Author: anke89

Meryl Streep gir jernet i rollen som Jernkvninnen, men filmen i seg selv lever ikke opp til skuespillerprestasjonen.

Torsdag 2. februar åpnet Bergen Filmfestival. Festivalen varer til 9. februar og baserer seg på et utvalg av 14 nye filmer som Bergen Kino mener er blant vinterens ’kvalitetsfilmer’. Første film ut var Jernkvinnen, der Meryl Streep har rollen som Margaret Thatcher.

Tilstede på kinoen, for å holde introduksjonstale til festivalens første film, var ordfører Trude H. Drevland. Naturlig nok snakket hun om kvinnelig lederskap. Hun refererte til Thatcher som en ”elsket, fryktet, hatet og respektert statsleder”.

”Ingen seiler gjennom livet som leder uten skrammer og sår”, sa Drevland.  Dette er én ting, men at filmen tar utgangspunkt i dagens Thatcher er underlig. Når Thatchers gjennomgående motto i filmen synes å være: ”What we think, we become.”, er det vanskelig og sårt at rammen for filmen er en senil, forvirret gammel kvinne. Dette utgjør en ekstrem kontrast med den ’Jernkvinnen’ som filmens tittel påkaller.

De siste årene har brakt med seg filmer som The Queen og Kongens tale, som har tatt en nærmere titt på noen av Storbritannias ledere og deres utfordringer. Jernkvinnen handler i utgangspunktet om et menneske som ønsket å gjøre noe med samfunnet i stedet for å sitte passivt på sidelinjen. Den viser hvordan Thatcher, som kvinne, måtte stå på for å bli hørt. Det var, som Drevland også påpekte, ingen enkel sak å vinne fram i et konservativt, mannsdominert parti, i et svært tradisjonsbundet samfunn. Dette gjør Thatchers historie veldig interessant. Det gjør også filmen verdt å se. Men selve måten historien blir fortalt på bærer ikke samme eleganse som The Queen og Kongens tale.

Gjennom retrospektive, dog ikke kronologiske, øyeblikk i Thatchers sinn utspilles historien om hvordan ubetydelige miss Roberts blir til Margaret Thatcher, senere statsminister og baronesse. Filmens presentasjon av kjærlighetsforholdet mellom Thatcher og hennes mann er vakker, og kanskje har dette vært et forsøk på å vise flere sider av Thatcher enn bare jernfronten.

Meryl Streep gjør en fantastisk og overbevisende rolle. I øyeblikk er det lett å glemme at det faktisk ikke er Thatcher selv som befinner seg på filmlerretet. Med andre ord er det lite tvil om at Streep fortjener sin Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle, og Oscar-nominasjonen i samme kategori, men filmens form i seg selv lever ikke opp til hennes dyktige skuespill.

Det er problematisk at skillet mellom fakta og fiksjon er så svakt i filmen. I det ene øyeblikket har filmskaperne valgt å skildre hva som foregår i Thatchers senile sinn og i det neste øyeblikk vises klipp fra ekte nyhetsreportasjer. Spennet mellom spillefilm og dokumentar, som i utgangspunktet bør være stort, lever i et sammensurium i denne filmen. Dette skaper ubalanse i historien og ubestemmelighet i filmens sjanger og motiv. Om en spillefilm skal nærme seg dokumentar må den også kunne påta seg å skape et mer nyansert, kritisk og problematiserende bilde til ’protagonistens’ avgjørelser, framfor å bruke tiden på å framkalle empati for et aldrende menneske.

Jernkvinnen er en film vel verdt å se, kanskje ikke på grunn av ekstraordinær historiefortelling, men mest på grunn av vanvittig dyktig skuespill og en interessant historisk skikkelse.

(*bildet er hentet fra bergenkino.no)

I disse moderne tider, hvor verden synes å krympe for hvert tastetrykk vi gjør på internett, er det lett å glemme at verden er et virkelig sted. Nettet kan tilsynelatende gi tilgang til alt vi kan ønske oss av informasjon om steder, mennesker og begivenheter, men ingenting kan måle seg med å dra ut og oppleve dette i det virkelige liv. Universitetet minner oss studenter til stadighet om dette, spesielt ved å anbefale utveksling. Idet vi begynner å studere får vi høre om alle de fantastiske valgmulighetene vi har, og hvor viktig det er med et utenlandsopphold. Utveksling blir nærmest ansett som en naturlig del av studiegangen. Det universitetet glemmer å informere om i sin reklamering for dette, er papirmøllen som utgjør utveksling.

De fleste studenter som har vært et semester eller fler i utlandet vil nok snakke varmt om sine opplevelser og anbefale utveksling til andre studenter. Likevel vil de nok ganske realistisk forberede sine medstudenter på at veien til utlandet kan kreve tålmodighet. Vel og merke har UiB nok av linker på sine nettsider, der det finnes informasjon om søkeprosessen, men det er ikke alltid like enkelt som å følge en oppskrift. Det gjelder å forberede seg på å bli sendt fram og tilbake mellom glasshuset og infosenteret på leting etter det rette sted for å hente ut dokumenter og å levere dokumenter. Er man så heldig å finne en ansatt som synes å vite hvordan søknadsprossessen skal foregå, gjelder det å holde fast ved denne, hvis ikke kan man bli sendt som en sprettball mellom folk som «tror» du skal dit eller dit.

Studenrapporter på UiBs nettsider forteller om utfordringer ved å lete seg fram til fag som kan påføres skjema for forhåndsgodkjenning. Her gjelder det å være forberedt på at ikke alt blir som man har planlagt  når man endelig entrer det store utland. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når godkjenninger, politiattester, studievisum, flybilletter, bolig og studielån skal skaffes. Det er mange skjemaer som skal fylles ut, og papirarbeide som skal hit og dit, og flere studenter føler at universitetet kunne vært til mer hjelp med håndtering av dette.

Vel og merke bør ikke universitetet slutte å anbefale utveksling, men kanskje de også bør gi studentene sine en «heads up» når det gjelder søkeprosessen. Er man ikke forberedt på at det blir mye jobb, blir det kanskje lettere å bli skremt vekk i prosessen enn hvis man var forberedt på å få testet tålmodigheten sin. Papirarbeide er det også når man kommer hjem fra utlandet. Da skal karakterer, oppgaver og søknad om endelig godkjenning av fag sendes inn. Når man står midt oppe i alt dette, kan det føles som om man drukner i papirer, men er det én ting studentrapportene viser, så er det at utenlandsoppholdet og opplevelsene man har der er verdt all venting. UiB kan definitivt bli flinkere til å gjøre søknadsprosessen enklere, for er det én ting de har rett i så er det at utveksling er en opplevelse for livet.