Et barn er et lite menneske, heter det i sangen. Men små mennesker er ikke små voksne, og ikke alle voksne husker på det. Barn er ikke verdensvante, de har begrenset erfaring med både hvordan de kommuniserer og hvem de kommuniserer med, og de har dermed ikke bakgrunnen voksne har for å fortolke det som blir sagt til dem. Derfor er det spesielt viktig at de som har ansvaret for barn, spesielt andres barn, kommuniserer med dem på riktig måte. Men hva er den riktige måten? Hva er riktig å si, eller enda viktigere, hva er ikke riktig? Hvordan skal man oppføre seg? Hvordan skal man gå frem hvis de spør vanskelige spørsmål?
For noen mennesker faller det naturlig å kommunisere på riktig måte med forskjellige typer personer. For de fleste er det vanskeligere, og nye situasjoner krever at man prøver seg frem til den beste måten å kommunisere på. Selv er jeg nylig ansatt assistent i SFO på en barneskole, uten tidligere erfaring med barn i det hele tatt, og må prøve meg frem. Jeg begynner så smått å forstå hvordan man kommuniserer, og ikke kommuniserer, med de yngste. Noen fasit finnes ikke, men visse retningslinjer må man følge når man skal kommunisere med barn, særlig dem man har ansvar for mens foreldrene deres ikke er tilstede.
En viktig ting er å være autoritativ. Streng, men rettferdig. Snill, men sette klare grenser. Enkelt i teorien, men i praksis kan det være vanskelig, spesielt med barn som oppfører seg “annerledes”, for eksempel de som har problemer med å høre etter. Det er en fin linje mellom å være autoritativ og å være autoritær, der man ikke begrunner beskjeder som blir gitt, men er mer diktatorisk. Et problem med å være ny og uerfaren er at man ikke alltid vet hvilke regler som gjelder. Det er nemlig ikke så lett å få noen til å la være å klatre i trær når du ikke er helt sikker på om det faktisk er forbudt. Da blir beskjeden ganske halvhjertet, og det blir vanskelig å være en autoritetsperson.
Man må huske at det ikke bare er den voksne i skolegården som skal kommunisere med barna; barna skal også kommunisere med den voksne. Noen barn tåler kanskje visse typer informasjon dårligere enn andre. De spør mange spørsmål som man må gi ærlige svar på, men samtidig må man være forsiktig med hvor mye informasjon de får. Man må også prøve å være konsistent og ikke gi forskjellige beskjeder til forskjellige tidspunkt, eller til forskjellige barn. Ikke alle barn retter seg etter beskjeder heller, men sint må man ikke bli; man må bli streng.
Siden barn tar så lett etter voksne, må man være en rollemodell: man må ha en væremåte som man vil se hos barna. Det er ikke mye rom for store feil i hvordan man oppfører seg rundt barn, og siden kroppsspråk er en stor del av kommunikasjon må man passe ekstra godt på hva man gjør. Man har fort et problem hvis man på en eller annen måte har fremstilt for et barn at noe er greit å gjøre, når det i realiteten ikke er det.
Paradoksalt nok har jeg ofte oppfattet barn som ganske skremmende vesner; ikke fordi jeg var redd de skulle gjøre meg noe, men heller fordi jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle snakke med dem, og da er det lett å bli utilpass. Det er en av grunnene til at jeg hadde lyst til å jobbe med barn. Jeg vil ta tyren ved hornene og finne ut hvordan jeg skal gjøre det riktig. Jeg har ikke jobbet mange timene ennå, men allerede føler jeg at jeg driver med givende arbeid, og jeg gleder meg til å få enda mer erfaring med, og kunnskap om, kommunikasjon med barn.
Kilder
– Min egen korte erfaring med å jobbe med barn
– Litt jeg husker fra årsstudium i psykologi ved UiB 09/10
Med fare for å fremstå som lettere psykotisk: