Hva er det egentlig AMC og HBO forteller oss når de dyrker antihelter som Walter White, doplangende kjemilærer i Breaking Bad, eller den opiumsavhengige overlegen John Thackery i HBOs nysatsing The Knick?
Hvis det er noe som er sikkert så er det at de nye TV-serieheltene best kan beskrives som antihelter. Hovedkarakterene er umoralske: De lyver og stjeler, er voldelige, bruker og selger dop, og går til stadighet bak ryggene til sine nærmeste. Fra mafiaboss Tony Soprano i The Sopranos til seriemorder Dexter til skjørtejeger og identitetstyv Don Draper i Mad Men – listen er lang.
Oftest er disse antiheltene menn, men de seneste årene har vi også blitt introdusert for lignende kvinnelige karakterer, som den seksuelt utagerende, alkoholiserte og bipolare CIA-agenten Carrie Mathison i Homeland. De fleste antiheltene er imidlertid (familie)menn med dobbeltliv. Til tross for alle sine lyter – den ene verre enn den andre – blir antiheltene likevel elsket og hyllet av seerne. Men hvorfor er det egentlig slik? Og representerer tendensen noe mer enn bare en trend?
TV-romanen
Antihelten er ikke et nytt fenomen, og har blant annet vært en vanlig type i kriminalromaner – tenk bare på de norske «detektivene» Harry Hole og Varg Veum, som begge sverger til flasken og ofte svært utradisjonelle og voldelige metoder for å fange skurken. De kritikerroste TV-seriene fra AMC, HBO og Showtime har flere ganger blitt sammenlignet nettopp med romanen, blant annet fordi karakterene er spennende og flerdimensjonale, og i stadig utvikling. Det snakkes gjerne om den nye gullalder for de i dag svært så karakterdrevne seriene.
Større utfordringer for seerne
Det har blitt pekt på flere grunner til at antihelten er blitt så populær. Et helt åpenbart svar er at det byr på større utfordringer for TV-seerne når hovedkarakteren i favorittserien er flerdimensjonal og kompleks. Menneskelige typer som har åpenbare feil og stadig begår tabber er både enklere å identifisere seg med og lettere å like. For hvem er egentlig perfekt?
Samtidig virker det naturlig at moralen vår melder seg for å hindre oss i å heie på seriemordere og umoralske mennesker. Men det skjer ikke, og vi forsvarer karakterene fordi vi tenker at de innerste inne egentlig er gode. Vi heier frem Tony Soprano fordi han først og fremst er kjip mot andre kjipinger.
Målet helliger midlet
Et annet poeng er at vi engasjerer oss dypt i disse dualistiske karakterene fordi de også har sider ved seg som er sympatiske og tiltalende. De strever hardt med å gjøre det rette, og vi håper så inderlig at de skal klare det. Slik holdes interessen vår oppe. Dessuten lar vi tvilen komme dem til gode fordi målet på sett og vis helliger midlet. Walter White i Breaking Bad ønsker tilsynelatende kun å forsørge den lille familien sin, mens Tony Soprano sliter med å holde både kjerne- og mafiafamilien sin samlet.
En blanding av fascinasjon og nysgjerrighet for det ukjente, med karaktertrekk som er vinnende bidrar altså til at seerne vender tilbake sesong for sesong. Kikker vi litt dypere, finnes det mer sammensatte svar.
Menn, makt og maskulinitet
Mannens plass i det moderne samfunn er ikke tydelig nok, sies det. Menn opplever eksistensielle kriser og føler seg maktesløse fordi forskjellene mellom kjønnene og deres ulike roller har blitt visket ut.
Det er nettopp denne problematikken hovedrollemennene i The Sopranos og Breaking Bad, for ikke å si House of Cards og The Leftovers, streber med. De er alle menn som desperat ønsker å beholde eller tilegne seg (mer) makt, og i sin streben etter å hevde seg inntar de en slags tradisjonell supermaskulinitet, hvor deres moralske grenser strekkes lengre og lengre. Men hva er det egentlig som er så likandes med det?
Noen har forsøkt seg på forklaringen om at menn identifiserer seg med denne typen karakterer fordi de sliter med problematikk som mannen i gaten selv føler på: Hva er en mann i dag? (Politiken, 03.12.13: «Vores tv-helte er voksne mænd i klemme»). I tillegg har menn gjerne egne fantasier om å kunne gjøre som disse antiheltene, og leve liv fulle av sex, drugs and rock and roll.
Også for kvinner?
Hva så med det kvinnelige publikummet? En teori har vært at kvinner er fascinert av slemme menn, og ser seriene for å lære mer om hvordan disse opererer (Politiken, 03.12.13 «Vores tv-helte er voksne mænd i klemme»). Men svaret blir for unyansert og kjønnsstereotypisk.
Til tross for at det er lettere for kvinner å identifisere seg med andre kvinner, betyr ikke det at de ikke kan kjenne seg igjen i mannlige protagonister. Måten de mannlige antiheltene evner å gi regelrett faen i det meste på, kan sikkert appellere til mange kvinner. Særlig de som blir stemplet som såkalte «flinke piker» og innerst inne har lyst til å gi litt mer blaffen. Kanskje er Carrie Mathison og Orange is the New Blacks Piper Chapman et utslag nettopp av «flink-pike-syndromet».
Trenger spenning
Tidligere var det et faktum at betalingskanaler som HBO var for de høyere utdannede og mer velbemidlede amerikanerne. Hvis det fortsatt er et faktum at det er middel- og overklassen som kjøper innholdet til disse kanalene, kan man spørre seg om trenden også er en slags virkelighetsflukt for kvinner og menn, som har gått seg lei av å være så veldig snille og flinke? Kanskje digger vi disse gangsterne og galningene fordi de våger å være jævlige, noe vi skulle ønske at vi selv hadde klart i blant. Stakkars den rike og velutdannede klassen, som ikke får oppleve noe ekte spenning…
Fra fantasi til virkelighet
Det er alltid interessant å spørre seg om en spesiell trend i film og TV kan forklares med forandringer eller utvikling i samfunnet ellers. Når det gjelder antiheltene kan det være ting som peker mot det. Eller så kan det bare hende at vi var mettet på varulver, vampyrer og ekle orker, og ville ha noe litt mer realistisk.