Den 7. februar hadde Filosofikaféen Hybris storfint besøk av filosofen Silvio Funtowicz. Med sin uformelle og spøkefulle fremtoning skapte Funtowicz en lun stemning på Det Akademiske Kvarteret, samtidig som alvorlige tema ble tatt opp.
Silvio Funtowicz begynner med å introdusere seg selv. Han startet sin karriere i Buenos Aires i Argentina der han jobbet som matematiker. På 70-tallet flyttet han til England som følge av politiske uroligheter i hjemlandet. I 1980 årene jobbet han ved University of Leeds. Her utviklet han sin interesse for vitenskapsfilosofiske problemstillinger og ble kjent med professor Jerome Ravez som han siden har gitt ut bøker sammen med. Temaet for denne kvelden er forholdet mellom vitenskaplig usikkerhet og politisk beslutningstagning.
Troen på det menneskelige herredømme over naturen
Den moderne vitenskap slik vi kjenner den, ble grunnlagt av tenkere som Galileo Galilei (1564-1642) og René Descartes (1596-1650). Det vokste fram en tiltro til menneskets mulighet for herredømme over naturen. Et løfte ble gitt om at mennesket kan oppnå en sikker viten, som blant annet gjør det mulig å kontrollere naturen. Usikkerhet er resultat av dårlig forskning og en manglende evne til å utelukke menneskelige faktorer som for eksempel verdier og bestemte interesser. Fakta og verdier er nemlig to størrelser som kan og bør skilles fra hverandre.
Den moderne staten: beslutninger basert på vitenskapelige funn
Den moderne staten utvikler seg på samme tid og påvirkes av denne optimistiske stemningen innen vitenskapene. Det blir stadig mer vanlig at politiske beslutninger har bakgrunn i vitenskaplig ekspertise og teknologiske løsninger. Etter hvert oppstår det derimot problematiske sider ved dette. Elementer av usikkerhet sniker seg inn og begynner å spille en større rolle. Skillet mellom fakta og verdier er nemlig ikke alltid like klart. Det viser seg at politiske og økonomiske interesser i større grad enn først antatt påvirker forskningen. Det er ikke alltid forskerne selv som avgjør hva slags forskning det er behov for. Både økonomi og politikk er faktorer som styrer hva slags forskning som etterspørres, og hvordan resultatene brukes i ettertid.
Usikkerhet som argument
Etter hvert begynner man å bruke vitenskaplig usikkerhet strategisk, som et virkemiddel for å fremme bestemte interesser. Som et tidlig eksempel trekker Funtowicz fram tobakkindustrien. I lang tid hevdet tobakkselskapene at det var en stor grad av usikkerhet knyttet til de helseskadelige effektene av røyking. På den måten søkte de å beskytte sitt marked og fremme sine økonomiske interesser. Dette er ikke lenger lov å gjøre, men et mer moderne eksempel er problematikken knyttet til klimaendringene. Også her er det ulike økonomiske og politiske interesser som påvirker fremstillingen av fakta. Særlig i amerikansk politikk er det tydelig at vitenskap og usikkerhet brukes som et rent retorisk virkemiddel.
Troen på vitenskap svekkes
I økende grad blir det tydelig at den vitenskaplige forskningen ikke alltid kan gi oss et klart svar. Forskningen styres ikke alltid av nøytrale vitenskapsmenn (og kvinner) med et objektiv og verdinøytralt blikk, men bestemte interesser påvirker. Tiltroen til vitenskapene blir svekket. Nettopp fordi usikkerhet har blitt underkommunisert tidligere, opplever man nå at vitenskapen står i fare for å miste tillitt. Forventningene er skrudd opp og det har oppstått problemer med å innfri løftet.
Hvordan kan vitenskap forholde seg til den svekkede tillitten?
For å møte kritikk fra motstandere av vitenskap er det derfor viktig ikke å underkommunisere at det finnes usikkerhet, men man må ha et system for å håndtere det. Det vil være viktig at konflikten ikke polariseres mer enn nødvendig. Dersom man mener at man har rasjonaliteten og fornuften på sin side må man bruke den. Det hjelper lite å sette merkelapp på den andre, men man må tilstrebe å anerkjenne den andres ulikhet selv om det er vanskelig.
Slik Funtowicz ser det vil samfunnet bli stadig mer pluralisert. Folk vil ha forskjellige syn på de mest grunnleggende ting. Å styre et slikt samfunn vil være krevende. Han beskriver samfunnet som et stort eksperiment der ingen har kontroll. Det alltid kunne komme inn nye momenter og da må vi være forbredt på å gjøre feil. Han foreslår at det viktigste vi kan gjøre er å skape en prosess der alle har mulighet til å delta i beslutninger. Han kaller dette en utvidet kunnskapsbase. Problemet har nemlig ingen enkel og rask løsning. Men det viktigste er man kommer sammen og forsøker.
