Jeg valgte å intervjue ambassadør og min mor Cecilie Landsverk om hvordan kommunikasjonssituasjonen fortoner seg når man må forholde seg til to forskjellige kulturer.
I hvilken grad er god kommunikasjon viktig i din jobb?
Kommunikasjon er det viktigste i min jobb, enten det er skriftlig eller muntlig. Jeg skal forholde meg til veldig forskjellige institusjoner og mennesker, både norske og pakistanske. Overfor mine norske kommunikasjonspartnere skal jeg forklare det pakistanske, og overfor mine pakistanske kommunikasjonspartnere skal jeg forklare det norske. Hjemover dreier det i tillegg til å rapportere til egen arbeidsgiver, utenriksdepartementet, å kommunisere med andre fagmyndigheter, organisasjoner, enkeltmennesker og av og til media. I Pakistan kommuniserer jeg naturligvis med myndigheter, men det gjelder også å nå ut så bredt som mulig med informasjon om Norge. Helst positiv informasjon naturligvis, men ikke unyansert informasjon. Det er ikke norsk stil. Det gjelder å stille opp med foredrag i forsamlinger og forsøke å oppnå interesse i media.
Hva er viktig å tenke på i forhold til kommunikasjon når man jobber i en annen kultur? Hvilke utfordringer møter man?
Den mest åpenbare barrieren for god kommunikasjon når man kommer til et annet land er språket. Riktignok snakker en del pakistanere engelsk, men langt fra alle. Blir man intervjuet på TV for eksempel, så er man prisgitt den oversettelsen til urdu som TV-kanalen foretar. Erfaringene er vel at denne ikke alltid så presis, for å si det mildt. Min holdning er imidlertid at så lenge jeg vet at journalisten er positivt innstilt til meg som intervjuobjekt, så får det heller gå. Dette kan jeg uansett vanskelig ha kontroll på. Alternativet er rett og slett å ikke la seg intervjue.
Det viktigste når man kommer til en annen kultur er kanskje først og lære seg høflighetsrutinene. Det er en god start på en kommunikasjon, både skriftlig og muntlig, og vise respekt for nivå av høflighet. I Norge har vi en veldig direkte og litt uvøren stil, så vi bør særlig være oppmerksom på dette punktet når vi reiser ut. I mange land i Asia er det en utpreget høflighetskultur og vi ønsker jo ikke å fremstå som regelrett vulgære og uskolerte.
Kan du gi noen eksempler, – både fra ekstern og intern kommunikasjon?
I Pakistan er det særlig viktig å vise respekt for religionen, ettersom Islam står sterkt blant de aller fleste mennesker. Det må imidlertid ikke tolkes som om de alle er fanatikere. Vi må imidlertid akseptere at ikke alle kulturer synes det er greit å fleipe med Gud og religion, slik vi gjør i Norge. I all kommunikasjon i Pakistan må man være oppmerksom på dette. Stort sett dreier deg seg imidlertid å passe på hva man IKKE bør si. Det er ingen som forlanger at man skal ha god kjennskap til Koranen for eksempel, for å bli akseptert.
Dette gjelder for så vidt også når det gjelder intern kommunikasjon på ambassaden, hvor vi har mange pakistanere ansatt. Det kan av og til være lett å glemme dette, når man er vant til å bruke norsk stil og humor i kommunikasjon med egne ansatte. Det kan av og til være lett å ta for gitt at også andre synes at norske vitser er morsomme. Det er ikke nødvendigvis tilfelle.
Føler du at du var godt nok forberedt til den kommunikasjonssituasjonen du kom inn i da du ble ambassadør i Tyrkia?
Kommunikasjon, både skriftlig og muntlig, er som sagt det viktigste vi gjør i utenrikstjenesten og gjennom mange år får man jo litt trening. Det som etter hvert er blitt en større utfordring for tjenestemenn, og særlig ambassadører, er kravet til å opptre i media, både norske og media i vertslandet. Utenrikstjenesten har tatt konsekvensen av dette og satser nå mer på å gi tjenestemenn i høyere stillinger, mediatrening. Dette blir gjerne med fokus på norske media og de sakene som norsk publikum er opptatt av. Noen særlig mediatrening for å håndtere media i vertslandet, får vi ikke. Nå skal det sies at både i Tyrkia og i Pakistan, hvor jeg tjenestegjør nå, er media ganske høflige og positive, med mindre man tråkker skikkelig i salaten. Dvs. at en del kontroversielle spørsmål bør man unngå.
Burde man som ambassadør vært pliktig til å lære seg språket for å kunne kommunisere bedre i jobben?
Når det gjelder språk, så er det forskjeller mellom land hvor viktig det er for en ambassadør å kunne språket. I Russland vil jeg si at det er helt nødvendig, – likeså i Frankrike. I de fleste land vil det være en klar fordel, men det blir et ressursspørsmål. Tross alt skal man ikke jobbe der mer enn maksimalt 5 år, og etterpå skal man kanskje til et annet land med et annet språk. Norge har en forholdsvis liten utenrikstjeneste, som krever at vi må tjenestegjøre i mange forskjellige land med ulike språk. Det er ikke rom for at altfor mange spesialiserer seg. Slik er det imidlertid også for mange andre lands diplomater, så Norge skiller oss ikke ut på noen måte.
