aspirerende kommunikasjonsansatt sitter man lett igjen med inntrykket av at det er i Oslo «det skjer». Er det dermed sagt at man er nødt til å flytte til hovedstaden for å få seg jobb i denne bransjen? Og hvorfor er det slik at det er så mange flere kommunikasjonsjobber i Oslo enn i Bergen?

Bakstreverske bergensere

Det finnes selvsagt logiske forklaringer på hvorfor antallet kommunikasjonsjobber er høyere i Oslo. Departementer og andre statlige institusjoner, i tillegg til en rekke store bedrifter og organisasjoner med tilhørende store kommunikasjonsavdelinger, har tilholdssted i hovedstaden, og dermed er det naturlig at det lyses ut flere stillinger nettopp her. Men i egenskap av å være landets nest største by med et rikt og voksende næringsliv, kan man likevel undre seg over om det ikke er slik at det burde være flere stillinger innenfor kommunikasjonsbransjen også i Bergen.

Dette spørsmålet ble diskutert da Kommunikasjonsforeningens lokallag i Hordaland og Sogn og Fjordane torsdag 20. februar avholdt et møte på The HUB Bergen, hvor kveldens hovedtema var hvordan man kan skape flere spennende kommunikasjonsjobber i bergensregionen. Mens Kommunikasjonsforeningens lokallag i Oslo og Akershus har 2261 medlemmer, har Hordaland og Sogn og Fjordane, landets nest største lokallag, bare 375 medlemmer, og det ble stilt spørsmål ved årsaker til den store forskjellen. En påstand som ble fremmet er at næringslivet i Bergen er preget av gammeldagse tanker og et bakstreversk syn på kommunikasjon, og at bergensbedrifter derfor ikke tør å satse på kommunikasjon som strategisk virkemiddel. Tilstede på møtet var Paul-Christian Rieber, som snakket om om hvorfor det familieeide konsernet GC Rieber, i likhet med en rekke andre privateide bergensbedrifter, ikke har egne kommunikasjonsansatte. Gjennom flere generasjoner har ledelsen i mange bergensbedrifter vært vant til å «klare seg selv» og selv opptre som bedriftens ansikt utad. Det kan dermed virke som om mange har en nedarvet skepsis til å la «striglede» kommunikasjonsansatte, som ikke kjenner bedriften like godt som dem selv, stå for snakkingen.

Verdien av kommunikasjon

Den siste delen av møtet ble satt av til en idémyldring rundt tiltak som kan bidra til å skape flere kommunikasjonsjobber i Vestlandets hovedstad. Her kom man frem til at byens kommunikatører, som ellers arbeider med å synliggjøre bedriften eller organisasjonen de jobber for, også har en jobb å gjøre når det gjelder å synliggjøre verdien av den kompetansen de sitter inne med. Kommunikasjonsansatte må bli flinkere til å tydeliggjøre verdien av strategisk kommunikasjon overfor bedriftene i regionen, og vise dem hvorfor kommunikasjon er et nødvendig virkemiddel for å nå bedriftens mål. Et viktig tiltak er å være tilstede på arenaer hvor næringslivstoppene ferdes for å markedsføre sin egen kompetanse. Vi studenter kan også bidra, for eksempel ved å fremheve verdien av våre faglige kunnskaper i møte med bedrifter på jobbmesser og andre steder.

Dermed er det lov å håpe på at det på sikt vil opprettes flere kommunikasjonsjobber i Bergen. Enn så lenge krysser jeg fingrene for at jeg er så heldig å bli innkalt til intervju, og om så ikke skjer håpe på at det snart vil dukke opp flere spennende stillinger å søke på, slik at jeg slipper å gjøre osloborger av meg.

Kilder:

Kommunikasjon.no: http://www.kommunikasjon.no/Foreningen/lokallag/hordaland-sogn-og-fjordane/aktiviteter/hvordan-kan-vi-skape-flere-spennende-kommunikasjonsjobber-i-bergen [11.03.14].